Article in English

‍Kristian Ulriksens trening de siste fire månedene før Hamburg Marathon 2022

Utformet og utført av Kristian Ulriksen. Skrevet av Andreas Grøgaard.

‍

‍

Forord

Denne artikkelen presenterer ingen fasit på hvordan man løper 2:23 på maraton. Treningen Kristian Ulriksen har gjennomført er heller ikke fullstendig i henhold til den opprinnelige planen. Det som gjengis er derimot den nakne sannheten om hva som er utført i det Kristian beskriver som ”et siste forsøk på å løpe 2:19”. 

Programmet er tilpasset Ulriksens treningsbakgrunn, egenskaper og hverdag generelt. Det er ikke nødvendigvis slik at en utøver med andre forutsetninger vil respondere likt på treningen og oppnå tilsvarende resultater. Likevel tyder mye på at de overordnede prinsippene om intensitetsstyring, vekting av kvalitetsøktene og langturene, innslag av høy fart/stigningsløp, samt restitusjon og hvile, vil være nokså generaliserbare. Samtidig burde ikke betydningen av individuelle tilpasninger undervurderes.

Ulriksen presenterer GPS-målinger av distanse, hastighet på intervaller (hoveddelen av økta), snittfart på øktene totalt, samt målinger av laktat og hjertefrekvens på en rekke kvalitetsøkter. På Strava beskriver han i tillegg detaljer som skovalg, energiinntak, subjektiv opplevelse av øktene og andre elementer ved gjennomføringen. Det sies at man får sannheten av barn og fulle folk. Det samme gjelder i aller høyeste grad Ulriksen: https://www.strava.com/athletes/2578098 

Som offentlig person, har Kristian videre vært dønn ærlig og åpen om sine rutiner, tilholdssted og hverdag i diverse mediekanaler: Strava, Clubhouse, Breaking Marathon Limits og I det lange løp. Han har dermed hatt, relativt sett, enormt forventningspress tilknyttet det endelige resultatet. Det desidert største presset har Ulriksen likevel følt overfor seg selv.

Bakgrunn

Kristian Ulriksen gjennomgikk en omfattende operasjon av Haglunds hæl i april 2020. Etter en sommer med begrenset fysisk aktivitet var naturligvis BMIen langt høyere enn terskelfarten. I august samme året løp Kristian et 5 kilometer gateløp på 18.05. Det tilsvarer 3:37 min/km. For å bryte 2:20-grensen på maraton må det løpes 18 sekunder raskere per kilometer, åtte ganger så langt. Om halvannet år med pandemi kan føles som en evighet, er derimot tiden for å oppnå denne fremgangen svært begrenset. Målet fremsto som en drøm, fullstendig urealistisk, kanskje noensinne – for ikke å snakke om innen 18 måneder. 

Kristian hadde dog ”overgått seg selv” tidligere og løpt 2:21:36 under Berlin Marathon, 29 september 2019. Denne løpsprestasjonen skårer 976 poeng hos World Athletics, og skiller seg markant fra samtlige av Ulriksens personlige rekorder på kortere distanser. Nivået på underdistansene 3000 meter til halvmaraton, rangeres nokså jevnt fra 822-860 poeng. Dette representerer et prestasjonsnivå som tilsvarer en maratontid fra 2:30:35-2:27:19 (snittfart på 3:34-3:29 min/km). Se tabell.

Man skal nødvendigvis ta slike sammenligninger med en klype salt. Forskjellen i prestasjonsnivå er likevel ansett såpass betydelig og bemerkelsesverdig, at det ville vært en tjenesteforsømmelse ikke å påpeke dette. Det kan heves over tvil at Kristian er et unikum hva gjelder maratondistansen. Det impliserer hva slags trening han responderer på og hvilke resultater han presterer i konkurranse. Maraton er ingen vitenskap, det er en kunst.
‍

”Maraton er ingen vitenskap, det er en kunst”

‍

Generell treningsidè

Treningsfilosofiens grunnpilar er kontinuitet. Form er ferskvare og kroppen må stadig utsettes for stress og trening (i en fornuftig balanse med hvile/restitusjon) for å oppnå fremgang. Man er videre avhengig av et visst treningsvolum – både hva gjelder kilometer totalt og hva gjelder kilometer med +/- konkurranselik intenistet/fart. Maratondistansen setter krav til en rekke egenskaper, som terskelfart, muskulær utholdenhet, maksimalt oksygenopptak, fartsressurser, teknikk, forbrenning osv. I grunntreningen søker man gjerne å utvikle disse egenskapene samtidig. I den maratonspesifikke perioden (eller i konkurranseforberende periode generelt), anses det vitalt å fokusere på spesifisitet. I praksis innebærer dette at det at man fokuserer på å få maks kvalitet i de mest konkurranselike øktene. Med 42,195 kilometer som konkurransedistanse, antas det at andelen kilometer med konkurranselik intensitet/fart burde være vesentlig større enn ved baneløp og kortere gateløpsdistanser. Dette setter videre begrensninger til antall kvalitetsøkter ukentlig. Ulriksen innordnet derfor treningsukene rundt to eller tre relativt krevende treningsøkter. Krevende i denne sammenheng defineres ved relativt høy intensitet (sone 3 +) og/eller relativt lang varighet (20 kilometer +).

‍

Sesongen 2022: ”Et siste forsøk”

Treningsfase 1: 8 uker inkl. Sevilla Marathon

Verdt å bemerke:

• 137,87 kilometer i snitt, derav 43,1 kilometer med kvalitet – definert som konkurranselik hastighet/intensitet (raskere enn 4:00 min/km). Andelen løping med en nokså høy intensitet utgjør altså 31,2 % av treningstotalen.
• To konkurranser i uke 1 og uke 2, henholdsvis 5km på 14.56 og 10km på 32.21. 5km-løpet var ny pers, mens 10km-løpet var en skuffelse der Kristian falt underveis. Treningen indikerte at han også her var kapabel til å matche sin personlige rekord.

‍

Treningsfase 2: 8 uker inkl. Hamburg Marathon

Verdt å bemerke:

• 139,4 kilometer i snitt, derav 58,0 kilometer med kvalitet – definert som konkurranselik hastighet/intensitet (raskere enn 4:00 min/km). Andelen løping med en nokså høy intensitet utgjør altså 41,6 % av treningstotalen (en betydelig økning fra 31,2 % i forrige treningsfase). 
• Ingen konkurranser.

‍

”Sett deg et mål for livet og du er fortapt”
- Egil Drillo Olsen

‍

Drømmen om 2:19 lever videre

Dette er ikke et punktum for Ulriksens drøm om å løpe 2:19 på maraton. Hamburg Marathon var et komma og drømmen lever videre frem mot Berlin Marathon, 25. september 2022. Han erkjenner Albert Einsteins læresetning: “Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat”. Som erfaren pokerspiller er Kristian ikke redd for å gå all in, men denne gang med bedre kort på hånden. I tråd med dette vil også det potensielle gevinsten øke.

Utgangspunktet etter Hamburg Maraton er med Kristians egne, brutalt ærlig ord:

”Gikk en tur. Banka, men mer mør. Fikk nok ut mye. Formen og terskel e bra. Vekta e faktisk også bra. Men nok en gang e man faen ikke i nærheten av å være klar for distansen. Og det som e trist e at æ va max trent for 35km”.

Strava

‍

‍

• Fullt navn: Julie Alexandra Wahr-Hansen
• Alder: 28 år
• Øvelse: OCR Obstacle Course Racing (Hinderløp)
• Klubb: Konkurrerer i team og nasjonalitet, ikke klubb.
• Yrke/studier: Personlig trener/Ingeniørfag Bioteknologi og Kjemi
• Personlige rekorder:
- Rangert topp 8 i verden som kvinnelig OCR-løper
- 2 x 1. plass Red Bull Conquer the Castle
- 3 x 1. plass The Grid Malta
- Diverse podium-plasseringer i Toughest Tour, Nordic Race, Tough Viking, Bootcamp Survival, Viking Race,
- 3000m 10:02
- 5000m 17:57

‍

1. Tre ord som beskriver deg som person og idrettsutøver? Strukturert, dedikert og modig

2. Hva betyr idretten for deg? Først og fremst er det tonnevis med endorfiner, adrenalin, oppturer og nedturer i OCR. Som i de fleste idretter er det små marginer mellom suksess og rett og slett det å gå skikkelig på trynet. I OCR er det virkelig ikke over før det er over. Konkurransene er spekket med hinder og spenning fra start til mål; alt kan skje. Man får virkelig utfordret seg i alle ”disipliner”. Styrke, balanse, fart, utholdenhet, kondisjon, taktikk og ikke minst psyken! Du lærer deg å være tøff i huet og ikke gi deg. Miljøet og samholdet i idretten er veldig godt og inkluderende på tvers av landegrensene verden rundt. Mine konkurrenter betyr mye for meg. Vi gråter og ler sammen, samtidig som det er de som pusher meg og idretten fremover. Jeg elsker jaget etter å sprenge nye grenser og å jakte de små marginene. Det er en livsstil!

3. 3 ”fun facts” om deg selv?
- Kan absolutt ikke bruke ullgenser når jeg har vått hår. Får helt fnatt bare av tanken
- Jeg snur alltid flippen på Red Bull boksen rundt, mellom sippene, for å dekke til og minimalisere eventuelle bakterier i å havne nede i drikken, fra omgivelsene rundt.
- Har jeg mye å tenke på og ikke får sove, kan jeg finne på å stikke ut å løpe et par mil eller ta meg en biltur, midt på natten.

4. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Livet er best utenfor komfort sonen.

5. Kan du beskrive innholdet i en typisk treningsuke?
- 3 kvalitetsøkter (harde økter) for å bygge kondisjon. Typisk intervaller løp.
- 1 langkjøringsøkt for å bygge utholdenhet.
- 1 spesifikk OCR-økt. Konkurransespesifikk økt/teknikk trening
- 2-3 styrkeøkter.
Jeg trener som regel 2 økter om dagen, så resten er rolig kondisjonstrening (løp, rulleski, langrenn, sykkel, landevei, roing, padling).

6. Hva er det optimale målet med idrettskarrieren? VM-gull. Jeg har vert med i VM to ganger og ett EM. Alle har endt i alvorlige skader. Så jeg føler jeg absolutt har noe ugjort og har ikke fått vist hva jeg faktisk er god for. Må lære å ”holde meg på beina”, hehe…

7. På hvilken måte har jobben som personlig trener hos Driv Trening hjulpet deg som idrettsutøver og vice versa? Det har gitt meg muligheten til å kunne styre arbeidshverdagen min selv og tilrettelegge for mitt eget treningsarbeid, konkurranser og reising. Teamet på Driv består av en veldig motiverende og idrettsglad gjeng som gir accept og forståelse for det å være en ”sær idrettsutøver”. Motsatt har idretten gitt meg enormt mye erfaring og kunnskap som jeg tar med meg inn i mitt arbeid på Driv.

8. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Åh vanskelig! Jeg digger det meste av sport og idrett, men jeg innbiller meg at jeg egentlig er født på feil plass og skulle hvert en rå surfer.

9. Forbilde? Mamma!? Sterkeste og snilleste mennesket jeg kjenner.

10. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
- JT aka Jan Thomas. Vi deler samme syn på mat og han er jo Norges Mr Hollywood. Han vil bli et fint bindeledd med de andre gjestene.
- Bradley Cooper. Crushet da!  
- Avicci. Så jeg kunne gitt han en skikkelig stor klem.

11. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? En helt sinnsykt rå treningsøkt på morgningen, god flyt på jobben med masse å gjøre og bra mennesker rundt meg. Jeg elsker små hverdagsgleder og det å skape mini-eventyr. I det jeg legger meg på puta for natten og kan si til meg selv, i dag var du god Julie, med check på dagens ”to does”, da er dagen komplett.

12. Har du noen uvaner?
- At jeg spiser tunfisk (ifølge min samboer, haha).
- Støv på hjernen (også ifølge min samboer).
- Jeg våkner ofte av at jeg er sulten om natten og må stå opp for å spise.

13. Har du noen ritualer? Har en helt fast oppvarmingsrutine på konkurransedag.

14. Hva er din ”guilty pleasure”? TUC-kjeks (av alle ting).

15. Største høydepunkt i livet så langt? Mitt lille tantebarn, Indiana, i USA. Hun er ett år nå og jeg er kjempe stolt tante. Gleder meg til Covid er under kontroll, så jeg endelig kan få møte henne.

16. Hva skal du gjøre når du blir pensjonist? Da skal jeg trene masse og reise rundt i varme strøk 24/7 sammen med min kjære og venner.

17. Beste idrettsopplevelse? Så mange kule opplevelser! Men tror faktisk jeg skal trekke frem ett mesterskaps-oppkjøringsløp jeg hadde i 2019, Navy Race. Alt klaffet og kroppen responderte så sykt bra på sommerens trening. Det satte en ny standard, selvtillitsboost og en flytfølelse jeg alltid jakter i mine løp.

18. Favorittøkt? 12 x 1000m.

19. Beste motivasjonstips? Just do it!

20. Drømmeferie? USA med familie og venner spekket med masse aktivitet, fart og moro. Helst kombinerer jeg ferien med en liten ”treningssamling”. Alltid kult å trene i og oppleve nye omgivelser og natur.

21. Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen? Jeg har aldri vært vanskelig å be med på en treningsøkt hvis jeg vet den kan gjøre meg bedre. Jeg motiveres av å jakte progresjon og forbedring. Samtidig skal jeg ikke legge skjul på at endorfiner er ganske deilig! haha

22. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Foretrukket og foretrukket, men det er havregrøt som er standarden! Det har vært mange ekstremt stusselige hotellfrokoster.

23. Tips til a) film, b) dokumentar og c) bok?
a) Parasite (2019) for å sjokkere litt med en film jeg ikke tror du har sett. Hva skjedde på slutten der liksom!?
b) Free Solo
c) Jeg er dyslektiker, så Calculus for Scientists and Engineers :P

Denne teksten ble først publisert i Kondis like før 2021-sesongen

"En åpen og ærlig vei mot toppen"

‍

Emilie Fletens idrettskarriere har tidvis vært som en skitur i uvær med is i rubben. Med ærlighet og åpenhet har hun tatt seg gjennom tøffe livsutfordringer, og nå glir skiene godt i sporet mot verdenstoppen.

‍

Bilder: Didrik Tønseth

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Emilie Fleten er som «et lite stykke Norge». Faren er nordlending, moren er østlending, mens hun selv er oppvokst på Gol i Hallingdal. Hun er bosatt i Trondheim, men ønsker i fremtiden å flytte tilbake til Tromsø. Om hun ikke er født med ski på beina, har hun i det minste gjort hobbyen til levebrød i voksen alder.

Det blir likevel langt fra presist å definere Emilie som typisk norsk. Nordmenn oppfattes gjerne som noe reserverte. Videre er de fleste ordfattige når det kommer til egne mentale utfordringer og problemer. Emilie dyrker motsatt innfallsvinkel. Hun er åpen om fortiden med spiseforstyrrelser og en tidvis tung hverdag. Den sterke og inspirerende historien utgjør ankeretappen i denne saken. Innledningsvis presenterer Emilie sin klassiske hverdag som tradisjonell langrennsløper, samt stilskiftet til langløp i Ski Classics.

Fra allround til langløp

Hverdagen er fremdeles krevende, men først og fremst i fysisk forstand. Livet som toppidrettsutøver er en syltynn balansegang mellom knalltøff trening og hvile.

Emilie hadde sin beste sesong som allroundløper og vant Norgescupen i langrenn sammenlagt sesongen 2018/2019. Hun var blitt for gammel til å slippe inn på rekruttlandslaget, men banket på døra til landslaget. Heldigvis ble hun ikke stående lenge ute i kulden, da Jørgen Aukland tok kontakt og ba henne inn i varmen hos langløpslaget Team Ragde Eiendom.

– Det er ikke til å stikke under stol at langrennsatsing er tøft økonomisk. Det går ikke helt rundt – man går rett og slett litt i minus hvert år. Da Jørgen Aukland ringte og forsikret om vesentlig bedre økonomiske betingelser på Team Ragde Eiendom, måtte jeg telle litt på knappene. Etter flere år i samme miljø, følte jeg også på et behov for å bytte arena, få nye utfordringer og et miljøskifte. Det var vel egentlig et ganske tilfeldig skifte, men totalen fristet såpass at jeg ville gi det er forsøk.

‍

Våren 2019 byttet Emilie ut tradisjonelt langrenn med Ski Classics. Sammen med Thea Krokan Murud utgjorde hun Team Ragde Eiendoms kvinnesatsing. Det var vesentlig mer stas enn først antatt.

– Jeg ble skikkelig bitt av langløpsbasillen. Det var mye kulere enn jeg hadde forestilt meg.

‍

Nesten over natten gikk Emilie fra å være én i mengden, til å være én av de beste. Hun hadde en knallsterk debutsesong med blant annet andreplass i det 50 kilometer lange Jizerska Pedesatka. Sammenlagt endte hun på sjetteplass, som tredje beste norske utøver – kun slått av Team Kotengs Kari Vikhagen Gjeitnes og Astrid Øyre Slind.

‍

I debutsesongen anså hun konkurrentene som vesentlig sterkere. Samtidig la hun ikke skjul på at hun ønsket å hevde seg helt i toppen på sikt. Da sesongen var på hell, bestemte Emilie seg for å gjøre en innsats for å ta ytterligere steg mot verdenseliten.

– Det var helt rått og veldig inspirerende å trene med Team Ragde Eiendom. Jeg skulle gjerne hatt flere jenter på laget og en enda tydeligere satsing på jentesiden – da kunne det blitt helt enormt.

‍

Både Krokan Murud og Fleten fant ut at et team med base på hjemstedet var mest hensiktsmessig for videre satsing. Emilie fant det derfor naturlig å kontakte Tore Bjørseth Berdal i det trondheimsbaserte profflaget Team Koteng, for å lufte interessen og muligheten for en dame til.

Frieriet vant frem, og kommende sesong ikler Fleten seg den gule trondheimsbunaden. Det passer henne godt.

– Med tanke på at jeg studerer psykologi ved NTNU ved siden av nå, et det lettvint for meg å ha base i Trondheim. Da unngår jeg for mange reisedøgn gjennom høsten. Treningsinnholdet er ganske likt som i fjor, men utførelsen er likevel ganske forskjellig. På Team Ragde var det vesentlig flere og større fokus på samlinger. Nå gjennomføres det meste av treningen på hjemmebane.

‍

I treningshverdagen er lagkameratene hennes største inspirasjons- og motivasjonskilde. Da er det veldig kjekt at Astrid bor 300 meter unna.

– Det er mest sannsynlig at Astrid kan vinne Gultrøya, men jeg har veldig lyst til å være med å bidra til at den havner på en norsk Koteng-kvinneløper. Astrid og jeg har ganske like kvaliteter. Vi er gode til å stake i motbakke, men ikke så sterke avsluttere. Klarer vi å samarbeide om å gå jevnt, vil det gagne oss begge. Så er det jo gjerne slik at den sterkeste vinner til slutt uansett.

‍

Lista er lagt meget høyt på trening, og ambisjonene beskrives deretter.

– Kommende sesong ønsker jeg å være med å kjempe i toppen i samtlige renn jeg stiller i. Det er et hårete mål, spesielt med tanke på at jeg kun var på pallen én gang forrige vinter, men det er den mentaliteten jeg ønsker å ha på startstreken.

”Kommende sesong ønsker jeg å være med å kjempe i toppen i samtlige renn jeg stiller i”.

(Resultatene denne sesongen understreker at dette var en høyst realistisk ambisjon)

Usikkerhet på flere fronter

Inngangen til kommende sesong har naturligvis vært sterkt preget av korona-situasjonen. Sesongstarten er allerede utsatt til januar. Samtidig er det langt fra sikkert at man kan starte det nye året med blanke ark. Skirenn kan bli avlyst på kort varsel. Det eneste som er sikkert er at alt er usikkert.

– Det er selvfølgelig først og fremst kjipt fordi man ønsker å gå skirenn, men det er ikke til å stikke under stol at det også er en smell rent økonomisk. Da man ikke har en spesielt stor inntekt, er man avhengig av eventuelle premiepenger. Når situasjonen er som den er, er det likevel mest fornuftig å utsette sesongstarten.

‍

Emilie er tydelig på at det optimale målet med idrettskarrieren er å bli så god at hun kan leve av det. Når potensielle inntektsgrunnlag frafaller, skaper det nødvendigvis en viss uro. Et annet usikkerhetsmoment har vært det kontroversielle fluorforbudet. Først ble det innført et totalforbud mot å bruke fluor under skiene allerede fra kommende sesong. Grunnet utilstrekkelige testmetoder ble forbudet utsatt ett år.

– Det var helt på sin plass at forbudet ble utsatt så lenge de ikke kom i mål med et testapparat som fungerte optimalt. Men jeg håper at de får det til på sikt. Jeg har prøvd å ikke stresse så mye med om det blir fluorforbud eller ikke da det er en faktor jeg ikke får gjort noe med selv.

‍

Glidende overgang

Det er lite i langløpssirkuset som minner om tradisjonelle skiturer i fjellheimen nordmenn elsker, med matpakke, termos og kvikklunsj rundt bålet. Det stilles knalltøffe fysiske og mentale krav til utøverne som ønsker å hevde seg i Ski Classics – og det må trenes deretter.

Da Emilie tok det utradisjonelle valget å satse på langløp, ble hun umiddelbart del av verdens beste team. Det inkluderer sparring og matching mot de beste gutta i verden. Anders og Jørgen Aukland har vært kjent for å pushe grenser i mange år. Det de har investert i trening og cashet ut i konkurranse er imponerende, men også på grensen til skremmende. Under en presselunsj på Beitostølen i fjor høst, la sportssjefen i Team Ragde Eiendom frem en tilfeldig treningsuke, og oppfordret de fremmøtte til å tippe hvem som hadde gjennomført denne (se tabell under). Fasiten var verken Joar Thele eller Petter Eliassen, men Emilie Fleten.

‍

Det som for mange lyder som en brutal utfordring og overgang, tok Emilie på strak arm. Hun er av den oppfatning av at det bare skulle mangle at jentene også gjennomfører et knalltøft treningsregime.

– Kroppen tåler mer enn det hodet tror. Jeg er nok ganske herdet etter å ha bodd og trent mye med Andrew (Musgrave). Han har tilsvarende mentalitet og treningsrutine som flere av langløperne. Jeg skal ikke stikke under stol at det var et lite sjokk for kroppen å plutselig skulle stake 4-5 timer og gå lange intervaller, men miljøet var ganske gjenkjennbart.

‍

Hun roser Jørgen og Anders Aukland for deres fornuftige introduksjon til langsløpssatsingen. Det ble en glidende overgang til et nytt treningsregime. Emilie legger ikke skjul på at overgangen var stor. Samtidig anser hun fravær av skader og sykdom, samt gode svar både på trening og i konkurranse som tydelige indikasjoner på at den ble gjennomført på et fornuftig vis.

‍

Den viktigste egenskapen å forbedre

Inneværende sesong er treningen intensivert ytterligere. Det jobbes kontinuerlig for å herde armer og overkropp. Treningsmengden målt i antall timer er ikke nevneverdig ulik det Emilie var vant med som allroundløper. Innholdet og intensitetsstyring er derimot ganske forskjellig.

– Det blir vesentlig mer staking, og naturligvis mindre skøyting og diagonalgang. Dermed blir det litt mindre tradisjonell styrke nå, for å håndtere totalbelastningen av all stakingen. Hovedfokus er på muskulær utholdenhet. I allround er 30 kilometer det lengste jeg gikk. Nå er det det korteste. Det medfører at vi regelmessig gjennomfører økter over tre timer. Samtidig har jeg forsøkt å bevare kapasiteten, som jeg anser som min store forse som allroundløper i langløpssirkuset. Det var noe Aukland-brødrene bevisstgjorde meg på tidlig. For å bli en god langløper må du først og fremst ha stor kapasitet og enormt oksygenopptak, så får herdingen av armer og overkropp komme over tid.

‍
"Det blir vesentlig mer staking, og naturligvis mindre skøyting og diagonalgang. Dermed blir det litt mindre tradisjonell styrke nå, for å håndtere totalbelastningen av all stakingen. Hovedfokus er på muskulær utholdenhet”.

Kapasiteten ivaretas i form av mye løpetrening.

– Det har vært viktig. Jeg prioriterer å løpe på de øktene jeg ikke staker, noe som eksempelvis har redusert antall timer med skøyting eller klassisk med fraspark. Det medfører nå at jeg ikke ser for meg noen vei tilbake til allround. Det er all-in på langløp. Likevel stiller jeg til start på Beitostølen med ambisjoner om å gå ganske fort. Jeg håper jeg ikke har glemt fullstendig hvordan det er å skøyte og gå med fraspark.

‍

Emilies spådom av åpningshelgen på Beitostølen viste seg å være høyst ydmyk. Uten nevneverdig spesialtrening med fraspark eller skøyting, gikk Emilie nemlig inn til 9. plass på 10 kilometer klassisk og 13. plass på 10 kilometer fristil i det det tøffe selskapet.

Hva gjelder intensitetsstyring stoler Emilie primært på egen subjektive opplevelse.

– Intensitetsstyringen går mye på feeling – mer nå enn tidligere. Jeg er spent på hvordan det kommer til å slå ut. Jeg har innslag av økter med laktatmåling på løpe- eller rulleskimølle, for å ha litt kontroll og å unngå fullstendig hodemist, men det går først og fremst på feelinga i det daglige.

‍

Gjennom sommeren gjennomføres samtlige hardøkter rundt terskel, eller I3/I4 som man sier i langrennsmiljøet.

– For å ha god kontroll unngår jeg de tøffeste I4-I5-øktene. Jeg holder generelt litt igjen i disse månedene, også hva gjelder antall timer. Så øker jeg litt på høsten.

‍

– Jeg tror absolutt ikke det er noen ulempe å drive allround en god stund før man eventuelt tar overgangen til langløp. Samtidig mener jeg veldig mange allroundløpere hadde hatt veldig godt av et år eller to med mer spesifikk langløpstrening – i form av å pushe grenser på trening og innprente mentaliteten blant langløperne.

‍

På spørsmål om hun skulle ønsket hun hadde startet langløpssatsingen på et tidligere stadium av karrieren, har hun en reflektert og avbalansert respons.

– Det var nok riktig tidspunkt for min del. Jeg er ikke en type som angrer på ting, ei heller at jeg ikke skiftet tidligere.

‍

”Ein brite på Gol Stasjon”

Emilie er oppvokst på Gol i Hallingdal – et lite stykke Norge, men ikke akkurat verdens navle. Likevel har hun funnet tonen med en brite. Uten sammenligning for øvrig til Hellbillies’ kontroversielle sang om nabostasjonen i Ål, kan det sies å være en sensasjon at en brite skulle hoppe av perrongen på Gol Stasjon.

Andrew Musgrave er selv en svært dyktig langrennsløper, med blant annet flere pallplasser i verdenscupen. Han har representert Storbritannia under de tre seneste vinter-OL. Under NM-sprinten i 2014 var han førstemann over målstreken, men ettersom han ikke er norsk statsborger, ble det ikke NM-gull.

Emilie og Andrew har vært sammen i over åtte år og bodd sammen i snart fem år. De er blant verdenseliten i henholdsvis langløp og allround, noe som medfører at de kan lære av hverandre og trene en del sammen.

– Jeg vil i hvert fall si at jeg har lært mye av Andrew, men jeg vet ikke hvor mye han har lært av meg, sier hun ydmykt. Det har kanskje blitt mer gjensidig etter at jeg begynte med langløp, da han synes det er interessant med den spesifikke treningen. Vi har faktisk trent mer sammen etter at jeg begynte med langløp – spesielt på rolige rulleskiøkter – der han gjerne går på litt tyngre hjul.

‍

De deler hverdagsrutinen med å stå opp kl. 07:00 og dra i vei på første økt kl. 08:00. Så ruller det på med mye trening, før felles middag i kveldinga.

– Hverdagen ser ganske lik ut når vi er hjemme, men det er mange samlingsdøgn og gjennom vinteren (konkurransesesongen) ser vi ikke hverandre så mye. Det er fint å dele livet med en som har forståelse for at man er sliten når man kommer hjem fra samling, når man kanskje er litt på felgen i treningshverdagen eller bare i sin egen boble.

– Andrew er veldig flink til å lage mat. Begge har et ganske avslappet forhold til ernæring, men vi har stor glede av å lage og spise variert mat.

Beundringsverdig åpen og ærlig

Det som i dag er en hverdagsglede og en hobby, var tidligere en betydelig stressfaktor. Det har tatt tid og krevd brutal åpenhet for å oppnå dagens avslappede forhold til mat og kropp.

I skrivende stund opplever Emilie god glid både i og utenfor skisporet. Sånn har det ikke alltid vært. Da hun var rundt 19 år slet hun med spiseforstyrrelser. I hennes situasjon vil nok mange innerst inne erkjenne problematikken overfor seg selv. Likevel, som den kjente psykologen Sigmund Freud påpekte: «Å være fullstendig ærlig overfor seg selv er en god øvelse, men det å være det overfor andre er en ganske annen sak.» Emilie antar hun nok kunne skjult spiseforstyrrelsen over tid.

– 90 % av hverdagen handlet om å skjule ting for omgivelsene – som at jeg spiser mindre. Det blir man så god på at jeg nok kunne levd med hemmeligheten over tid. Derfor burde det være takhøyde for de rundt om å si ifra. Det ble en ”wake up call” for meg da noen jeg ikke kjente så godt la merke til det. Det foreldre sier går gjerne inn det ene øret og ut det andre. Er man bekymret for noen, vil jeg oppfordre til å si ifra – ikke nødvendigvis direkte til vedkommende – men til andre som står vedkommende nær.

‍

Emilie hadde først jevnlig oppfølging hos psykolog et halvt års tid. Hun ble erklært frisk fra spiseforstyrrelsen, men fikk en slags ettersmell og synes livet var tungt en god stund etterpå. Da oppsøkte hun igjen psykolog og hadde stort utbytte av det. Med slike erfaringer har hun et tydelig budskap til de som kommer etter.

– Si ting høyt! Snakk om det som er vanskelig og som gjør deg ukomfortabel. Noe kan fremstå som tabu å snakke om, men det å lette litt på hjertet gjør at man klarer å se det litt på avstand og plassere problemet utenfor ens eget hode. Da blir det lettere å slå seg til å ro med at det tidvis er greit å ha det tungt. Søker man roten til problemet, er det lettere å finne rett medisin.

"Si ting høyt! Snakk om det som er vanskelig og som gjør deg ukomfortabel. Noe kan fremstå som tabu å snakke om, men det å lette litt på hjertet gjør at man klarer å se det litt på avstand og plassere problemet utenfor ens eget hode".

Emilie tok selv kontakt med treneren på juniorlandslaget, Brit Baldishol. Hun satt Emilie i kontakt med Olympiatoppen og en psykolog. For Emilie ble det starten på en åpen og ærlig vei mot toppen.

– Kommunikasjon og åpenhet er nøkkelen for å komme seg videre fra noe som er vanskelig. For min del var det viktig å snakke med noen andre enn familie, venner og/eller kjæreste, altså på et profesjonelt nivå, når man var så dypt nede og hadde det så kjipt.

‍

Spiseforstyrrelser er en kjent sak i toppidrettsmiljøet – som ellers i samfunnet. Man hører gjerne mest om det blant jenter, mens det i større grad underkommuniseres blant gutter. Emilie erkjenner at problematikken underrapporteres, uavhengig av kjønn.

– Mange kan nok være bekymret for at andre utøvere har blitt tynne. Det er synd det oftest blir «en snakkis» uten at man virkelig tar tak i det.

‍

Emilie synes det er rart å tenke tilbake til den vanskelige tiden. Det føles som et tilbakelagt kapittel. Selv om hun har lagt den tidvis brutale erfaringen bak seg, gjorde jobben med det psykiske henne interessert i mentale prosesser. Hun har tidligere studert litt juss og pedagogikk, men har nå i en alder av 28 gått i gang med psykologistudier.

– Nå er jeg på et stadium i livet der jeg har det bra. Det er et kapittel jeg har lagt bak meg. Jeg kunne aldri tenkt meg å studere psykologi den gangen, det falt meg ikke inn. Når man sliter sånn, har man egentlig nok med seg selv. I denne perioden gikk jeg selv til psykolog, og jeg tror rett og slett egne studier i tillegg kunne vært dråpen som vill fått begeret til å renne over.

‍

Skille mellom snørr og bart

Emilie er generelt interessert i psykologifaget og har derfor ikke staket ut noen bestemt retning for fordypning. Hun ønsker å bruke egen erfaring både i arbeidslivet og i livet generelt. Emilie advarer om risikoen ved å sette en diagnose utelukkende basert på symptomene. Hun påpeker viktigheten av å søke det underliggende problemet hos hver enkelt.

– Det er så lett at man dømmer noen ut fra kroppsfasong, men det kan gjerne være ting som stikker mye dypere. Noen preges av tanken om at de må ned i vekt for å prestere, mens andre har et anstrengt forhold til egen kroppsfasong. Det er det viktig å være bevisst på.

‍

For Emilies del var ikke spiseforstyrrelsen i utgangspunktet direkte relatert til aktiviteten. Den reflekterte «golingen» utdyper.

– Mest sannsynlig hadde jeg fått en spiseforstyrrelse selv om jeg ikke gikk på ski. For meg handlet det ikke om prestasjon, men utseende. Helt ærlig tror jeg ikke jeg kunne vært skånet for spiseforstyrrelsen om jeg hadde vært i et annet miljø. Den ble nok fremprovosert av meg selv, uten nevneverdig påvirkning fra miljøet rundt meg.

‍

Emilie er glad hun opplevde idrettslig stagnasjon da spiseforstyrrelsen preget henne som mest. Det ble en skikkelig vekker som nødvendiggjorde tiltak.

– Jeg ble mye dårlige i denne perioden – noe som egentlig var litt flaks. På kort sikt ble jeg litt bedre til å løpe i motbakke, men jeg gikk vesentlig saktere på ski. Jeg orket heller ikke å gjennomføre gode treningsøkter. Det var i bunn og grunn bare et slit. Da jeg begynte å legge på meg igjen og ble friskere, gikk jeg plutselig mye fortere på ski. Det var litt symbolsk den vinteren, da jeg ble nr. 2 og 3 i junior-NM. Det var viktig å innse at kroppen min ikke presterte best da jeg var tynnest.

”Da jeg begynte å legge på meg igjen og ble friskere, gikk jeg plutselig mye fortere på ski. Det var litt symbolsk den vinteren, da jeg ble nr. 2 og 3 i junior-NM. Det var viktig å innse at kroppen min ikke presterte best da jeg var tynnest”.

Personlig betrakter Emilie idretten stadig viktigere, ikke minst fordi hun har lyst til å prestere når både hode og kropp har det bra. Hun er et prakteksempel på at Ludvig Holbergs påstand «ærlighet varer lengst» også er gjeldende i praksis. Hennes åpenhet og ærlighet har hjulpet henne gjennom livets kuperte skiløype, og har lagt grunnlaget for at hun nå staker i høy hastighet mot verdenstoppen i langløp. Mange har mye å takke Emilie for. Hennes eksempel gir håp til de som følger i samme spor.

Tiril Udnes Weng

• Alder: 24 år
• Øvelse: Langrenn
• Klubb: Nes Ski
• Yrke/studier: To år på høgskolen i Lillehammer. Pedagogikk og Internasjonale studier
• Sivilstatus: Singel
• Aktuell med: Verdensmester på stafett under VM i Oberstdorf.

‍

Lotta Udnes Weng

• Alder: 24
• Øvelse: Langrenn.
• Klubb: Nes Ski.
• Yrke/studier: Har to årstudium, men fri fra studier nå.
• Sivilstatus: Singel.
• Personlige rekorder på utvalgte distanser: 4. plass i sprint World cup.

‍

‍

1. Tre ord som beskriver deg som henholdsvis person og idrettsutøver?

• Tiril: Blid, sosial og aktiv.
• Lotta: Glad, tullete og seriøs.

‍

2. Hva betyr idretten for deg? ‍

• Tiril: Idretten betyr veldig mye. Den gir meg utfordringer, mestringsfølelse og veldig mye glede. Det er vanskelig å se for seg et liv uten idretten.
• Lotta: Den betyr nesten alt. Vier all min tid til toppidretten og jobber for å bli bedre hver eneste dag. Idretten gir meg mye, både glede og skuffelser.

‍‍
3. 3 ”fun facts” om deg selv?

• Tiril: Jeg er tvilling! Jeg er veldig glad i sjokolade. Jeg sover med buff om natta.
• Lotta: Aldri smakt sushi, liker ikke dressing og hater å ringe folk jeg ikke kjenner.

‍

4. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i?

• Tiril: Hmm.. jeg trur man holder seg frisk hvis man sover med buff om natta.  
• Lotta: Ikke noe konkret, men garantert noe jeg mener som folk er uenig i.

‍

5. Hva er det optimale målet med idrettskarrieren?

• Tiril: Få ut sitt maksimale potensiale.
• Lotta: Det optimale er å bli best i verden. Jeg elsker livet som toppidrettsutøver, så håper å kunne holde på lenge.

‍

6. På hvilken måte har du og tvillingsøsteren din formet hverandre som idrettsutøver og privatperson?

• Tiril: Jeg trur konkurranseinstinktet har blitt litt preget av å ha en tvillingsøster. Vi har alltid konkurrert om alt og pushet hverandre. Jeg er ganske sikker på at vi har blitt bedre i idretten fordi vi har hverandre og noen å konkurrere mot hele tiden. Vi er ganske effektive i hverdagen begge to, det trur jeg er fordi vi har «konkurrert» om alt, om det er å spise frokosten fortest eller løpe fortest på intervall. Som privatpersoner hadde vi nok vært annerledes hvis vi ikke hadde vært tvillinger. Vi har stort sett alltid vært to og hatt hverandre å støtte oss på.
• Lotta: Vi har levd sammen i 24 år, og har like interesser og samme vennekrets. Tror folk flest ser på oss som veldig like på alle måter. Som idrettsutøvere har vi pusha hverandre hele livet og skapt et konkurranseinstinkt som er på grensa til usunt.

‍

7. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?

• Tiril: Jeg syntes alpint ser skikkelig moro ut!
• Lotta: Alpint.

‍
8. Forbilde?

• Tiril: Marit Bjørgen.
• Lotta: Marit Bjørgen. Har fulgt hennes karriere på tv i oppveksten og i eldre alder, alltid vært imponert over hennes resultater.

‍

9. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?

• Tiril: Usain Bolt, Zlatan og Michael Jordan. Tre av verdens råeste idrettsutøvere i mine øyne!
• Lotta: Herman Flesvig, fordi jeg syns han er veldig morsom, en må sette stemninga! Jesus, verdens mest kjente? Ville hørt hans versjon av livet, og om alt vi «vet» er sant eller usant. Ville også invitert Kongen, bare fordi han er kongen ☺

‍

10. Hvordan ser din “perfekte dag” ut?

• Tiril: Vinne skirenn og Lotta blir nummer 2 ☺
• Lotta: Vinne et viktig skirenn!

‍

11. Har du noen uvaner?

• Tiril: Ja har vel en del av de. Tar opp mobilen med en gang jeg kjeder meg bittelitt, det er vel den uvanen som blir gjort flest ganger i løpet av dagen.
• Lotta: Veldig dårlig på å låse bil og hus ...

12. Har du noen ritualer?

• Tiril: Har en lykkebuff som jeg sovet med før hvert skirenn jeg går.
• Lotta: Hører alltid på samme sang før konkurranser.  

‍

13. Hva er din ”guilty pleasure”?

• Tiril: Trur ikke det…
• Lotta: Altfor glad i søtsaker!

‍

14. Største høydepunkt i livet så langt?

• Tiril: Vinne U23-VM.
• Lotta: Å komme på elitelandslaget. Det har vært et mål fra jeg var liten.

‍

15. Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?

• Tiril: Nyte livet, gå på ski og holde meg sprek.
• Lotta: Håper jeg er sprek nok til å være aktiv. Reise rundt i Norge og verden, utnytte de siste leveåra ☺

‍

16. Beste idrettsopplevelse?

• Tiril: Vinne U23-VM.
• Lotta: Å vinne NM stafett med Nes Ski. På lag med Tiril og Amalie Ous. Vi tre er veldig gode venner og har trent enormt mye sammen siden vi var små.

‍

17. Favorittøkt?

• Tiril: Lang skitur på fjellet med varm saft og sjokolade i drikkebeltet.
• Lotta: Vanskelig å peke ut en økt, men gleder meg alltid litt ekstra til hurtighetsøkter.

‍

18. Beste motivasjonstips?

• Tiril: Ha det moro! Finn økter du liker, vær kreativ og leken!
• Lotta: Finn aktiviteter og treningsformer som er gøy!

‍

19. Drømmeferie?

• Tiril: Toppturferie på ski!
• Lotta: Skiferie til Japan, kjøre ski i metervis med pudder!

‍

20. Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen?

• Tiril: Målet om å bli en bedre skiløper er den største motivasjonskilden min.
• Lotta: Å se at man blir bedre og nærmer seg de beste.

‍

21. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?

• Tiril: Halvgrove brødskiver  med banen, en kaffekopp og et glass eplejuice.
• Lotta: 2-3 brødskiver med hjemmelaga syltetøy + et glass juice.

‍

22. Tips til a) film, b) dokumentar og c) bok?

• Tiril: Film) Free solo. Dokumentar) The last dance. Bok) Større enn meg av Aksel Lund Svindal.
• Lotta: Film) Unbroken. Dokumentar) Team Ingebrigtsen. Bok) leser ikke sjøl, så kan ikke komme med tips...

Denne teksten er tidligere publisert i Kondis

‍

Bilder: Eirik Førde

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Løpepresten

‍

Endre Olav Osnes har mange kilometer i beina og desto flere baller i lufta. Han holder preken i kirken og forkynner fotballens evangelium fra kommentatorboksen. Mellom slagene dyrker han sitt religiøse forhold til løping og sjonglerer med sosiale sammenkomster.

Endre Olav Osnes

• Alder: 37 år
• Øvelse: Langdistanseløping
• Klubb: Offisielt: Kjelsås IL. Uoffisielt: KML (Kongen Marina Løpeklubb)
• Yrke/studier: Prest, lærer og fotballkommentator. Hovedsakelig TV2 nå.
• Studier: Cand.theol. fra Menighetsfakultetet. To år ved Norges Idrettshøgskole. Enkeltemner fra Oakland University. 9 år totalt. Gikk etterhvert tom for studielån.
• Sivilstatus: Ugift.
• Personlige rekorder på utvalgte distanser: 1000 m: 2.47,9. 3000 m: 9.47. 5000 m: 16.49. 10 000 m: 35.38 (både offisielt under Kvalheimmila 26. september 2020 og på egen GPS-klokke under et uformelt klubbmesterskap i Hytteplan-løypa fem uker seinere).

‍

For noen er han presten i Oppsal menighet. For andre er han kommentatoren i Premier League, Serie A, La Liga og Nations League. Han er med rette døpt fotballpresten. Som «ordsmed» – med stålkontroll på historiske paralleller og evnen til å bygge bro mellom Premier League og presteyrket – kunne han også kledd betegnelsen bibelkommentatoren. Det seneste året har han fått et religiøst forhold til løpingen, og for mange vil han i større og større grad fremstå som løpepresten.

Endre Olav, kalt EO, har en svært sammensatt og tidvis overfylt timeplan. En helg høsten 2019 innebar kommentering av tre landskamper (fredag, lørdag og søndag), tilstelling av fire konfirmasjonsgudstjenester og overværelse av en femte samt tilstedeværelse på to konfirmasjonsfester. Mellom begivenhetene lot han beina preke for disiplene på treningsappen Strava.

Dette råkjøret holdt han gående i åtte år, fra 2011 til 2019. Det seneste året har prestekjolen fått henge i skapet. Time-outen fra presteyrket har gitt muligheten for ekstra fokus på jobben som fotballkommentator, samt mer kjærkommen tid til hverdagslivet og løpeinteressen.

Løpepresten er nokså fersk i Strava-gamet. Likevel kom ikke løpeinteressen som en nylig åpenbaring. Den har derimot ligget latent siden barndommen.

– Jeg er fra en «løpefamilie». Faren min drev med løping og begge mine eldre brødre løp i oppveksten. Jeg var først med i Sentrumsløpet i1987, som 3-åring. Da kom jeg faktisk i Aftenposten som yngste løper i barneløpet. Jeg løp sammen med moren min og en bamse. Så jeg var jo med i gamet allerede da.

‍

Som ungdom løp han 10 kilometer på rundt 38 minutter og ble regnet som en lovende løper i 13-16-årsklassen. Blant annet vant han Sognsvann Rundt som tolvåring. Likevel hadde han ikke noe friidrettsmiljø utenom brødrene. Det falt derfor naturlig å starte med fotball. I ti år spilte han andredivisjonsfotball for Kjelsås på «Oslos tak». Han ble ansett som en løpssterk back, en «boks-til-boks-spiller», på fotballspråket.

– Det handlet om å dundre opp og ned.

‍

I skrivende stund løper han i større grad med andakt. Fremdeles spiller han litt fotball for det sosiale, men han blir støl i hele kroppen. Det er ikke bra.

– Fotballen har gitt meg masse! Men jeg angrer på at jeg ikke begynte å løpe umiddelbart da jeg la fotballskoa på hylla. Istedenfor surret jeg i fjerdedivisjon i tre-fire år og så et år på gymen der jeg trente styrke.

‍

Åpenbaringen

I celebert selskap imponerte Endre Olav under Sentrumsløpet i 1999 (se bilde). Likevel skulle det gå nøyaktig 20 år før han igjen ikledde seg et startnummer. I comebacket skulle han «bare» under 40 minutter.

– Jeg jobbet som prest i Oppsal kirke og hadde en kollega som skulle løpe Sentrumsløpet i 2019. Jeg har alltid hatt et visst løpstalent og drevet allsidig med fotball, ishockey, langrenn og løping, så jeg regnet med at det skulle være grei skuring.

‍

Han karakteriseres som andektig og respektfull, men innså ikke at fysisk form er ferskvare før det var for seint. Det ble ingen dans på roser gjennom Oslo gater. Snarere tvert imot: Opplevelsen minnet mer om en 40 år lang ørkenvandring. Endre Olav husker ingenting av avslutningen, men resultatlistene glemmer ingen. Klokka viste ærlige 41.36. Han ble også knust av en gjeng han i utgangspunktet burde tuktet. Det ble som en åpenbaring for presten. Han måtte ta tak.

‍

Løpeprestens dåp

I kjølevannet av denne «reality checken», ble Endre Olav introdusert for løpefellesskapet på Strava. Han integrerte begrep som terskel, fartslek og langtur i sitt daglige vokabular. Han trente ikke oppsiktsvekkende mye, men hadde fått tent en gnist for å trene og konkurrere.

Et halvt år gikk, og Hytteplanmila sto for tur. I bagasjen hadde han erfaringen med hvordan (ikke) gjennomføre et 10 kilometer gateløp. Endre Olav viste karakter med en negativ splitt av rang. Han klokket inn på 37.23. Det ble som en dåp for «løpepresten».

– Da følte jeg alt klaffet. Det var fett! Tre fartsholdere med gul vest tok ansvar for løpsopplegget, og jeg la meg i rygg som Kipchoge. Det ble første gangen jeg faktisk synes det var moro å løpe. Da jeg passerte 8 kilometer, tenkte jeg at hvis det ikke er verre enn dette, kan jeg gjøre det oftere.

‍

Konfirmasjonen av dåpsløftet

Løpepresten evnet å ha kontinuitet med fire løpeøkter og pluss/minus 40 kilometer i uken gjennom vinteren 2019/2020. I mars 2020 ble det plutselig unntakstilstand. Endre Olav hadde sagt opp i Oppsal kirke, og koronaen satt kjepper i julene for fotballen. Brått var han en fotballkommentator uten kamper å kommentere.

Endre Olav bestemte seg umiddelbart for å konfirmere sitt dåpsløfte. Han meldte seg for alvor inn i Strava-menigheten for å dele løpeinteressen med flere.

– Det er ganske deprimerende å ikke ha noe å gjøre, så jeg brukte løpingen som terapi. Da løp jeg hver dag i to måneder. Jeg hørte podcasten «I del lange løp». Episodene med Henrik Ingebrigtsen og Ronny Losoa inspirerte meg til kjøre på med doble terskeløkter. Jeg la inn alle elementene i treningsuka.

‍
”Det er ganske deprimerende å ikke ha noe å gjøre, så jeg brukte løpingen som terapi”

Endre Olav var lojal til ledestjernenes treningsopplegg. Han logget 100 kilometer i uken – med en vesentlig andel relativt intensiv løping rundt terskel. At han evnet å holde det gående i over 50 dager, tok han som et tegn på at kroppen tålte belastningen. I tillegg til å følge de syv hellige dydene (kyskhet, måtehold, barmhjertighet, innsatsvilje, tålmodighet, velvilje og ydmykhet) underveis, kan han nok takke sin allsidige bakgrunn og generelle styrke for at han håndterte belastningen.

‍

Endre Olav fikk også bekreftet at treningsinvesteringen ga avkastning med testløp på både 5000 m (17.04) og 3000 m (9.47). Formen blomstret ytterligere gjennom sommeren. Da september nærmet seg slutten, var han overmoden for å høste kudos under Kvalheimmila på ærverdige Bislett Stadion.

– Jeg snakket med Arne Kvalheim før løpet og ba om noen tips. Han spurte hva jeg trodde jeg kunne løpe på. Da jeg røpte ambisjonen om sub 35 minutter, sa han at jeg i hvert fall ikke burde åpne fortere enn det – i så fall ville det bli langt. Samtidig hadde jeg ikke vært fornøyd med bare å komme rett under. Jeg drømte om å løpe langt ned på 34-tallet på en maksdag.

‍

Endre Olav ble preget av stundens alvor og de fantastiske omgivelsene i friidrettens kirke. Man trengte absolutt ikke være løpeprest for å anse det som høytid. Breddeidretten ble gitt Diamond League-rammer.

Ved startstreken henvendte en ukjent seg og ytret et sarkastisk sleivspark: «Endre Olav Osnes; hva gjør du i dette heatet, du som har en pers på 37.23?»

Plutselig glemte han Sir Alex Fergusons ord: «Play the game, not the occasion.» Løpepresten måtte betale dyrt for lav impulskontroll og fraværende selvinnsikt.

– Jeg følte jeg var på Bislett Games. Det var et terningkast 6-arrangement. Vi fikk varme opp på innendørsbanen, det var speaker, lyshare og bjelle som ringte for sisterunden. Jeg mistet hodet, fikk overtenning og var først ut av svingen. Beina var så gode etter 200 meter at jeg tenkte at nå lar jeg det bare stå til!

‍

Det som skulle bli en innertier, ble en real skivebom. Endre Olav fikk hammer’n allerede etter 3000 meter. Med splittene 3.27-3.25-3.25 passerte han 3000m på 10.17. Deretter ga 3.29 og 3.36 en passering halvveis på 17.22. På papiret var han fremdeles på skuddhold til sub 35. Endre Olav hadde dog fått et skudd for baugen. Som Arne Kvalheim hadde predikert, ble siste halvdel en lang kamp med tunge bein. Det endte med havari. Klokka viste ingen nåde. 3.38-3.34-3.42-3.44-3.38 resulterte i en ny 5 km-splitt på 18.16 og en grov positiv splitt.

– Det var grusomt! Rett og slett det verste jeg har vært med på. Jeg ble løpende alene og fikk det psykiske elementet av å bli fraløpt gang på gang. Det var ikke noe sted å gjemme seg, så det var vondt både fysisk og psykisk.

”Det var ikke noe sted å gjemme seg, så det var vondt både fysisk og psykisk”

Endre Olav tapte kampen mot klokka, men beseiret den indre, destruktive dialogen. Det er en bragd i seg selv. Det står respekt av at han ikke brøt. Undertegnede var selv ringside og bevitnet Endre Olavs brutale opplevelse siste halvdel. Da fikk han åpenbart praktisk utbytte av de syv hellige dydene.

Skilegenden Bjørn Dæhlie beskrev lignende opplevelser med at «det var ikke åpningen det var noe galt med, det var avslutningen». Endre Olavs far, som selv har bakgrunn fra 800 m og 1500 m, anerkjente løpsopplegget. Det ga et plaster på såret. Personlig rekord med nesten to minutter var også fint å ta med seg. I kjent stil valgte Endre Olav å vende det andre kinnet til.

‍

Breaking 34

Det kunne endt som en gravferd for løpeinteressen. Endre Olav valgte derimot å inngå et slags ekteskap med Strava og han smidde 34-minuttersgrensen i hymens lenker. Som kjent er han ikke redd for å gå ut høyt, og selv om løpingen tidvis kan være litt vanskelig å kombinere med kveldsjobbing som fotballkommentator, er ambisjonen å løpe sub 34 minutter allerede til våren.

– Det er ambisiøst for mitt vedkommende. For å realisere slike mål mener jeg det er viktig å dele de med andre, for å sette litt ekstra press på seg selv.

‍

Han legger hovedfokus på kontinuitet i treningen for å ta dette «kvantespranget». Den reflekterte karen finner også flere elementer med forbedringspotensial.

– Jeg trener en del tung styrke, så jeg har noen sekunder å gå på når jeg slipper opp på styrketreningen. Man drar dessverre ikke så mange damer med høyt O2-opptak. Samtidig har jeg nok litt igjen for styrketreningen – det gir litt punch og tempo. Kostholdet mitt er heller ikke strømlinjeformet. Det skal også være mulig å forbedre seg litt der også.

‍
”Man drar dessverre ikke så mange damer med høyt O2-opptak”

Mens tider rundt 35 minutter på mila gjør Endre Olav til en høyst respektabel supermosjonistløper, leverer han prestasjoner på ypperste elitenivå som fotballkommentator. En vakker dag ønsker han også å inkludere løpeinteressen i kommentatorjobben.

– Min ultimate drøm er å kommentere Diamond League. Jeg digger å se på friidrett og har alltid vært på Bislett Games. Det er sinnsykt fett! Jeg kommenterte Holmenkollstafetten et år med Sindre Buraas – det ga mersmak. Det var stas å kommentere elitefeltet inne på friidrettsbanen og ute i gatene. Da kameraet fokuserte på de store massene som løp gjennom Frognerparken, er jeg derimot sjeleglad for at jeg hadde Sindre som makker i kommentatorboksen. Sendingen ble reddet av at han har studert kunst og er flink til å prate, mimrer han og ler.

”Min ultimate drøm er å kommentere Diamond League”

‍

Løpingen som fristed

Paradoksalt er kristendommen raus og tilbyr nåde, mens idretten kan være brutal og nådeløs. Endre Olav ser likevel flere likheter. Det er betydningsfulle arenaer som medfører oppturer, nedturer og et spekter av følelser. Man bruker tid og penger, og får tilhørighet i et felleskap med venner som dyrker det samme. Det gir dobbel glede og halvert sorg.

‍

Med sitt religiøse forhold til løping, setter han stor pris på fristedet idretten tilbyr. Her kan han tie og la beina preke.

– Løpingen utgjør et fristed. Den gir meg en åndelig opplevelse og er rensende mentalt. På tredemølla har jeg naturligvis alltid et ønsket «forstyrrende element» i form av musikk eller podcast. Det er derimot noe religiøst ved å løpe ute. Da får jeg samlet meg litt og fylles av takknemlighet. Jeg blir takknemlig for helsa mi, for det gode livet og for naturen Gud har skapt.

‍

Han erkjenner at det er avhengighetsskapende.

– Som Mads Kaggestad sier: «Hvis trening hadde vært en pille, hadde alle tatt den.» Oppladningen til å prestere, spenningsnivået og å konkurrere. Det er absolutt en rus i det. Det er ingen andre aktivitetsformer der jeg sitter igjen med tilsvarende følelse av å ha trent.

”Hvis trening hadde vært en pille, hadde alle tatt den. Oppladningen til å prestere, spenningsnivået og å konkurrere. Det er absolutt en rus i det”.

Strava-menigheten

Endre Olavs religiøse forhold til løping dyrkes gjennom treningsappen Strava. At det har blitt hans desidert mest foretrukne sosiale medium, forklarer han ved at det er uformelt og lekent.

– Jeg hater å legge ut ting på Instagram. På Strava føler jeg derimot det bare er å kjøre på. Du kan gjennomføre en treningsøkt, bli inspirert, legge ut noen bilder og skrive litt. Det er likevel ikke så farlig. Det er mer show.

‍

Strava fungerer som en menighet han kan dele løpeinteressen med og dermed doble gleden.

– Det hjelper å få noen kudos på øktene sine. Det motiverer underveis i øktene og gjør at man orker å ta i litt ekstra.

‍

Med et såpass tøft treningsregime og store doser terskeltrening har det vært en hårfin balansegang når det gjelder intensitetsstyring. Han må likevel krype til korset og innrømme at han ved flere anledninger har tatt i litt ekstra – nettopp for at det skal se bra ut på Strava. Det brer seg en saftig glis over ansiktet når han gjengir noen anekdoter.

– Det var ofte sånn da jeg var fersk på Strava. Jeg husker godt da jeg og en treningskompis hadde tilbakelagt noen drag på en klassisk 1000-metersøkt, og vi merket at det gikk ganske fort til oss å være. Vi pusta godt i pausen, da kameraten min plutselig sa: «Denne økta kommer til å se bra ut på Strava.»

‍

Endre Olav ler godt og tar seg en slurk kaffe.

– Nå har jeg derimot mange mediokre økter, som ikke imponerer mange på Strava, men som forhåpentligvis gir mer fremgang på sikt.

‍

Løpeprestens ti bud

I Bibelen presenteres ti bud i form av en liste med religiøse og moralske leveregler. I kjent stil tar Endre Olav utfordringen om å legge frem ti bud til løpere på strak arm.

‍

Løpeprestens ti bud

1. Du skal ikke bruke andre treningsapper enn Strava.
2. Du skal ikke misbruke trenerens tillit.
3. Du skal holde den rolige treningen rolig.
4. Du skal hedre din far og din mor ved å ta ut ditt potensiale.
5. Du skal ikke dope deg.
6. Du skal ikke bryte løpskonkurranser.
7. Du skal ikke stjele bane 1 på en friidrettsbane til rolig jogging.
8. Du skal ikke tale usant om dine økter på Strava. Det inkluderer å ikke sette klokka på pause eller trene i skjul.
9. Du skal ikke begjære andres gode prestasjoner og suksess.
10. Du skal ikke prøve deg på treningskameratenes kjæreste, hans treningsgruppe eller trener.

«Ordsmed»

Endre Olav utøver presteyrket på en tradisjonell, men samtidig særegen måte. Iført prestekjole fører han gudstjeneste med iPad som jukselapp. Han krydrer prekenen med sportslige referanser – på samme måte som han tonesetter fotballspråket med religiøse undertoner. På en elegant måte er han i ferd med å bygge bro mellom fotballfrelste og kristne.

Han er belest i en rekke fag og har stålkontroll på deres særegne referanser. Men han er også en «ordsmed» av rang, som unnfanger egne ord og uttrykk. På nett finnes forum der folk hyller Endre Olavs sitater.

– Det finnes en skjult skatt i språket. Jeg synes det norske språket er morsomt å utfolde seg i. Det medfører at jeg prøver å bake inn noen ord og vendinger jeg koser meg med – i tide og utide, legger han til og ler. (Se eksempel)

Han finner også glede i løpingens særegne ord og begrep.

– Jeg synes terskel er et godt ord og uttrykk. Fartslek er litt komisk. Hvor er leken i det? Jeg liker også protokoll – som i oppvarmingsprotokoll. Også har du ord som laktat, rolig, moderat, lystbetont eller lekbetont. Det er et eget språk det er gøy å leke seg litt med.

‍

Løpeprestens julegaveønske

Da dette intervjuet finner sted er det adventstid. I julen tar mange seg tid til å ha tid. Som prest og fotballkommentator tar ikke Endre Olav juleferie. Det blir ingen presteoppdrag denne høytiden, men han skal kommentere fotballkamper stort sett hver dag. Det krever også mye forberedelser. Julen er følgelig ingen høytid for løping, men han har fokus på å holde hjulet i gang. Løpepresten finner også tid til trening både på julaften og på fotballens festdag: 2. juledag.

– Det er deilig med en løpetur før en kveldskamp. Det forfrisker og gjør det lettere å gå på jobb med energi og glød – uavhengig av type økt.

‍

Som trofast medlem i Strava-menigheten, har Endre Olav listet opp ett ønske.

– Drømmen er at Filip Ingebrigtsen, som bor i nærheten, en vakker dag skal ta på seg konkurranseskoa og kline til på segmentet: «Espen Frøystveits 1000 m.»

Undertegnede bifaller i bønn.

Søndag 6. desember 2020 beinfløy Kibiwott Kandie gjennom Valencias gater, ned den ”blå løperen” på selve oppløpet og inn til 57.32 på halvmaraton. Med det slettet den 24 år gamle kenyaneren sin landsmann, Geoffrey Kamworors verdensrekord (58.01) med hele 29 sekunder. Ved første øyekast kan 57.32 tolkes som et prestasjonsnivå i krysningspunktet mellom eventyr og fiksjon. En gjennomsnittsfart på 2.43,6 per kilometer – tilsvarende 22 kilometer i timen – over 21097,5 meter understreker dette. Likevel, legger man bragden under lupen og analyserer den i detalj, innser man at prestasjonen ikke kom som lyn fra klar himmel. Sindre Buraas har mange års erfaring som både toppidrettsutøver og trener. Han spekulerer i at vi kan være i ferd med å se effekten av at løpere får mer kontinuitet i treningen med bedre utstyr og kunnskap. Dermed kan utøverne være bedre trent til å utnytte eget og teknologiens potensiale.

‍

Episenter for verdensrekorder

Den spanske havnebyen Valencia, er i ferd med å bli episenter for store prestasjoner i internasjonal langdistanseløping. Valencia betyr styrke eller aktivitet og byen har det seneste året gjort seg fortjent til å døpes ”løpehovedstaden”. I et høyst uvanlig år, har byen hatt for vane å tilrettelegge for makeløse prestasjoner, som eksempelvis Joshua Cheptegei og Letesenbet Gideys verdensrekorder på henholdsvis 10000m menn (26.11,02) og 5000m kvinner (14.06,62).

På løpsdagen 6. desember måtte løperne heldigvis ikke krige med værgudene. Med syv varmegrader og bortimot vindstille, var det tilnærmet optimale vær- og vindforhold for distanseløping. For å vinne løpet måtte man likevel bekjempe det som på forhånd ble karakterisert som tidenes sterkeste startfelt. Det bestod nemlig av både gull- og sølvvinner fra VM på halvmaraton i 2020, Jacob Kiplimo og Kibiwott Kandie. På forhånd sto både Bedan Karoki  og Stephen Kiprop bokført med 58.42 som personlige rekorder. Endelig skulle også Rhonex Kipruto, verdensrekordholderen på 10 kilometer gateløp (26.24), debutere på halvmaratondistansen. Ytterligere åtte løpere sto bokført med personlige rekorder under timen. Med andre ord: Det måtte mest sannsynlig en historisk sterk prestasjon til for å vinne. Verdensrekorden kunne følge som en logisk konsekvens.

‍

Gjennomføringen

Da Kamworor satt verdensrekorden på 58.01 i 2019 begeistret, men samtidig bortimot sjokkerte, en hel idrettsverden. Lista var lagt eksepsjonelt høyt, og det skulle noe helt spesielt til for å overgå dette prestasjonsnivået.

Under Valencia halvmaraton gikk det styggfort fra start. Harene passerte den første kilometeren på 2.35 – et par sekunder foran hovedfeltet. Kibiwott Kandie lå her allerede 8 sekunder foran skjema til verdensrekord. Farten ble nedjustert noe frem mot passering 5 kilometer. 13.38 er likevel en fantastisk tid i seg selv og gir snittfart på 2:43 min/km. Av nordmenn har kun Jakob Ingebrigtsen (13.29), Henrik Ingebrigtsen (13.32) og Sondre Nordstad Moen (13.37) løpt raskere på distansen. Kandie var derimot bare så vidt i gang med sitt løp.

Ved 10 kilometer stoppet klokken på 27.25, nokså identisk med Sondre Nordstad Moens norgesrekord på 10000m. Det innebar en ørliten fartsreduksjon med 13.47 siste fem kilometerne. Fremdeles lå feltet syv sekunder foran Kamworors passeringstid for gjeldende verdensrekord. Like etter passering forsvant harene. Det var opp til de små, men store kamphanene, og gjøre opp om seieren – og potensielt verdensrekorden. Mens Kandie underveis i VM på halvmaraton stadig lå fremst i feltet og pushet farten – og til slutt ble spurtslått – lå han nå klistret på hjulet til Kiplimo første halvdelen av løpet. Feltet utgjorde er helt tydelig innbitt gjeng med stjerner i sikte.

Med 13.45 over de neste fem kilometerne, ble 15 kilometer passert på 41.10. Her var Kamworors verdensrekordpassering faktisk syv sekunder raskere, men feltet lå fremdeles foran snittfarten som kreves for å sette verdensrekord.

Ved 17 kilometer tok Kandie føringen og kastet ytterligere kull på grillen. Med eksepsjonelle klyv og stegfrekvens som en trommevirvel, la han ned et ærlig forsøk på å grille sine konkurrenter. Kilometeren fra 18 til 19 ble tilbakelagt på smått utrolige 2.36! Kun verdensmesteren Kiplimo maktet å klistre seg fast til bakhjulet. Kortstokken med jokere for verdensrekord var plutselig redusert til et par i ess.

Fartsøkningen viste seg i form av en ny 5 km-splitt på 13.33 og passering 20 kilometer på 54.43. Kibiwott Kandie hadde enda et gir til inne og tilbake de siste 1097,5 meterne på 2.49 (2:34 min/km). På den karakteristiske ”blå løperen”, ble de siste 400 meterne slukt i løpet av tilnærmet 61 sekunder. Med det skrev Kandie seg inn i historiebøkene med stil. Scenen var plutselig hans alene da han gjorde sine konkurrenter til (høyst respektable) statister. Totalt brøt åtte menn timesgrensen. Fire av disse løp under Kamworors tidligere verdersrekord: Kibiwott Kandie (57.32), Jakob Kiplimo (57.37), Rhonex Kipruto (57.49) og Alexander Mutiso (57.59). For sistnevnte ble det et nokså surrealistisk scenario: Bare tenk deg å slå verdensrekorden og ikke engang komme på pallen!

‍

22 km/t i snittfart

57.32 tilsvarer altså 2.43,6 min/km eller 22 km/t. La det synke inn. Det krever enorm hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 21,0975 meter er kolossale! Det fremstår bortimot umenneskelig å gjennomføre – ja, for oss dødelige er det bortimot umulig bare å erkjenne. Derfor dukker uheldige forklaringsmodeller som doping og teknologi naturlig opp. Går man litt mer i dybden og setter prestasjonen i perspektiv, kan man få en mer reflektert forståelse av prestasjonsnivået.

‍

1298 poeng

57.32 gir skyhøye 1298 poeng på det internasjonale friidrettsforbundets poengsystem.
Til sammenligning gir Cheptegeis verdensrekord på 5000m (12.35,36) og 10000m (26.11,02) henholdsvis 1302 og 1306 poeng. Det tar liten, om noe, ære fra Kandies prestasjon å være rangert en smule bak disse verdensrekordene. Med slike prestasjoner friskt i minne, fremstår plutselig ikke kenyanerens 57.32 fullt så ufattelig likevel.

1298 poeng er smått utrolig, men samtidig realistisk i disse tider. Man skal ta naturligvis ta slike vurderinger – og ikke minst sammenligninger med andre distanser og øvelser – med en klype salt. Likevel, det er fristende å liste opp hva det tilsvarer følgende på utvalgte distanser:

800m på 1.41,03 (verdensrekord: 1.40,91), 1000m på 2.10,06 (verdensrekord: 2.11,96), 1500m på 3.26,32 (verdensrekord: 3.26,00), Mile på 3.42,69 (verdensrekord: 3.43,13), 2000m på 4.44,04 (verdensrekord: 4.44,96), 3000m på 7.20,92 (verdensrekord: 7.20,67), 5000m på 12.36,44 (verdensrekord: 12.35,36), 10000m på 26.16,11 (verdensrekord: 26.11,02) og maraton på 2:02:36 (verdensrekord: 2:01:39).

‍

Den nye standarden

Dette understreker både at Kandies prestasjon per definisjon historisk bra, men samtidig faktisk innenfor det man kunne forvente. Det kan heves over tvil at prestasjonsnivået under Valencia halvmaraton 6. desember gjør løpet til tidenes beste halvmaraton. Uansett hvor surrealistisk det i utgangspunktet lyder, kan det derimot diskuteres hvor sjokkerende verdensrekorden på 57.32 faktisk var. Et prestasjonsnivå +/- 1300 poeng er den nye standarden blant den ypperste verdenseliten. Ordtaket ”rekorder står for fall” er kanskje mer aktuelt enn noensinne.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Kondis

‍

Løpe alene eller i gruppe?

‍

Bilder: Finn Kollstad

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Har du ønsker/planer om å begynne og løpe, eller løper allerede aktivt og er usikker på om det er mest passende å løpe alene eller sammen med andre? I denne artikkelen presenteres fordeler og ulemper ved å utøve løpingen som en kollektiv idrett, samt tips til hvordan man kan unngå potensielle fallgruver og tilrettelegge for suksess med fellestrening.

‍

Løping er i utgangspunktet en individuell idrett, om man ser bort fra stafetter. Resultatene avhenger av den enkelte utøveren. Løpes det for egne sjanser, feiler eller lykkes man alene. Mange velger også å denne tilnærmingen i treningshverdagen. Men det er ikke nødvendigvis det som gir størst treningsglede – ei heller best resultater i konkurranse.

‍

Det å trene alene eller i gruppe representerer to veier til potensielt samme suksess. Noen trives best som ensom ulv. Andre jakter best i flokk. Disse ”flokkene” varierer i størrelse, treningshyppighet og struktur. De tar form av organiserte friidrettslag, mer eller mindre strukturerte vennegjenger, løpefellesskap (eksempelvis Strava, RunKeeper, Nike+ og PolarFlow) eller løpegrupper på alle(!) slags nivå. BMLs Torsdagsintervall er en av flere populære ukentlige fellestreninger, der alle er hjertelig velkomne uavhengig av ambisjoner og nivå. Vi starter opp igjen så fort verden åpner opp for det!

‍

Hvorfor trene sammen?

‍• Sosialt: Å trene sammen kan både gi nye bekjentskaper og venner, samt styrke forholdet til eksisterende venner. Man kan dele fine opplevelser og gode historier, oppturer og nedturer, kunnskap, erfaringer, tips og triks. De fleste som gir fellestreninger et forsøk synes det er veldig sosialt og artig!
‍

• Motivasjon: Fellestreninger kan øke motivasjonen både før og etter økten, underveis i selve økten og ellers i hverdagen. En forpliktelse kan få deg over dørstokken da sofaen frister som mest. En lagkamerat kan gjøre at du tar i litt ekstra på intervallene eller at du sakker farten tilstrekkelig under restitusjonstrening. Det å være en del av en løpegruppe skaper også identitet og tilhørighet – motiverende elementer i seg selv. Gode løpevenner er som gatelys langs veien: De gjør ikke avstanden kortere, men de gjør den enklere å løpe.

‍
• Oppmuntring og støtte: Løpevenner kan gjøre de fine turene enda finere og de harde turene vesentlig lettere.
‍

• Konstruktiv kritikk: Fellestreninger gir anledning til å lære av hverandre. Man kan gi og få oppmuntrende komplimenter eller konstruktive tilbakemeldinger på hvordan ting kan gjøres annerledes og bedre. Man blir aldri utlært!
‍

• Trene med noen som er bedre: Løper man med raskere eller mer utholdende løpere har man noe å strekke seg etter. Slik kan man selv øke egen treningskvalitet, eksempelvis i form av større fokus og oppmerksomhet, hjelp til pacing eller andre løpere som referanseramme med tanke på fart, skrittfrekvens og pust.
‍

• Kontinuitet i treningen: Det foreligger enighet både blant lekfolk og fagfolk at nøkkelen til langsiktig prestasjonsutvikling er kontinuitet. En strukturert løpegruppe har den iboende egenskapen om å tilrettelegge for nettopp kontinuitet i treningen.
‍

• Høy moral: En løpegruppe representerer gjensidig tillit og forpliktelse: ”En for alle, alle for én”. Man kommer på trening for å trene selv og dra nytte av gruppens egenskaper, men også for å bidra til andre medlemmers trening. Løperlegenden Eliud Kipchoge er sitert på følgende: ”100 prosent av meg er ingenting sammenlignet med én prosent av hele laget” - dette til tross for at Eliud Kipchoge er langt bedre enn sine lagkamerater.
‍

• Snakke om løping eller trening generelt: Jevnlige møter med likesinnede gir anledning (og oppfordring) til å snakke om løpsinteressen – både faglig og anekdotisk.
‍

• Sammen mot et mål og/eller sammen i konkurranser: Har man konkrete mål eller ambisjoner med treningen kan en løpegruppe gi anledning til å dele disse med noen. Kanskje får man også anledning til å følge hverandre til alters/startstreken.

‍

Potensielle fallgruver og tips til hvordan man kan unngå dem
‍

• Én fart er sannsynligvis ikke optimal for alle i gruppen. Man har gjerne ulike egenskaper og forskjellig nivå på terskeløkter, baneintervaller, rolige restitusjonsturer eller langturer. Dette er viktig å ta hensyn til. En kjapp peptalk før øktene kan være hensiktsmessig for å skaffe oversikt og legge en slagplan.
‍

• Man må gjerne tillatte seg å svelge noen kameler for å oppnå flertallets mål og ønsker. Vær derfor innstilt på å gå litt på akkord med egne planer og vær oppmerksom på hva du selv kan tilby gruppen.
‍

• Store grupper kan bli overveldende. Dess større gruppe, dess mer problematisk er det å ta hensyn til den enkeltes dagsform. Det kan derfor være lurt å holde en dialog underveis, slik at man kan eventuelt kan dele gruppen for å tilpasse individuelle ønsker og behov.
‍

• Løping er ”brutalt ærlig”. Det er veldig kvantifiserbart og det kan være tøft for selvtilliten stadig å bli fraløpt på trening. Det kan derfor være hensiktsmessig å tenke at dette nettopp er trening og at man gjennomfører for å bli bedre eller sprekere i fremtiden. Overbeviser deg selv om at du ikke ønsker å være en ”onsdagsløper”, men derimot en ”løper for de store anledningene”.
‍

• En gruppe kan tidvis gjennomsyres av negativitet, sjalusi, ikke-konstruktiv kritikk og uvaner. Gjør det du kan for å heve deg over dette og forsøk å ta lærdom av det. Noter hvordan gruppen har hjulpet deg selv og forsøk å gjøre gjengjeld på et vis, eksempelvis ved humør og humor, være fartsholder på et drag, tilby skyss, ta med drikke osv.

‍

‍

”Alle” har behov for å være alene av og til. Løpingen kan tilby en arena for kvalitetstid alene - for enkelte kanskje den eneste av sin natur i en hektisk hverdag. Her kan man koble fra telefon, mail, tv, hverdagslige stressfaktorer og diverse forpliktelser, samt unngå og måtte ta hensyn til andre for en liten stund. Videre kan man tillate seg å senke skuldrene og se bort fra hva pulsklokka viser av kilometertider og puls.

Samtidig kan det være nettopp denne følelsen eller fokuset man helst ikke ønsker under kvalitetsøktene. Her kan det derimot være hensiktsmessig å ha en aktiv fremfor en passiv tilnærming til treningen – i form av å være bevisst på at man er på trening for å trene og ikke for å bli trent. En slik aktiv og initiativrik holdning vil kunne styrke gjennomføringsevnen. I slike tilfeller kan gruppen være fantastisk – ja, for enkelte helt vital.

‍

Avsluttende tanker

Så hva passer den enkelte; å løpe alene eller i gruppe? Trenger det egentlig være så svart/hvitt? Eller er det som med så mye annet her i livet, at det kan være hensiktsmessig å etterleve kardinaldyden måtehold. Poul Bjerre er sitert på følgende: ”Det finnes ett helvete - å være alene. Det finnes ett himmelrike - å kunne være det”.

Denne saken er tidligere publisert i Kondis

‍

”Med treningsglede og fremgang som drivkraft i det lange løp”

Thea Krokan Murud (26) finner motivasjon i detaljfokus og langsiktig utvikling

‍

Bilder: Børre E. Helgerud

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Thea Krokan Murud

• Alder: 26 år.
• Bosted: Lillehammer.
• Yrke: Langdistanse-skiløper/studerer realfag.
• Team: Team Ragde Eiendom da dette intervjuet fant sted - nå Team Kaffebryggeriet.
• Utvalgte meritter: Bronse på 10 km klassisk under NM på ski i 2016. Sølv på sprinten under U23-VM på ski 2017. Seier på 5 km klassisk i Skandinavisk Cup i 2018.
• Personlige rekorder på utvalgte distanser: 9.45 på 3000m. Første og eneste halvmaratondistanse på Birkebeinerløpet på 1:17:57.

‍

I et stadig økende marked for internasjonale turrenn, har sponsorene etterlyst en tydelig kvinnesatsing. Skiløperen Thea Krokan Murud har gjort det noe utradisjonelle skiftet fra tradisjonelt langrenn til langløpssirkuset, og spiller med det en sentral rolle i storsatsingen.

Da dette intervjuet finner sted har Thea nettopp fullført første konkurransehelg i Visma Ski Classics i Livigno. Med et knallsterkt stakeløp, tok hun kommandoen i kampen om den rosa ungdomstrøya. Prestasjonen førte henne inn til syvende plass totalt i dameklassen.

– Det var vel helt greit, svarer hun ydmykt.

Hun utdyper at det er vanskelig å stadfeste nøyaktig hvor god prestasjonen var, da hun kun har én opptreden i dette selskapet tidligere; under Birkebeinerrennet 2019.

– Jeg tror høyden tok litt livet av meg, og så var det mange bratte motbakker. I staking er jeg foreløpig vesentlig sterkere på flatene enn i bakkene. Det var uansett artig å komme i gang med sesongen.

Til tross for kun 26 vintre på CVen, har Thea en omfattende Wikipedia-side med beskrivelser av hver skisesong siden 2008. Allerede i 2010 vant hun både 5 km og sprint under det prestisjetunge Hovedlandsrennet. Året etter tok hun sølv på 7,5 km klassisk og gull på mix-stafett under European Youth Olympic Festival (europeisk ungdoms-OL). Hun ble også norsk K17-mester på 7,5 km klassisk og deretter tatt ut til Norges Skiforbunds ”Impulslag”. Etter skisesongen viste hun sin kapasitet i løpesko med 9.45,90 på 3000m, samt 14.plass i ungdoms-VM i friidrett.

Tilbake i 2016, kun 21 år gammel, opplevde hun karrierens foreløpige høydepunkt med bronse på 10 km klassisk under NM på ski. Internasjonalt har hun sølv på sprinten fra U23-VM på ski 2017 og seier i Skandinavisk Cup som sine fremste meritter.

‍

Et kjærkomment miljøskifte

Våren 2019 byttet Thea ut tradisjonelt langrenn med Ski Classics. Hun innrømmer gledelig at hun hadde behov for et miljøskifte, og synes det var veldig stas da Jørgen Aukland ringte med en forespørsel om langløpssatsing i Team Ragde Eiendom.

Den nye hverdagen med turrenn gir en helt annen arbeidsro i treningen enn hva som var tilfellet i verdenscupsirkuset.

– Selv om man presterer, vet man aldri om man får gå neste verdenscuphelg. Når det gjelder langløp, holder det å være påmeldt. Det gir kjærkommen ro.

”Selv om man presterer, vet man aldri om man får gå neste verdenscuphelg. Når det gjelder langløp, holder det å være påmeldt. Det gir kjærkommen ro.”

Med konverteringen antok Thea at det primært skulle fokuseres på staking. Så simpelt har det ikke vært. Oppskriften på en god langløper innebærer en lang liste med ingredienser, og vesentlig lengre tilberedningstid enn hun har vært vant med.

– Det har vært innmari mye trening – mye staking, mye styrke – ja, mye av alt egentlig. Jeg trener flere timer totalt, og det har vært viktig for meg med de lange, seige staketurene. Det har vært pri én!

‍

Theas treningsuke varierer naturligvis med årstid og fase i treningsprogrammet. Slik trente hun en uke høsten 2019:

‍

Matching mot de beste gutta i verden

Thea har et veldig godt grunnlag fra tradisjonelt langrenn og løping, men konkurrerer mot sterke utøvere som har bygd stakekapasitet over mange år. Hun takker kunnskapsutvekslingen og samholdet i Team Ragde for at hun i dag evner å hamle opp med verdenseliten.

– Man kommer til et punkt der det er spesielt viktig å ha folk rundt seg som er bedre enn en selv, samt at de er villige til å dele. Det er nesten litt overraskende hvor åpne de meritterte løperne på Team Ragde har vært. De deler hemmelighetene og ønsker virkelig at vi skal gå fort på ski. Det er en veldig fin kultur i laget. Jeg synes hele pakka er  helt fantastisk!

”Man kommer til et punkt der det er spesielt viktig å ha folk rundt seg som er bedre enn en selv, samt at de er villige til å dele. Det er nesten litt overraskende hvor åpne de meritterte løperne på Team Ragde har vært. De deler hemmelighetene og ønsker virkelig at vi skal gå fort på ski.”

Det er ikke bare rundt lunsjbordet man virkelig får matchet seg. Både hun og Emilie Fleten trener mye med gutta på laget – som representerer den ypperste verdenseliten. For å henge med på rulleski går jentene på hjul med litt mindre rullemotstand. Det sies at ”godt følge gjør milen kort”, men treningsregimet på Team Ragde er langt fra noen ”walk in the park”.

– Da vi var ti dager på Mallorca i oktober trente vi samtlige økter med gutta. Det er artig å være en del av et slikt etablert, mannlig treningsmiljø. Da får man et godt innblikk i hvor lista ligger.

Den lista ligger høyt. Team Ragde Eiendom (tidligere Team Santander, Team Centric og Team Xtra Personell) har vunnet stort sett alt som er å vinne siden oppstarten i 2007. Det er en stjernespekket gjeng i Ski Classics sammenheng – med brødrene Anders og Jørgen Aukland, Petter Eliassen, Tord Asle Gjerdalen, Andreas Nygaard, Oskar Kardin og Joar Thele. Emilie Fleten og Thea Krokan Murud utgjør det kvinnelige innslaget.

Thea er i utgangspunktet sin egen trener, men konfererer mye med Jørgen Aukland (manager) og Magnar Dalen (sportsdirektør og smører). De hjelper gjerne til litt ekstra på nøkkeløkter. Som nevnt krever Ski Classics en rekke ferdigheter, og det er derfor mange poster Thea skal innom i en typisk treningsuke.

– Det blir gjerne et par intervaller, én fire-fem timers staketur, samt et par kortere staketurer på rundt tre timer. I tillegg blir det en del løping, samt et par-tre styrkeøkter.

Thea er overbevist om at langløpssatsingen vil gagne en mulig retur til tradisjonelt langrenn i fremtiden.

– Jeg vil ikke bli en dårligere skiløper med dagens satsingsområde. Jeg blir sterkere og mer utholdende, noe jeg vil kunne dra nytte av i vanlig langrenn også. Jørgen Aukland er veldig tydelig på at dette vil gjøre meg bra – selv om jeg ønsker å satse på tradisjonelt langrenn i fremtiden. I mine øyne er det bare positivt.

‍

Show i helgene og daglig tralt i ukedagene

Enn så lenge lever hun godt som Ski Classic-løper. Thea mottar et vesentlig større stipend fra Team Ragde Eiendom enn hva som var tilfelle på rekruttlandslaget. Hun ser for seg å drive med langløp så lenge det er artig og noen er villige til å satse på henne. Fra å være én i mengden i verdenscupsirkuset, opplever hun stadig hint av stjernestatus på rundtur i Europa med Ski Classics.

– Team Ragde er et av de beste lagene og ”alle” vet hvem vi er. Går man rundt i Team Ragde-klær blir man tidvis beglodd, og det blir gjerne litt ekstra heiing. Etter åpningsrennet i Ski Classics ble det faktisk en del forespørsler etter selfier og autografer. Det er litt mer show rundt langløpene.

Skifest på trikkeskinner i helgene byttes så ut med en relativt diskret hverdag. I tillegg til ufattelig store mengder trening, studerer Thea realfag, i ønske om en fremtidig karriere som ernæringsfysiolog. Skal hun fullbyrde studiene, kreves det dog at hun forlater mor og fars trygge rede i Lillehammer.

– Det er artig å lære noe nytt, så det vil bli vurdert forløpende. Samtidig har mamma og pappas tilstedeværelse og tilrettelegging vært helt avgjørende for idrettskarrieren min så langt. De er hovedgrunnen til at jeg får drive med det jeg gjør. Det er ikke alle som hadde trives med å bo hjemme fremdeles, men det er absolutt ikke alle foreldre som hadde tiltatt det heller.

Med et litt skjevt smil om munnen, tillegger Thea: – Jeg lager middag av og til for å lette litt på samvittigheten.

Matlaging er også som en hobby å regne. På spørsmål om hva som er hennes spesialitet, forventer undertegnede en startliste med korte tidsintervaller, og den ene favoritten etter den andre. Thea tar derimot en lengre tenkepause, før hun røper den ene som kan ikles gul ledertrøye.

– Taco er safe – det trenger ikke være noe mer fancy enn det. For å slå litt ekstra på stortromma kunne det blitt en treretters taco, med kylling, kjøtt og bønner. Det ville vært perfekt.

‍

Mulig fremtid også i løpingen

Sommeren 2019 stjal Thea overskriftene i utallige aviser og fagblad (Kondis inkludert), da hun vant Birkerbeinerløpet i suveren stil. Med 1:17:57 i den kuperte og teknisk krevende halvmaratonløypa, var hun godt over tre minutter foran meritterte løpere som Marthe Kathrine Myhre og Runa Falch. I tillegg fikk flere habile herreløpere kraftig tjeideng. Det ble en svært populær hjemmeseier, som mediene omtalte som noe overraskende. Thea hadde selv ambisjoner om å bli topp tre, men hun ble litt overrasket over at det gikk såpass lett.

– Jeg kjenner min egen kapasitet, og når jeg er i form vet jeg hvor godt jeg kan løpe. Birkebeinerløpet har dog en del nedoverbakker, og jeg sliter gjerne litt med hold når jeg løper. Den dagen klaffet alt! Jeg unngikk problemer og da gikk det så bra.

I målområdet spøkte hun med at lista var lagt, og at hun aldri kunne løpe Birkebeinerløpet igjen. I ettertid har hun innsett sitt talent for denne type konkurranser, og bestemt seg for å videreutvikle dette ved endt skikarriere. Didrik Tønseth og Therese Johaug har gitt en smakebit på hva det vil kunne innebære.

– Jeg tenker å prøve meg på maraton den dagen jeg legger opp langrennsatsingen. Det er skikkelig kult og inspirerende å se at langrennsløpere kan hevde seg i løping. Sammenlignet med langrenn er det befriende med så lite stresset stemning ved start. Det er egentlig bare å finne frem løpeskoene.

”Jeg tenker å prøve meg på maraton den dagen jeg legger opp langrennsatsingen. Det er skikkelig kult og inspirerende å se at langrennsløpere kan hevde seg i løping.”

Det skal nevnes at 1:17:57 i en krevende halvmaratonløype ikke kommer som lyn fra klar himmel. Thea elsker å løpe, og hun anser det som en viktig treningsform for å bygge kapasitet. I ungdomsårene drev Thea med både friidrett, terrengløp og langrenn. Hun var blant landets beste i aldersbestemte klasser. Da hun begynte på NTG ble det litt for mye å satse på to idretter, og valget falt da på langrenn. Hun lar ikke løpeskoene støve ned av den grunn.

– Løping er fremdeles min favorittreningsform – sett bort ifra å gå på ski om vinteren, selvfølgelig. En skitur på fjellet eller en løpetur i skogen, i fint vær vel og merke, er som meditasjon å regne. Jeg vil fortsatt løpe en god del i årene som kommer. Så får vi se på sikt om jeg tar det et steg videre, og for eksempel prioriterer trening inn mot et EM i terrengløp.

Thea anser mange mil i beina rundt konkurransefart som den viktigste faktoren for å bli god til å løpe. Selv sverger hun til brutalt ærlige hardøkter på mølle, eller i en rundløype, der hun kan flyte på høy puls og høy fart, uten å pådra seg nevneverdig mengde melkesyre. Hun er ytterst sjeldent umotivert for løpingen, men har ved enkelte anledninger opplevd at mye overkroppsstyrke og staking har satt begrensninger for fremdriften når hun løper.

Krokan Murud røper at det er sannsynlig at hun spisser treningen på en gitt hastighet og intensitet allerede i 2020. I bakhodet ligger en debut på halv- eller helmaraton. Om beina gir virkelig gode svar, skal vi heller ikke se bort fra at hun benytter sjansen under neste års EM i terrengløp.

‍

NM på ski i 2016

Om seieren i Birkerbeinerløpet kom overraskende, er det likevel ingenting sammenlignet med 10-kilometeren under NM på ski i 2016. Der fikk Thea virkelig oppleve å ha marginene på sin side. Med en sterk sprint inne på oppløpet, og en utstrakt tå mot mållinjen, klokket hun inn 0,8 sekunder foran fjerdemann og kunne juble for bronsemedalje.

– Det kom veldig overraskende, og den følelsen skal det litt til å slå! Etter dette fikk jeg gått verdenscupsprint på hjemmebane og kom meg til semifinale. Jeg følte at jeg hevdet meg litt, og at det ikke var så langt til toppen. Slike opplevelser gir mest. Overraskelsesmomentet gjør det ekstra artig!

Ikke overraskende er dette fremdeles karrierens høydepunkt. Med stor treningsglede og stadig fremgang, er hun motivert for å gjenskape – og forhåpentligvis overgå –denne ekstasen i fremtiden.

‍

Vektoptimalisering kontra slanking

Skisesongen 2019/2020 innledes med et stort mediefokus på vekt – ikke uten grunn. To av verdens fremste langrennsløpere i kvinneklassen, Ingvild Flugstad Østberg og Frida Karlsson, har fått startnekt av sine respektive forbund. Det har også kokt i løpemijøet etter at Mary Cain slapp bomben om regimet i Nike. Norges desidert beste løper, Karoline Bjerkeli Grøvdal, har også vært ærlig om sine problemer. Hun etterlyser åpenhet i idretter hvor vekt har en betydning for prestasjon, som langrenn og vekt. Et viktig element er å legitimere dette faktum.

Da Henrik Ingebrigtsen vant NM i terrengløp i Frognerparken i oktober rådet han Didrik Tønseth om å gå ned ti kilo, om han virkelig ønsket å hevde seg i løping. Uttalelsen ble naturligvis tolket sarkastisk og ansett som et artig utspill. Det er derimot naturlig å forestille seg stor ståhei om en kvinnelig utøver ytret tilsvarende. Den brutale sannhet er dog at optimal vekt er helt avgjørende.

Karsten Warholm omtale nylig vekt som den ”store elefanten i rommet”. Betydningen av vekt er en åpenbar sannhet blant toppidrettsutøvere, men nevnes sjeldent. I mange miljøer er det snarere tvert imot: Det er tabubelagt. Det siste året har Thea vært tett på verdenseliten i både tradisjonelt langrenn og Ski Classics. Hun opplever stor forskjell i hvordan tematikken håndteres blant kvinner og menn, samt blant langløperne kontra verdenscupløpere.

– Personlig opplever jeg at det er et sunnere forhold og mindre oppstyr rundt vekt og vektoptimalisering i langløp enn i verdenscupsirkuset. Man ser relativt stor forskjell på forbilder i disse idrettene. I langløp går man over så lang tid at faren for å gå næringstom – eller ikke få i seg nok og dermed ikke få restituert optimalt etterpå er så stor – at man naturlig gjør tiltak deretter. I tillegg har styrkebiten veldig mye å si, og skal du evne å bygge muskler, må du ha noe å bygge på.

En oppriktig og ærlig Thea innrømmer at hun synes det er en befriende realitet. Hun er takknemlig for åpenheten i det herredominerte miljøet i Team Ragde Eiendom. Thea utdyper at ”elefanten i rommet” er umulig å overse, og at det derfor er helt avgjørende hvordan man håndterer den. Hun etterlyser hovedsakelig en endring i utøvernes tilnærming til vekt og helse.

– Det er skummelt med for stort vektfokus, men samtidig er det en viktig faktor på det høyeste nivået. Vi driver med toppidrett, som er brutalt og ærlig – ja, relativt ekstremt. Det er viktig å erkjenne det, og befriende å snakke åpent om det. Idet det blir tabu å snakke om, burde det lyse en varsellampe; det er skummelt! Jeg er glad for at det er stor åpenhet om det i Team Ragde. Jeg opplever at vektfokuset blant guttene handler om optimalisering og prestasjon, mens det i større grad handler om utseende og personlighet blant jentene. Det er en viktig forskjell på vektoptimalisering og slanking.

”Jeg opplever at vektfokuset blant guttene handler om optimalisering og prestasjon, mens det i større grad handler om utseende og personlighet blant jentene.”

‍

”Jobby”

Thea føler seg privilegert som har sin store hobby som jobb, en såkalt ”jobby”. Hun erkjenner at hun er avhengig av treningsglede og et godt miljø om hun skal oppnå ytterliggere fremgang på langløp. Dette er drivkraften i det lange løp. ”Godt følge gjør milen kort”.

– Jeg motiveres av å bli bedre, sterkere og gå fortere på ski. Det er veldig inspirerende å være en del av et lag som er så inkluderende, og som ønsker å dele kunnskapene. I tillegg får man reise veldig mye, for eksempel til Mellom-Europa hele vinteren for å gjøre det man liker aller best; nemlig å gå på ski. Slik sett er det jo en hobby, som har blitt en jobb – og det er vel det alle drømmer om, avslutter hun retorisk.

Theas tips til unge langrennsløpere som kan ha en fremtid i langløpssirkuset

Tren mye styrke på overkropp, generell basisstyrke og hurtighet. Kos deg på ski og dyrk treningsgleden.

Theas tips til mosjonister som skal gå lange turrenn den kommende vinteren

Jo flere mil i bein og armer, jo større sjanse for en god opplevelse. Bruk gjerne Skierg – det er et godt treningsverktøy.

‍

11 kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord? Arbeidsom, pliktoppfyllende, blid.
‍

2. Forbilde? Skiidolet har alltid vært Marit Bjørgen, men de to største er Michael Phelps og Mo Farah.
‍

3. Hva inspirerer/motiverer deg i treningshverdagen? Treningsglede og fremgang.
‍

4. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Turn, kunne ønske mamma og pappa hadde satt meg på det da jeg var liten.
‍

5. ”Fun fact” om deg selv? Blodfan av Game of Thrones. Gråt og ble oppriktig trist da det var slutt.
‍

6. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Jeg tror på at hvis alle hadde vært mer bevisst og gjort litt for miljøet, vil det utgjøre en stor forskjell.
‍

7. Beste motivasjonstips? Sette delmål. Ikke gap over for mye på en gang, men sette samtidig et hårete mål langt frem.
‍

8. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Våkne tidlig, spise havregrøt og drikke et par kopper kaffe. Ut på lang skitur på Sjusjøen i soloppgang, minusgrader og trikkeskinner. Slappe av med familie/venner, lage god middag og bake kanelsnurrer til kvelds.
‍

9. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Justin Bieber: Fordi jeg var ordentlig fan. Skuespiller Heath Leadger: Ble veldig fascinert etter å ha sett dokumentaren om livet hans – anbefales. Eks-svømmer Michael Phelps: Min aller største idrettshelt.
‍

10. Drømmeferie? Tur til Nepal, gå til første basecamp ved Mount Everest.
‍

11. Dilemma: Over eller under terskel? Under, flyte på høy puls, høy fart, uten syre – det er de beste øktene.
‍

3 om Thea

• Emilie Fleten (venninne og teamkamerat på Team Ragde Eiendom): Som langrennsløper er Thea allsidig, sterk og hun har en rå kapasitet! Som venninne er hun inspirerende, forståelsesfull og aldri dømmende.

‍
• Joar Thele (teamkamerat på Team Ragde Eiendom): Thea er nok ei av de råeste jentene jeg kjenner. Hun er hardtarbeidende, offensiv og har guts. Hun er et stort kondisjonstalent, og jeg tror hun kan bli så god hun bare vil i de fleste kondisjonsidretter. Det er alltid til min store fortvilelse når hun henger på i rygg på motbakkeintervaller, og hun gir seg ikke uten kamp!

‍
• Theas foreldre: Thea er målrettet og disiplinert i treningsarbeidet. Hun er glad i å lage og spise mat. Videre er hun pliktoppfyllende og ordentlig, har egne meninger og er bestemt.

Eirik Gramstad

‍
• Alder: 36
• Øvelse: Langdistanseløping
• Klubb: Sportsklubben Vidar
• Yrke/studier: Forsker i eksperimentell partikkelfysikk ved UiO
• Sivilstatus: Gift, 3 barn (7, 4 og 1.5 år)
• Personlige rekorder på utvalgte distanser:
‍

o 1500m: 3,48,44
o 3000m: 8,12,34
o 5000m: 14,05,78
o 10000m: 30,02,72
o 10km: 29:49
o Halvmaraton: 1:06:17
o Maraton: 2:20:27

‍

1. Tre ord som beskriver deg som henholdsvis person og idrettsutøver?
‍

* Person: Sjenert, positiv, nysgjerrig.
* Idrettsutøver: Disiplinert, tålmodig, entusiastisk.
‍

2. Hva betyr idretten for deg?
Det å kunne trene og ha en kropp som fungerer betyr ekstremt mye for min mentale og fysiske helse. Konkurranser er underordnet, men tilfører en god dose adrenalin til tilværelsen. Idretten er også en stor del av mitt sosiale liv. T.o.m. kona mi traff jeg i idretten :-)
‍

3. 3 ”fun facts” om deg selv?
‍

1) Har vært på den høyeste toppen i hvert fylke i Norge (før fylkesammenslåinga red. anm.)
2) Var i flere år aktiv klatrer før jeg begynte med løping. Bla. klatret Matterhorn og Mt. Blanc.
3) Ihuga prog-rock fan. Har vært rundt om i Europa for å se favorittbandet mitt, Spock’s Beard, flere ganger.
‍

4. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i?
‍

Den nerdete svaret: At den såkalte partikkel-bølge-dualiteten til lys er et oppkonstruert problem.
Det folkelige svaret: At koronatiltakene til regjeringa har gått ut over alle proporsjoner.
‍

5. I oktober 2020 debuterte du på maraton med 2:20:27. Hvor fort antar du det er mulig å løpe på distansen i årene som kommer?
I hvert fall 3-4 minutter fortere med en mer optimalisert og utvidet oppbygningsperiode. Optimaliseringsarbeidet er allerede i gang.
‍

6. Hva er det optimale målet med idrettskarrieren?
Om jeg har hatt en idrettskarriere kan vel diskuteres, men at trening og konkurranser gir mer enn det koster har vært et gjennomgående mål. Og selvsagt å se hvor god man kan bli.

‍

7. På hvilken måte har jobben som postdoktor ved fysisk institutt på Universitetet hjulpet deg som idrettsutøver og vice versa?
Løping har fungert som terapi etter lange dager på jakt etter små ”bugs” i utregninger eller kode. Da har 10 km løping på vei hjem vært godt for både meg og familien. Mange gode ideer har dukket opp på løpeturer og således bidratt til vitenskapelige fremskritt. Det å ha en stillesittende jobb hvor hjernen er alt som brukes aktivt er en klar fordel når man løper > 100km i uken.
‍

8. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
Klatring.
‍

9. Forbilde?
Fridtjof Nansen.
‍

10. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
‍

Karl Ove Knausgård – hvem vil ikke spist middag med ham etter å ha lest Min Kamp?
Fridtjof Nansen – for å høre flere røverhistorier fra Grønland, nordishavet og kjendislivet på begynnelsen av 1900-tallet... og å snakke skit om Roald Amundsen.
Nils Henrik Abel – for å oppleve et av tidenes mest begavede mennesker.
Jeg ville stått for matlagingen :-)
‍

11. Hvordan ser din “perfekte dag” ut?
Friksjonsfri morgen med barna før barnehage og skole, 10 km hurtig commute før en lang dag på jobb med mange vitenskapelige ”gjennombrudd” og diskusjoner. Intervaller på kvelden med gode venner før middag med kona.
‍

12. Har du noen uvaner?
Utsetter alltid kjedelige ting så lenge som mulig. Fører alltid til stress. Heldigvis gjør jeg ikke så mye kjedelig :-)
‍

13. Har du noen ritualer?
Veldig få ritualer egentlig. Men ser at maraton innbyr til mye ritualbygging så mulig det blir noen i årene som kommer.
‍

14. Hva er din ”guilty pleasure”?
Iskaffe og hvetebolle. Smågodt etter maratonøkter.
‍

15. Største høydepunkt i livet så langt?
Livet har vært fullt av høydepunkt. Det å stå opp frisk og rask til en ny innholdsrik dag er i seg selv et høydepunkt.
‍

16. Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?
Bli Professor emeritus; reise rundt på konferanser og forske på akkurat det jeg vil. Henge med kone, barn og barnebarn.
‍

17. Beste idrettsopplevelse?
Åj, mange! Men må si sølv i NM terrengløp lang løype i 2012 (foran nybakt europamester Henrik I. red. anm.)  
‍

18. Favorittøkt?
1600m – 1200m – 1000m – 800m – 600m – 400m – 200m på bane.
‍

19. Beste motivasjonstips?
Meld deg på et løp!

‍

20. Drømmeferie?
Treningsleir med familie og venner til St. Moritz i Sveits.
‍

21. Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen?
Konkurranser, følelsen av å være i god form og kjenne at kroppen responderer på trening. Følelsen etter trening.
‍

22. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?
Spiser det meste så lenge det er minimum 3 timer før økt/konkurranse
‍

23. Tips til a) film, b) dokumentar og c) bok?
a. Star Wars  - Episode 1 - 9
b. Free Solo
c. ”Nansen – Oppdageren” av Harald Dag Jølle

Denne teksten er tidligere publisert i Kondis

‍

”Løping og kokkelering i delikat forening”

Rodrigo Belda har funnet livsgleden ved å kombinere lange tapasbord og smakfulle løpeturer

‍

Foto: Bjørn Johannessen / Kondis

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Rodrigo Belda

• Født: Chile
• Bosted: Godlia, Oslo
• Yrke: Kokk og restauranteier
• Sivil status: Gift med Isabell Torp, to barn Alexandra 11 år, Nicolás 4 år
• Idrett: Langdistanseløper
• Utvalgte meritter: Chicago Marathon på 2:48:51

‍

Rodrigo er stadig på søken etter komponentene i et komplett maratontreningsprogram og ingrediensene til et fullkomment måltid. Han løper og kokkelerer i delikat forening. Samtidig dyrkes rollen som smakfull familiefar, ektemann og bedriftseier.

Undertegnede møter Rodrigo til lunsj på Aymara i Parkveien i Oslo. Det sies at det er obligatorisk å velge ceviche når man besøker en latinamerikansk restaurant, og Aymaras peruanske variant er anerkjent blant byens matanmeldere. Kjell Aukrust er sitert på at ”ingen mat smaker bedre enn den en eter sjøl”. La oss håpe han har smakt Rodrigos ”Ceviche Chifero” med laks, asiatisk leche de tigre, peanøtter, avokado og fritert wonton.

– Nasjonalretten i Peru er både veldig god og sunn, men maten er ikke sunn før den er spist, sier gladlaksen Rodrigo og forsyner seg av et kunstverk av en rett.

”Nasjonalretten i Peru er både veldig god og sunn, men maten er ikke sunn før den er spist.”

‍

Integrert gjennom barneidretten

Rodrigo er opprinnelig fra Chile, men flyktet som tiåring med sin mor til Norge. Han trekker spesielt frem barneidrettens betydning for at han ble så raskt integrert og snakket norsk i løpet av tre måneder.

– Jeg kom i kontakt med en norsk familie, som tok veldig godt vare på meg og min bror. Jeg ble veldig glad i å gå på ski og begynte å spille fotball for Koppervik.

I løpet av én sesong nettet Rodrigo og spissmakkeren på guttelaget hele 112(!) ganger. Duoen fordelte målpoengene broderlig og bidro sterkt til at laget vant rubbel og bit.

– I Chile begynte man å spille fotball på ”løkka” fra man kunne stå oppreist, så jeg følte jeg hadde en helt annen teknikk enn norske barn. Alt har forandret seg nå selvfølgelig, men teknisk lå jeg milevis foran på den tiden. Det var på grunn av idretten at jeg lærte norsk i løpet av tre måneder. Min mor har alltid sagt at om man skal bo her, må man integreres fort. Det var nesten tabu å ha chilenske venner. Dette har fulgt meg også i voksen alder. Jeg har ikke vært så mye i Chile og føler meg veldig norsk. Selv med brødrene mine snakker jeg utelukkende norsk.

I dag er Rodrigo medeier i Concept Restaurants, som inkluderer Delicatessen (Aker Brygge, Grünerløkka, Majorstuen og Fredrikstad), Publiko, CR Catering og Aymara. Restaurantene kom som et friskt pust inn i restaurantfaunaen i Oslo, og har vist utholdenhet og særegen stil år etter år. Som i et maratonløp, evner mange å holde koken den første fasen. Det er langt færre som klarer å gjenskape suksessen i det lange løp. Rodrigo vektlegger viktigheten av å tilby et konsept.

– Det finnes mange restauranter som serverer utrolig god mat og drikke, men jeg kan faktisk oppleve at de likevel er veldig kjedelige. Jeg tror folk vil ha mer enn bare mat – de ønsker en totalopplevelse. Det er det vi ønsker å tilby på Delicatessen. Det er nok en av grunnene til at vi har lykkes.

Suksessen ble markert med en strøken 20-årsjubileumsfest på Grünerløkka i august. Rodrigo minnes feiringen som en kjempefin dag med typisk ”Løkka-stemning”. Det var intimkonserter og DJer, mange hyggelige folk, og ikke minst: Et langbord som bar mat nok til at alle kunne reise seg mette (og takknemlige) derifra.

‍

Bevissthet og måtehold

For mange finnes ingen kjærlighet mer oppriktig enn kjærligheten til mat. Samtidig sies det at ”den sunneste gymnastikk er å reise seg fra bordet i rett tid”. Dette er en syssel Rodrigo balanserer forbilledlig. Han røper at en liten dose bevissthet og måtehold er viktige ingredienser, om man skal kombinere en aktiv livstil med hyppige kundemiddager og relativt sene kvelder.

– Det er ikke nødvendigvis slik at jeg er med til fire-fem på natta, men jeg kan nyte en pils eller en flaske vin her og der, så lenge jeg kompenserer med tre-fire glass vann. Da koser jeg meg, og det er ikke gitt at jeg hadde løpt fortere uten. Jeg var mer seriøs da jeg løp min første maraton – da visste jeg ikke hva jeg gikk til og rørte ikke alkohol på tre måneder. Faktisk har jeg blitt mer og mer useriøs, sier han ærlig og ler.

Samtidig har han alltid vært ganske bevisst på hva han spiser, og han erkjenner at uten riktig mat og drikke, duger helten ikke. Etter trening nyter han gjerne en sunn lunsj på en av restaurantene.

– Jeg spiser ikke alt på menyen – da hadde jeg nok ikke løpt så fort. Jeg kan for eksempel ikke dytte i meg litervis med aioli, men jeg spiser veldig ofte andeconfit-salat. Før nøkkeløkter spiser jeg alltid grøt. Barna mine elsker det, så det passer veldig fint å spise det til frokost sammen med dem.

‍

Kabalen i hverdagen

Med så mange baller i luften er hverdagen åpenbart en kabal. Rodrigo røper at det tidvis er relativt slitsomt – og da spesielt i hodet, ikke beina. Han poengterer likevel at fordelene overgår ulempene.

– Det er en stor fordel å kunne trene når det passer en selv best. Jeg er heldig som kan styre mye av hverdagen selv og gjennomføre 80 % av treningen på dagtid – da fungerer kroppen min best. Men det er en vanesak, og jeg har også pushet intervaller med Breaking Marathon Limits-gjengen på onsdagskveldene.

På fellesøkter får han kjenne litt på smaken av garderobekulturen han opplevde gjennom fotballen.

– Jeg var vel alltid han som var sist ut av garderoben og bidro med mye tullprat – det savner jeg. Jeg setter derfor stor pris på utenlandsturene med maratonløp. Livsstilen medfører at jeg oftest må gjøre treningsjobben alene, og ikke får matchet meg mot andre. Fordelen er at det gjør en mentalt sterk.

Noe av jobben kan han ta igjen hjemme når barna har lagt seg. Han sitter gjerne med laptopen frem til midnatt, men ofte også til halv to-to på natta. Etter noen timer på øyet, serverer han en ny runde havregrøt til barna. Mer enn syv timer søvn kjenner han stort sett ikke behov for. Han må likevel innrømme at han opplevde litt ekstra overskudd siste uken før Chicago Marathon, da han hoppet i bingen allerede i ni-halv ti-tiden. Det blir uansett ikke en vane, da både Rodrigo og kona deler oppfatningen av at denne livstilen er relativt kjedelig.

Paret deler også interessen for å løpe langt og ofte. Ved flere anledninger har de løpt sammen gjennom minneverdige løpsarrangement, som Svalbard Marathon, Oslo Halvmaraton og New York City Marathon. Rodrigo beundrer konas engasjement og treningsiver.

– Hun har aldri vært et konkurransemenneske, men liker godt å løpe og er blitt såpass ivrig at hun løper til jobb to-tre ganger i uka – selv om det innebærer at hun må opp halv seks om morgenen. Det synes jeg er veldig kult!

‍

Enorm fremgang

Rodrigo er selv en dedikert mosjonist. Innsatsen har gitt oppsiktsvekkende fremgang i løpesko. Siden maratondebuten på 3:44:55 i New York City i november 2017, har han senket persen gradvis til 3:30:13 (Rotterdam, april 2018), 3:14:05 (Berlin, september 2018), 2:57:04 (London, april 2019) og senest til 2:48:51 (Chicago, oktober 2019).

– Chicago Marathon var en fantastisk løpsopplevelse – den beste så langt! For første gang løp jeg med negativ splitt og beina var helt fine dagen etter.

Selv om denne historien fremstår som en dans på roser, var det faktisk ”a blessing in disguise” at Rodrigo i det hele tatt begynte å løpe systematisk. Han fikk påvist prolaps av fastlegen, og ble bedt om å trene styrke og gå mye i skogen. Under en legesjekk hos en vikar, fortalte han om det forestående New York City Marathon. Dette ble han tydelig frarådet!

– Da tenkte jeg at jeg i hvert fall skulle gjøre det. Siden den gang har jeg aldri vært så bra i ryggen, sier han med et bredt smil om munnen mens han banker to ganger i bordet.

Som så mange andre, planla Rodrigo å løpe kun én maraton. Han var i ganske god form, med grunnlag fra fotball og klatring. I tillegg hadde han i ny og ne en runde rundt Sognsvann der han virkelig pushet kroppen til bristepunktet. Som fotballspillere flest var han dog på ukjent farvann idet distansen oversteg ti kilometer. Det da ukjente i New York City Marathon ga mersmak, og opplevelsen skjenket mestringsfølelse og nye ambisjoner.

Han predikerte at et løp under tre timer skulle slukke tørsten på maraton. Konkurranseinstinktet medførte derimot økt appetitt for høyere mål. Rodrigo røper at oppskriften på å bryte stadig nye grenser på maraton sannsynligvis ikke er så vanskelig som mange tror. Han har fått litt hjelp til å strukturere treningen, og funnet en fremgangsmåte som muligens skiller seg litt fra hva andre anbefaler, men som passer han godt.

– Mange løper utrolig mange kilometer! Jeg er 42 år og har funnet ut at jeg må lytte til kroppen og holde meg under 100 kilometer. Jeg tror ikke nødvendigvis det er riktig for meg å øke mengden for bli en raskere maratonløper. Det er mer å hente på stort fokus på nøkkeløktene. For min del har utviklingen kommet på grunnlag av god kontinuitet – ikke skippertak – og flere, harde langturer.

Rodrigo er et klassisk konkurransemenneske og løper ikke bare for å løpe, men også for å oppnå en gitt tid. Med konkrete mål og delmål på veien, opprettholder han motivasjonen. Løpeinteressen har blomstret i takt med sportslig utvikling. I april 2020 står han på startstreken i Boston med ambisjoner om å løpe under 2:45. I desember 2020 er målet å bryte 2:40-grensen i Valencia.

– Det er tøffe mål, men hvis jeg gjør de rette tingene og holder meg skadefri, så tror jeg det kan gå. Jeg er i hvert fall klar for å gi det et ærlig forsøk.

Om han får startplass i Tokyo Marathon i 2021 vil han også fullbyrde ”Big Majors” (maraton i New York, Berlin, London, Boston, Chicago og Tokyo). Han spøker da med å legge løpeskoene på hylla og finne frem golfkøllene igjen – som i sin tid ble lagt vekk på grunn av den tidkrevende løpingen.

‍

Studieturer og løpesightseeing

Det som derimot ikke er lagt vekk, er Rodrigos interesse for mat, drikke og kultur. Han utvider stadig horisonten og adopterer utenlandske varianter til det tradisjonelle norske kjøkkenet. Som hans egen integrering i det norske samfunnet, har det vært en stor suksess, og Rodrigo nøler heldigvis ikke med å dele på kunstene. Det har resultert i bøkene ”Tapas fra Delicatessen tapasbar” (2012) og ”Smak spansk” (2017). Han røper at de er tomme for bøker, men kan samtidig berolige med at det er planlagt en ny bok til neste år.

– Vi lager ikke veldig komplisert mat, så disse rettene kan de fleste få til.

Under arbeidet med ”Smak spansk”, besøkte Rodrigo, forfatter Jon Berg og fotograf Paul Paiewonsky Madrid noen uker. Slik fikk de innsikt i kultur, mat- og drikkevaner. Til tross for den spanske finanskrisen, økte faktisk restaurantene omsetningen.

– Det var ikke så dyrt å gå på restaurant eller ta seg en kaffe. Da folk ikke hadde noe å gjøre, ble det vanlig å gå ut alene og prate med mannen i baren eller på bordet ved siden av. I Madrid opplevde vi at folk gikk på restaurant i stedet for til psykolog.

”I Madrid opplevde vi at folk gikk på restaurant i stedet for til psykolog.”

Trekløveret hentet inspirasjon fra en rekke restauranter i Madrid, snakket med kjøkkensjefer og høstet deres hemmeligheter og oppskrifter. Tilbake i Norge ble de testet og tilpasset norske forhold. Integreringen resulterte i 100 oppskrifter, som eksempelvis juletapas bestående av ribbe med rødkål og kålrabipuré.

Rodrigo har stor glede av disse studieturene, som innebærer god undervisning, samt kvalitetssikring av fantastisk mat og vin. Livsnyteren reiser seg fra bordet i rett tid og konsumerer gjerne en løpetur i eksotiske omgivelser.

– Jeg har alltid med meg løpeskoene på slike turer. Tidligere har de kanskje blitt liggende i bagen, men nå er løpeskoene det første jeg pakker ut på hotellet. Løping er en effektiv form for sightseeing. For meg finnes det ikke noe bedre enn å sitte et sted og nyte god mat og drikke, for så å ta seg en løpetur etterpå: Det er livsglede!

”Løping er en effektiv form for sightseeing.”

Med Rodrigos mindset og gjennomføringsevne, er det vanskelig å se for seg noen grenser for fremgangen som bedriftsleder og løper. Fremtiden vil vise om han får dandert et komplett maratontreningsprogram. Han har i det minste lykkes med å integrere spennende ingredienser og viner til fullkomne måltider og totalopplevelser.

‍

10 kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord som løper? Og som sivilperson? Strukturert, fokusert og bestemt. Bestemt (der også), sosial og positiv.
‍

2. Livsmotto? Gi aldri opp! Jeg digger også Pippi Langstrømpe sitt sitat: ”Det har jeg ikke gjort før, så det er klart jeg kan”!
‍

3. 3 ”fun facts” om deg selv? 1) Har vært med på NM i jojo. 2) Jeg er trolig en av få chilenere som har drevet med skihopp (ingen lang karriere riktignok). 3) Jeg har sett sinnsykt mange episoder med Hotel Cæsar.
‍

4. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
• ”Kokkejævelen” Anthony Bourdain: Fordi han levde et utrolig tøft liv i New York og det hadde vært helt fantastisk å høre han fortelle. Boken hans overgår det meste.
• Gordon Ramsay: Fordi han har en syk måte å styre et kjøkken på. Jeg er nysgjerrig på hans lederfilosofi.
• Paul Bocuse - alle kokkers far: Er man interessert i mat er det få som er i nærheten av å ha lik heltestatus som han. Jeg ville bare invitert kokker – det sier kanskje noe om hvor matnerd jeg er.
‍

5. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Utstyr er ikke viktig.
‍

6. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Golf, holder ikke med 17 i handicap. Skal ned under 10 når jeg blir medlem på Bogstad.
‍

7. Forbilde? Ole Einar Bjørndalen.
‍

8. Favorittrett? Det må være en hel grillet fisk som for eksempel piggvar.
‍

9. Hva ville du endret hvis du ble diktator i Norge for en dag? Gratis mat til alle skoleelever, en god og sunn frokost og en varm lunsj. Videre ville jeg innført lenger skoledag slik at de er ferdige med lekser når de går hjem.
‍

10. Anbefalt litteratur/film? Nå går det i ”La Casa del Papel” (Money Heist) på Netflix. Av litteratur er det ”Mengele Zoo” som har gjort mest inntrykk på meg. ”Gladiator” er en klassiker, men helt ærlig blir det mest om traktorer på Youtube med sønnen min på 3 år.

‍

3 om Rodrigo‍

• Erik Tronbøl (daglig leder i Concept Restaurants): ”Rodrigo i et nøtteskall: Ambisiøs, arbeidsom, dedikert og sulten – både som bedriftseier og som supermosjonist!”
‍

• Isabell Torp (kone): ”Rodrigo er ekstremt målbevisst, men det jeg beundrer mest ved han er at han har en enorm gjennomføringsevne. Han setter seg nye mål hele tiden, både sportslig og jobbmessig. Jeg kjenner ingen med mer energi enn han. Heldigvis kommer det meg og våre to barn til gode! Han elsker god mat og vin, og å løpe. Han er også en raus og omsorgsfull person med et stort hjerte.”
‍

• Alexander Muskaug (forlover og venn): ”Rodrigo er «all in» i alt han gjør, alltid. Det spiller ingen rolle om det er junior kokke-VM, golf, klatring, hus-oppussing samtidig som man åpner restaurant, eller løping. Og så leverer han i verdensklasse.”

‍

Rodrigo treningsuke varierer naturligvis med årstid og fase i treningsprogrammet. Slik trente han i uke 35 –  7 uker før Chicago Marathon, 2019:

Jakob Ingebrigtsen: 3000m på 7.27,05

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Da Jakob Ingebrigtsen sprintet inn til 7.27,05 på 3000 meter under Diamond League-stevnet i Roma 17. september 2020, begeistret han en hel friidrettsverden. Det er vanskelig å finne ord som gir tilstrekkelig honnør til slike bragder. Det blir bortimot respektløst å forvente prestasjoner av denne rangen. Samtidig er muligens den største hyllesten at 7.27,05 ikke kom som et sjokk. Jakob har allerede stadfestet sin posisjon som et av idrettens største ikon. I inneværende sesong hadde Jakob allerede satt europeisk rekord på både 1500m og 2000m, med henholdsvis 3.28,68 og 4.50,01.

‍

Med 7.27,05 plasserte Jakob seg på 9. plass på distansens ”hall of fame” – foran løperlegender som Eliud Kipchoge, Bernard Lagat og Mo Farah. Slike løpere trenger ingen videre introduksjon. Det gjør faktisk ikke Jakob Ingebrigtsen heller. Likevel, for virkelig å erkjenne nivået han nå jevnlig presterer på, kan det være hensiktsmessig å se nærmere på detaljene i 7.27,05-løpet. La oss sette prestasjonen i perspektiv.

‍

Et mesterstykke av en løpsprestasjon

Svært mange har erfaring med distansen 3000 meter. Øvelsen regnes av mange som den mest målbare og sikre testen for aerob kapasitet. Derfor har den utgjort en standard for både det norske skolesystemet, forsvaret og Olympiatoppen, samt blant hardtsatsende skiløpere, vennegjenger, mosjonister, og eliteutøvere. På bakgrunn av dette vil mange bifalle at 7.27,05 er et mesterstykke. Likevel kan prestasjonen fremstå ufattelig og nokså gresk.

‍

Optimal pacing

7.27,05 tilsvarer en gjennomsnittsfart på ≈ 24,1 km/t eller 2:29 min/km. Kun en brøkdel av befolkningen evner å sprinte 100 meter på under 15 sekunder. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 3000 meter er kolossale!

‍

Da fartsholderen ledet feltet til passering 200 meter på ganske nøyaktig 30 sekunder, lå Jakob som vanlig nokså beskjedent til. Standarden var likevel også satt for hans del med 31,2. En innbitt og bestemt Jakob la seg deretter inn til listen, og ble med på toget fra fjerdeposisjon. Med en 200 meter på 29,4 passerte han 400 meter på 1.00,6. Deretter ble det løpt ekstremt fort og samtidig fantastisk jevnt – og det uten bruk av lysharer. Jakobs offisielle passeringstider representerer brytningspunktet der statistikk blir kunst.

600m = 1.30,5. 800m = 2.00,6. 1000m = 2.30,6. 1200m = 3.00,6. 1400m = 3.30,1. 1600m = 4.00,3. 1800m = 4.30,2. 2000m = 4.59,7. 2200m = 5.29,9. 2400m = 5.59,9. 2600m = 6.30,0. 2800m = 6.58,4. 3000m = 7.27,05.

Jakob passerte 1500m på 3.45,2. Alle som selv har løpt distansen eller lest nasjonale resultatlister, vil bifalle at dette er en svært sterk tid i seg selv. Jakob var derimot bare halvveis i sitt mesterverk av en 3000 meter. Han økte deretter farten og noterte en negativ splitt med 3.41,85 på siste 1500m. Det kan i den anledning nevnes at sølv og bronse i årets NM på 1500m ble utdelt til henholdsvis 3.46,99 og 3.47,47. Det føles derimot unødvendig å nevne hvem som ble kronet til norgesmester.

‍

Den uslepne juvelen blir landsfader

Team Ingebrigtsen har selv lagt listen eksepsjonelt høyt for hva som forventes av idrettslige prestasjoner. Som kjent kaster høye fjell lange skygger. Brødrene Henrik og Filip Ingebrigtsen har levert prestasjoner på løpende bånd som ville satt de fleste yngre søsken i skyggene. Passende nok betyr Jakob ”han som kommer etter, nestemann”. Jakob Ingebrigtsen er ikke lenger det barnet Walter Scott definerer som ”mors stolthet, fars glede”. Han er ikke lenger en uslipt edelstein. Skyggene han kaster blir det vanskelig å tre ut av – uavhengig av hvilken idrett man bedriver, hvilken familie man tilhører eller nasjon man representerer. Jakob Ingebrigtsen er en juvel i norsk idrett, og i ferd med å bli en majestet – på nippet til en slags landsfader for alle som identifiserer seg med Norge som nasjon. Det er ingen selvfølge, men Jakob er selvfølgelig – og heldigvis – bare så vidt i gang med sin løperkarriere. La oss nyte det så lenge det varer!

Jakob er selvfølgelig – og heldigvis – bare så vidt i gang med sin løperkarriere. La oss nyte det så lenge det varer!

Joshua Cheptegei: 10000 meter på 26.11,02

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

7. oktober 2020 sprintet Joshua Cheptegei inn til 26.11,02 på 10000 meter og slettet med det legenden Kenesisa Bekeles 15 år gamle verdensrekord (26.17,53). I et høyst uvanlig år, var det på sin plass at det nederlandske selskapet NN inviterte til et makeløst stevne på Estadi del Turia i Valencia. Arrangementet bar det passende navnet NN World Record Day. Med et svært begrenset antall motstandere på startstreken, ble skuet av Cheptegei tidvis som å se en Formel 1-bil kjøre kvalifiseringsløp rundt en racerbane. Med den pågående debatten om teknologiske nyvinninger som lyshare og såkalte ”supersko”, kan det argumenteres for at verdensrekorden ble satt litt i skyggen og ikke fikk den hyllesten den fortjener. Med dette bakteppet blir det også litt vanskeligere å fatte prestasjonen. For virkelig å anerkjenne Cheptegeis bragd er det derfor hensiktsmessig å sette den i perspektiv.

‍

25 runder med 22,9 km/t i snittfart

26.11,02 tilsvarer en snittfart på 22,9 km/t. La det synke inn. Det krever enorm hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 26 minutter er kolossale! De fleste som har løpt litt, har gjerne gjennomført en økt tilsvarende 10x1000 meter med 1 minutt pause. Her får man en god kombinasjon av fart og kondisjon, samt en pekepinn på ens nivå på 10000 meter i konkurranse. Det ene minuttet med avbrekk i løpingen er gjerne kjærkomment både for mosjonister og eliteutøvere. Cheptegeis bragd tilsvarer derimot 10x1000m på 2.37 med 0 minutter pause! Det fremstår bortimot umenneskelig å gjennomføre – ja, for oss dødelige er det bortimot umulig bare å erkjenne.

‍

Optimal gjennomføring

Bekeles 26.17,53 har lenge blitt ansett som en ufattelig rekord. Med Cheptegeis verdensrekord på 5000m (12.35,36) frisk i minne, var det nærmest forventet rekord under NN World Record Day. Det vitner om at Cheptegei allerede er i ferd med å overta tronen som konge av langdistanseløping.

‍

Denne historiske kvelden i Valencia fulgte fartsholderne en lyshare direkte fra startskuddet. Nederlenderen Roy Hoornweg, australieren Matthew Ramsden og kenyaneren Nicholas Kipkorir Kimeli fikk det tunge, men ærefulle ansvaret med å lede den nye langdistansekongen på sportens svar på den røde løperen: Det blå tartandekket.

‍

Hornweg hadde ansvar for å løpe 63-runder de første fire rundene. Med 63,1 første runde, passering 1000m på 2.37,9 og deretter 4.12,1 ved 1200m, kan oppdraget sies å være nærmest perfekt utført. Deretter tok Ramsden over og ledet ”feltet” gjennom 3000m på 7.52,79. Da han ga seg 200m seinere var løperne fremdeles helt i rute til verdensrekord. Kimeli overtok jobben som lokfører og bragte Cheptegeis tog til 5000m på 13.07,8 – en fantastisk tid i seg selv. Av nordmenn har kun Marius Bakken (13.06,39) og Jakob Ingebrigtsen (13.02,03) løpt raskere. Cheptegei var derimot bare halvveis i jakten på 63-runder og verdensrekord.

‍

Ekskluderer man Cheptegeis siste runde (60,1), løpes de 24 rundene oppsiktsvekkende jevnt. Den ”menneskelige metronomen” klokket samtlige runder inn mellom 62,4 og 63,3 sekunder. Med det snittet han på 62,83 sekunder. Det resulterte i følgende km-splitter: 2.37,9 – 2.37,1 – 2.37,7– 2.37,1– 2.37,9– 2.37,3– 2.37,0– 2.37,4– 2.37,3– 2.34,3. I langdistanseløping anses en ørliten negativ splitt som optimal gjennomføring. Med 13.07,8 første 5000m var lista lagt eksepsjonelt høyt for å oppnå dette. Med 13.03,2 siste halvdel ble publikum vitne til en negativ splitt for historiebøkene.

Km-splitter: 2.37,9 – 2.37,1 – 2.37,7– 2.37,1– 2.37,9– 2.37,3– 2.37,0– 2.37,4– 2.37,3– 2.34,3.

Høyst respektable statister

Med svært avslappet løpesteg og få motstandere, ble det som nevnt å vanskelig å få inntrykk av det som utspilte seg på det blå tartandekket. Det burde nevnes at statistene i dette løpet – kenyaneren Kimeli, amerikaneren Shadrack Kipchirchir og uganderen Stephen Kissa – faktisk presterte høyst respektable 27.12,98, 27.28,97 og 27.34,48.

‍

Fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for et gitt prestasjonsnivå. Det sier en del at 27.45,00 er det høyeste prestasjonsnivået det presenteres veiledende betingelser for på 10000 meter. Det er derfor vanskelig å definere betingelsene for å løpe ett minutt og 34 sekunder raskere. Vi får en pekepinn ved å se nærmere på hvor dyktig man må være for å holde følge med 26.11,02-toget. Én Mile i denne hastigheten ville gjort deg til ”High School State Champion” i USA. Kun kvalifiserte OL-utøvere vil holde følge i 5000m. Til 7000m evner utelukkende olympiske medaljevinnere å være med. Kun legenden Kenesisa Bekele har vist nivået som skal til for å holde følge til 8000m. Da gjenstår ankeretappen på fem runder for Cheptegei.

‍

1306 poeng

26.11,02 gir skyhøye 1306 poeng på det internasjonale friidrettsforbundets poengsystem. Det tilsvarer eksempelvis nye verdensrekorder lydende 7.19,69 på 3000m, 12.34,34 på 5000m, 40.10 på 15km og 57.21 på halvmaraton. Selv om man skal ta slikte oversettelser med en klype salt, understeker dette til dels Cheptegeis overdragelse av tronen som langdistansekonge. Uganderens regjeringstid virker bare så vidt påbegynt. Den som lever får se hvilke andre distanser og verdensrekorder han vil råde over.

Denne teksten er tidligere publisert i Kondis

Eliud Kipchoge: Maraton på 1:59.40,2

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Eliud Kipchoge skrev seg inn i historiebøkene med gullskrift, da han 12.oktober 2019 brøt den magiske totimersgrensen på maraton, med tiden 1:59.40,2. Arrangementet var et eksperiment for å ”bevise” at ingen mennesker er begrensede og ble navngitt ”INEOS 1:59 Challenge”.

‍

Ingenting overlatt til tilfeldighetene

Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene i planleggingsfasen av eksperimentet. Tid og sted ble besluttet på bakgrunn av små detaljer som kunne ha stor innvirkning på sjansen for suksess. Den velkjente Prater-parken i Wien i Østerrike ble valgt grunnet tilnærmet optimal temperatur (+/- 10 °C), luftfuktighet (+/- 79 %), vind (minimalt grunnet en allé med trær på begge sider), løypens kupering (0,006 %), få svinger (4,3 km rett frem og tilbake mellom to rundkjøringer), høyde over havet (165 moh mot 2400 moh i Kenya) og tidsforskjell fra Kenya (3 timer). Kipchoges team bestod videre av et medisinsk apparat, utstyrs- og ernæringsleverandører, sponsorer, samt 41 treningspartnere og fartsholdere i ypperste verdensklasse. Blant de nøye utvalgte pacerne var Norge representert ved trioen Jakob, Filip og Henrik Ingebrigtsen.

‍

”Langdistanseløpingens hellige gral”

Grunnet eksempelvis fartsholdere på rullering, langing fra sykkel og lukket konkurranse ble ikke resultatet stående som offisiell verdensrekord. Alle som har løpt maraton erkjenner likevel at det skal mer enn ideelle forhold og omgivelser til for å bryte ”langdistanseløpingens hellige gral” – totimersgrensen på maraton. Prestasjonen er makeløs og på grensen til ubegripelig. For å få en viss innsikt i hva 1:59.40,2 faktisk innebærer, er det hensiktsmessig å sette den i perspektiv.

‍

Eliud Kipchoges gjennomsnittsfart var 21,18 km/t. Still tredemølla inn på den farten (om du våger), så får du et inntrykk. Til tross for at det meste i omgivelsene var optimalisert, kan du gi inntrykket perspektiv ved å legge til vindmotstand, temperatur, svinger, løypeprofil og en ørliten helning. Med en fart på 2.50 min/km passerte Kipchoge 3 kilomerer på 8.30, 5 kilometer på 14.10, 10 kilometer på 28.20 og halvmaraton på i underkant av én time. Disse tidene utgjør svært solide prestasjoner i seg selv. Likevel representerer de kun kvalifiseringsspillet i Kipchoges vei mot kongepokalen. Han avanserte derimot til selve cupfinalen, og gjennomførte siste kilometeren på 2.43 (tilsvarer 22,1 km/t) med et smil om munnen og showing for publikum.

‍

1354 poeng indikerer en helt makeløs prestasjon

Ifølge Det internasjonale friidrettsforbundets (IAAF) poengsystem gir 1:59:40 på maraton 1354 poeng. Dette tilsvarer eksempelvis 7.12,40 på 3000 meter, 12.21,85 på 5000 meter, 25.42,52 på 10 000 meter og 56.16 på halvmaraton! Verdensrekordene på disse distansene er per dags dato henholdsvis 7.20,67 (3000 m), 12.37,35 (5000 m), 26.17,53 (10 000m) og 58.01 (halvmaraton).

‍

Det hører med til historien at det var usedvanlig kontrollerte omgivelser under INEOS 1:59 Challenge, og Kipchoge benyttet svært omdiskuterte løpesko. Det kan likevel heves over tvil at 1:59.40,2 er en helt makeløs prestasjon. Det representerer noe friidrettsverdenen aldri har sett maken til. At et menneske skal evne å løpe en maraton på under to timer fremstår bortimot utopisk – det stemmer rett og slett ikke overens med menneskets antatte biologiske begrensninger.

‍

”No humans are limited”

Vitenskapsmenn har antatt at spesielt tre fysiologiske parametere kan sette begrensninger for å bryte totimersgrensen. Sammenligner man mennesket med en bil, representerer maksimalt oksygenforbruk (VO2-max) størrelsen på motoren, løpsøkonomien er forbruket av drivstoff (oksygen) idet gasspedalen trykkes ned på en gitt hastighet, og laktatterskel er begrenseren på antall omdreininger. Selv om man over en viss periode kan presse bilen tøft, vil motoren (og bilen) til slutt slites ut og bryte sammen. Raceren Eliud Kipchoge gjorde slike spådommer til skamme. Alderen talte heller ikke til hans fordel, da han fylte 35 år tre uker etter bragden i Wien.

Kipchoge er derimot oppriktig av den oppfatning av at ”no humans are limited”. I oktober 2019 konfirmerte han Marie Dresslers utsagn:

”Det viktige er ikke hvor gammel du er, men hvordan du er gammel”.

Denne teksten er tidligere publisert i Kondis

‍

”Med løping som livsstil”

Marius Vedvik vier 20- og 30-årene til en asketisk livsstil som hardtsatsende langdistanseløper

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Marius Vedvik

• Alder: 28 år
• Bosted: Bergen
• Yrke: Løper / jobber 50 prosent for et eiendomsfirma
• Sivil status: Singel
• Personlige rekorder på utvalgte distanser: 1500m: 3.44,04. 3000m: 7.54,95. 5000m: 13.29,46. 10000m: 28.42,15. Halvmaraton: 1:04:14. Maraton: 2:21:50.
• Meritter:

o NM-gull 5000m i 2014 og 2016
o Nordisk gull 10 000m i 2014
o NM-gull terrengløp,
o NM-gull 1500m og 3000m innendørs
o NM-gull halvmaraton og maraton
o 14. og 27.plass på 10 000m i EM 2014 og 2018
o Seier i Sentrumsløpet og Oslo Maraton

‍

Det idrettsfrelste, norske publikum er bortskjemt med stadig å se våre idrettsstjerner notere internasjonale topplasseringer. Som høye fjell, kaster heltene lange skygger. I disse skyggene lever flere utøvere en tilsvarende tilværelse. De er vel så dedikerte, og legger ned den samme innsatsen før, under og etter trening. De gjennomgår et delvis brutalt og delvis banalt regime, der livet tilpasses treningen; ”aldri” motsatt.

Utøverne er fantastisk dyktige, men akkurat ikke dyktige nok til å stjele de store overskriftene og fylle pengebingen med gullmynter. Marius Vedvik er en av disse ”idrettsasketene”. Som en av Norges mest meritterte løpere på nasjonalt nivå, kler han betegnelsen ”best av de nest beste”. På merittlisten har han foreløpig notert norgesmesterskap på både 1500m og 3000m innendørs, 5000m bane, 3km terrengløp og terrengstafett, 4x1500m stafett, samt både halvmaraton og maraton gateløp. I tillegg har han mange sølv- og bronsemedaljer. Marius setter pris på konkurransen i ligaen for landets nest beste.

– Jeg er relativt privilegert, som har fått en såpass god karriere i norsk målestokk. Det er ingen dans på roser. Selv om jeg hadde hatt fem millioner i årsinntekt eller fått mer oppmerksomhet, måtte jeg fremdeles gjort treningsjobben. Det hadde ikke vært noen forskjell. Jeg tror ikke nødvendigvis de som presterer bedre har det noe bedre.

‍

Toppidrettens brutale side

Da dette intervjuet finner sted foreligger det ingen sjanser for å forlenge den imponerende, idrettslige CVen. Koronakrisen har vasket ut alle konkurranser i Kondis’ terminliste. Det er unntakstilstand, og gjennomføringen av dette intervjuet blir også ekstraordinær. Det tar nemlig form av en uformell gruppesamtale via Facebook. Sindre Buraas og Marius Vedvik er på tråden fra henholdsvis Oslo og Bergen. Som bildet illustrer starter samtalen på det som for en toppløper på 5000m kan karakteriseres som en milepæl, 12.59.

– Er det tiden til Marius Vedvik, spør Sindre retorisk.

– Under 13 blank er mer en drøm enn et mål, men 13.10 har jeg ambisjoner om, svarer Marius optimistisk.

‍

Det fremstår nokså realistisk. Undertegnede har gjort sin research, og istedenfor utelukkende å anerkjenne ambisjonen, sendes påstanden som et stikk i retning Sindre, som selv står bokført med 13.11.

– 13.11 er mosjonistnivå, parerer Sindre med en ironisk undertone.

‍

Sindre Buraas er et filosofisk og gjennomtenkt vesen. Han er skolert i kritisk tenkning – både fra skolebenken og gjennom toppidrettskarrieren.  I denne settingen er han ikke fremmed for å innta rollen som en kritisk røst. Det er et verv han har erfaring med som treningsveileder i Breaking Marathon Limits, og ikke minst som ekspertkommentator for NRK. Det har utøvere som Marius Vedvik fått oppleve ved sine opptredener på den store scenen. Under Karsten Warholm International på Ulsteinvik i 2019, mente enkelte at Buraas var i overkant kritisk til feltet på 1500 meter. Farmoren til Vedvik var én av dem som reagerte på omtalen av barnebarnet. Sindre belyser og rettferdiggjør kritikken.

– Jeg savnet vilje og guts. Det var ingen som innfridde når de først fikk sjansen til å delta i et slikt stevne. Det er gjerne bakenforliggende årsaker til at en utøver ikke løper opp mot sitt potensiale, så det var en mer generell betraktning, bedyrer Buraas.

– Med direktesending på NRK fra den store scenen, settes det høye krav til prestasjoner. Det er derfor naturlig med kritikk om man ikke innfrir. Som ekspertkommentator er det en måte å anerkjenne utøverne på. Leverer de ikke til forventningene, er det på sin plass med konstruktiv kritikk, fremfor å hause opp eller neglisjere.

‍

Marius sier seg helt enig og bærer ingen sure miner: – Det er toppidrett vi driver med.

‍

Dedikert ”A4-menneske”

Slik har det ikke alltid vært. Det var ikke mye som minnet om toppidrett i oppveksten. Marius vokste opp i den sjarmerende byen Førde, i Vestland-kommunen Sunnfjord. Som byer og tettsteder generelt på Vestlandet, omkranses Førde av fjell. I skyggen av åssidene, bedrev Marius ulike idretter gjennom tenårene. Han var ingen bevisst idrettsutøver, men absolutt aktiv. Ironisk nok var det først da han flyttet til Bergen som 19-åring og virkelig satt løpingen i system, at han begynte å prege nyhetsbildet i lokalavisen Firda. Den stolte førdianeren har siden gjort seg fortjent til betegnelsen ”Førdes store sønn”.

‍

I Bergen ble han introdusert for det lokale friidrettsmiljøet, og har siden vært bosatt i ”den grønne engen mellom fjellene”. Mer presist er han innbygger i et lite samfunn for hardtsatsende friidrettsutøvere på ”Gularhuset”. Den karakteristiske, gule bygningen i Absalon Beyers gate, er et hjem med tolv hybler for dem som ønsker å kombinere idrettslig satsing i IL Gular med studier og/eller arbeid. Her bor de håpefulle for 2700,-/mnd, inkludert strøm – noe som er langt under markedsprisen i Bergen. Utøverne er fordelt på et dusin antall hybler over fire plan.

‍

Alle beboerne dyrker løping som livsstil. For Marius innebærer det en asketisk tilværelse gjennom 20- og 30-årene.

– Min seriøsitet er så omfattende jeg antar er mulig innenfor rammene som er satt. Jeg legger meg gjerne i 23-tiden og står opp 08:00. Førsteøkta begynner typisk 10:00. Etter økten lever jeg ikke så ulikt det Sondre Nordstad Moen gjør i Kenya. Forskjellen må vel i så fall være bruken av Tinder, da markedet nok er en smule mer egnet for det her, tillegger han spøkefullt.

‍

– Hverdagen handler primært om trening og hvile. Jeg har hatt en deltidsstilling hos en eiendomsbedrift i noen år. Nå er opplegget litt sponset, da lederen ønsker at jeg skal løpe fort. Han gir meg mulighet til å jobbe litt mindre for å fokusere litt mer på det sportslige. Opplegget er slik at jeg bidrar når jeg kan. Det går mye i TV-serier og restitusjonstiltak før ny økt 18:00. Middag inntas rundt 20:00.

‍

Denne A4-hverdagen er regelen – stort sett uten unntak. Det er en forpliktende samlivsform, der Marius har inngått et ekteskap med idretten. De lever i skjønn forening for å oppnå idrettsglede og idrettslige prestasjoner sammen. I skrivende stund er dette den eneste romansen i Marius sitt liv.

– Hold deg unna damer, skyter Sindre inn sarkastisk. Selv er han lykkelig samboer. – Men nå er ikke jeg toppidrettsutøver lenger, tillegger han med et skeivt smil.

‍

Som allerede dedikert 24-timersutøver, kan det virke vanskelig å gjøre noe for å bli spesielt mye bedre. Marius er av den oppfatningen at punktlighet med mange små detaljer, vil kunne gjøre stor forskjell på sikt. Derfor har han finpusset sin asketiske livsstil og innført gjennomtenkte vaner.

– Alle mennesker er vel i utgangspunktet litt late, men gode vaner kan føre til at man fungerer mer som en maskin. Om jeg blir litt bedre på alle detaljer, kan 13.29 bli til 13.15, og 28.42 til 27.55. Noen terskeløkter begynner 10:30 på formiddagen. Optimalt kunne de begynt 09:30 eller 10:00. Kostholdet har blitt veldig bra, men jeg kan nok forbedre meg noe. Hva gjelder basis- og generell styrke, er det vesentlig mer å hente.

‍

Sindre støtter Marius i at kontinuitet i dette regimet kan resultere i kvantesprang. Han betviler ikke muligheten for å kutte ned femten sekunder på 5000m og halvminuttet på 10000m på ren grunntrening. Selv trente Buraas aldri helt spesifikt mot å ta ut makspotensialet i ett løp. Sammen med treneren sin, hadde de en systematisk plan mot å løpe 12.45. Det skulle dog ikke oppnås før i disse dager – altså bortimot fem år etter han faktisk la opp. Med andre ord løp Buraas 13.11 på det mange vil definere som grunntrening.

‍

Vedvik er lutter øre når fagfolk som Buraas snakker løping. Da han begynte med doble økter tilbake i 2012, var nettopp Sindre Buraas – sammen med Sondre Nordstad Moen og Henrik Ingebrigtsen – ledestjernene for norsk mellom- og langdistanseløping. Deres vaner, tips og triks har blitt integrert gradvis. Fra dagens plattform kan han se tilbake på mange år med meget solid trening. Toppidrettsmentaliteten innebærer likevel en kronisk, iboende søken etter å gjøre ting bedre. Marius kan sette fingeren på flere ting han ville gjort annerledes om han fikk starte karrieren på nytt.

– Jeg ville iverksatt en mer intensitetsstyrt modell med dobbel terskel allerede i 2012. Videre ville jeg økt treningsmengden ganske markant. Den gang løp jeg +/- 120 kilometer i uka, mens enkelte konkurrenter løp +/- 200 kilometer. Det ville nok også vært lurt og kuttet noen konkurranser, men absolutt ikke alle. Det er noen løyperekorder i Bergen og i Sogn og Fjordane som jeg fortsatt synes det er artig å ha. Sist ville jeg begynt tidligere med høydetrening og dermed oppnådd langt større utbytte av det.

‍

Strava

Marius er åpen og ærlig om toppidrettstilværelsen. Han legger heller ikke skjul på innholdet i treningsdagboka. Den logges nemlig digitalt og kan leses fra perm til perm gjennom det sosiale nettverket Strava. I skrivende stund har han i overkant av 1600 disipler. Med treningen i utstillingsvindu, kan følgerne bedrive vindusshopping. Samtidig risikerer han å bli skyteskive for kritikerne.

– Først og fremst er det min treningsdagbok. Jeg har valgt å dele den, siden folk synes det er interessant å følge med og kan inspireres. Det er artig! Hadde det vært slik at jeg for eksempel begynte å jakte segmenter, hadde det virket mot sin hensikt. I 2019 fikk jeg plutselig en litt kryptisk melding av Henrik Ingebrigtsen. Han spurte om jeg ønsket å bli bedre til å springe? Ja, har du noen tips, responderte jeg. Slett Strava, svarte han kontant. Alle tre ler godt, før Marius igjen tar ordet og utdyper.

‍

– Jeg skjønner poenget hans. Samtidig er jeg såpass voksen og dedikert at jeg ikke lar det gå utover treningen. Slik jeg bruker Strava, er det ikke noe negativt ved det.

Snarere tvert imot. Disiplene kan skjenke oppmuntrende ord, digital beundring og applaus. I enkelte tilfeller gir åpenheten også noen kjærkomne innspill.

– De tilbakemeldingene jeg virkelig tar til meg er fra fagfolk som Sondre Nordstad Moen, Sindre Buraas, Team Ingebrigtsen og treneren min, Arne Risa.

‍

Marius’ åpenhet rundt svært målbare økter – som eksempelvis 400- og 1000-metersintervaller på tartandekket – gjør det enkelt for følgerne å sammenligne med eget prestasjonsnivå. For en mosjonist er det dog vanlig med litt lengre pauser, samt og ikke være så påpasselig med å holde seg under et gitt tall på laktatmåleren. For den gjengse mosjonist, blir det derfor naturlig å stille følgende spørsmål: Blir du av og til fristet til å tillate deg ekstra pauselengde og/eller å pådra deg noe mer laktat, for virkelig å vise hvor dyktig du er. Spørsmålet blir møtt med øredøvende latter fra begge. Marius unnskylder seg ydmykt før han utdyper.

– Jeg trener utelukkende slik jeg mener må til for å bli god, ikke for å vise meg frem.

‍

Som ”semi-proff” er Marius i en posisjon Sindre kjenner seg igjen i. I denne posisjonen får man ikke feite lønningsposer fra store sponsorer/aktører eller friidrettsforbundet. Derimot fungerer gjerne finansieringen og satsingen i form av et spleiselag mellom flere små aktører. Strava kan da utgjøre en sosial medieplattform der man kan nå ut til et publikum, bli en profil og styrke en slags merkevare. Det har åpenbart en verdi. Marius legger ikke skjul på at det er en bevisst strategi – spesielt mot bedriftsmarkedet. Da treningen presenterer veien mot Europa-toppen, er det også en fin plattform for promotering av sportslige samarbeidspartnere, som Hoka One One og Kondis.

‍

Treningen i detalj

Gitt Marius sitt prestasjonsnivå, vekker ingen enkeltøkter spesielt oppsikt hos følgerne på Strava. Det merkverdige er totalen – kontinuiteten i den solide treningen over tid. Marius sin treningsuke varierer naturligvis noe med årstid og sesongfase. Strukturen, bestanddelene og sammensetningen er derimot oppsiktsvekkende lik. Slik trente Marius Vedvik i uken før dette intervjuet: 13-19.april, 2020 (uke 16).

Coach Arne Risa serverer en relativt simpel, men sammensatt meny i sitt treningsregime for en dedikert 5000- og 1000-meterløper. Hovedrettene består av store mengder terskeltrening av (ikke spesielt) ulik karakter. Siderettene er hovedsakelig rolige joggeturer på +/- 10 kilometer, der gjennomsnittsfarten er rundt ett minutt saktere per kilometer enn konkurransefarten på 10 kilometer. Disse øktene krydres gjerne med noen stigningsløp og trappespenst. Som aperitiff fortæres enkel basisstyrke. Tilbehøret inkluderer den mye omtalte bakkeøkta: 2 serier à 10 x 200 meter. Det hele avrundes med en velsmakende langtur på søndag.

– Treningshverdagen min er faktisk basert på Sindre Buraas’ motto: ”Tren hardt når du kan og rolig når du må”. Hvis man isolerer alt, ønsker man å løpe så fort man kan hele tiden. Det lar seg dog ikke gjøre rent fysiologisk. Man må ta det med ro av og til.

”Tren hardt når du kan og rolig når du må.”

‍

Som dagbokloggen indikerer, angriper Marius menyen ved å fortære begrensede treningsmengder av gangen, men til gjengjeld relativt ofte. Næringsinnholdet måles nøye, og oppgis i form av både laktat, puls og egenerfaringer. Det er solid kost. Samtidig gir menyen mersmak. Marius er sulten på stadig fremgang, nye mesterskapstitler og bestenoteringer.

‍

Treningen i perspektiv

Gjennomføringen av én slik treningsuke gir mersmak for noen og avsmak for langt flere. Av respekt for – og for å få innsikt i hverdagen til utøvere som Marius Vedvik – har undertegnede gjennomført et tilsvarende treningsregime over fem uker. Det har åpenbart gitt mye god trening. Det viktigste anses likevel å være perspektivet og respekten man får for de dedikerte løperne.

‍

Det delvis brutale og delvis banale regimet, tydeliggjør skillet mellom motivasjon og dedikasjon til idretten. Du kan være motivert for løpingen og ha stor glede av gjennomføringen. Drivkraften er gjerne følelsesstyrt og mer flyktig/midlertidig i sin natur. Motivasjonen avhenger i så måte av inspirasjon, sinnstilstander, instinkter, stress, samt positive opplevelser på trening og i konkurranse. For å gjennomføre slike treningsuker – uke etter uke – kreves også dedikasjon. Du må håndtere et variert følelsesmønster og være forpliktet til noe mer langsiktig. Du må prioritere, ofre, gjøre nødvendige tiltak mellom øktene, og være svært fokusert underveis i treningsgjennomføringen. Løper du plutselig på autopilot, går det gjerne for fort og/eller i for høy intensitet. Dette fører til følgefeil, som at kvaliteten på resten av øktene blir redusert og du øker skaderisikoen.

‍

Det som skiller løpere som Marius fra mengden, er dedikasjonen som kreves for å få et religiøst forhold til idretten. Det kommer tydelig frem at treningen ikke er nevneverdig begeistrende. Utøveren er bare et ”vanlig” menneske som gjennomfører spesifikke, men nokså alminnelige treningsøkter, som virker prestasjonsfremmende over tid.

‍

En godt trent løper kan gjennomføre to hardøkter om dagen, i form av 4x2km på formiddagen og 24x400m på kvelden. Strukturen og gjennomføringsevnen som kreves for å holde seg innenfor 2.6-2.8 i laktat på langintervallene med ett minutt pause, og ikke minst under terskel på kortintervallene med 30 sekunder(!) pause, er derimot relativt enestående.

‍

Planmessigheten som kreves for å gjennomføre tilsvarende treningsdag uke etter uke, måned etter måned og sesong etter sesong, er rett og slett ubegripelig for de fleste. Ingrid Bjørnov er blant de uforstående. Selv har hun uttalt: ”Jeg har lenge hatt lyst til å trene. Ikke regelmessig, fri og bevare meg, nei, jeg ønsker innerst inne å trene én gang for alle. Ferdig med det”. I teorien kan det fremstå ganske enkelt å gjennomføre Marius Vedviks treningsregime. I praksis er nok Ingrid Bjørnovs oppskrift langt enklere å følge.

‍

Filosofiske betraktninger rundt løping

I sine kanaler på sosiale medier, har Marius presentert emneknaggen #OneVedvikMile. Det starter som en humoristisk parallell til Mo Farahs #OneMoMile, og konstaterer at ”veien er målet”.

‍

Sindre Buraas er selv en filosofisk og intellektuelt anlagt person. Det fremstår som en logisk brist i det faktum at Marius er veldig resultatbevisst og etterstreber Europa-toppen, samtidig som han bedyrer at veien er målet. Han ønsker å høre resonnementet bak denne ideologien. Marius utdyper.

– Det er et godt poeng. Med mantraet ”veien er målet”, vekter jeg betydningen av trivsel i trening og konkurranse. Det er ikke alltid det harmonerer med å nå eliten. Skal man løpe 12.59 på 5000 meter må man være ekstremt sær og kalkulert.

‍

Sindre er på ingen måte en besserwisser da han poengterer sitt synpunkt. Derimot inntar han rollen til en slags mentor med nerdete interesse for faget da han konkretiserer den filosofiske konflikten. Han fremstiller Vedvik som en sympatisk løper, som dyrker idrettsgleden, er åpen og ærlig om treningen, og deltar i ”low key”-konkurranser. I følge han samsvarer dette med filosofien ”veien er målet”. Veien mot å nå det høyeste nivået innebærer dog enda hardere prioriteringer både i trening, hverdag og konkurranse.

Marius er blitt mer bevisst på dette og iverksatt tiltak deretter.

– Jeg har løpt enormt mange konkurranser. Det er ikke alt som har vært like gjennomtenkt og gitt et rent sportslig utbytte. Da jeg løp Hytteplanmila i 2018 på 30.33 og ble slått av folk som er 7-8 år yngre, gjør man seg opp noen tanker. Jeg vet jeg har hatt talentet til å hevde meg på et høyere nivå. Så ”veien er målet”-filosofien har i større grad blitt humor, og jeg har blitt mer kynisk og selektiv på valg i hverdagen og det jeg skal være med på.

‍

Da Sindre selv jaktet tider under 13 blank, handlet det i begrenset grad om trivsel. Han støtter Marius i det å være i en slags kompromissløsning. Dette er et aspekt Sindre også er bevisst i sin rolle som treningsveileder for mosjonister.

– Typisk jakter ivrige løpere en tid på en gitt distanse, for eksempel 3-timersgrensen på maraton. Det er ingenting som endrer seg i livet deres om de oppnår dette, men det er et viktig mål i treningen. Samtidig er det meningsløst dersom hele prosessen med å komme dit har vært forferdelig.

‍

I Sindres øyne er det da mye viktigere at man har en positiv erfaring av treningsarbeidet, og heller ender opp på den andre siden av 3-timersgrensen. Det er altså totalsummen av prosessen som er avgjørende. Sindre er ærlig på at han ikke sitter igjen med så mange positive opplevelser av sin toppidrettskarriere.

– Muligens ender jeg opp med en bedre pers enn Marius, men gitt hans trivsel underveis, kan likevel summen av karrieren vurderes større.

‍

Marius er klokkeklar på at han ville ofret store deler av trivselselementet i karrieren, om det var avgjørende for en endelig pers på 13.20 eller 13.10.

– Jeg vil strekke meg ganske langt for å løpe 13.10. Samtidig er en viss grad av trivsel en vesentlig gode for at jeg skal oppnå det. Det kan bli aktuelt med et halvt år i Kenya, men det er et puslespill.

‍

Dette fanger fagmannen Buraas sin interesse. Han trekker frem Vebjørn Rodal, Marius Bakken, Team Ingebrigtsen og Sondre Nordstad Moen, som norske ledestjerner med erfaring og resultater på den internasjonale scenen. Dermed sitter de også med slags fasit på hva som skal til for å bli god internasjonalt. Sindre nevner selve treningen som én ting. Vel så mye vektlegger han alt rundt, i form av medisinsk oppfølging, lange opphold i høyden og kosthold. Det er et stort detaljfokus som er knotete og vanskelig å få til praksis.

Sindre lar spørsmålene hagle.

– Føler du at du har tilgang til dem? Hva hindrer deg i å slenge deg med Sondre – som du vet har en totalpakke som fungerer – koste hva det koste vil? Er måten du løser karrieren på et bevisst valg? Er det det mest praktiske eller anser du det optimalt?

‍

Marius nevner god matching på trening og godt miljø som avgjørende for at han har vært bosatt i Bergen i åtte år.

– Det er en grei totalramme, samtidig som jeg også har sett på alternativ. Stort sett har jeg fulgt Team Ingebrigtsens opplegg, men jeg har blitt mye syk under høydeopphold. Mange ønsker å prestere ekstremt bra, men ytterst få ønsker å være ekstrem som person. Man snakker gjerne om det, men det blir aldri gjennomført. Det siste halvåret har ”alt” gått etter planen, og jeg løper fortere på de målbare økene. Opprettholder jeg  denne kontinuiteten, antar jeg at jeg vil kunne løpe under 28 minutter på 10000 meter og under 13.20 på 5000 meter – når jeg endelig får sjansen.

‍

Sindre kjenner seg igjen i å søke trygghet gjennom toppidrettskarrieren. Det som derimot kreves for å sette europeisk rekord – som Sondre Nordstad Moen gjorde i 2017 – er i følge Buraas å være gal nok til å gå ”all in”.

– Litt satt på spissen, eier Sondre bare bagen med klær og sko fra Nike. Han har ikke dame. Alle oppsparte midler investeres i medisinsk behandling og det han mener gagner satsingen. I mangel av et dekkende begrep, er det et enormt ”sosialt offer”. Det er umulig for de fleste å gjennomføre i praksis – selv om man i teorien antar det vil kunne gjøre en til en bedre utøver.

‍

Sindre røper at han ble forespurt en rolle i svært anerkjente treningsmiljø, eksempelvis det som ledes av Roberto Canova og Oregon Project i USA. Han ønsket derimot å skape sin identitet tilknyttet treningsfilosofi og et egenutviklet opplegg. Slik kunne han også i større grad ta eierskap til egen satsing.

‍

Uforløst potensiale

Apropos det å følge sin egen vei gjennom toppidrettskarrieren: Flere fagfolk har diskutert Vedviks potensiale på lengre distanser. Eksempelvis under NRKs dekning av Oslo Maraton, diskuterte Jack Waitz og Jann Post hans muligheter på maratondistansen. Selv er Marius mer lunken til å løpe lenger enn halvmaraton. Konkurransetiden skremmer førdianeren. Han mener han ikke har mentaliteten som kreves for å lykkes.

– Jeg har ikke tålmodigheten som kreves. Det hadde vært artig å løpe 2:15:00, men skulle jeg virkelig satset på maraton, måtte jeg sett mot 2:10:00, som tilsvarer 3:05 min/km. Idet jeg løp 13.29 på 5000m i 2019 – og så at det faktisk var mulig å hevde seg på den distansen – ble det mindre aktuelt. Mulig jeg har et maratonsteg, men jeg har ikke maratonmentalitet. Det er svært stor forskjell på 27-28 minutter og over to timer med intensiv løping.

‍

Sindre støtter Marius sin vurdering, og sier man kan diskutere seg grønn på hvor man har det største potensiale. Det handler om mer enn bare ren fysikk. Selv hadde Sindre forkjærlighet for 5000 meter. Det var distansen han ville løpe, og det var derfor også det han prioriterte. Han ser ikke behovet for å spekulere om han kunne blitt en bedre 10000m-løper. Sindre beskriver toppidrettsutøverens satsing som selvsentrert og kynisk av natur.

– Toppidrettssatsing er utrolig egoistisk. Man må gjøre det man vil. Man løper for sin egen del og sin egen realisering. Da blir det meningsløst å løpe en distanse man ikke selv ønsker, bare fordi andre mener man har større potensiale der.

‍

Marius er svært selvkritisk med tanke på potensialet på maraton. Foreløpig foretrekker han ovale runder på tartandekket – og helst 12,5 eller 25 av dem i ett strekk. Han mener han har et uforløst potensiale og ønsker å pynte på sitt ettermæle i årene som kommer.

– Jeg føler jeg har noe uoppgjort på 10000m. Jeg kan ikke legge opp å ha 28.42 som pers på distansen når jeg har representert Norge tre ganger i EM.

”Jeg føler jeg har noe uoppgjort på 10000m. Jeg kan ikke legge opp å ha 28.42 som pers på distansen når jeg har representert Norge tre ganger i EM.”

‍

Sindre henger seg opp i Marius sitt fokus på ettermæle. Dette kjennetegner mange toppidrettsutøvere. Samtidig er han veldig interessert i å høre Marius’ rasjonale bak dette perspektivet.

– Jeg er generelt ganske interessert i historie. Friidrett har definert livet mitt siden 2012, og jeg tenker i hvert fall å holde på til 2025. Om jeg ikke får gjort det jeg hadde planer og ambisjoner om over en trettenårsperiode av livet mitt, vil det være en stor nedtur. Jeg anser meg som en fagmann med en ”bucket list” med ting jeg ønsker å få gjort. NM-gull har vært et element på den lista. Jeg mangler NM-gull på 10000m og terreng lang løype for å gjøre den komplett. Tanken er å ha et ettermæle som en komplett løper, med repertoar fra 1500 meter til maraton.

‍

Medgang og motgang

Ingen idrettskarrierer kan defineres utelukkende som en dans på roser. Marius sin er intet unntak. Den minner mer om en berg- og dalbane. Han har hatt overvekt av store oppturer, men også enkelte graverende nedturer. 2019-sesongen inneholdt nok medgang og motgang til å representere en hel karriere.

– Jeg startet året i høyden i Sør-Afrika med en gjeng norske, hardtsatsende utøvere. Jeg imponerte ingen, men lot meg ikke stresse nevneverdig av formsvikten, og fulgte planen slavisk.

‍

Det er også Sindres erfaring er at det ikke er noen stor fordel å være i god form i januar. Får man god kontinuitet i grunntreningen og gjør de rette tingene før, under og etter øktene, kan formen plutselig blomstre. Likevel slet Marius også i etterkant av høydeoppholdet. Han løp ikke spesielt fort de neste månedene, blant annet under nevnte Karsten Warholm Invitational og NM-innendørs. Heldigvis kom et lite lyspunkt med NM-gull i terrengløp i april. Deretter løsnet det noe.

På terskeløktene løp han 3:00 min/km på 1000-meterne og 68-sekunder på 400-meterne. Han fikk kontinuitet i grunntreningen og levde som en asket. Så gikk det virkelig bra under Holmenkollstafetten (soleklar ny etapperekord på 8. etappe med 7.10), Risa Classic og Trond Moen Games. I løpet av de fire neste ukene noterte Marius ny personlig rekord på både 1500m (3.44,04), 3000m (7.54,95) og 5000m (13.29,46).

– Jeg skremte ingen med farten på intervall, men kjente samtidig på 200- og 300-meterne at det fløt ganske bra i høy fart.

‍

5000m-prestasjonen fra Oordegem i Belgia utmerker seg spesielt, med 1104 poeng på det internasjonale friidrettsforbundets resultatskåre. Det ga samtidig kretsrekord i Hordaland og førte han inn som nummer femten på den norske adelskalenderen. Alt så veldig lyst ut – det skulle bli Marius sitt år. Han skulle krone det hele med Frankfurt Marathon etter banesesongen i oktober.

‍

Så snudde formpila plutselig igjen. Etter å ha gått helt i kjelleren på en 3000-meter i Finland, var det ingen flyt på trening. I etterpåklokskap antar Marius treningsgrunnlaget fra oktober til januar var for dårlig. Han hadde skviset ut det han hadde i løpet av våren. Likevel stilte han pliktoppfyllende opp i NM – både på 5000m og 10000m – og på halvmaraton i Oslo, for å forsvare fjorårsseieren. Han ble fraløpt og bortimot ydmyket av langt mindre meritterte løpere.

– Jeg var ikke i nærheten og innså det egentlig på forhånd. Jeg synes ikke vi tok av etter 13.29-løpet, men det er mulig jeg skulle gått litt mer tilbake til grunntrening, og kuttet noen intervalløkter. Mest sannsynlig ble det løpt for fort på trening. Det kan nok karakteriseres som en treningssmell.

‍

Strava-følgerne ble informert om at motivasjonen dalte fra 10/10 til 2/10 på Vedviks subjektive og omtalte skala. Han droppet NM-terrengløp i Frognerparken og nordisk. Planene om Frankfurt Marathon ble også skrinlagt. Marius var rett og slett lei. Sindre fulgte Marius tett fra kommentatorboksen og viste medfølelse XX. ”sitat Oslo Maraton”. Sindre serverte trøstende ord i mantraet han selv kultiverte gjennom karrieren: ”Det går stort sett bra. Og går det ikke bra, går det bra det også”.

”Det går stort sett bra. Og går det ikke bra, går det bra det også”.

‍

Veien videre

Som nevnt, har det stort sett gått bra for Marius det seneste halvåret. Da EM i Paris ble avlyst, gikk lufta plutselig ut av ballongen. Marius beskriver følelsen som en kjærlighetssorg. Hovedmålet for 2020-sesongen ble umiddelbart endret til å holde motivasjonen og humøret oppe.

– Jeg har vært veldig dedikert det seneste halvåret. Det kommer jeg fortsatt til å være, for jeg har skapt gode vaner. Likevel kommer jeg nok til å gjøre noen justeringer underveis, for å få litt variasjon og ikke bare løpe de samme øktene på de samme dagene uke etter uke. Jeg liker å trene, og nå går jeg faktisk en sommer i møte der jeg kan løpe 25 kilometer i finværet uten at det går utover en konkurranse. Det er sånn sett veldig fint at det er april nå og ikke oktober, tilfører han optimistisk og håpefullt.

‍

Nåtiden er usikker. Fremtiden desto mer uviss. Ingen vet hvor haren hopper og ingen vet hvor Marius Vedvik løper. Det eneste som er sikkert, er at han vil fortsette sin dedikerte tilværelse med løping som livsstil. Han har funnet trivsel i askesen. Sannsynligvis vil det føre han mot nye norgesmesterskap, internasjonale representasjoner og personlige rekorder.

‍

3 om Marius

• Arne Risa (treneren/veilederen til Marius): ”Som utøver er Marius dedikert og svært treningsvillig. Min rolle som trener karakteriseres mer som veileder og ”idebank”, og han styrer mye av opplegget selv. Samtidig er han er åpen for nytenking og uttesting. Marius liker å konkurrere mye, men han har de siste årene blitt flinkere til å prioritere, og å velge bort løp som ikke passer med hovedmålene. Som privatperson er han åpen og utadvendt – generelt lett å omgås. Han har ingen primadonnanykker. Samtidig har han vært flink til å markedsføre seg selv overfor private sponsorer, samt flink til gi tilbake til klubb og sponsorer.”
• Per Svela (treningskamerat): ”Som løper har Marius mange gode kvaliteter. Han har en veldig god evne til å tørre/prøve og flytte grenser! Det har han nok kjent konsekvensene av på godt og vondt noen ganger, men jeg er overbevist om at han heller ikke hadde vært så god som han er hvis han ikke hatt vært så offensiv. Han er også en trivelig og inkluderende fyr som alltid har noen gullkorn på lur. Samtidig er han glad i å bruke de fler enn en gang.”
• Jann Post (journalist, sportskommentator og podcast-vert): ”Marius har en eventyrlig løpehistorie – fra et ubeskrevet blad til 13.29. Jeg har inntrykket av han fra 2012 var ekstremt konkurransesugen: En litt utradisjonell idrettsutøver med ”happy go lucky”-mentalitet. Han har nok innsett at han må være mer strukturert og gjennomtenkt. Nå jobber han steinhardt for å nå Europa-toppen. Det jeg har sett han gjør av trening de siste to årene er meget lovende. Så jeg er spent på å se hvor for han kan løpe når verden åpner opp igjen!”

‍
Marius’ tips til trening for mosjonister som kan trene 5-7 økter i uka mot en best mulig tid på 10km

– Man kan tillate seg å trene litt hardere enn dem som trener 14 økter i uka, grunnet mer tid til restitusjon. Jeg ville hatt én virkelig hard økt, for eksempel den mye omtalte bakkeøkta på 2 x 10 x 200 meter, eller 10 x 400 meter i 3000-5000-meterfart på bane. Så ville jeg prioritert to ganske grunnleggende terskeløkter, på eksempelvis 15-20 x 400 meter og 8 x 1000 meter. I tillegg ville jeg hatt med én langtur på 15-25 kilometer, litt avhengig av nivå. De to siste øktene kunne vært rolig jogg i 8-10 kilometer. Da kommer man innom mange viktige elementer i treningen. Dersom man ikke måler laktat, er det en fint med følgende tommelfingerregler på terskeløktene: 1) Ikke push så hard å man må legge seg ned. 2) Disponer slik at man evner å løpe sistedraget like fort som det første. 3) Ikke gå i kjelleren. På bakkeøkta burde fokus være på å holde så jevn fart som mulig på samtlige drag. Hele økta skal være jevnt hard.

‍

Marius’ tips til unge, ambisiøse løpere

• Finne og sette pris på gleden ved løpinga
• Ikke tren for hardt i ung alder, men tren heller rolige økter og relativt kontrollerte intervaller
• Søk kunnskap der den er, tren gjerne med andre og ha kontinuitet i treninga

‍

Marius’ utfordring i Korona-situasjonen

– I disse Korona-tider kan det være vanskelig å motivere seg for mange, siden konkurranser blir avlyst. Løp en 3000 meter alene (helst på bane) i dagens form, og prøv igjen om 3-4 uker samme distanse for å sjekke utvikling.

‍

Marius’ tips for å yte maksimalt på trening/i konkurranse

– Vær konsentrert underveis, skap gode vaner og ikke tenk for langt fram underveis i økta.

‍

14 kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord som løper og privatperson? Som løper: Offensiv, uredd og uforutsigbar. Som privatperson: Ydmyk, positiv og humoristisk.
‍

2. Forbilde? Har vel ingen spesielle innen idretten, men ser opp til mange. Vil trekke frem Sondre Nordstad Moen og Team Ingebrigtsen som viser at det går an å hevde seg på høyt internasjonalt nivå selv om man kommer fra Norge. Utenom idretten vil jeg trekke fram min far.
‍

3. Beste løpsopplevelse? Mange å velge mellom, men må trekke fram da jeg løp 28.42 og persa på 10000m i Los Angeles i 2018. Resultatet var uventet etter noen måneder med middels resultater på trening og i konkurranse. Et magisk løp fra start til slutt, der jeg knapt kjente smerte underveis. Det skjer ekstremt sjeldent. Det er vel kun 5 fra Norden som har løpt fortere på 10000m på bane de siste 20 årene. Det var en stor opptur i en sesong som ellers var brukbar, med unntak av en tung dag i Berlin.
‍

4. Hva inspirerer/motiverer deg i treningshverdagen? Progresjon på treningen og det å bli bedre på distanser fra 1500 til halvmaraton.
‍

5. Favorittøkt? 12x400 meter i 5000-fart med 200 meter joggepause + 3x200 meter i 1500-fart. Gjerne tre dager før en konkurranse på 5000 meter.
‍

6. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Skulle gjerne vært god i fotball, tennis og/eller badminton. Har spilt fotball og badminton i mange år. Hadde vel et begrenset fotballtalent, mens badminton kunne blitt bra. Men i dag er jeg glad for at jeg valgte løping, som har blitt både en jobb og en lidenskap.
‍

7. 3 ”Fun facts” om deg selv? 1) Brukte nesten aldri pulsbelte før 2017. 2) Startet idrettskarrieren som håndballkeeper for Førde IL. 3) Ble solbrent på dag 1 (time 1) under treningsleiren på Tenerife i 2014.
‍

8. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Det er lite hensiktsmessig å sammenligne idretter. Hver enkelt burde heller fokusere på hvordan man kan utvikle sitt eget produkt istedenfor å rakke ned på andre idretter.
‍

9. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? En sommerdag med trening, familie, venner og godt vær er så godt som perfekt for min del.
‍

10. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Gjerne en banan eller to, koffein gjennom energidrikk eller kaffe og to-tre skiver med syltetøy.
‍

11. Tips/anbefaling til a) bok, b) film, c) Tv-serie, d) hobby? Bok: Panserhjerte, Jo Nesbø. Film) Top Gun. Tv-serie) 24. Hobby) Se fotball, helst Premier League og Champions League.
‍

12. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Arne Risa, Knut Kvalheim og Sondre Nordstad Moen. Det hadde blitt en hyggelig middag med god kompetanse om løping.
‍

13. Drømmeferie? Reise til Hawaii etter en vellykka sesong med godt selskap.
‍

14. Dilemma: Over eller under terskel? Over.
‍

15. Hva er det ultimate målet med idrettskarrieren? Etablere meg blant de  aller beste langdistanseløperne i Europa.

*Fullt navn? Øystein Pettersen.

*Alder? 37.

*Yrke/studier? Pappa, ektemann, skiløper og daglig gleder.

*Sivilstatus? Gift.

*Personlige topplasseringer på utvalgte distanser? Alt fra OL gull i teamsprint, til 4.plass i Vasaloppet, til langt bak i Birkebeinerløpet.

1. Favorittøkt?
Må vel velge en lang skitur innover fjellet med godt stavfeste. Gjerne opp mot 100km.

‍

2. Beste langrennsopplevelse?
Oi, umulig å svare på. Men det må bli en av de konkurransene jeg har deltatt i hvor alt stemte. Noen høydepunkt er åpningen av Ski Classics i 2018 og Holmenkollmarsjen 2015.

‍

3. Forbilde?
Mange, men sånn generelt sett er det min kone og mine to foreldre.

‍

4. Foretrukket terreng?
Alt utenom myr.

‍

5. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?
Har ikke noe spesielt rituale der, men er opptatt av karbohydrater generelt. Noen går på lavkarbo, jeg går på høykarbo.

‍

6. Hovedfokus for å bli en bedre langrennsløper?
Har tre suksesskriterier: Tid til familie, tid til hvile og tid til trening. I den rekkefølgen. For meg er et viktigste god trivsel, samvittighet og kontinuitet i treninga.

‍

7. Tre ord som beskriver deg som langrennsløper?
Nysgjerrig, dedikert og lykkelig.

‍

8. På hvilket nivå er du om 10 år?
Da håper jeg at jeg holder meg i form løpende etter ungene i det de velger å drive med.

‍

9. Beste motivasjonstips?
Gjør det du har lyst til!

‍

10. Kan jeg ikke klare meg uten som langrennsløper?
Mobilen, trådløst headset og podcast.

‍

11. Det beste og verste med langrenn?
Må ta det fra min hverdag da, som er som pappa og toppidrettsutøver. Det beste er uten tvil å stå opp hver dag og ha muligheten til å utvikle seg. Det verste er at det krever at jeg må reise en del på vinteren som igjen overlater foreldreansvaret til kona mi. Dette er grunnen til at jeg slutter en dag.

‍

12. Idrettslige høydepunkt så langt i karrieren?
Vanskelig å stille ting opp i mot hverandre. OL gull er selvfølgelig stort. Allikevel vil jeg si at jeg lærte mest fra nedturen under Oslo VM 2011.

‍

13. Tips til sportsdokumentar/film?
Dessverre, men tar gjerne i mot tips.

‍

14. Viktigste avgjørelse for å bli god på ski?
Gå all in og tørre å spenne buen.

‍

15. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette?
Gjøre som alle andre og tro at du får bedre resultater.

‍

16. Største styrke som langrennsløper?
At jeg tør.

‍

17. Største svakhet som langrennsløper?
At jeg er for glad i å holde på meg masse.

‍

18. Hvordan sover du?
På rygg.

‍

19. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
Ingen tror jeg.

‍

20. Når er du eller har du vært umotivert for å gå på ski? Hva gjør du for å få tilbake motivasjonen?
Hvis du vet hvorfor du holder på og grunnen er god, blir du ikke lei. Så hvis du er umotivert, så still deg selv spørsmålet om hvorfor!

‍

21. Hva er dine viktigste tips / grep for å unngå skader? Når man først er skadet, hvordan kan man opprettholde best mulig form?
Hm, her er jeg ikke så god. Men når en kommer opp i en viss alder tror jeg det er viktigere å tenke kontinuitet enn å tenke at en skal gjøre ting ekstremt. Dette vil på sikt føre til større fremgang og virke skadeforebyggende. Hvis en er skadet, så vet jeg at det er bedre å vente til skaden er bra før en opptar trening, istedenfor å teste ut om det du egentlig vet ikke stemmer. Lettere sagt enn gjort, men viktig!

Denne teksten ble først publisert i Kondis sommeren 2020

"Blid som en lerke med taktfast maratonløping i dur"

Sondre føler seg fullstendig i utakt med sin egen generasjon, men det er lett å løpe langt når lykken følger etter.

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Sondre Lerche Vaular

Alder: 38

Bosted: Egentlig Los Angeles, men Norge siden midten av mars

Yrke: Artist, låtskriver, forfatter, filmmusikkomponist

Sivil status: Single

Personlige rekorder på utvalgte distanser: 2.55.51 på Perseløpet Maraton, 2020

Meritter: – Siden 2001 har jeg reist verden rundtnoen ganger, gitt ut ni album, to filmmusikkplater, én konsertskive, én essay-samling og til høsten én barnebok som heter Snømannens Jul. Og så har jeg skrevet de nyeste låtene til Fantorangen. Begynte å løpe i 2015.

‍

‍

Det er en nydelig sommerdag, og som Herbert Herding-Herberth sier: «Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet». I en svært hektisk hverdag har Sondre Lerche lukeparkert et intervju med Kondis mellom en serie småkonserter, plateutgivelse, boksigneringer og løpeturer. Vi møtes ved tårnhuset øverst på St. Hanshaugen, der det er fantastisk utsikt over sentrum og Oslofjorden.

Undertegnede har innprentet at «presis er for seint», og er derfor på plass 10 minutter før avtalt tid. Tankevirksomheten kretser raskt rundt hva slags forhold ulike mennesker har til et gitt tidspunkt. Klokken 11.00 betyr gjerne lunsjtid for en løper. For en artist kan det derimot oppfattes som i tidligste laget. I skrivende stund er heldigvis Sondre en løpende musiker – og ikke vice versa.

Idet trommevirvelen bygger opp til slaget 11, entrer hovedpersonen scenen. Han er kledd for løpetur, og som alltid, blid som en lerke. Det er kjent at Sondre er glad i bobler. Nå er det bare svetteperlene som bobler. Det ønsker han å utnytte.

– Jeg tenkte å løpe ned til Sørenga og avslutte økten med et bad, sier han med største selvfølgelighet.

Sondre Lerche er en fascinerende karakter. På den ene siden innehar han det gjenkjennelige kjærlighetsforholdet til løping. Ønsket om å bryte 3-timersgrensen på maraton er relaterbart for mange ivrige mosjonister, og han engasjeres i mange av de samme treningsøktene, hverdagsrutinene og tankevirksomhetene. Samtidig opptar han den fremmede og tidvis svært spenningsfylte hverdagen som profesjonell, verdenskjent artist.

‍

Uavhengighetens høye verdi

Selv om kombinasjonen er nokså uvanlig, ser Sondre flere likheter mellom det å være «soloartist» og «individuell utøver». Til tross for at utøvelsen av disse «kunstformene» gjerne er nokså uensartede, finner han harmoni i uavhengigheten de tilbyr.

– Jeg liker godt å være selvdreven og ikke så avhengig av ting eller ressurser. Uavhengighet står veldig høyt i kurs – det har det gjort siden jeg var liten. Musikken utgjør et rom der du kan være helt alene å skape noe. Det kan selvfølgelig deles og andre mennesker kan involveres i dette, men jeg liker veldig godt uavhengigheten og begrensningen i nødvendigheter. Det setter jeg også pris på med løpingen.

Sondre har aldri vært interessert i lagsport – eller i sport, punktum. Han liker å involvere virkelig begavede musikere og produsenter når han lager musikk, men bedyrer at den prosessen ikke kan sammenlignes med lagsport. Selv om han tidvis følger en skissert treningsplan, tar han fullt eierskap til egen trening.

– Det å lage musikk er veldig personlig for meg. Jeg må forme det i mitt eget bilde og vite hva det er før jeg kan involvere andre. Sånn er det med løpingen også. Det er en intim sak, der du stadig er i dialog og kamp med deg selv.

Han eksemplifiserer for å tydeliggjøre hvor personlig han betrakter sitt forhold til løpingen.

– Jeg er nok en type som kunne løpt Holmenkollstafetten alene. Jeg foretrekker å gjøre jobben selv og ikke ha noen forsinkende ledd. Skulle jeg løpt hele stafetten alene, hadde jeg sannsynligvis løpt seinere enn de som har femten personer på laget, men jeg liker å ha kontroll og dersom jeg antar jeg kan få jobben gjort alene, så foretrekker jeg det.

"Jeg er nok en type som kunne løpt Holmenkollstafetten alene”

Løper i takt med artistkarrieren

I juni 2020 slapp Sondre platen ”Patience”. Under produksjonen har han løpt mer enn noen gang. Likevel er albumet resultatet av et behov for å bevege seg mindre – ja, kanskje ikke i det hele tatt. Sondre utdyper og forklarer.

– Det føles litt som om jeg har turnert mer eller mindre sammenhengende siden jeg var 17 år. Det kom et punkt der vi hadde spilt 140 «giger» på ett år, og reist hele verden rundt. Det var på den tiden jeg begynte å løpe og showene var veldig energiske – som en slags 90 minutters aerobic-økt. Da var jeg ganske kjørt, både i kroppen og i hodet. Det kulminerte med at jeg løp min første maraton: Pleasure-turnéen endte med New York Marathon, kan du si. Jeg var, som de aller fleste som løper for første gang, ganske uforberedt på det jeg hadde begitt meg ut på. Jeg ble helt knust! Så jeg søkte lite bevegelse i form av reising, samtidig som jeg følte et behov for å flytte til et sted jeg kunne løpe mer.

Han erkjenner at livet som artist er et privilegium – i de rette dosene og til rett tid.

– Jobben min er jo et kjempeprivilegium! Samtidig ønsket jeg å ha mulighet til å være mer i ro på et sted, og vie meg til ting jeg kan gjøre hjemmefra: skrive plate, bok, filmmusikk og løpe. Det begynte med ett år. Jeg fant roen, så det ble ett til.

Sondre opplevde tidligere at lungekapasiteten og den fysiske styrken begrenset han i å utføre sitt profesjonelle yrke. Han begynte å løpe for i større grad å håndtere belastningen på scenen som artist. De seneste årene har løpingen blitt en vesentlig del av hans daglige virke. Det er svært gunstig for musikkarrieren.

– Jeg føler meg mye sterkere og har fått en vesentlig større kapasitet som artist, ettersom jeg har blitt en raskere og raskere løper.

Sondre vier også mye av fremgangen i sin løpekarriere til egenskapene som profesjonell musiker.

– Det er ting jeg har lært og utøvd som profesjonell musiker som jeg drar nytte av som løper. Det er mange paralleller, men spesielt viktig er påståelighet. Jeg tenkte ikke på det som disiplin tidlig i karrieren – da det oppleves utelukkende lystbetont. Du er besatt av et mål, som det å skrive låter jeg kunne kjenne igjen klangen av i hele kroppen. Det å sette seg høye mål og jobbe påståelig for å oppnå det, tar jeg nok med meg inn i løpingen.

Sondre understreker viktigheten av påståelighet både i medgang og motgang. Det fungerer både som gass og brems.

– Noen vil bare skape ting i medgang. Jeg har alltid sett opp til de som lager en reise som går over tid. Ingen har en karrierevei som bare peker oppover eller opptrer utelukkende ufeilbarlig. De som står i det og viser påståelighet, verdsetter jeg høyt. Det er essensielt også i løping. Om du går for langt ned i dalen fordi du ikke presterer så godt som ønsket, så tror jeg det blir ganske vanskelig å holde det gående. Men folk er selvfølgelig drevet av forskjellige ting og trenger kanskje de dypeste dalene fordi toppene er så høye. Jeg søker hele tiden en slags balanse i regnskapet.

‍

Toppidrettsmentalitet

Som løper regnes Sondre Lerche foreløpig som en høyst habil mosjonist. Ryktene skal ha det til at han er mer kjent for å ha «Bergens raskeste gange». Én forklaring kan være de lokale vær- og vindforholdene, som skiller seg nokså markant fra hverdagen i Los Angeles. Et annet motiv er Sondres iboende ønske om å komme seg raskest mulig fra A til B. Han har en slags naturlig toppidrettsmentalitet overfor alle ting han foretar seg, og er alltid i en slags modus på vei til neste mål.

– Jeg tenker «alltid» ett mål av gangen. Før øyeblikket tenker jeg at dersom jeg kommer meg under 3 timer på maraton, blir jeg fornøyd. Idet jeg klarer det, skal jeg videre. Sånn er det i musikken også: Den neste platen blir den beste. Denne mentaliteten gjør at man aldri blir helt fornøyd. Det er naturligvis et gode, men også et onde. Nå har jeg nettopp gitt ut mitt beste arbeid noensinne (Patience). Før utgivelsen tenker du at du kan lene deg litt tilbake, men med en gang du kommer dit, tenker du umiddelbart at du vil gjøre mer. Du må videre til neste prosjekt.

Sondre gaper ikke over for mye av gangen. Han er jordnær og har realistiske ambisjoner. Han setter seg mål som er innenfor rekkevidde og oppnår ett av gangen.  Denne innstillingen har tatt Sondre fra debuten på 3.34.45 (New York City, 2017), til 3.14.29 (Berlin, 2018), 3.13.44 (Los Angeles, 2019) og 3.02.22 (Chicago, 2019). Nå er han på skuddhold til å bryte 3-timersgrensen.

– Da jeg løp maraton for første gang, tenkte jeg at jeg ville være skuffet om jeg ikke kom under 4 timer. Så gjorde jeg det på 3 timer og 35 minutter. Det var mye bedre enn fryktet, men jeg var fullstendig knust etterpå! Deretter begynte jeg litt på nytt med det jeg hadde lært, og løp på 3 timer og 14 minutter i Berlin. Det hadde jeg aldri trodd, men så skjøv jeg naturligvis bare målet videre. Jeg er ganske konstruktiv og realistisk orientert, så jeg har ikke satt meg mål om å løpe under 2 timer og 30 minutter – på samme måte som jeg aldri gikk og drømte om å kunne leve av musikken. Jeg drømte om ganske jordnære og realistiske ting, som å bli intervjuet og få anerkjennelse, men ikke å spille i Madison Square Garden.

Jakten på delmålene bruker han også aktivt underveis i enkeltøkter. Sondre eksemplifiserer med økten 20 x 300 meter, som han gjennomførte to dager før dette intervjuet fant sted.

– Med så mange intervalldrag, tenkte jeg ikke på hele økten fra start. Det handlet først å komme seg gjennom de første fem, for så å ta fatt på fem til. Da er man plutselig halvveis. Automatisk engasjeres jeg i en indre dialog, der jeg hele tiden coacher meg selv.  

‍

«Two way monologue»

Idet Sondre peiser inn på løpingens mentale side, kan ikke undertegnede dy seg. «Two way monologue» er et begrep Sondre ikke påstår å ha funnet på selv. Samtidig er det et udiskutabelt faktum at han fanget frasen, satte to streker under den, og i ettertid har symbolisert dette ambivalente fenomenet. Låten tematiserer hvordan mennesker snakker til hverandre primært for å høre sin egen stemme, og egentlig ikke er spesielt interessert i hva den andre sier – og vice versa. Slik tar samtalen form av en monolog mellom to mennesker.

Sondre setter ord på noe han har var vitne til i hverdagen. Han erkjenner jevnlig også begrepets tilstedeværelse i løpeskoene.

– Begrepet er jo en klassiker i de fleste ekteskap – og eventuelt skilsmisser. Kanskje er det en slags overlevelsesmekanisme? På samme måte som når man løper, er man kanskje avhengig av at det ikke alltid er full kobling mellom kropp og hode, for da hadde man rett og slett stoppet. Det føles av og til som en splittelse. Jeg er fremdeles raskere i hodet enn i beina, og sterkere i viljen enn i kroppen. Så jeg trener for å få kroppen opp på tilsvarende nivå som viljen. Jeg erkjenner at det tar tid og den eneste måten er å hoppe i det og virkelig prøve.

«Two way monologue» står igjen som et kunstverk av en låt i musikkhistorien. For Sondre resulterte det i Spellemann-nominasjon i klassen mannlig artist og (enda en) gullplate. Albumet ble en enorm suksess, spesielt i USA, og Sondre turnerte verden over. Sondres uortodokse måte å gjennomføre enkelte løpeøkter, kjennetegner gjerne også hvordan han skaper musikk.

– Da jeg lagde låten var jeg veldig opptatt av start og stopp og brudd og slikt – det skulle hele tiden skje noe uventet i låten. Men så merket jeg at det var noe spesielt, noe som føltes fett; verset bygde opp en viss forventning. Dersom det kom et flatt, skuffende refreng, kunne ikke låten brukes. Det er ingenting verre enn det. Jeg har alltid sagt at versene lover noe som refrengene må holde. Hvis du ikke finner en måte å gjøre det på, punkterer hele låten. Prosessen kan faktisk ta årevis, men med «Two way monologue» var det bare der plutselig – og så var det helt perfekt! Da hadde jeg navnet på platen, på sangen og tidenes refreng. Det er bare lykke. Det er helt euforisk! Det å skrive låten er en av de store gledene i livet mitt.

”Jeg har alltid sagt at versene lover noe som refrengene må holde. Hvis du ikke finner en måte å gjøre det på, punkterer hele låten.”

Forfriskende iskald og håndfast

Sondre opplever stor tilfredsstillelse ved å opptre på scenen. Det å spille for et publikum gir et fornøyelig kick underveis i utførelsen. Drivkraften i løpingen finner han i større grad ved det som er gjennomført.

– Det gir meg lykke å ha gjennomført. Det er små seire i hverdagen ved arbeid som er gjort. De store, positive tingene jevner jeg gjerne litt ut, på samme måte som de negative tingene. Slik håndterer jeg også enkeltøkter som jeg kanskje ikke føler meg klar for. Jeg forestiller meg alltid den lykken jeg opplever etter at jeg har gjennomført.

Samtidig som Sondre verdsetter løpingens kreative frirom, søker han mer konkrete svar. Det er noe fascinerende og tiltrekkende i det håndfaste og konkrete, som står i kontrast til musikkens abstrakte prosesser.

– Jeg liker loggføringen av noe konkret på Strava. Da forsvinner det ikke ut i løse luften. Det er vanskeligere å oppnå når du spiller konsert. Du vet du har laget et minne for folk, men det forsvinner litt mellom hendene dine. Det kan være frustrerende når du føler du virkelig har gjennomført et godt stykke arbeid. I motsetning til musikken, er løping lett å kvantifisere. Det er fullstendig objektivt. Der musikken er abstrakt, subjektiv og flytende, har løpingen vært forfriskende – som iskald og håndfast.

Løping oppleves av enkelte som en egoistisk aktivitetsform – forbeholdt de ensomme ulvene. For Sondre utgjør derimot løpingen en sosial plattform som danner grunnlag for nye vennskap.

– Det sosiale aspektet er veldig givende. Når det ikke handler om å pushe seg eller eventuelt dyrke det kreative, så er det herlig å løpe sammen med noen. Videre liker jeg «Strava-felleskapet», og at jeg får nye venner gjennom løpingen. Tidligere har jeg bare hatt venner i musikken og relaterte miljø, men plutselig har løpingen åpnet opp for nye relasjoner. Likevel loggfører jeg treninger primært for mitt eget interne regnskap. Jeg er ikke så veldig analytisk eller teknisk anlagt, og jeg liker å løpe på intuisjon. Samtidig kan jeg finne glede i å sammenligne løpeøkter fra arkivet.

‍

Improvisasjon og konkret struktur

Det er likevel ikke bare det konkrete ved løpingen Sondre tiltrekkes av. Han liker å improvisere treningen og tilpasser gjerne øktene etter omgivelsene og hvordan kroppen føles. I tillegg tilbyr løpeturene et kjærkomment fristed, som han utnytter til å sortere tanker, tømme hodet eller skape nye ideer, eller bare for å slippe og tenke.

Med et konkret mål om å bryte 3-timersgrensen på maraton har han samtidig erkjent behovet for en viss struktur og disiplin i treningen.

– Jeg liker å improvisere, men for å komme under 3 timer, kreves det en viss plan. Det har absolutt hjulpet på løpingen med en treningsplan de dagene man ikke føler seg kreativ eller oppfinnsom. Det har vært fint å veksle litt mellom de modusene der du går litt på «autopilot» og der du løper mer på intuisjon. Jeg søker en slags balanse mellom det intuitive og improviserte, og det å være litt mer konkret, sier han.

– Treningsprogrammet følger jeg ikke slavisk, men jeg «løser» det på min måte. Det er noen dager jeg bare må løpe på den frie energien og ta det som det kommer. Da vet jeg ikke om det blir 10 eller 25 kilometer. Det liker jeg veldig godt.

Lar løpeøyeblikket vare
Han tilrettelegger for å oppnå denne ønskede fleksibiliteten.

– Jeg setter alltid av mye tid, for jeg liker ikke å stresse hjem, hoppe i dusjen og så stresse videre. Når jeg er ferdig med økten, søker jeg en ro for å la løpeøyeblikket få vare litt. Løpingen skal ikke bare være noe man skviser inn. Det er bedre å løpe litt kortere og oftere, enn å skulle tvinge inn en lang økt før du haster videre.

Improviseringen og fleksibiliteten har gitt Sondre muligheten til å bli kjent på nye destinasjoner underveis på turne, men også å oppdage nye sider ved mer kjente områder.

– Da jeg begynte å løpe, var jeg ofte på turné i byer jeg ikke kjente. Så litt av moroa og improviseringselementet handler om at du ikke vet hvor du skal. Du søker vekk fra trafikk og hindre. Det snevet av oppdagelsesferd liker jeg – og det tar jeg med meg selv når jeg løper på steder jeg kjenner godt i Oslo, Bergen og Los Angeles. Kanskje har jeg en tanke om at i dag tar jeg en gitt runde, men så kan det være at jeg plutselig endrer planen og improviserer. Slik liker jeg også å jobbe i musikken, der du på en måte setter kjepper i hjulene for seg selv, fordi du trenger å pense deg inn på et eller annet litt ukjent. Slik kan man gjøre det spennende og samtidig unngå at det blir for trygt og rutinemessig.

Denne avslappede innstillingen til løpingen har videre bidratt til at Sondre er blitt mye flinkere til å lytte til kroppen og totalbelastningen. Han finner seg lettere til ro med at det ikke alltid blir som ønsket – både i løpeskoa, i musikkbransjen og i livet for øvrig. Et langsiktig fokus er essensielt for å håndtere både medgang og motgang.

– Er du hektet på tilfredsstillelsen av gehør, ros og medgang er du på feil vei. Da skal det godt gjøres å overleve i det lange løp, for da er du avhengig av noe du garantert ikke alltid vil få og ikke styrer selv. Da legger du for mye vekt på noe utenfor din kontroll.

‍

Tålmodighet

Tålmodighet har lenge vært Sondre Lerches hemmelige våpen. Utgivelsen av platen «Patience» i juni 2020 fullbyrdet en triologi som på mange måter rammer inn hans løpeopplevelse og løpekarriere. Sondre utdyper reflektert.

– Veien til «pleasure» er disiplin – det å yte og ofre noe. Det som skjer på scenen skal se lett ut, men er vanskelig. Det ligger mye øving og terping – som ikke skal sees – til grunn for prestasjonen. Jeg opplevde «Please» i 2014 som et slags vendepunkt både kreativt og i måten jeg flyter gjennom verden og tilnærmer meg musikken. Jeg føler meg mye mer uredd og har mer tillit til prosessen. Kreativiteten oppleves ikke som en slags mystisk ting som bare plutselig kan forsvinne en dag, men heller som noe iboende. Den tiltroen og tryggheten kommer ved at man står i det. Det har satt standarden for hvordan jeg håndterer løpingen også: Så lenge jeg har tiltro og tålmodighet til prosessen, vil jeg oppnå mine mål.

”Veien til ”pleasure” er disiplin – det å yte og ofre noe […] Det har satt standarden for hvordan jeg håndterer løpingen også: Så lenge jeg har tiltro og tålmodighet til prosessen, vil jeg oppnå mine mål.”

Tove Ditlevsen har bemerket at «mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv». Sondre Lerche kjenner seg igjen i det. Han understreker at han er fullstendig i utakt med sin egen generasjon. Samtidig utgjør løpingen en plattform som forener mennesker i alle aldre.

Sondre er 38 år ung og fortsatt nokså fersk i løpesammenheng. Interessen er ingen døgnflue, og han ser for seg mange år med gode opplevelser i løpesko.

– Løpingen har kommet for å bli. Om du får en skade inntreffer redselen for å miste alt – godformen, muskulaturen og alt du har bygget opp. Det er veldig relaterbart til musikken: Der jobber du over lang tid med noe som er utenfor deg selv, og som du er redd for å miste. Man må naturligvis trene for å holde formen vedlike. Likevel håper jeg også med tiden at frykten for å miste noe, forsvinner, og at det blir like naturlig å løpe og holde det gående som det å skrive og lage musikk.

Over tid har Sondre blitt trygg på at de kunstneriske evnene og kreativiteten er iboende og latente. Han jobber aktivt for at det også skal gjelde for løpingen.

– Nå har jeg vært i lanseringsmodus i tre måneder og knapt nok skrevet noe. Da jeg var yngre, ville det gjort meg livredd for at jeg hadde mistet det. Nå finner jeg meg til ro med situasjonen og har trygghet på at det kommer en tid for å ta det opp igjen. Jeg ser lyst på det å løpe i årene fremover og det å ha en sidesyssel som gir energi og trivsel. Det at jeg begynte så seint med løping, håper jeg kan gjøre at knærne holder litt lenger, gliser han med hentydning til jevnaldrende som er mer i takt med sin egen generasjon – på og godt og vondt.

‍

Verdsetter alle typer løpeøkter

Sondre har et avslappet forhold til sin store hobby, men er såpass kynisk at han søker en nytteverdi i alle løpeturer. Han etterstreber å maksimere utbyttet av kvalitetsøktene. Samtidig unngår han at restitusjonsjogging bare blir «junk miles», ved at han enten bruker tiden til å finpusse tekst og rytme i musikken han produserer, eller å holde seg oppdatert på nyhetsbildet ved hjelp av diverse podcaster. På den måten innehar alle økter en verdi i seg selv.

– Alle økter teller. Det er sjelden jeg kommer på noe nytt – det der «første frøet» – men jeg redigerer mye tekst i hodet mens jeg løper. For eksempel kjenner jeg på en linje som ikke sitter og ser etter alternativer. «Patience» har vært den store løpeplaten for meg.

Ingen vet hvor haren hopper. Ingen vet egentlig heller hvor Sondre løper – ikke engang han selv. GPS-filene gir oss likevel en indikasjon på hvorfor han er sprek som en trekkhund. Han søker ikke nødvendigvis lykken i løpesko, men løper lett når lykken følger etter. Så lenge han er blid som en lerke, er det liten grunn til å parkere løpeskoa.

Ei treningsuke for Sondre i juni

Sondres treningsuke inkluderer gjerne 5-10 timer løping, men varierer naturligvis mye med tanke på hvor han befinner seg i verden og i treningssyklusen. Slike trente Sondre i uke 25, 2020.

14 kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord som løper og privatperson?
– Som løper: Improviserende, spontan, seig. Som privatperson: Improviserende, spontan, motsetningsfull.

2. Forbilde?
– Folk som er menneskelige og magiske på samme tid.

3. Beste løpsopplevelse?
– Berlin, min andre maraton, var en ny, lykkelig start for meg. Chicago året etter var helt supert. Selv med litt rusk i beina ukene før, så ble det en god opplevelse – i alle fall frem til 30 km. Jeg lot meg som vanlig rive litt med i begynnelsen, men med solid pers og en god opplevelse var det verdt det. Og så løp jeg en gang i regnet i San Francisco og var veldig fornøyd. Opplevde ambient-artisten William Basinski i en kirke i LA i fjor. Det var overjordisk.

4. Hva inspirerer/motiverer deg i treningshverdagen?
– Jeg er så klart motivert av følelsen jeg sitter igjen med etterpå. Jeg liker å lage ting, og når jeg har løpt så føler jeg at jeg har skapt noe – enten det er et mentalt rom, eller en følelse av å være i bevegelse, mot et større mål.

5. Favorittøkt?
– I Los Angeles likte jeg lenge langkjøring i Griffith Park, ofte mandag morgen. I det siste har jeg faktisk likt 20 x 400 m-intervaller – på en måte.

6. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
– Svært få. Ingenting med ball, ingen lagsport. Jeg liker at løping gir meg et rom jeg kan være helt alene med tankene og meg selv i.

7. 3 «Fun facts» om deg selv?
1) I sommer har jeg så langt spist 34 kingsized Japp.
2) Jeg spiller ikke spill.
3) Jeg vant en talentkonkurranse på McDonalds, Laguneparken påsken 1992.

8. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i?
– Sikkert mye, det finnes alltid noen som er uenig, og ser alt annerledes. Jeg har viet livet mitt til en fullstendig subjektiv form for uttrykk, som krever stor indre motivasjon. Så hver gang jeg gir ut ny plate er det som å komme med en påstand jeg selv tror inderlig på, men som du vet noen der ute vil være uenig i.

9. Hvordan ser din «perfekte dag» ut?
– Det er sol, det er passe varmt i luften, jeg hører på musikk, koker havregrøt – med norske jordbær i sesong – før jeg jobber litt med en låt som bare løsner. Deretter løper jeg en overraskende rask tur, eller kanskje ut i skogen, og hopper i havet. Da jeg kommer hjem, spiser jeg fiskepudding, avocado og spinat til lunsj, jobber litt til, går på kino, spiser donuts og drikker Prosecco med venner. Runder kanskje av med en konsert, et nattbad og en trippel cheeseburger på McDonalds på vei hjem i natten. Lykke!

10. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?
– I hverdagen spiser jeg som regel havregrøt, venter en time og så løper jeg. Før konsert gjelder det å spise minst 90 minutter før jeg går på. På veien spiser du som regel hva enn du får. Jeg reiser dessverre ikke rundt med egen kokk.

11. Tips/anbefaling til a) bok, b) film, c) Tv-serie, d) hobby?
a. Bok: «Mating In Captivity» av Esther Perel.
b. Film: Siste virkelig gode jeg så var «Uncut Gems», tror jeg.
c. Tv-serie: Synes «Mindhunter» både sesong 1 og 2 er veldig god.
d. Hobby: Definitivt løping. Og karaoke.

12. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville – død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
– Jeg har vært så heldig å oppleve dette da jeg var med på 4-stjerners middag med Aune Sand, Linnéa Myhre og Markus Neby. Vi hadde det veldig gøy, og jeg ville ikke byttet ut noen av dem.

13. Drømmeferie?
– Fikk oppleve den i sommer, innlagt i turné, i Henningsvær.

14. Hva er det ultimate målet med idrettskarrieren?
– Å løpe fortere enn meg selv.

‍

3 om Sondre

Åshild Mongstad (venninne)

– Sondre er et helt sjeldent fint menneske og venn. Han har den gode kombinasjonen med at vi kan snakke om alvorlige ting og like lett le og ha det supergøy. Han er på samme tid den beste å sparre med og en fest å være sammen med! Videre er han en motivasjon ved at han går så levende inn i alt fra musikk, til bøker, løping og menneskene rundt seg.

Kyrre Vaular Lerche (storebror)

– Sondre er min beste venn i tillegg til å være min bror. Han er alltid raus og har et helt vanvittig smittende, godt humør. I årene 2008-2014 løp jeg mye. Bakkeløp og toppturer var favoritten. Én gang Sondre var hjemme i Bergen, var vi en gjeng som løp opp Stoltzen sammen. Jeg har alltid vært tyngre – og mer usunn – enn Sondre, så jeg tror han tenkte han skulle løpe fra meg lett. Dette var i 2010. Jeg gruste Sondre opp Stoltzen den dagen. Jeg liker å tro at den dagen ble et vendepunkt. Min kompetitive lillebror har siden gruset meg i alle løpsøvelser, og er i dag på et helt annet nivå enn jeg noensinne var.

Alexander Von Mehren (bandkamerat)

– Sondre er en svært ambisiøs og kompromissløs fyr. Selv om han nok ser på musikken og løpingen som to ganske ulike deler av livet sitt, er jeg temmelig sikker på at han tar med seg disse egenskapene inn i begge gjerningene. Vekselvirkningen mellom det abstrakte og flytende i musikken, og det mer konkrete og målbare i løpingen, tror jeg er en udelt positiv ting for Sondre. Han næres formodentlig av egenutviklingen innen begge domener. Det fører nok igjen til en livsglede, mestringsfølelse og motivasjon som driver ham videre innen både det kunstneriske og det atletiske. Denne drivkraften er noe av det som gjør ham til det grensesprengende mennesket han vitterlig er.

Ingrid  Kristiansen

‍
· Alder: 63 år
· Øvelser: 1500m og alle distanser opp til og med maraton. Verdensmester på tre forskjellige underlag: Bane, vei og terreng.
· Klubb: BUL/Team Ingrid Kristiansen
· Yrke/studier: Personlig trener/treningsveileder/foredragsholder/motivator. Utdannet Bioingeniør
· Sivilstatus: Gift med Arve i 38 år, 3 barn
· Personlige rekorder på utvalgte distanser:

1500 meter: 4.05,97
3000 meter: 8.34,10
5000 meter: 14.37,33
10 000 meter; 30.13,74
Halvmaraton: 1:06:40
Maraton: 2:21:06

1. Tre ord som beskriver deg som løper? Offensiv, uredd, utholdende.

‍
2. Hva betyr kondis for deg? Holde ut over lang tid i stor fart.

‍
3. ”Fun facts” om deg selv? Løp maraton gravid i tredje måned og VM–terrengløp i emte måned. Løp alltid ut som en ”idiot”, men etter hvert holt det helt til mål.
‍

4.  Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Jeg mener at jeg selv ikke var noe større løpetalent enn de som løper i Norge/Europa i dag, men jeg var nok smartere i mitt treningsarbeid. Dessuten tror jeg det er lurt å trene på barrierebryting (mental trening) for å nå målene sine.

‍
5. På hvilken måte har din bakgrunn som bioingeniør bidratt til suksess som idrettsutøver? Ingen, men jeg fikk noe annet  å tenke på som ung lovende løper. Fokus på jobb når jeg jobbet og fokus på trening når jeg trente.

‍
6. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Min perfekte dag er i dag i en alder av 63 år litt slik den var da jeg var i 20-30 årene. Får trent en fin tur og føle meg i OK form. Være sammen med venner, familie. Og selvfølgelig få jobbe med det jeg liker best (trene og inspirere løpere på alle plan!

‍
7. Beste løpsopplevelse? Tror det må være da jeg satte Verdensrekord på Bislett på 10 000m i 1986 (30.13,74).

‍
8. Beste motivasjonstips? Humør, trivsel, glede. Viktig at man liker det man gjør og setter seg klare høye mål (men de målene må ikke være urealistiske).

‍
9. Drømmeferie? Rolig sted der man kan løpe, trene (være aktiv) og være sammen gode venner om man ønsker det.

‍
10. Hva inspirer/ motiverer deg i treningshverdagen? I dag i en alder av 63 år er det som motiverer meg mest i treningsarbeidet det å føle seg i bra form. Men da jeg var aktiv var det å se hvor langt man kunne nå som løper som motiverte meg.

‍
11. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Ikke noe spesielt, spiste og drakk det jeg til en hver tid ønsket. Men før viktige konkurranser ble det ofte brød med syltetøy, kaffe og vann.

‍
12. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Harald Grønningen (mitt store idrettsforbilde) Johan Kaggestad, Willi Railo, Arne Treholt. Fordi disse personene er interessante på hver sin måte og har gitt meg inspirasjon og kunnskap både menneskelig og sportslig.

‍
13. Hovedfokus for å bli en bedre løper? Og trener? Holde seg til det som er viktig for den idretten man har valgt. Ikke vingle i sin trening fra treningsprinsipp til treningsprinsipp. Stå fast ved det man har tro på og jobbe etter de, så vil resultatene komme. Ha god dialog med trener /veileder. Som trener tror jeg det er viktig og ha GOD dialog med de jeg trener. Tillit er viktig mellom utøver/trener.

‍
14. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe? Ha fokus på det viktigste, men ikke bli for sær og ”smal” i livsstilen. Ha flere ”bein” å stå på, da tror jeg man greier seg om problemene melder seg (formsvikt, skader med mer).

‍
15. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? Her er det vel mange svar, men jeg tror at i dag er det for mange utøvere som er opptatt av hva andre gjør. Vær ærlig mot deg selv og gjør det som er riktig for deg!!

‍
16. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Jeg har vært så heldig at jeg har vært i Norges eliten i både langrenn/friidrett. Valgte å kutte ut langrenn da jeg var ferdig med studiene. Så har ikke noen annen idrett som jeg ville ha trent for å komme opp i eliten.

‍
17. Forbilde? Harald Grønningen (langrennsløper som bl.a. vant OL i 1968)
‍

18. Favorittøkt? Jeg har ingen spesifikk favorittøkt, men jeg likte stort sett økter der jeg kunne utfordre meg selv litt.

‍
19. Når er du eller har du vært umotivert for løpingen? Som aktiv trente jeg stort sett fordi jeg elsket det, og jeg var indre motivert. Den gang var det lite eller ingen penger man tjente på å løpe.

‍
20. Dilemma: Over eller under terskel? Jeg trente ikke mye over terskelpuls (om det skjedde overvurderte jeg min egen tilstand) Men jeg konkurrerte mye, så jeg var nok over terskel litt da. Jeg hadde tro på å konkurrere på underdistanser for å få opp ”guffen”. Jeg var jo maratonløper, men har for eksempel fått kongepokalen som 1500 m-løper.

‍
21. Hvor lengde kunne du per dags dato holdt følge med tempoet til Norgesrekorden din på maraton: 2:21:06 (3:21 min/km eller 17,91 km/t)? I dag hadde jeg kanskje greid 500 m.

Perspektivet: Jakob Ingebrigtsens 1500m på 3.28,68

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Under det minneverdige Diamond League-stevnet i Monaco 14. august 2020 klokket 19 år gamle Jakob Ingebrigtsen inn på 3.28,68 – noe han med rette beskrev som "helt sykt". Fra kommentatorplass sendte en entusiastisk Jann Post et humoristisk stikk i retning Mo Farah: ”Can you hear me, your record is gone”. Med 3.28,68 overtok Jakob nemlig Mo Farahs europeiske rekord (3.28,81) – som for øvrig ble løpt i den fantastiske 2013-sesongen, der Mo Farah blant annet ble verdensmester på både 5000m og 10000m. 3.28,68 fører Jakob inn på 8. plass blant tidenes raskeste 1500m. Det er fremdeles et stykke opp til Hicham El Guerroujs 3.26,00 – men heller ikke ”helt sykt” langt.

‍

Jakob Ingebrigtsen bruker sjeldent pompøse ord om sine egne bragder. Da han imponerer seg selv, skal vi virkelig sette et utropstegn bak prestasjonen! Hvor ”sykt” er egentlig 3.28,68 på 1500 m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

‍

1264 poeng

‍3.28,68 gir 1264 poeng i det internasjonale friidrettsforbundets indeks. Man skal ta slike vurderinger – og ikke minst sammenligninger med andre distanser og øvelser – med en klype salt. Likevel, det er fristende å nevne at det eksempelvis tilsvarer 1.42,10 på 800m, 3.45,23 på én Mile, 4.47,26 på 2000m, 7.26,18 på 3000m, 12.45,46 på 5000m og 26.36,86 på 10000m. Enkelte vil hevde at det blir enda vanskeligere å oversette til lengre distanser. I denne sammenheng burde det likevel nevnes at 3.28,68 samsvarer med 58:19 på halvmaraton og 2:04:25 på maraton. Med slike sidestykker vil de fleste stille seg bak Jakobs beskrivelse.

‍

Tallenes tale

‍For å kunne fatte bragden kan det være hensiktsmessig å dele opp og kvantifisere den. Jakob løp med en gjennomsnittsfart på 25,9 km/t. I denne farten passerer man 60 meter på 8,3472 sekunder. De fleste ville slått seg på brystet med én slik sprint. Jakob beinfløy 25 slike i ett strekk! Heldigvis er tredemøllene på de fleste treningssentrene i Norge innstilt med en hastighetssperre – slik at mannen i gata ikke skal la friste til å teste hastigheten. De fleste ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. Det tryggeste er å stramme løpeskoene og å ta veien til nærmeste friidrettsbane. Matcher du Jakob over 60 meter, er du svært hurtig. Det å løpe i Jakobs snittfart rundt hele banen – 55,648 sekunder – regnes for de fleste som utenomjordisk.

‍

”Den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”

‍I spalten Perspektivet, har jeg tidligere dristet meg til å døpe trekløveret av Ingebrigtsen-brødre til ”den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”. 3.28,68 gir denne påstanden ytterligere myndighet. For et idrettsfrelst norsk publikum, kom prestasjonen som en etterlengtet sommeridyll. Det er derfor fristende å tillate seg en omskrivning av klisjéen i Postgirobygget-sangen:

‍

Det var solnedgang
det var Diamond League av høyeste rang
det var sommerfri
og Jakob leverte magi

Det var Jakobs dyktighet
det ble skapt minner som aldri vil dø
det var evighet
og en 19 åring som farget resultattavlen rød

Denne teksten er tidligere publisert i Kondis

‍

42,195 grunner til å løpe maraton

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Det finnes mange grunner til å løpe maraton. I den følgende teksten presenteres argumenter et bredt utvalg løpere har oppgitt for å trene seg opp til og gjennomføre 42195 meter. Er du typen som tar deg bryet å lese så langt, vil du mest sannsynlig kjenne deg igjen i flere av dem. Andre punkter vil muligens være mindre gjenkjennelige. Forhåpentligvis kan listen bidra til å øke bevisstheten rundt hvorfor vi trener mot og fullfører maraton. Man trenger i utgangspunktet bare ett godt argument, men her følger naturligvis 42,195 av dem.

‍

1. Mestringsfølelse: Å tilbakelegge 42195 meter er en stor utfordring uavhengig av nivå. Dermed vil gjennomføringen gjerne gi betydelig mestringsfølelse. Det kan fremstå rart, men samtidig heldig at noe så lett tilgjengelig og enkelt kan gi sårt trengt mestringsfølelse.

‍
2. Måloppnåelse: Man kan sette seg konkrete mål og oppnå disse. Med et bestemt mål i horisonten kan veien også være lettere å løpe.

‍
3. Generelt sunnere livsstil: Løpingen kan gjerne skape synergieffekter, ved at flere valg i hverdagen forsterker hverandre slik at summen blir generelt sunnere livsstil. ”Løping handler om mer enn bare å sette den ene foten fremfor den andre; det handler om vår livsstil og hvem vi er” (Joan Benoit Samuelson).

‍
4. Tilgjengelighet: Løping er ”alltid” tilgjengelig. Man trenger bare å ta på seg løpeskoa og komme seg over dørstokken.
‍

5. Opplevelse: En maraton kan gi en utrolig flott opplevelse – om det er i naturen eller i bymiljøet, om det er i opptreningen eller selve konkurransen.
‍

6. Ta ut sitt potensiale: En maraton gir virkelig muligheten til å ta ut sitt fysiske og mentale potensiale. Det kan være tilfredsstillende i seg selv, men også være hensiktsmessig med tanke på andre forhold i hverdagen.
‍

7. Reise/destinasjon: Maratonløping gir muligheten til å reise rundt og oppleve destinasjoner man muligens ellers aldri ville opplevd. Løpingens iboende forutsetning om forflytning kan gjøre deg kjent med omgivelsene i byer og utkantstrøk.
‍

8. Sosialt: Maratonløping er i utgangspunktet en individuell idrett. Likevel gir langdistanseløpingen mye sosiale input. Det sosiale aspektet kan gi deg nye venner og ikke minst styrke forholdet til de vennene og familiemedlemmene man deler løpsentusiasmen med.
‍

9. ”Rød løper”: Arrangøren av et maratonløp sperrer av byen og ruller (billedlig) ut en rød løper. Det er en fryd å løpe i gatene som en prominent gjest uten at du trenger å representere glamour, kjendisstatus eller lekkert outfit. Ikle seg skoene du selv gir terningkast seks og nyt begivenheten!
‍

10. Selvtillit: Man er ikke nødvendigvis utstyrt med en gitt andel selvtillit. Den kan faktisk økes gjennom handling, som eksempelvis å overkomme en utfordring. Evner man å gjennomføre en maraton gir det en selvtillitsboost. Karsten Isachsen uttalte en gang at ”å gi barn selvtillit er det fornemste av alle foreldreoppdrag”. Som voksenperson kan man selv påta seg oppdraget å avle egen selvtillit ved hjelp av løping!
‍

11. Mytisk distanse: Distansen baseres på en gresk legende om soldaten Feidippides. Han løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å fortelle om at perserne hadde blitt beseiret i slaget ved Marathon. Frem til 1921 varierte distansen mellom 40km og 42,75km, men så bestemte det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) seg for standardlengden 42,195km. Historien tillegger maratonløpet noe ekstra: Det er noe mytisk over det.
‍

12. Fysisk form: Maratonløping gir åpenbare helsegunstige effekter, som eksempelvis å motvirke livsstilssykdommer, fremavle utholdenhet og holde kroppen sterk og fit. Generelt gjør løpingen livet lettere å leve. ”De fleste løpere løper ikke fordi de ønsker å leve lengre, men fordi de ønsker å leve livet til det fulle” (Haruki Murakami).
‍

13. Psykisk psyke: Mange opplever at man ”herdes” mentalt ved maratonløping. Det kan bidra til å øke smerteterskelen, gjøre deg bedre rustet til å håndtere stress og press, samt beskytte mot depresjon. Dermed kan det betraktes som medisin for sinnet. Man lærer seg å ikke gi seg når man blir sliten, men heller idet man er ferdig. Kanskje opplever man å være mye sterkere enn man egentlig trodde?
‍

14. Spenning: Deltagelse i et maratonløp gir et adrenalinkick! Rent medisinsk får det hjertet til å slå fortere og kraftigere, samt øker stoffskiftet og blodsukkeret slik at musklene får mer næring. Det fungerer som et ”katastrofehormon” som gjør organismen klar til hurtig og rå innsats. Spenningen er verdt bryet i seg selv.
‍

15. God samvittighet: Smerte og motgang underveis i et maratonløp kan gjerne fremprovosere mange negative tanker og anger. Likevel: ”Ingen” angrer i det man kommer i mål! Man sitter igjen med en unik følelse og fantastisk samvittighet for gjennomføringen. ”Kvel aldri samvittighetens stemme, for den er det godes skytsengel” (Christian Fürchtegott Gellert). Uansett hvor sakte eller kort du løper, overgår du dem som ligger på sofaen.
‍

16. Vinne: Løpingen gir deg mulighet til å konkurrere med og vinne over deg seg selv eller andre du ønsker å sammenligne deg med.

‍
17. Metabolisme: Løpingen kan bidra til å skape balanse i energiomsetningen. Slik kan det også bidra til at man unngår å sette stadige nye rekorder på baderomsvekta.
‍

18. Struktur: Opptreningen mot en maraton setter krav til planlegging og struktur. ”Vi har alle drømmer. For at drømmene skal bli virkelighet kreves besluttsomhet, dedikasjon, selvdisiplin og innsats” (Jesse Owens). Slik kan maratontrening gjøre en mer systematisk og effektiv.
‍

19. Økt gjennomføringsevne: Ønsket om å oppnå mål og ambisjoner øker gjennomføringsevnen. Kristin Skogen Lunds suksessformel ”5-15-80” innebærer 5 % gode planer og strategier, 15 % sterk posisjonering og 80 % gjennomføringsevne. Gjennomføringsevne kjennetegnes blant annet av få og viktige målsettinger, forståelse av målene, mindre tid på planlegging og mer tid på gjennomføring, prioritering av aktiviteter som er forenlige med måloppnåelse, tillatelse av feil og å ta lærdom av dem, samt energi. Økt gjennomføringsevne vil også kunne gi suksess på andre områder i livet.
‍

20. Utvidet smakshoristont: Mat og drikke får en ekstra dimensjon om man har løpt først. Derfor: ”Først yte, så nyte”.
‍

21. Søvnkvalitet: Det er hevet over tvil at treningskvaliteten avhenger av søvnkvaliteten. ”Den som kommer på kanten med søvnen trekker alltid det korteste strå” (Theodor Gottlieb von Hippel). Mange opplever samtidig den motsatte årsakssammenhengen, nemlig at søvnen generelt blir bedre ved jevnlig trening.
‍

22. Transport: Som transportmiddel sparer løping deg for ”dødtid” og penger. Investerer du litt ekstra tid i reiseveien kan du samtidig ha gjennomført dagens treningsøkt. I enkelte tilfeller vil du faktisk også spare tid ved å løpe. Dess mer og oftere du bruker løping som transportmiddel, dess bedre vil du lære deg hvordan!
‍

23. Håndtere stress og motgang: Bedriver man løping over tid vil det sannsynligvis øke din kapasitet til å håndtere smerte, stress og press. Samtidig kan det hjelpe deg til å stresse ned – noe som er gunstig da det tross alt er hastverk nok til alle! Løpingen bidrar til å håndtere plager, nedturer, ulykker, sykdom, problemer, lidelser, kritikk, sorg, nød og motgang generelt. Charles M. Schulz uttalte en gang at: ”Intet problem er så stort og vanskelig at man ikke kan løpe fra det”.
‍

24. Inkluderende: Å bli en løper krever intet pass, lisens eller medlemskap. Dersom du løper er du per definisjon en løper, uavhengig av hvor raskt eller langt du løper. Det er bare å løpe og vipps er du inkludert!
‍

25. Alenetid: Løping gir hodet en kjærkommen pause og ro i hverdagen. På en løpetur kan du være alene uten å være ensom: Det blir som kvalitetstid med seg selv. Samtidig får hjernen anledning til å kverne og løse hverdagslige floker.
‍

26. Glede: Man kan oppleve glede både før, under og etter en løpetur. Før man legger i vei kjenner mange på spenning og rastløshet, og lyst til å utfordre seg selv eller andre. Underveis kan løpingen gi en opplevelse av rus og stimulanse. Man kan virkelig kjenne at man lever, men det kan samtidig være en lek og virke oppmuntrende. Etter endt løpetur kan man dra på seg et smil, kjenne på et behag, lettelse eller seiersrus. Mange unner seg gjerne også litt ekstra kos. ”Vi er skapt til å løpe, og vi øker våre sjanser til daglig lykke når vi løper” (Jeff Galloway).
‍

27. Avkobling: Løping tilrettelegger for en arena hvor man kan koble fra telefon, mail, tv, hverdagslige stressfaktorer og diverse forpliktelser. For enkelte kan det i utgangspunktet høres stressende ut å være fullstendig frakoblet all teknologi, men mange vil nok erfare løpingen som veldig avslappende i seg selv.
‍

28. Tidseffektivt: Det tar én time å løpe én time. Mens andre idretter krever oppmøte i god tid, transport til/fra lokalitet, relativt omfattende forberedelser osv, kan man ikle seg løpesko og løpe fra egen dør over nøyaktig den tid man ønsker å bruke eller har til rådighet.
‍

29. Fokus: På løpetur kan man oppleve en helt spesiell tilstedeværelse og fokus på status quo. På dette punktet sier Oprah Winfrey det dekkende: ”Lidenskap er energi. Føl kraften som kommer når du fokuserer på det som interesserer deg”.
‍

30. Hukommelse: En noe underkommunisert gode ved løpingen er at man gjennom fysisk aktivitet styrker alle hjernes funksjoner. Eksempelvis skapes nye nerveceller i Hippocampus, som gir økt evne til læring, hukommelse og stedsans. Denne effekten er nært knyttet til økt puls, som man naturligvis oppnår ved å løpe. Hjerneforsker Ole Petter Hjelle påpeker at å løse kryssord, sudoku eller spille sjakk er gode kognitive aktiviteter, men at pulsen må opp for at man skal man skille ut kjemiske stoffer som igjen fører til at vi lager nye nerveceller.
‍

31. Økonomisk: Satt litt på spissen trenger man bare et par løpesko for å løpe maraton. Man trenger ikke forholde seg til treningsavgifter, innkjøp og vedlikehold av dyrt utstyr, transport osv.
‍

32. Kjærkommen og lystbetont avhengighet: For enkelte blir løping en besettelse. Det kan begynne som en hobby for så å utvikle seg til en mani; en trang. Slik kan det i enkelte tilfeller føles som en plage. For andre er det en lidenskap. Å løpe hver dag er ikke et tiltak. Det er like naturlig og obligatorisk som å pusse tennene. Det gir energi, glede, selvtillit, mestringsfølelse, god samvittighet og svært mange gode opplevelser. Samlet blir det en slags kjærkommen og lystbetont avhengighet. ”En rus i det lange løp”.
‍

33. Energiboost: At løping kan gi en energiboost er kanskje mest evident i de tilfellene man er svært sliten, men likevel makter å komme seg ut på løpetur for deretter å føle at man suger til seg energi og kommer styrket ut av det.
‍

34. Muligheten til å ta seg ut: Idrettsforskere påpeker gjerne at å trene ofte er viktigere enn å ta seg helt ut. Dette understrekes både ved fysiologiske og motivasjonsmessige argumenter. Samtidig kan det være veldig befriende og stimulerende å bruke energi og pushe kroppen under høy intensitet en gang iblant. Løping er en svært effektiv måte å oppnå nettopp dette. ”Jeg er avhengig av følelsen assosiert med å fullføre en langtur. Jeg elsker å føle meg tom, ren, utbrukt og gjennomsvett. Jeg elsker det behagelige verket i musklene som har gjort meg stolt (Kristin Armstrong – forfatter av ”Mile Markers”).
‍

35. Klarne hodet: Friheten man opplever under en løpetur kan klarne tankene, samle tankene eller få dem til å fly på en særegen måte man ikke opplever eller i en hektisk hverdag. ”Løping lar meg frigjøre tankene. Ingenting virker umulig. Ingenting uoppnåelig” (Kara Goucher).
‍

36. Reflekterer kontrastene i livet: I løpet av en løpetur eller konkurranse kan man erfare motgang og negativitet som plutselig snus til medgang og positivitet. Slik skaper løping perspektiv, og kan bidra til at det som først anses som store problem heller blir overkommelige utfordringer. Løpingen reflekterer kontrastene i livet. ”Magien i en løpetur kan transformere en dårlig dag til en god dag, frustrasjon til tilfredsstillelse, tvil til selvtillit, sjokolade til muskler” (Mina Samuels - forfatter av boka ”Run like a Girl).
‍

37. Utholdenhet: I dagligtalen benyttes gjerne betegnelsen ”maraton” som noe langt. Det ligger et krav om utholdenhet i aktivitetens natur. Man får utholdenhet ved å bedrive løping over tid, både i form av kondis, styrke, stayerevne og seighet, og utholdenhet i form av ”konsentrert tålmodighet” (Thomas Carlyle).
‍

38. Ingen stilkarakterer: Maratonløping er så absolutt ingen motebransje. Man løper ikke som mannekeng i gatene i 42,195 kilometer. Det deles ikke ut stilkarakterer. Snarere tvert i mot: Et litt slitent og bohemsk preg er heller normen. Men man skal ikke la seg lure av en løpers ytre. Den indre drivkraften er gjerne formidabel og slettes ikke likegyldig.
‍

39. Gir livet mening: Noen er av den oppfatning av at livet i utgangspunktet er relativt meningsløst. Dermed man må selv generere innhold i tilværelsen. Da kan livet få en oppfattet mening for den enkelte – gjennom eksempelvis tro, trivsel, glede, kjærlighet, et mål, en lidenskap osv. Men da er det nettopp disse tingene som gir livet mening, retning og grunnlag - og ikke selve livet i seg selv. Dette er et resonnement som ikke nødvendigvis burde skape bekymring. Snarere tvert i mot: Det kan gi pågangsmot og motivasjon til å skape mening med det man driver med. Oprah Winfrey uttalte en gang at ”løping er den beste metaforen for liv ettersom du får ut det du legger i det”. Løpingens natur og egenskaper kan gi livet mening. ”Løpeavhengighet er faktisk en avhengighet av potensialet for mer og mer liv” (George Sheehan – forfatter av ”Going the Distance).
‍

40. Naturopplevelser: Man kan erfare alle årstider tett på kroppen under en løpetur. Man kan se landskapet gli forbi, lukte skog og blomster, kjenne solstråler og bitende kulde, se bladene endre farge, fasong og blomstre, høre fulgekvitter eller knirking under skoene. Tidvis kan løping betraktes som en kunst, der løperen selv kan være kunstneren. ”Livet er for kort til å være grått. Fyll deg selv og dine dager med farger” (Karsten Isachsen).
‍

41. ”Kick”: Løping gir mange kroppslige reaksjoner som kan erfares som et kick: Høyere puls, økt blodsirkulasjon, blodtrykk og kroppstemperatur, varme og melkesyre i musklene, utskillelse av hormoner som adrenalin, veksthormon og kortisol.
‍

42. Være en del av noe større en seg selv: I et maratonløp løper man i utgangspunktet for seg selv, men man er samtidig del av noe som er langt større enn seg selv: Det være seg folkefest, folkehelse, breddeidrett eller toppidrett.
‍

42,195: Tiden er i ferd med å løpe ut for denne artikkelen. La deg dog ikke stresse med at tiden løper av sted i livet. Det er i den anledning passende å avslutte med Karsten Isachsens sitat: ”Jeg mosjonerer ikke for å bli yngre, men for å bli endre”.

Som nevnt innledningsvis er hensikten med denne listen å øke bevisstheten om hvorfor vi trener mot og fullfører maraton. Noen trenger ett godt argument, andre kan ha bruk to, ti eller kanskje 42,195. Uansett, konklusjonen jeg vil utlede fra disse argumentene er: ”Ikke spør meg hvorfor jeg løper. Spør heller deg selv hvorfor du ikke gjør det samme”.

Karoline Bjerkeli Grøvdal: 10km på 30.32

‍

Lørdag 17. oktober 2020 sprintet Karoline Bjerkeli Grøvdal inn til 30.32 på 10 kilometer under anerkjente Hytteplanmila. Med det slettet hun Ingrid Kristiansens mosegrodde monument av en norgesrekord (30.59 fra 1989) og befestet sin posisjon som Norges ubestridte løpedronning. Bragden storbegeistret et helt idretts-Norge, men vekket også oppsikt og beundring internasjonalt. I målområdet sto hovedperson målløs – stum av egen bragd. Alle som selv har løpt én mil vil anerkjenne 30.32. Likevel kan det være vanskelig å erkjenne hva prestasjonen faktisk innebærer. La oss sette Karolines prestasjon i perspektiv.

‍

1239 poeng

30.32 gir utrolige 1239 poeng i det internasjonale friidrettsforbundets indeks. Man skal ta slike vurderinger – og ikke minst sammenligninger med andre distanser og øvelser – med en klype salt. Likevel, det er fristende å nevne at det tilsvarer 1.55,80 på 800m, 3.55,92 på 1500m, 8.21,43 på 3000m, 9.02,26 på 3000m hinder og 14.21,58 på 5000m. På halv- og helmaraton tilsvarer det henholdsvis 1:06:14 og 2:19:26. Med slike sidestykker kan man argumentere for at Karolines bragd sannsynligvis er blant det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. 30.32 representerer et smått ufattelig prestasjonsnivå. Det er derfor lettere å fatte Grøvdals reaksjon i målområdet.

‍

19,6 km/t

Karolines 30.32 gir en gjennomsnittsfart på 19,9 km/t (3:03 min/km). Still tredemølla inn på den farten, så får du et visst inntrykk. Legg til ytre forhold, som vind, svinger og kupering, så gir du inntrykket perspektiv. Tonen ble satt umiddelbart med en åpningskilometer på 2.58. Deretter passerte hun 3 kilometer på 9.10 og 5 kilometer på 15.17 – relativt sterke tider i seg selv. Det kan i den sammenheng nevnes at årets NM-gull på 5000m ble vunnet på 16.15,02. Av alle våre tidligere kvinnelige verdensstjerner har den nest raskeste gjennom tidene løpt 5 kilometer på 15.24.

‍

Karoline var derimot bare kommet til kvalifiseringsspillet på sin vei mot ”kongepokalen”. Hun avanserte til selve cupfinalen med en siste halvdel på 15.15! For å understreke hvor stor respekt det står av Karolines negative splitt: Løypa i Hytteplanmila har netto nedoverbakke på ca. 25 høydemeter første halvdel og tilsvarende netto motbakke siste halvdel. Det er derfor uvanlig å løpe negativ splitt i denne traséen – selv med bortimot optimal disponering. Av europeere har kun legenden Paula Radcliffe løpt raskere med 30.21. Det faktum at Karoline nå er på skuddhold til overta slike rekorder setter hennes prestasjonsnivå i perspektiv.

‍

Det var generelt en stor dag for norsk idrett med seks kvinner under 34 minutter. Eksempelvis presterte Vienna Søyland Dahle 33.18 og Kristine Eikrem Engeset 33.23 – begge svært sterke tider. Likevel, på dette nivået er gapet opp til Bjerkeli Grøvdal eventyrlig stort! Faktisk ble det slik at ”de andre” konkurrerte i sin egen klasse og opplevde det som en seier å bli nummer to bak den suverene løpedronningen.

‍

Grunnet Korona-situasjonen ble Hytteplan arrangert som et rent eliteløp og de fleste av de beste herreløperne på distansen var representert. Med Karolines fantastiske prestasjon opplevde svært meritterte løpere å få ”tjeideng”. Ved denne anledning trøstet nok flere seg med at de var ringside da løpedronningen tok over tronen på 10 kilometer.

‍

Olympiatoppens fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for 10000 meter på et gitt prestasjonsnivå. Karolines prestasjonsnivå settes i perspektiv bare ved det faktum at Olympiatoppen ikke har utledet arbeidskrav for hurtigere løp enn 31 minutter for kvinner. Likevel kan vi anta at 30.32 krever V02-max ≥ 75 og anaerob terskel ≥ 18 km/t.

‍

Legendestatus

‍
Karolines fantastiske høstsesong – med norgesrekord på 5 kilometer og norgesmestertittel i terrengløp – ble kronet med norsk rekord på 10 kilometer. Med denne utgaven av Perspektivet tillater jeg meg å adle Karoline Bjerkeli Grøvdal til Norges ubestridte regjerende løpedronning. Prestasjonsnivået er legendarisk og Karoline er per definisjon en legende.

Marie Syrdalen Skjæggestad

* Alder: 21

* Øvelse: 400m hekk

* Klubb: Tyrving

* Yrke/studier: Studerer fysioterapi.

* Personlige rekorder på utvalgte distanser: 400m hekk: 58,68. 400m: 55,33.

1. Tre ord som beskriver deg som løper? Offensiv, spenstig og viljesterk.

‍

2. Hva betyr løpetrening for deg? Løpetrening betyr ikke alene en del av jobben for å bli en bedre utøver, men mest av alt gleden jeg får av det! En løpetur kan hjelpe meg å klarne tankene og gjør meg lettere til sinns. Endorfiner er naturlig dop!

‍

3. 3 ”fun facts” om deg selv? 1) Jeg er ekstremt værsyk. 2) Jeg pusser ofte tennene i dusjen. 3) Jeg elsker å spille gitar og synge, og det er min beste avkobling.

‍

4. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Et saltvannsbad kan kurere alt (nesten).

‍

5. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Hvis det er sol, blir dagen stort sett veldig bra uansett! Men den perfekte dag for meg, er en sommerdag. En lett naturlig intervall i skogen på morgenen før det stupes i sjøen - fortsatt med treningstøyet på. Deretter står en god lunsj for tur, gode venner, høy aktivitet og masse sprell.

‍

6. Beste løpsopplevelse? Ungdoms-OL i Georgia, fordi landet hadde slått voldsomt på stortromma arrangementsmessig og jeg var så heldig å få med meg en medalje.

‍

7.  Beste motivasjonstips? Minn deg selv på følelsen av å få til gode løp og hvor gøy det er, og sett deg klare mål. Jeg har vært dårlig på sistnevnte, fordi jeg er litt «happy go lucky» av type, men har lært viktigheten av å ha klart for seg hva man jobber mot.

‍

8. Drømmeferie? Dykkerferie ved Great Barrier Reef i Australia før alt liv der forsvinner.

‍

9. Hva inspirer/ motiverer deg i treningshverdagen? Jeg blir inspirert av andre utøvere som får det til, på tvers av idretter. I treningshverdagen motiveres jeg av godt treningsmiljø og målbar fremgang. For meg er det veldig viktig å ha det gøy på trening. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke kunne gjort jobben helt alene. Jeg elsker forøvrig alt av små konkurranser.

‍

10. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Havregrøt på melk med banan og bær.

‍

11. Hvis du kunne invitert til en 4-stjernersmiddag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Brigit Skarstein, Nelson Mandela og Taylor Swift. Fordi alle på hver sin måte er personer jeg finner veldig inspirerende. Taylor Swift er litt min «guilty pleassure», men jeg har alltid likt henne... Tror det kunne blitt en fin gjeng på middag, altså!

‍

12. Hovedfokus for å bli en bedre løper? Å gjøre jobben, også på tyngre dager.

‍

13. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe? Å være god til å løpe består av flere elementer, derfor har jeg mer tro på de mange små avgjørelsene man tar underveis i utviklingen for å bli en god løper. Min viktigste avgjørelse var kanskje å til slutt «velge friidrett» fremfor andre idretter, som jeg i lang tid kombinerte med løpingen.

‍

14. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? Man kan gjøre mye dumt... Men å trene ensidig og feil, for så å bli lei og/eller skadet.

‍

15. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Freeski - å være helt stjerna på påskeskirenn. Neida... - joda! Jeg synes det ser veldig kult ut.

‍

16. Forbilde? Jeg synes Christina Vukicevic er et veldig godt forbilde. Hun var en god idrettsutøver, hun fremmer gode verdier og er en skikkelig fin person. Eller Sydney Mclaughlin fordi hun er verdens beste hekkeløper på min distanse.

‍

17. Favorittøkt? Spesifikke hekkeøkter eller 10x200m intervall som restøkt hvor det bare er å flyte.

‍

18. Når er du eller har du vært umotivert for løpingen? Hva gjør du for å få tilbake motivasjonen? Jeg blir demotivert av skader og sykdom naturligvis. Jeg har vært litt uheldig der, men likevel klart å holde et relativt bra nivå. Derfor har jeg prøvd å bruke nettopp det som motivasjon og tenkt «hvor bra» det kan bli hvis man bare klarer å holde seg frisk og skadefri. Jeg ble for eksempel fullstendig satt ut av trening og konkurranser i 2016 grunnet sykdom, da fokuserte jeg på andre ting som gjorde meg glad. Det er viktig å ikke gå helt i kjelleren når det butter, fordi sånn er idretten og det er ikke alt man kan styre eller forutse. For meg hjalp deg å gjøre andre ting iden perioden og få idretten litt på avstand, for å så bli supermotivert når det endelig lettet.

‍

19. Dilemma: Over eller under terskel? Over. Jeg løper tross alt 400m hekk.

Denne teksten er tidligere publisert i Kondis.

"Lat, treg og utholdende"

Jon Almaas er en folkekjær og populær tv-personlighet som har vist stamina i tv-ruta siden 1999. Men det er ikke bare i mørk dress og hvit skjorte han gjør seg bemerket med utholdenhet.  

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Jon Almaas

Født: 29.08.1967 (53 år)        

Bosted: Oslo

Yrke: Programleder

Sivil status: Gift, to barn og to bonusdøtre

Idretter: Langrenn, sykling, løping, svømming, ishockey

Klubb: Ingen

Trener: «Sin egen herre»      

Utvalgte meritter: Norseman (14 timer og 31 minutter), Birkebeinerrennet(3 timer og 27 minutter)

‍

‍

Også i trikot har Jon Almaas vist utholdenhet – i populære kondisjonsidrettsarrangement som Birken (både ski, sykkel og løp), Grenaderløpet, Oslo Maraton og Norseman (verdens hardeste triatlon). Kollegaer har beskrevet Jon som en «okse» for å få fram hans fysiske styrke, og hans ni merker i Birkebeinerrennet understreker at han også er en seig type.

Da han forlot NRK til fordel for TV Norge, uttalte Anne Lindmo at han kom til å etterlate seg et tomrom i trimrommet på Marienlyst. Han ble ansett som en kraftig inspirasjon da han briljerte i Bråsterk-apparatet. Hans aktivitetsnivå medfører også at han, ifølge Ingrid Gjessing Linhave, kan spise fem kilo boller uten å få bollemage.

Han tier om egne prestasjoner, selv i forsamlinger der folk skryter hemningsløst av treningsmengder, tider og resultater som ikke matcher hans egne. Undertegnede har dog fått innsikt i hva Jon er og har vært kapabel til, og vil med den følgende teksten heve over tvil at Jon Almaas er en praktisk kjernekar med kondis.

Jeg møter Jon Almaas på arbeidsplassen i Nydalen. Han kan bekrefte at han får en rekke henvendelser om å stille til intervjuer, fotoshoots osv., men må naturligvis takke nei til mange. Det er praktisk å ta praten over en sunn og nøye sammensatt lunsj. Jon har den siste tiden, som et prosjekt i den kommende sesongen av Praktisk Info, kuttet alt sukker i kosten.

– Allerede etter noen dager følte jeg faktisk bedring i rygg og ledd.

For Jon fremstår det derfor som et praktisk valg. Han er stort sett svært praktisk anlagt – noe som viser seg både i husarbeid, jobbsammenheng, innretninger i og rundt hjemmet, samt hobbyer og interesser. Selv er jeg mer teoretisk orientert og beundrer dem som gjerne finner praktiske løsninger og er handy. Jeg deler Jons fascinasjon og interesse for kondisjonsidrett, og benytter anledningen til å tilegne meg noen nye tips og triks.

‍

Mål som motiverer

På spørsmål om hvordan man kan trene minst mulig og bli sprekest mulig, retter Jon seg litt ekstra opp i ryggen og svarer entusiastisk.
– Der er jeg god. Det er jo det jeg er best på – å få mest mulig ut av minst mulig trening. Veldig mange tror at jeg er en supermosjonist som trener seks dager i uka, men det er jeg jo ikke. Jeg er egentlig lat, så jeg må virkelig manne meg opp for å trene.  

Han forteller at det det er praktisk å ha konkrete mål å motivere seg frem mot, spesielt for en «lat birkebeiner».

– For meg gjelder det å være smart på hver eneste trening. Jeg tror at mange som trener seks dager i uka har pliktøkter og ikke lystøkter. Man spenner på seg løpeskoa og løper 45 minutter eller halvannen time, men det er jo ingenting liksom. Ikke er det langtur, ikke er det intervall – det er egentlig bare fordi du liker å løpe. Når jeg trener, tenker jeg alltid på målet. For eksempel med tre måneder igjen til Birken vet jeg at jeg må bli bedre til å stake, og jeg må bli bedre til å gå diagonal i motbakker. Da jobber jeg veldig bevisst med kvalitet på treningen. Ikke nødvendigvis at jeg skal bli så veldig sliten, men det skal være et mål med økta. Det lærte jeg av Aukland-gutta da jeg samarbeidet med dem rundt 2008. Du må spørre deg selv før du trener: «Hva er målet med denne treningsøkta?» Enten er det en teknikkøkt, en langtur eller en intervalløkt.

Du må spørre deg selv før du trener: «Hva er målet med denne treningsøkta?» Enten er det en teknikkøkt, en langtur eller en intervalløkt.

‍

Tilrettelegging og prioritering

Jon har som de fleste mosjonister en svært hektisk hverdag. Han hevder praktisk tilrettelegging og prioritering er nøkkelen til å få klemt inn treningen mellom andre plikter og gjøremål.

– Man er nødt til å prioritere treningen når man kan. For de gangene du utsetter det, og for eksempel våkner lørdag morgen og skal løpe, men tenker «jeg gjør det ikke nå, for nå er det kombinert hopprenn på TV, så jeg bare ser ferdig det» eller «jeg kan ikke løpe på tom mage, så jeg spiser lunsj først» og så kan du ikke løpe på full mage rett etter lunsj. Så tenker du at du skal gjøre det i kveld, og så spiser du middag og tar et glass vin og så kan du ikke løpe, og plutselig er du fucket! Du må ikke diskutere treningen liksom, du må prioritere den.

Rent praktisk er Jons tankesett innstilt på å «jakte på mulighetene for å trene».

– Du kan trene i lunsjen på jobben, med en 35 minutters løpetur, eller du kan stikke bort i en svømmehall eller et styrkerom, så får du unna en økt der. For meg er det lavterskel med trening av kjernemuskulatur på 35 minutter. Der har jeg et fast program som er løps- og skispesifikt. Du kan trene på morgenen om du planlegger det. Hvis jeg skal til Bergen i et møte, lander klokka 11 og møtet er klokka 14, da har jeg tre timer. Så sjekker jeg på nettet: Er det en svømmehall i nærheten av hotellet? Ja, det er det! Da tar jeg med speedoen eller joggeskoene. Med en gang du begynner å tenke sånn, at du hele tiden jakter på de mulighetene, så er det mange sjanser til å få klemt inn trening i et hektisk liv. Men du er nødt til å prioritere det, og du må ikke utsette det, for da har det plutselig gått tre eller fem dager. Det har også skjedd meg.

‍

Den mest praktiske treningsformen

Jon Almaas’ sans for formålstjenlighet og praktiske løsninger har åpenbart vært av betydning for valg av (kondisjons)idrett. Han forteller lidenskapelig om langrenn som den mest praktiske treningsformen.

– Langrenn er den mest optimale bevegelsen man kan gjøre. Kroppen min blir jo bare så jævlig glad! Det finnes ikke noe bedre enn å lange ut i diagonalgang i en slak motbakke, hvor du er helt i harmoni, passelig andpusten og finner den perfekte balansen mellom armer og bein slik at du kjenner at du makser ut alle aksene – kondis, styrke og teknikk.

Jon reiser seg og viser umiskjennelige bevegelsesmønstre for en birkebeiner. Han lener seg litt bakover og virker å oppleve en umiddelbar lykkefølelse.  

– Når du finner det punktet, du lener deg litt lenger bakover, og så – perfekt feste. Det er jo en jævlig digg følelse! Da kan jeg gå ganske lenge, det er et godt tegn. Det er jeg ganske fornøyd med – og ganske stolt over at jeg får til.

Jon forteller videre at han er «oppdratt i god norsk einstøingstradisjon». Han sier seg enig i at det kan ha preget hans fascinasjon for kondisjonsidrett.

– Almaas-klanen er litt stille folk som ikke sier så mye og jobber med kroppen. Det har vært dugnader på hytta, hvor man tar med seg et kneippbrød, en helmelk og en pakke salami, og holder på hele dagen. Så spiser man syv brødskiver og legger seg. Man står opp neste dag og jobber hele dagen igjen. Ingen maser om biff, kjøtt og rødvin. Man drar ikke opp dit for å spise god mat, man drar opp dit for å jobbe og da holder man på som maur hele dagen. Det ligger i genene mine, på begge sider.

‍

Genuint praktisk anlagt

Almaas er åpenbart svært praktisk anlagt. Etter å ha levert bachelorgrad i International Business i 1992 har lærebøkene stort sett fått stå i fred i bokhylla. De har naturligvis blitt tørket støv av under et pertentlig husrengjøringsregime, men han har i langt større grad sverget til praktisk allmenndanning.

– Det er deilig å slite og holde på med ting. Jeg synes det er kjedelig å sitte stille og lese bok, men jeg synes det er gøy å jobbe. Dersom jeg hadde hatt valget mellom å lese en tjukk bok eller å flytte en svær haug med pukk, så ville jeg valgt å flytte pukken fremfor å gyve løs på boka.

Jon er faktisk en så genuin arbeidsmaur at han gjør praktisk slit og fysisk arbeid til en fritidsaktivitet og en hobby.  

– Jeg ser på det som en morsom oppgave og har flyttet hauger med pukk noen ganger i livet. Spadetak etter spadetak, så ser du at det minker. Til å begynne med er det en jævla svær haug, men så ser du plutselig at haugen du har flyttet det bort til, er blitt større, og til slutt har du flyttet hele pukkhaugen. Det er skikkelig deilig å få brukt kroppen, og jeg får glede av slike konkrete gjøremål.

Han får også praktisk utbytte av å være i god fysisk form på andre områder i hverdagen.

– Å måke snø er jeg også veldig glad i. Jeg måker gjerne hos naboer hvis jeg har tid. Det synes jeg er herlig, praktisk og konkret arbeid. Jeg er ikke sterk og ikke rask, men jeg har legning og talent for å holde på lenge. Det er bare å hive på litt brensel, så går maskineriet. Det er sånn jeg føler det.  

Jon meddeler at det ikke er noen toppidrettsutøvere i familien. Slekta mangler rett og slett gode konkurransegener – i hvert fall i dagens idrettsgrener.

– Jeg hatet for eksempel å løpe om kapp da jeg var yngre. Jeg presterte alltid dårlig da det virkelig gjaldt, men å holde det gående, det kan jeg. Min farfar drev med militærmarsj på 20- og 30-tallet – et slags turrenn, hvor man gikk på føttene: Tre mil med ryggsekk gjennom Nordmarka. Han vant jo kanskje ikke, men han hevdet seg.

På oppfølgingsspørsmål om det er litt synd at dette ikke er en Birken-øvelse, må Jon dra på smilebåndet og si seg enig. Det hadde nok passet han.

‍

En ledestjerne

Innenfor kondisjonsidrettsarrangement er Jon som legende å regne. Med sytten gjennomføringer av Birkebeinerrennet (inkludert ni merker), samt en rekke konkurranser med løpesko og sykkel kan han trygt karakteriseres som en «superbirkebeiner». Dette er idrettsgrener som setter krav til både styrke og kondisjon. Som tidligere nevnt er Jon blitt betegnet som en «okse» for sin styrke. Selv er han er faktisk helt uenig. Han mener kondisjonen har vært hans styrke, og at problemet snarere har vært at det skorter på armstyrken.

– Jeg er egentlig veldig svak. Jeg er en pingle. Det er mitt svakeste område. Jeg er treig, skikkelig treig – og svak. Men jeg er seig, og jeg kan holde på lenge. Pluss at jeg tar til meg trening ganske fort. Så jeg merker for hver eneste løpetur og hver eneste skitur at jeg blir litt bedre.

I skrivende stund vekter han viktigheten av styrke og kondisjon nokså likt. Men styrketreningen gjennomføres ikke av estetiske årsaker, snarere av skadeforebyggende hensyn.

– Etter man passerer 45 år, blir man gradvis svakere hvis man ikke står imot. Målet var egentlig å være i mitt livs form da jeg var 50 år: Sterkere enn noensinne, sprekere enn noensinne, bare sånn på pur F. Men jeg føler jeg har mye å gå på. Jeg har aldri trent noe særlig styrke, og det har jeg mulighet til nå.

‍

Tre truser

Jon har tidligere avslørt at han ved et tilfelle brukte tre truser under Birkebeinerrennet i fare for å fryse nedentil.  

– Det viste seg å være upraktisk å ha på tre truser, for jeg ble jo jævlig «stuffa» under kondomdressen.

Jon flekker opp mobilen og viser meg et bilde han mener er svært uheldig. Han påpeker en bilring ved beltestedet og viser et bilde «uten stuffing» til sammenligning. Jeg kan bekrefte at det er stor forskjell, bokstavelig talt.

Ettersom Jon har deltatt 17 ganger i Birken har han gradvis tillært seg praktiske løsninger og triks – både gjennom egenerfaring og ved å studere andre.

– De første gangene jeg var med, skjønte jeg ingenting. Jeg kunne ikke preppe ski. Jeg bare sto og smugtittet på hva de andre drev med og prøvde å kopiere det. Hvert år blir man litt smartere. I det store og del hele kler folk på seg altfor mye klær. Det er jo et problem, for man blir veldig varm. Selv om det er minus ti, trenger man ikke mer enn én super og kondomdress, eller skijakke og skibukse.

Han er dog opptatt av å understreke at behovene er individuelle, og at man må finne løsningen som passer en selv best.

– Med tanke på næring kan man bomme stygt ved å undervurdere behovet for næring. Man kommer til en drikkestasjon, tar ett glass saft og går videre – det holder ikke. Jeg ble lurt av det et år da jeg tok tipset til Erling Jevne, om to glass saft til hver stasjon. Men han går jo én time fortere enn meg. Jeg bruker mye mer krefter og holder på mye lenger, så to glass på hver stasjon er altfor lite for meg. Da går man næringstom. Man må ikke se på andre, men heller stole på seg selv. Men det å drikke gels og Redbull og slikt på vei til start, tror jeg er dumt: Det må porsjoneres ut. Jeg så en fyr sitte i bussen på vei til start og gafle i seg en halvkilo rosiner, og da tenkte jeg bare lykke til!

‍

Panikklag

Det er ingen hemmelighet at Jon er opptatt av og svært glad i å ordne ting selv. Jeg synes derfor det er interessant å høre om han hovedsakelig smører skiene selv, eller om han leverer til prepping hos eksperter.

– Det varierer litt. Jeg har brukt alle de store aktørene. Som regel får man veldig god glid. Problemet er jo å stole på det festet man får. For de legger jo gjerne på det festet som er det samme som eliteløperne, og de kjenner ikke spennet i skia. Så får jeg nerver og legger på panikklag og ender med å få tråe ski. Egentlig er det best å gjøre det selv.  

Det avhenger naturligvis at man kjenner «kunsten å smøre ski». Slik var det absolutt ikke for Jon de første årene.
– Det begynte litt med panikk de første årene: Hvilken kork skal jeg bruke? Hvilken rotor, hvilken børste? Er det messingbørste, er det hestehår, eller er det villsvin? Hvor mange drag og hvilken retning? Så skjønner du etter hvert at det ikke har noe å si. Man bygger seg opp erfaring og blir mye roligere på det.

Etter målgang i Birken i 2010 uttalte en smørblid Jon at han var så fornøyd med skiene at han skulle ligge med dem natten derpå.

– Vil du røpe om skiene var selvsmurte, eller om du hadde «jukset litt»?

– Det var faktisk en kombinasjon. Jeg hadde levert inn skiene mine til prepping, men dagen før var det helt tombola, rett og slett. Det var ingen som visste noe om hva man skulle smøre med, så jeg tok en råsjans og la på et panikklag med ekstra klister om morgenen. Det lyktes bra!

‍

Brutale lærdommer

Jon deler gjerne tips om hvordan man kan og burde holde huset i orden. Mange av disse er samlet i boka «Husets Herre». Han har også gitt ut «Den store norske TV-boka – alt du ikke visste om norske TV-kjendiser (og litt til)».

– Kan du nevne noe folk flest ikke vet om deg som kondisjonsutøver?

– Jeg er så treg at da jeg skulle ta idrettsmerket i Speider’n, så måtte jeg ha tre forsøk på å komme under 10 sekunder på 60 meter. Og da løp kameratene mine på 8,5 og sånt. Jeg var lang og tynn og tenkte jeg skulle løpe fortere, men da det ble ropt «klar, ferdig gå», så spissa jeg henda og la hodet bakover og skulle liksom løpe så jækla fort. Det gikk mye tregere enn nødvendig.

Jeg er så treg at da jeg skulle ta idrettsmerket i Speider’n, så måtte jeg ha tre forsøk på å komme under 10 sekunder på 60 meter.

Opplevelsen ga unge Almaas to brutale lærdommer.

– Punkt 1: Jeg er jævlig treg. Punkt 2: Jeg er en veldig dårlig konkurransemann. Derfor liker jeg bare å konkurrere mot meg selv. Jeg har jo hatt et stakeoppgjør i Birken, der jeg var side om side med en tjukkas med cowboyhatt, også klarte jeg ikke ta han. Jeg har liksom ikke evnen til Northug, der rullgardinen bare går ned og man henter krefter. Derimot tenker jeg «dette klarer jeg ikke, jeg har ikke sjans» – og ganske riktig!

‍

Karakteristisk løpsteknikk

Det traff undertegnede midt i hjertet da Jon i programserien «Praktisk Info» presenterte en rekke ulike karakteristiske løpestiler. Jeg har selv min særegne løpestil – mer eller mindre effektiv og heller ikke noen estetisk nytelse. Latteren satt løst da jeg kjente igjen den ene løperen etter den andre som Jon imiterte. Selv er jeg nok en uheldig kombinasjon av «Sliter’n» og «Maratonmannen».

Jon kan stadig identifisere karakterene på sine treningsturer. Han kan også kjenne seg igjen i flere av dem. Derfor har han fått et svært bevisst forhold til løpestil, steglengde, frekvens og klesstil.

– Jeg har lært at det er stor forskjell på hvordan man føler seg, og hvordan det ser ut. I NRK var jeg med på 100 meter spurt under noen friidrettsleker. Da jeg så det etterpå, ble jeg flau, for det så jo ut som en mann som jogget. Når jeg går på ski, føler jeg meg som Northug: Går stiv og rett i ryggen. Ser jeg video av meg selv etterpå, ser jeg ut som en gammel gamp! Sånn er det med løpinga også. Derfor er jeg nå hele tiden opptatt av nye ting for å forbedre meg: Som kjernemuskulatur, mindre kontakttid med bakken, mindre vertikal bevegelse i hoftepartiet, kraftoverføring mellom høyre og venstre bein og å få opp stegfrekvensen til 170-175. Jeg har alltid(!) hatt 159 i stegfrekvens – uansett om jeg løper fort, halvmaraton eller 3000-meter. 159 hver eneste gang! Jeg føler meg som Usain Bolt, men ser jo ut som en gamp. Jeg trener derfor spesielt opp styrken i hoftepartiet og kjernemuskulaturen. Dette er jeg bevisst på.

‍

«En evig kamp»

Jon kan videre fortelle at det ikke eksisterer noen «vanlig treningsuke» i hans liv. Han skulle svært gjerne trent to ganger om dagen, men hva, hvordan og hvor mye han trener, varierer veldig.

– Men jeg er veldig fleksibel, og jeg kan lett trene sent på kvelden, fra elleve til tolv, når alle andre har lagt seg. Men jeg må egentlig bare trene når jeg har tid. I gode perioder er målet å trene noe hver dag – om det er en kjapp løpetur med noen drag eller den nevnte økta på kjernemuskulaturen. Men det kommer hele tiden kjepper i hjulene på en måte, så det er «en evig kamp». Samtidig er jo trening lystbetont: Det er noe jeg har lyst til å gjøre. Jeg elsker å trene, det handler bare om å få klemt det inn mellom alle andre gjøremål.

‍

Mantra om moderasjon

Dette medfører at Jon ikke kan være like pertentlig med tanke på egen treningshverdag som han generelt er ellers i livet. Han har derfor utviklet sitt eget mantra.

– Sånn jeg trener nå er det veldig innfallsbasert. Hvis jeg har løpt én dag, vet jeg at jeg kan gjøre noe annet neste dag. Målet mitt er jo egentlig å trene noe hver dag, men det handler bare om å være i bevegelse. Mitt mantra er … ja, hva er det?

Jon flekker opp telefonen og leter intensivt i arkivene.
– Jeg er jævla fornøyd med det, men det er lenge siden jeg har sett på det. Der, ja! «Moderat intensitet, god teknikk og sunn fornuft.» Nå som jeg er over 50 år, vet jeg at risikoen for å bli skadet er større. Derfor går jeg kanskje 35 minutter på ski første økt, og selv om jeg har lyst til å gå mer, så holder jeg litt igjen og går én time neste gang og så halvannen time. Da blir musklene klare. Det samme gjelder med styrketrening: Det viktigste er ikke hvor mange kilo du løfter, men at du gjør det riktig. Der har jeg blitt mye mer moden enn da jeg var 25.

Jon legger seg bak, på ryggen, drar på seg en grimase og viser hvordan han kjempet med vektene før.

– Nå driter jeg i vektene. Jeg trener heller med lette vekter og sørger for å gjøre alle øvelsene etter boka: «Moderat intensitet, god teknikk og sunn fornuft.»

Til tross for at Jon erkjenner at alderen tynger han til en viss grad, har han både kortsiktige og langsiktige mål med treningen.

– Jeg har fremdeles mål om å gå mitt raskeste Birkebeinerrenn. Men jeg har ikke noen ambisjoner om å komme meg noe særlig under nummer 100 i klassen. Jeg må bare akseptere at det er andre som er flinkere. Men jeg føler jeg har mye ugjort, både når det gjelder løping, sykling og ski. Jeg har forbedringspotensial. Jeg er jo 51 år og merker at kroppen begynner å bli gammel, men jeg har fremdeles aldri hatt en periode der jeg har trent godt og lenge og tenkt at nå er jeg så godt forberedt som jeg kan være.

Som så mange andre har Jon kjent på følelsen underveis i Birken at han skulle ønske han var bedre forberedt.

– Jeg har som regel tenkt underveis at «helvete heller, jeg skulle hatt flere langturer». Så der har jeg ting ugjort. Jeg tror jeg skal kunne komme meg ned mot 3 timer og 20 minutter. Det hadde vært veldig moro å prøve!

‍

En introvert og lat birkebeiner

Jon er relativt lukket og innadvendt og holder gjerne kortene tett til brystet. I podcasten «Big 5 med Harald Eia og Nils Brenna» lar Jon likevel lytterne til en viss grad komme under huden hans. Det er veldig interessant å høre hvordan Jons personlighetstrekk har innvirkning på hverdagslige anliggender og livet generelt. Han blir blant annet fremstilt som utpreget introvert.

Jeg lurer på hvordan det da er som kjent person å konkurrere side om side med tusenvis av mosjonister? Hvordan opplever Jon det å være kjendis i mosjonsmiljøet? Kan han være seg selv, eller føler han at folk har forventninger knyttet til hvordan han er på TV? Jon trekker pusten godt og klargjør en gjennomtenkt reprimande. Fremføringen er dog saklig og sindig.

- Jeg konkurrerer bare mot meg selv og er ikke noe opptatt av hva andre gjør, men det er veldig mange som har interesse av å slå meg. I målområdet kommer det folk og spør hva jeg gikk på og er raske til å påpeke hvor mye de eventuelt slo meg med. Da tenker jeg bare: «Fuck off!» Da har du vel trent mer enn meg da?! Jeg driter vel i hva du har gått på. Men den må jeg bare ta, det er ulempen med å være et kjent fjes. Folk tror jeg er Supermann og synes det er deilig å sette meg på plass. Man har ingen forutsetninger for å si hvor mye andre har trent. Men det er klart, det er kjedelig å stake ved siden av en overvektig dame rundt 55 år med hestehale, og da du gir på, så klarer du ikke stake i fra henne. Kanskje er hun tidligere kretsmester og trener hver dag?

I nevnte podcast påpekes det videre at Jon er nokså lat. Er dette et personlighetstrekk som preger din treningshverdag?

– Når jeg først trener, er jeg ikke lat, men jeg har jo den dragningen mot sofaen som gjør at jeg lett kan ha perioder der jeg slipper meg nedpå og blir lat. Jeg kan fort komme inn i en ond spiral der jeg er oppe for lenge om kvelden, sover for lite og sitter og spiller TV-spill. Det er ikke sånn jeg ønsker å være, men det hender i perioder. Heldigvis ender det alltid med at jeg tenker at jeg må ta meg sammen. Og da vet jeg at det skal tre økter til, så er jeg i gang igjen. Men det er jo en «evig kamp», for jeg er ikke en maskin som trener seks dager i uken og uansett sier at nå skal far trene.

‍

Lar seg ikke friste

Jon er en real klippe med høy moral. Det er derfor utenkelig for hans vesen å la seg friste til å jukse litt – eksempelvis med vekten på sekken i Birkebeinerrennet.

– Det kunne jeg aldri gjort. Jeg trener heller med 5 kg i sekken – altså 1,5 kg mer enn man må ha, slik at det føles lett når jeg først går Birken. Det er heller sånn at jeg lurer meg selv underveis i økter. Jeg sier for eksempel at det er mål på toppen av bakken, men når jeg kommer dit, er det plutselig 100 meter til. Når jeg løper 4 x 4 minutter blir det alltid én til – jeg tar et ekstra drag istedenfor å gjøre det motsatte. Skal man løfte åtte repetisjoner, så løfter jeg åtte repetisjoner. Så det henger sammen med det å jukse på andre vis, det ville ikke gitt meg noen glede.

Harald Eia og Nils Brenna påpeker videre at Jon har følerne litt ute med tanke på om folk er ærlige. Sånn sett kunne han eksempelvis jobbet i skattevesenet eller som detektiv. Til tross for denne egenskapen har han til dags dato aldri sett noen «grove» lovbrudd under idrettsarrangement. Det er et godt tegn, spesielt når det kommer fra en årvåken type med såpass lang fartstid i gamet.

‍

Lidenskapelig

Jons personlighetstype karakteriseres generelt av å være mer drevet av plikt enn av mål. Men på det idrettslige plan er vi samstemte om at lidenskapen driver oss. Jon sier han elsker å trene og at han blir lykkelig av at kroppen fungerer. Han er lidenskapelig opptatt av og interessert i langrenn og anser Birken som en fin måte å holde seg i form på.

Jons late side gjør likevel at han av og til må ta seg selv i nakken. Han bruker «små drypp» han har lært fra toppidrettsutøvere for å legge fra seg Netflix, iPaden eller sjakkbrettet, og komme seg på trening.
– Kjetil André Aamodt visste at han måtte trene mer og bedre enn sine konkurrenter. Derfor hadde han økter på julaften og i sene kveldstimer. Da visste han at ingen andre i alpinsirkuset gjorde det samme. Det gjør jeg noen ganger – særlig med sånne kjedelige øvelser som tåhev og sideplanke og sånne ting. Disse øvelsene er det mange som driter i, så da tenker jeg bare at vi sees på Sjusjøen!  

Hans målrettede og ambisiøse personlighet gjør samtidig at han aldri klapper seg selv på skulderen. Jon jakter hele tiden mot en bedre utgave av seg selv.

– Jeg er bygd sånn at jeg aldri blir fornøyd. Målene flytter seg hele tiden. Første gang jeg hørte om Norseman, tenkte jeg at det var helt umulig. Hvem er det som gjør sånt? De må jo være supermenn. Så skulle jeg være med selv og ble stadig bedre trent og tenkte at dette får jeg til. Jeg ble med og kom til slutt til Gaustatoppen etter 14 timer og 31 minutter. Men da tenker jeg ikke «Yes, jeg greide det – fy søren jeg er rå!» Det var mer slik «OK, jeg kom på plass nummer 100. Neste gang skal jeg klare topp 60. Du kan bedre enn dette.»

‍

Til glede og besvær

Han erkjenner at dette trekket både er til glede og besvær.

– Hvis jeg hadde vært toppidrettsutøver, hadde jeg ikke vært i stand til å stå på pallen og gråte når det spilles nasjonalsang. Jeg skårer veldig lavt på åpenhet for positive følelser. Med en gang jeg har greid noe, så klapper jeg ikke meg selv på skulderen og sier «fy fader, du er flink!» Jeg tenker heller: «Det er lett, det kan hvem som helst klare hvis jeg har klart det.» Jeg er litt for dårlig til å være fornøyd. Det er både en styrke og en ulempe, for man jager hele tiden mot det neste.

Alle som har sett Jon i TV-ruta, vil skrive under på at han fremstår veldig trygg og rolig som programleder. Han kan meddele at det samme gjelder både på startstreken og underveis i idrettsarrangement.

– Sånn sett skulle man tro at jeg er en god konkurransemann, men med en gang det drar seg til, og man er side om side med fire stykker, og det er førstemann frem, da blir det for mye kav og kok. Så jeg er best når jeg bare kan holde på på egen hånd.

Å holde det gående alene over lang tid er noe Jon evner svært godt. Det fikk han poengtert ettertrykkelig under Norseman da han imponerte med en sluttid på 14 timer og 31 minutter. På forhånd anså han konseptet som en «once in a lifetime»-greie. Og selv om det var en følelsesmessig berg- og dalbane, kan han absolutt tenke seg en gjentakelse i fremtiden.

– Jeg liker jo følelsen av å ha brukt krefter. Så ja. Og jeg har lyst til å komme blant de 60 beste, men da vil jeg igjen tenke at jeg skal gjøre det enda bedre neste gang!

‍

Utseendet kan lure

Jon Almaas har lenge vært ansett som en svært sexy mann. Han har eksempelvis vunnet særegne kåringer både blant motepolitiet, homofile, hvermannsen og svigermødre. På en halvmeters avstand kan jeg skrive under på at Jon holder seg oppsiktsvekkende godt og ser sprek ut. Samtidig erkjenner han at utseendet kan lure en, eller skape en litt skjev fremstilling. Hvor sprek vil han si han egentlig er per dags dato?

– Utseendemessig tror jeg man fort blir lurt. Helt ærlig: Jeg klarer 20 pushups, 4 hangups, og så løper jeg 10 kilometer på ca. 45 minutter. Det er vel det. Der er jeg nå. På Birken er jeg på 3.45-nivå under vanlige forhold, kanskje 3.30 på supre forhold og 4 timer under dårlige forhold.

Som nevnt er Jon en relativt lukket og ordknapp fyr. Likevel er han faktisk så åpen og oppriktig om treningen sin at han deler alt på Strava.

– Det er praktisk, og da slipper folk å spørre. De kan bare å gå inn og sjekke.

Det kan anbefales å følge hans treningshverdag på Strava. En lat, artig og praktisk birkebeiner byr både på morsomme innspill og inspirasjon.

‍

Jon Almaas til ettertanke

Jon er ferdig med lunsjen, og vi er ferdige med praten. Selv etter en roligere julehøytid har han ikke pådratt seg «bollemage». Derimot er han praktisk trent og har planer om å gjøre en solid treningsjobb frem mot Birkebeinerrennet i mars. Jeg takker Jon for at han tok seg god tid. Han svarer med at det var en glede å stille opp for Kondis, og selvfølgelig veldig praktisk å gjøre det over en forlenget lunsj i kantina på jobben.

Jeg sitter igjen med et svært sammensatt inntrykk av Jon Almaas. Han har mange fasetter, og flere gode egenskaper og trekk jeg virkelig beundrer. Jon har grunn til å være stolt som en hane, men er likevel ydmyk og ordknapp. Han er (bortimot) sterk som en okse og utholdende som en trekkhund, men fremstår snill som et lam og gjerne stille som mus om sine meritter.

Om Jon Almaas er lat og treg, veier hans utholdenhet godt opp. Jeg sier ikke at Jon er Supermann. Jeg sier bare at ingen har sett Jon og Supermann i et rom samtidig.

‍

7 kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord?
– Treningsmessig: Lat, treg og utholdende. Personlighetsmessig: Lukket, snill og kjedelig.

2. Favorittreningsøkt?
– 10 x 2 minutter løping i motbakke.

3. Beste idrettsopplevelse?
– Norseman.

4. Forbilde?  
– Tom Cruise.  

5. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?
– Havregryn med melk, frukt og litt yoghurt.

6. Styrker og svakheter som idrettsutøver?  
– Styrker: Proff når det kommer til utstyr og planlegging. Jeg er også utholdende og tar kloke valg og unngår (stort sett) uhell. Svakheter: For dårlig trent i forhold til ambisjonsnivået og dårlig head-to-head.

7. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
– Calisthenics.

Sigrid Jervell Våg

· Alder: 28 år.

· Bosted: Oslo.

· Yrke: Jobber i team Marked og Distribusjon i Vipps.

· Sivil status: Samboer og forlovet med Henrik.

· Utvalgte meritter: 10 NM-gull fra 2017-2020 (på 1500m, 5000m og NM terreng lang og kort løype).

· Personlige rekorder: 800m: 2.06,25. 1500m: 4.17,16. 3000m: 9.06,75. 5000m: 16.12,11. 10km gateløp: 32.50.

‍

1. Beskriv deg selv med tre ord som løper og privatperson? Som løper: Uredd, sosial og reflektert. Som privatperson: Energisk, vimsete og positiv.
‍

2. Forbilde? Grethe Waitz og Laura Muir.

‍
3. Beste løpsopplevelse? Mitt første NM-gull på 1500m utendørs i 2017. Da var jeg på papiret ikke med i gullkampen, men perset med 4 sekunder og vant overraskende. Jeg lyktes bedre enn noen gang med innstilling og tilstedeværelse i løpet og innså først da jeg gikk over målstreken at jeg hadde vunnet. Det som er gøy å tenke på i etterkant er at jeg sa til treneren min før start: jeg satser alt nå – gull eller sisteplass. Den offensive holdningen førte til avgjørelser som ga meg muligheten til å kjempe om førsteplassen.  
‍

4. Hva inspirerer/motiverer deg i treningshverdagen? Jeg inspireres og motiveres av gjennomførte treningsøkter og gode råd fra folk rundt meg. Jeg sparer på kontinuerlig godt gjennomført treningsarbeid, og kommer nok til å spare til jeg føler jeg har nådd potensialet mitt.

‍
5. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Kanskje langrenn, rett og slett fordi de har profesjonelle lag som reiser og trener sammen uke etter uke og måned etter måned, noe jeg synes virker veldig gøy og inspirerende. Hvis ikke ville jeg vært ballettdanser, selv om det der hadde vært en ulempe med min begrensede bevegelighet og koordinasjon.

‍
6. ”Fun facts” om deg selv? 1) Jeg har spilt instrumentet ”maremba” i et band som het ”Blue Bananas”. 2) Jeg har ødelagt en vaskemaskin fordi jeg ved et uhell vasket en NM-medalje.
‍

7. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Jeg tror jeg kan få hvem som helst til å bli glad i å løpe hvis de gir meg et år på å jobbe med dem!

‍
8. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? For øyeblikket er dette min perfekte dag: Våkne av meg selv, gjerne på treningsleir i varmere strøk. Deretter delta på et 10km mosjonsløp på formiddagen sammen med andre løpere, før vi alle spiser en lang lunsj ute. Så drar vi hjem for å sove bittelitt, spiser litt mer og løper en ny tur, for så å trene styrke med vekter. Kvelden rundes av med middag sammen med mine nærmeste, samt litt lesing på senga!
‍

9. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Brødskiver med ost og syltetøy eller Nugatti, eller havregrøt med blåbær.
‍

10. Tips/anbefaling til a) bok, b) film, c) Tv-serie, d) hobby, e) podcast? Bok: Northug sin bok, ”Min historie”. Film: Rain Man. Tv-serie: Silicon Valley eller Friends. Hobby: Mine er jobb, løping og folk. Podcast: "Physical Performance Show" med Brad Beer (ja, han heter faktisk det…). Utrolig mange inspirerende og lærerike intervju med noen av verdens beste utholdenhetsutøvere, og ulike treningseksperter. Hør på det på neste langtur.
‍

11. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Bill Gates, Oprah og Jon Almaas. Bill Gates og Oprah er begge smarte og altruistiske. Jeg er interessert i å høre Bill fortelle om hvordan vi skal bekjempe koronakrisen. Videre tror jeg Oprah hadde stilt de beste spørsmålene rundt middagsbordet, for å sørge for en god flyt i samtalen. Jon Almaas tenker jeg egentlig bare fordi han er morsom, og fordi jeg vil trenge en nordmann å debriefe med i etterkant av opplevelsen.

‍
12.Drømmeferie? Akkurat nå er mine drømmeferier treningsleirer, fordi det er i feriene jeg kan fokusere 100 % på treninga. Jeg har veldig lyst til å dra til Iten en dag, for å se hvordan de beste lever og trener. Men synes også Flagstaff i USA eller Sør-Afrika hadde vært veldig gøy.
‍

13. Dilemma: Over eller under terskel? Under. Masse, masse trening under, så blir terskelen til slutt så høy at man nesten aldri trenger å gå over.

‍

14. Favorittøkt? Elsker 8 x 1000m terskel med 60sek pause – det er min referanseøkt for alle lange løp. Ellers så liker jeg 300metere med 100m joggepause.

15. Foretrukket underlag/terreng? Må jo nesten bli tartandekke. Er kun på dette underlaget jeg virkelig klarer å optimalisere teknikken min!

‍

16. Hovedfokus for å bli en bedre løper? Kontinuitet i treninga og løpeglede. For min del gjelder det å fortsette å utvikle fart sammen med kapasitetstrening. Dette gjøres gjennom fokus på styrke og spenst, og å øke mengden passelig mye fra sesong til sesong. Samtidig må jeg nok reise litt for å få konkurrert i så gode felt at jeg klarer å ta nye steg neste år.

‍

17. Hva kan du ikke klare deg uten som løper? Bortsett fra det viktigste, noen å løpe sammen med, er det viktig for meg å sette meg konkurransemål eller treningsmål hele tiden. Elsker å jobbe for å se en utvikling, enten det er fysisk, mentalt eller taktisk. Har også blitt glad i pulsklokka mi og Strava – der nerder jeg skikkelig.

‍

18. Det beste og værste med løpingen? Det beste er mestringsfølelsen, alle menneskene du blir kjent med og erfaringene du gjør deg som er superoverførbare til alt annet man gjør i livet. Det værste er nok skader og sykdom som gjør at man ikke får gjort den jobben man ønsker. Her har jeg (bank i bordet) vært heldig de siste årene. En annen ting er at man ofte kan føle seg litt egoistisk, siden man er nødt til å få inn nok trening hver eneste uke for å nå målene sine, men her prøver jeg å finne en balanse hvor jeg gir og tar litt, i og med at jeg har andre ting enn løping i livet som jeg også ønsker å prioritere.

‍

19. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe? Å kombinere det å løpe mye og en eksperimentell tilnærming til trening med masse sunn fornuft og tålmodighet.  

‍

20. ... og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? Å ”ta igjen” tapt trening grunnet sykdom eller trene mer når det butter imot. Skal du bli god til å løpe må du unngå skader, og mitt beste råd for å gjøre det er å ”safe” litt med hvor mye du øker mengde og intensitet med fra uke til uke og år til år. Selv øker jeg med maks 10 % i året.

‍

21. Største styrke som løper? At jeg er god til å tilpasse løpinga til livet, istedenfor å følge en plan slavisk, og etter hvert har blitt bedre og bedre på å kjenne etter når jeg bør løpe og når det smarteste er å hvile. Når det er sagt er jeg langt ifra ferdig utlært, og må nok finne meg i å gå på noen smeller, også i årene som kommer.

‍

22. Største svakhet som løper? Jeg er dårlig på å løpe fort alene, både på trening i og konkurranse – presser meg ti ganger så bra når jeg kan henge som et slips på bak en annen løper. Dette gjør meg nok også til en irriterende konkurrent iblant (bare spør de andre to på pallen under 5000m på NM).

‍

23. Hvordan sover du? Som en stein. Hvor som helst og når som helst.

‍

24. Når får vi se deg debutere på maraton? Plutselig…

Malin Edland

‍
· Alder: 21
· Øvelser: 800m/1500m
· Klubb: Tjalve
· Yrke/studier: Jobber som ekstravakt på sykehjem og studerer sykepleie på Oslomet.
· Sivilstatus: Singel
· Personlige rekorder på utvalgte distanser: 800m: 2.03,44. 1500m: 4.17,77. 3000m: 9.17,79

‍

1. Tre ord som beskriver deg som henholdsvis person og idrettsutøver?
Pågangsmot, strukturert og vimsete.

‍

2. Hva betyr idretten for deg?
Den betyr utrolig mye! Prioriterer idretten først, så kommer det andre etterpå. Har lyst til å se hvor god kan bli, og da må jeg prioritere idretten først.

‍

3. 3 ”fun facts” om deg selv?‍

1) Jeg teller og regner alltid med hjelp av fingrene. Klarer faktisk ikke uten. 2) Sovet under konfirmasjonsundervisning. 3) Oppvokst på en gård med over 1000 griser og over 100 kuer. Er faktisk odelsjente også.

‍

4. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i?
At toppidrett er usunt. Tror ikke det er noe bra å trene og presse kroppen så hardt, som man er nødt til i toppidretten. Jeg tror det sunneste er å gå en tur hver dag, trene ett par intervaller i løpet av uken, og litt styrke. Det å holde seg i form og ha en sterk kropp til å takle f.eks. sykdom tror jeg er kjempebra, men å presse kroppen i toppidretten, tror jeg ikke er bra.

‍

5. Allerede som 16-åring løp du 2.03,44 på 800m under Bislett Games. Du har også notert 4.18,34 på 1500m. Hvor fort antar du det er mulig å løpe i årene som kommer?

Jeg tror nok det er mye vanskeligere å sette pers på 800m enn det er på 1500m. Løp 4.17 på 1500m innendørs i vinter. I årene som kommer vil jeg ha fokus på å forbedre denne persen. Hadde vært gøy å komme under 4.10 om ikke alt for mange år. Hvis jeg klarer det, så vil jeg naturligvis sette meg enda høyere mål.

‍

6. Hva er det optimale målet med idrettskarrieren?
Det optimale målet er å være med i OL. Hadde vært veldig gøy om jeg fikk muligheten til det.

‍

7. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
Vet ikke om jeg kunne vært noe god i dette, men gikk litt på langrenn når jeg var yngre og synes det egentlig var ganske gøy. Om jeg ikke skulle satset på løping, så hadde det nok vært langrenn.

‍

8. Forbilde?
Marit Bjørgen.

‍

9. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
Da vill jeg invitert: Grete Waitz, Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Jeg ville invitert dem, fordi alle var veldig gode idrettsutøvere og jeg er nysgjerrig på hvordan de trente og hvordan hverdagen deres var.

‍

10. Hovedfokus for å bli en bedre løper?
Tålmodighet er ett av mange fokus jeg har for å bli en bedre løper. Det er så viktig å ikke bli stresset når man møter motgang, for det skjer. Noen får mer enn andre, men hvis man er tålmodig nok, kan det bare gå en vei.

En annen ting jeg har fokus på er å få nok restitusjon. Det er mye viktigere enn jeg har trodd før, og jeg har innsett at det å bare være hjemme og kanskje kjede seg litt bare er positivt for løpingen. Har hatt vanskeligheter med å klare å ikke gjøre noe, uten å få dårlig samvittighet. Nå ser jeg på det som en del av treningen, og da går det mye bedre!

‍

11. Har du noen uvaner?

Må gjøre alt som står på treningsprogrammet (med mindre jeg er sliten/skadet). Står det 45 min jogg, kan jeg aldri finne på å løpe 44.53.

En annen uvane er at jeg er ekstremt dårlig til å holde tellingen på hvor mange drag/intervaller jeg har løpt. Er veldig irriterende og det har skjedd at jeg har løpt mindre enn jeg egentlig skal på grunn av at jeg har gått ut av tellingen, og det finnes ikke noe verre enn det!

‍

12. Har du noen ritualer?
Før en hardøkt/kvalitets-økt eller konkurranse må jeg høre på en fast spilleliste. Denne listen er «hellig» og jeg kan ikke høre på den, med mindre jeg skal ha en kvalitetsøkt eller løpe konkurranse.

‍

13. Hva er din ”guilty pleasure”?
Spiser noen rare matkombinasjoner, f.eks. brødskive med prim og gulost.

‍

14. Største høydepunkt i livet så langt?
Har opplevd mye bra i livet, men må trekke frem den gangen hele bygden (Svarstad) som jeg er fra, overrasket meg når jeg kom hjem fra EYOF. Jeg trodde jeg skulle på besøk til tante og onkel for å feire gullet, men på veien dit ble jeg heller møtt av nesten hele bygden, som sto med flagg og store plakater med gratulasjoner på!!

‍

15. Beste idrettsopplevelse?
Det står mellom to stykker: Gull på 800m i EYOF og når jeg perset til 2.03,44 under Bislett games for noen år siden.

‍

16. Favorittøkt?
Må enten bli 8x1000m (pause = 1min) eller 5x6 min (pause = 1min). Klarer ikke velge mellom de to. Liker å løpe litt lengre intervaller, fordi da er det bare å finne en flytfart og løpe i den, uten å tenke.

‍

17. Beste motivasjonstips?
Tenk tilbake på ett øyeblikk hvor du er fornøyd med ett løp, og motiver deg med at du vil oppnå den følelsen igjen. Ingenting som kan slå det.

‍

18. Drømmeferie?
En hyttetur på fjellet hadde vært deilig! Der ville jeg ha trent, gått turer i fjellet og hatt noen rolige kvelder i sofaen foran peisen, med god mat og godteri.  

‍

19. Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen?
Gode venner på trening, da blir det plutselig enda gøyere å trene. Synes også det er motiverende når man ser fremgang på treningen man legger ned. Om det går tungt i perioder, er det ekstra viktig å ha gode venner rundt seg på trening, men også på fritiden.

‍

20. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?
Noe lett, enkelt og mettende. Foretrekker brødskiver med ost og skinke.

‍

21. Tips til a) film, b) dokumentar og c) bok?
a) Grey's anatomy.  
b) Så nettopp dokumentaren Athlete A, turnskandalen i USA. Synes den var bra.
c) Leser ikke så mye, men kan anbefale «Mammas svik», av Anne- Britt Harsem. Er en sterk historie, men verdt å lese.

Denne teksten er tidligere publisert i Kondis

‍

Tekst: Andreas Grøgaard / Bilder: Mikal Iden

‍

Gustav Iden (24) ble verdensmester i triatlon i 2019 og er på skuddhold til OL-gullet i Tokyo i 2021

‍

Gustav Iden er en triatlet i den ypperste verdenseliten. Etter VM-gullet på Ironman 70.3 i 2019, ble han naturligvis nominert til årets gjennombrudd på idrettsgallaen. Kun en fornuftstridig sesong av fotballspilleren Erling Braut Haaland, satt en stopper for nok en pokal i samlingen.

Da dette intervjuet finner sted er Gustav inne i en svært krevende og viktig treningsperiode med Worldcuplaget i triatlon. Gjengen er samlet i Rio Maior i Portugal med ett mål for øye: OL i Tokyo.

Ettersom karrierens kanskje viktigste mål er et halvår unna, er det verken tid for feilskjær eller hvileskjær. Med åtte blytunge treningstimer i banken fra dagen før, kan Gustav likevel unne seg å skeie ut med en ”hviledag”. Da triatleten presiserer hva han legger i begrepet, innser undertegnede at det er forskjell folk.

– I dag blir det bare 100 kilometer sykling og én pizza, utdyper han med den største selvfølgelighet.

Gustav forteller at han aldri har vært i Rio Maior. Det er likevel langt fra noen tilfeldighet at laget har valgt nettopp denne destinasjonen.

– Som triatleter er vi avhengig av et 50-metersbasseng og fine sykkelveier. Løpefasilitene er greie nok, men jeg ville nok ikke dratt hit om jeg var friidrettsutøver.

‍

Testregime i laboratoriet
I tillegg til å være en del av Worldcuplaget, er Gustav Iden en del av ”OL-gruppen”. Den inkluderer Kristian Blummenfelt, Casper Stornes og Lotte Miller. Kvartetten får litt ekstra oppfølging inn mot kommende OL i Tokyo. Dette innebærer blant annet regelmessige besøk i et laboratorium i Bergen, der de tester og måler alle faktorer som kan ha innvirkning på fysisk prestasjon.

– Vi analyserer én muskelgruppe av gangen i et muskeloksymeter, som måler hemoglobin og methemoglobin. Dette gir informasjon om hvor mye oksygen som er tilgjengelig i muskelen, og definerer dermed om man ligger under, på eller over terskel. Videre beskrives formutviklingen, samt i hvilken grad man produserer hvite og røde blodceller.

Testregimet utnyttes for å iverksette optimaliseringstiltak. Dermed har OL-gruppen tro på at de til enhver tid trener optimalt.

– Ettersom vi tester såpass ofte og kan justere deretter, trener vi aldri et halvår uten full kontroll på utviklingen. Treningen må justeres hele tiden, ellers kommer man bakpå. En feil mange gjør, er å gå i gang med et treningsregime, som for eksempel handler om mye terskel. Med mye trening rundt terskel, opplever man gjerne fremgang i starten, men glemmer nok at det mer enn bare terskel som skal til for å bli best.

Testregimet krever ekstremt mye tid og ressurser, og ikke minst svært spesialisert kunnskap om idrettsteori og fysiologi. Gustav trekker frem testansvarlig Olav Alexander Bu, som en sentral brikke i dette opplegget. Det er ikke bare de tilgjengelige ressursene i laboratoriet som gjør at Norges Triatlonforbund skiller seg ut i verdenstoppen hva gjelder intensitetsstyring. Det handler i vel så stor grad om måten dataen analyseres og utnyttes.

– Jeg tror ganske mange tar en laktattest ”i blinde”, og ikke evner å utnytte den fornuftig. Da blir resultatet ganske unyttig. En grundig analyse er avgjørende for å kunne foreta optimaliseringstiltak.

Gustav utdyper og eksemplifiserer.

– Sist gang jeg var på laben, fant vi ut at jeg skulle redusere intensiteten litt på den aller hardeste syklingen, og finne mer tilbake til terskel. På løp skal jeg ha litt lengre draglengde, mens jeg på svøm skal fortsette med det jeg har gjort. Vi gjør hele tiden små justeringer på bakgrunn av eksempelvis hvilke mangler vi har, samt hvordan muskelfibersammensetningen er.

‍

”Den hellige treenigheten i norsk triatlon”
I tillegg til optimal intensitetsstyring, vektlegger Gustav betydningen av en treningskamerat som Kristian Blummenfelt. De har trent eksepsjonelt bra sammen siden årene på toppidrettslinjen ved Tertnes Videregående. De siste fem årene har også Casper Stornes vært en sentral del av satsningen. Sammen utgjør trioen ”den hellige treenigheten i norsk triatlon”.

Som utøvere i OL-gruppen, opererer trioen med de samme hovedlinjene i treningsprogrammet. Med bakgrunn i det nevnte testregimet, tilrettelegges det likevel for individuelle behov, i form av detaljstyring på bestemte økter.

– Vi trener sammen på alle økter, men implementerer optimaliseringstiltak for hver enkelt utøver. For min del handler det nå om å jobbe med distansekapasiteten i større grad enn høyere fart. Derfor løp jeg 2000-metere i går, mens eksempelvis Kristian fordelte den totale intervallengden på 1000-metere.

Slik individualisering utgjør et svært interessant og viktig læringspunkt for utøvere som trener i grupper. Et godt treningsmiljø kan være gunstig i form av sosiale stimuli, oppmuntring, støtte og motivasjon. Det kan videre gi grobunn for konstruktiv kritikk, kontinuitet, samt det å være sammen om en målsetning. Samtidig er det flere potensielle fallgruver, om man utelukkende følger strømmen og ikke respekterer individuelle behov. OL-gruppen tar hensyn til at én gitt hastighet eller draglengde ikke nødvendigvis er optimal for alle i gruppen til enhver tid.

– Man skal ikke se seg blind på gruppen. Det viktigste er treningen du legger ned selv – ikke at man er i en gruppe.

‍

Vektingen av svømming, sykling og løping
Syklingen anses av mange for å være den mest utslagsgivende i triatlon, da den utgjør en betydelig andel av konkurransen, både i kilometer og tid. På spørsmål om hvordan Gustav vekter viktigheten av henholdsvis svømming, sykling og løping, deler han et noe mer reflektert resonnement.

– Det er typisk blant norske mosjonist-triatleter å tenke at svømmingen krever ekstremt mye tid for å oppnå en liten forbedring. På sykkel får man derimot en vesentlig større tidsforbedring på tilsvarende treningsinnsats. Derfor er det mange som ikke ser verdien av å dunke 4-5 ekstraøkter i bassenget, i håp om å tjene bortimot 20 sekunder på en hel distanse. For de av oss som ønsker å vinne OL, har derimot alle sekunder betydning. Man kan ikke sluntre unna svømmingen.

Ettersom svømmingen tradisjonelt har vært Gustavs svakeste disiplin, har han i iverksatt konkrete tiltak for å heve nivået.

– Svømmingen prioriteres sterkt – ikke nødvendigvis i tid, men i energi. Treningen i bassenget gjennomføres hovedsakelig på høy belastning. Annenhver svømmeøkt er veldig hard. Selv om antallet treningstimer i bassenget ikke er så høyt, er belastningen likevel relativt høy. Vi registrerer naturligvis flest treningstimer på sykkel, fordi syklingen ikke har så høy belastning, og det er lett å loggføre mange timer.

‍

”Mediegjennombrudd” for triatlon i Norge
28. april 2018 ble en historisk dag for norsk triatlon, så vel som for internasjonal triatlon. Under verdensserien (WTS) på Bermuda, kunne OL-gruppen endelig notere Norges første seier på den største scenen. Trioen Casper Stornes, Kristian Blummenfelt og Gustav Iden tapetserte likeså godt hele pallen – en bragd ingen andre nasjoner har maktet, verken før eller siden. Dermed seilte plutselig alle opp som medaljekandidater i det forestående OL i Tokyo. Det medførte naturligvis også betraktelig mer oppmerksomhet i norske medier.

– Det ble et ”mediegjennombrudd” i Norge, noe som førte til at folk virkelig fikk opp øynene for triatlon. Enkeltprestasjonene kom faktisk ikke så overraskende på oss, men at alle skulle lykkes samme dagen blant verdenseliten var litt spesielt. Vi hadde trent ganske spesifikt i høyden inn mot den konkurransen, og snakket faktisk dagen i forveien om at det var mulig. Vi hadde satt oss inn i ulike scenarier og var generelt veldig godt forberedt.

‍

Big in Taiwan
Dette var dog bare forsmaken på hva Iden og OL-gruppen skulle prestere blant verdenseliten. I september 2019, passerte Gustav målseglet i ensom majestet under VM i Ironman 70.3. Dermed ble han kronet til verdensmester i triatlon.

På kjøpet fikk Gustav status som rikskjendis på Taiwan. På hodet hadde han nemlig en caps med symbolene ”Puyan Shun Tse Kaung”, som refererer til Shun Tse-tempelet i Puyan, Changhua. Bakgrunnshistorien var at Gustav fant hodeplagget på bakken under en treningssamling i Japan måneden i forveien. Han var fullstendig uvitende om at dette er et taoist-tempel med et helt sentralt renommé i Taiwans kulturarv.

Den riksdekkende kanalen Eastern Broadcasting Company (EBC) hadde samme kvelden capsen som hovedtema i et av sine programmer. Dermed var ”kong Gustav 70.3 av triatlon” plutselig en celebritet også på Taiwan.

– Det går ikke an å planlegge noe sånt – det var helt sinnsykt! I etterkant ble jeg invitert bort noen dager. Da vi kom ut av flyet fortalte ledsageren min at mediene ventet utenfor gaten. Femten skritt fra flyet sto det minst ti journalister, som hadde tatt turen til flyplassen utelukkende for at jeg skulle vinke til kameraet og si hei til Taiwan. Deretter var det et non-stop kjør i to døgn med pressekonferanser, signeringer og fotograferinger.

Medieoppmerksomheten var naturligvis stor stas, men det må innrømmes at det også ble ganske slitsomt etter hvert. Det hadde vært svært utfordrende å fokusere på en asketisk toppidrettstilværelse om dette ble hverdagslige omgivelser. Oppholdet medførte uansett at Gustav i dag har et nært forhold til landet. Han har, som ypperst(!) få nordmenn, blitt æresborger på Taiwan. Det synlige beviset er stemplet på gullpapir og henger i monter på gutterommet.

– Taiwan virket som et fredelig og fint land. Jeg har faktisk tenkt meg dit for å feire litt, hvis det går bra i OL.

‍

Trygghetens fordeler og ulemper
Det å være eliteutøver i utholdenhetsidretter er ikke nødvendigvis spesielt lukrativt. Snarere tvert i mot: Den arketypiske norske utholdenhetsutøveren lever gjerne av ”brød og vann”. Drivkraften baseres hovedsakelig på idrettsglede, fremfor betydelige inntekter.

Gustav legger ikke skjul på at pågangen fra sponsorer før og etter VM-gullet i Ironman 70.3, har vært som dag og natt. I tillegg til en god dose premiepenger, gir inntektene fra sponsorer kjærkommen trygghet.

– Det har vært ekstremt stor forskjell! Nå har jeg allerede en årslønn før sesongen har begynt, så det har vært et tydelig løft. Samtidig har det vært litt mer forpliktelser overfor sponsorer, som eksempelvis at vi setter av noen mediedager. Men det er spennende og veldig gøy, og gir faktisk muligheten til å leve av idretten.

Innad i Worldcuplaget er utøverne samtidig svært bevisste på at den økonomiske tryggheten ikke skal bli en hvilepute. Verken penger eller utdannelse reduserer appetitten for videre satsing og utvikling.

– Vi har tullet litt med at ”trygghet ikke gjør deg sulten nok”. Selv har jeg fullført videregående, men både Kristian og Casper mener det var viktig for dem ikke å fullføre videregående – ettersom de da ville ha noe å falle tilbake på. Det skal virkelig satses om man skal nå toppen!

”Trygghet gjør deg ikke sulten nok”

‍

Sosiale medier
En annen plattform Gustav har viet en viss satsing – og på mange måter nådd toppen – er sosiale medier. Per dags dato har han 36 000 følgere på Instagram og 5550 på Strava. Likevel bedyrer han en smule ironisk: ” F**k Instagram, Strava is my jam”.

– Sosiale medier har blitt en stor og ganske viktig plattform. Før var det veldig lekent, og jeg delte bare det som falt meg inn. Nå har jeg noen forpliktelser, samtidig som jeg bevisst er litt mer provoserende.

På Strava og Instagram serverer Gustav et skråblikk på toppidrettstilværelsen. Han krydrer det hele med en god dose selvironi, skarpe stikk og kontroversielle utspill – noe følgerne vet å sette pris på. Gustav er åpen og ærlig om treningen, og disiplene hans flokker seg rundt for å ta del i både oppturer og nedturer. Som Robert Greiner én gang sa: ”Sosiale medier har på mange vis gitt oss mennesker leirbålet tilbake”.

– Min måte å være et forbilde, er bare å være meg selv – altså at ikke alt skal være kjedelig ”sponsor-mat” og helt A4. I Norge er det mange kjedelige idrettsutøvere, men noen få som er litt mer frempå. Min strategi er å gjøre min greie og ikke tenke så mye på hva andre mener. Jeg kommer aldri til starte en så kjedelig blogg som den Klæbo driver, tilføyer han med et glimt i øyet.

”Jeg kommer aldri til starte en så kjedelig blogg som den Klæbo driver”

‍

”Å vinne er et valg”
Gustavs personlige drivkraft favnes av sitatet ”å vinne er et valg”. Allerede under årene på ungdomsskolen bestemte han seg for å ta konsekvensene av ønsket om å bli best. Det innebar merkverdige treningsdoser. Helgene ble gått i møte med skrekkblandet fryd, ettersom fredagene inneholdt tre økter. Da Kondis møtte Gustav som 18-åring, var treningsdosene økt ytterligere (se tabell 1).

I skrivende stund er 35 timer ansett som en gylden standard. De vitenskapelige testresultatene indikerer at det ikke nødvendigvis er noe å tjene et høyere timeantall. For å øke totalbelastningen, skrur triatletene heller til intensiteten på de treningstimene som er til rådighet.

”Å vinne er et valg”

‍

Vinnerskalle med mental styrke
Foruten den enorme fysiske påkjenningen, setter et slikt treningsregime krav til en rå mentalitet. Den stereotypiske triatleten opererer derfor med holdningen ”go hard or go home”? Gustav understreker at det er hårfin balansegang mellom kvalitet og kvantitet i treningen. Han legger ikke skjul på at triatletene i verdenseliten gjerne må si som Ole Brum: ”Ja, takk – begge deler”.

– Vi trener veldig ofte veldig hardt, og volumet er i tillegg svært høyt. Belastningen er vesentlig høyere enn i de fleste andre idretter – ja, egentlig alle idretter. Det er ingen andre som trener på tilsvarende belastning som oss. Hovedgrunnen til det, er at vi har tre forskjellige disipliner, og vi får nokså variert belastning. En rendyrket løper vil ikke tåle tilsvarende belastning i antall timer. Som triatlet, trener jeg bortimot like mye som en eliteløper, i tillegg til svømming og sykling.

Treningskameraten, Kristian Blummenfelt, rapporterer om 1300 treningstimer, noe som i snitt innebærer mer enn tre og en halv time trening hver dag hele året. Medregnet noe redusert mengde i konkurranseperiodene, er totalbelastningen altså vesentlig større i andre treningsperioder.

– Treningsmengden varierer en del fra uke til uke, men det blir gjerne +/- 35 timer, der ingenting er ”loffetrening” – om det er et uttrykk det er lov å bruke. All trening har en hensikt. Alt er rettet mot å bli bedre. En tøff, men typisk uke på treningsleir kan inkludere 45 kilometer svømming, 400 kilometer sykling og 120 kilometer løping.

Med slike enorme treningsdoser, erfarer Gustav ofte at det kan være hardt å komme i gang med øktene. Han er dog så eksepsjonelt godt trent, at hjulene gjerne ruller godt så fort han får i gang dieselmotoren.

– Selv om kroppen føles ganske tung i starten av en økt, kan det bli veldig bra. Under oppvarmingen til gårsdagens intervall, følte jeg meg enda tyngre enn vanlig. Jeg var stiv i lårene etter en 8-timersdag, dagen i forveien. Da er det ikke så gøy å begynne med baneintervaller à 7x2000 meter. Men det løsnet idet jeg begynte, noe som resulterte i 3:10-fart de første fem dragene. Da målte jeg rundt 1.0 i laktat, legger han til – som om det var den største selvfølgelighet. På bakgrunn av at undertegnede satt en kaffetår i halsen og fulgte opp med lattermild reaksjon, innser han at det er nokså oppløftende. Han kan likevel meddele at avslutningen på økta var enda mer imponerende og gledelig.

– På det sjette draget økte jeg farten til det som føltes som terskel, og klokket inn de to siste 2000-meterne på 5.50 og 5.59 (noe som tilsvarer 2.55 min/km og 2.59,5 min/km). Da målte jeg ikke laktat, men jeg hadde veldig god kontroll. Så jeg krysser fingrene for at jeg ikke har bommet med et halvår på toppformen, legger han til med hentydning til OL-konkurransen 27.juli.

‍

Treningsglede som suksessfaktor
Gustav besitter åpenbart både en enorm fysisk kapasitet og en rå mentalitet. Dette blir likevel ikke ansett som hans største styrker. Landslagstreneren, Arild Tveiten, eksemplifiserer ved å referere til en samling i regi av Olympiatoppen. Utøvere fra alle sommeridretter ble spurt om å diskutere hva man må ofre for å bli best i verden.

– Gustav svarte oppriktig at han ikke forstod spørsmålet. Han utdypet at han hver eneste dag føler seg heldig og privilegert, som får lov til å gjøre det artigste han vet om. Dermed var konkusjonen at han ikke ofret noe.

Man kan komme langt med et fysisk talent, samt trenings- og vinnervilje. Gustav mener dog at treningsgleden har vært det mest essensielle i hans idrettslige suksess.

– Min største styrke er treningsgleden. Jeg gjør dette fordi jeg synes det er gøy, og for at jeg har satt meg et mål. Naturligvis kan det av og til være vanskelig å komme i gang med treningen, men når kroppen først har kommet i gang, er det bortimot alltid en fornøyelse!

”Min største styrke er treningsgleden”

‍

”Family Fitness”
Utspringet for denne treningsgleden, har sin naturlige forklaring. I likhet med mange andre toppidrettsutøvere, slekter Gustav fra en usedvanlig sprek, allsidig og idrettsglad familie. Foreldrene Marit og Geir har tilrettelagt for en aktiv hverdag, og ferier med innslag av både fjell, landevei, skog og vann. De har videre bidratt som både støttespillere, sparringspartnere og delvis konkurrenter for sine barn. Gustav vedkjenner at dette har ufarliggjort konkurransesituasjonen, og medført at han og søsknene allerede fra ung alder ofte har opplevd mestringsfølelse. Slik har familien dyrket et naturlig forhold til det å konkurrere, samt skapt glede og engasjement for den daglige treningen.

Foreldrenes varierte bakgrunn har tilført ulike stimuli til livet som toppidrettsutøver. Som pedagog i barnehage og tidligere musiker, har faren Geir tilført mye lek og moro til treningshverdagen. Han har også 26 utgaver av sykkelrittet Bergen-Voss i beltet, og er stadig på startstreken i de lokale løpskarusellene. I takt med barnas økende idrettsinteresse, har han også tatt trener 2-kurs, som instruktør for sykkel.

– Faren min startet i utgangspunktet Åsane Sykkelklubb for at min bror, søster og jeg skulle ha et ordentlig sted å trene. Miljøet i klubben blomstret raskt og jeg elsket å sykle, men plutselig fant jeg ut at triatlon var enda artigere.

Heller ikke de resterende familiemedlemmene gjør skam på samlebegrepet ”Family Fitness”. Moren Marit har en imponerende merittliste, med blant annet ni seire i klassikeren Bergen-Voss, samt titlene norsk- og nordisk veteranmester på sykkel. Broren Mikal har gjort seg bemerket i juniorklassene i triatlon både nasjonalt og internasjonalt. Han opererer i dag som trener for triatletene ved Haugesund Toppidrettsgymnas, i tillegg til å ha en viktig rolle som personlig trener og sparringspartner på landslaget. Søsteren Pernille har oppnådd gode resultater i både løping og sykling, med blant annet NM-bronse i juniorklassen i temposykling.

‍

Kunne hevdet seg også i spesialiserte idretter
Som triatlet får Gustav utfoldet sitt allsidige repertoar. Det er en tøff nøtt å skulle mestre tre ulike idretter, med isolerte krav til både teknikk, fart og utholdenhet. Utfordringen trigger han, og det å skolere komplementære egenskaper dyrker treningsgleden ytterligere. Videre bedyrer han at det blir hypotetisk å spekulere i hvilken idrett ham isolert sett ville gjort det best i.

– Jeg valgte triatlon rett og slett fordi det er artigst! Isolert sett, tror jeg faktisk jeg kunne prestert best i sykling. Hadde jeg gått all-in, kunne jeg hevdet meg greit sammenlagt i Tour de France. Men det blir litt for ensidig og kjedelig kun å sykle. Samtidig liker jeg ikke at sykling involverer litt mer politikk enn triatlon, og det er vanskeligere å komme seg inn på et profflag. Gjør man det godt i triatlon, kan man gjøre litt som man vil, mens man i sykling også må være en lagspiller.

”Hadde jeg gått all-in, kunne jeg hevdet meg greit sammenlagt i Tour de France.”

Ettersom Gustav selv vekter pasningen perfekt, kan ikke undertegnede dy seg med å smashe inn et hypotetisk scenario. Gustav blir bedt om å forestille seg et nytt besøk i Taiwan, etter braksuksess i Tokyo-OL, hvor han blir tilbudt kapteinsrollen i et profflag med World Tour-lisens. Dermed får han muligheten til å sykle for egne sjanser under Tour de France.

– Da hadde jeg svart 2022, erklærer han uten betenkningstid. Det virker å være en fristende tanke for oss begge.

Gustav forteller videre om sin fascinasjon for løping. Det å løpe i fjellene hjemme i Bergen beskrives som helt spesielt og ekstremt deilig. Som en stolt bergenser, har han naturligvis ved flere tilfeller deltatt i det prestisjetunge motbakkeløpet Stotzenkleieven Opp. Konkurransen kan kort beskrives med 301 høydemetre fordelt på en 910 meter lang løype, 36 % gjennomsnittlig stigning og 800 trappetrinn i stein.

Løpet setter åpenbart høye krav til både fysiske, tekniske og mentale egenskaper. Det siste fikk Jakob Ingebrigtsen smertelig erfare, da han i 2017-utgaven kollapset like før mål, og haltet inn med hjelp av en tilskuer

Med kun to spesifikke økter i Stoltzekleiven, klinket Gustav til med 8.25 i 2015. Dermed plasserte han seg på 7.plass på løpets ”hall of fame” – en samling bestående av landets beste O2-snappere i alle slags utholdenhetsgrener. På plassene foran finner man utelukkende internasjonale motbakkespesialister, som Stian Øvergaard Aarvik, Thorbjørn Ludvigsen og Stian Angermund-Vik. Bak Gustav registrerer man eksempelvis Sindre Buraas (juniorverdensmester i motbakkeløp og 13.11 på 5000m), Jonathan Albon (flere ganger verdensmester i Obstacle Course Racing, Ultra Sky Marathon og Spartan Race), Øystein Sylta (nordisk mester i terrengløp og 2:15 på maraton), Henrik Ingebrigtsen (3.31,46 på 1500m, 7.36,85 på 3000m, samt europamester på 1500m) samt en rekke eliteutøvere i langrenn, skiskyting, orientering og mellom- og langdistanseløping.

– Jeg burde vel snust på rekorden om jeg virkelig jobbet for det. Det hadde vært gøy å spesialtrent for å ta rekorden, men det krever mer tid og innsats enn det jeg ville fått igjen for det.

Både konkurrentene i Stoltzekleiven Opp og den norske triatlonfansen, kan prise seg lykkelige for at han inntil videre har fullt fokus på triatlon. Med verdensmestertittelen friskt i minne, samt svært lovende prestasjoner i laben og på trening, er han på skuddhold til medalje, heder og ære i Tokyo-OL. Tiden vil vise om ”Kong Gustav 70.3” også vil ta tronen på den olympiske distansen.

‍

‍
Gustavs tips til deg som ønsker å lykkes som triatlet

‍
Ha en mening med hver enkelt treningsøkt. Det burde ligge en tanke til grunn for hvorfor man gjennomfører nettopp den økten. Da er det enklere å gjennomføre økten på høyt nivå. Har du for eksempel en svømmeøkt som skal utfordre deg på VO2-maks, er det vesentlig enklere å gjennomføre om man har tenkt grundig igjennom hva du får igjen for treningen, og hva du eventuelt går glipp av om du ikke gjennomfører etter planen.

‍

Fakta om Gustav

‍
• Fullt navn: Gustav Iden.
• Alder: 23 år.
• Bosted: Bergen.
• Yrke: Triatlet.
• Team: Norges triatlonlandslag.
• Sivil status: Singel.
• Utvalgte meritter:
• Personlige rekorder på utvalgte distanser:

‍

"9 kjappe"

‍
1. Beskriv deg selv med tre ord som triatlet og privatperson? Som triatlet: Smart, arbeidsvillig og glad. Som privatperson: Slapp, ”prokastinerende” og glad.
2. Forbilde? Thor Hushovd.
3. Hva inspirerer/motiverer deg i treningshverdagen? Utvikling.
4. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Sykkel.
5. ”Fun fact” om deg selv? Jeg har vært med på audition til Melodi Grand Prix Junior.
6. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? De fleste toppidrettsutøvere i Norge trener for slapt.
7. Beste motivasjonstips? ”Å vinne er et valg”.
8. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
• Donald Trump: Han er en artig skrue, som melder sjuke ting på Twitter. Han er 1000 ganger mer kontroversiell enn meg.
• Lance Armstrong: Han er pratsom og har mye innsikt om å prestere. Til tross for at han var gjennomdopet, har han en rå mentalitet.
• Jesus: Jeg er ikke kristen, men personen Jesus virker veldig fin. Han kunne tilført samtalen et annet perspektiv.
• Hadde undertegnede vært sjef i TV-Norge hadde jeg investert mye i et slikt konsept.
9. Dilemma: Over eller under terskel? Over.

‍

3 om Gustav

• Arild Tveiten (trener på landslaget): ”Som utøver er Gustav treningsvillig og treningsintelligent, med stor forståelse for hva som kreves og hvorfor. Med litt talent på toppen av det hele, ligger framtiden foran han. Som privatperson er han hyggelig og imøtekommende overfor alle. Han setter sitt preg på alle samlinger med sitt gode humør, og er en god motivator for de andre. Egenskapene gjør at Gustav er viktig å ha på laget.”
• Lotte Miller (treningskamerat i OL-gruppen): ”Gustav er Espen Askeladden i real life. Han driter i normen og er 110 % seg selv.”
• Geir Iden (faren til Gustav): ”Gustav er en veldig grei gutt, som det er enkelt å forholde seg til. Han har alltid vist enorm treningsglede og har aldri sagt nei til fysisk aktivitet. Generelt har han alltid vært flink – kanskje ikke flinkest – men absolutt flink. Videre er han veldig åpen og ærlig om målene han setter seg. Da han gikk i tredje klasse på barneskolen, hadde han allerede bestemt seg for at han skulle vinne Knarvikmila idet han gikk i syvende klasse. Da han var seksten år, bestemte han seg for å gå all-in med triatlon. Det å håndtere et langtidsperspektiv har alltid kjennetegnet han. Denne innstillingen gjør at han faktisk er på skuddhold til å vinne OL-gull i Tokyo. For min del er det viktigste at han kan være med å kjempe i toppen. Om han vinner, er strengt talt mer eller mindre uinteressant.”

‍

Gustavs treningsuke varierer naturligvis med årstid og fase i treningsprogrammet.
Slik trente han på treningsleir i Rio Maior i Portugal i uke 4, 2020.

‍

Fullt navn: Marius Vedvik

Alder: 28 år

Bosted: Bergen

Yrke: Løper / jobber 50 prosent for et eiendomsfirma

Sivil status: Singel

Personlige rekorder på utvalgte distanser: 1500m: 3.44,04. 3000m: 7.54,56. 5000m: 13.29,46. 10000m: 28.42,15. Halvmaraton: 1:04:14. Maraton: 2:21:50.

Meritter: NM-gull 5000m i 2014 og 2016. Nordisk gull 10000m i 2014. NM-gull terrengløp. NM-gull 1500m og 3000m innendørs. NM-gull halvmaraton og maraton. 14. og 27.plass på 10 000m i EM 2014 og 2018. Seier i Sentrumsløpet og Oslo Maraton.

‍

1. Favorittøkt?

12x400 i 5000-fart med 200 meter joggepause + 3x200 meter i 1500-fart. Gjerne 3 dager før en 5000 meter.

‍

2. Beste løpsopplevelse?

Mange å velge mellom, men må trekke fram då eg løp 28.42 og persa på 10 000 i Los Angeles i fjor. Resultatet kom uventa og etter nokre måneder med middels resultat på trening og i konkurranse. Eit magisk løp frå start til slutt, der eg knapt kjente smerte underveis. Skjer ekstremt sjelden. Er vel kun 5 frå Norden som har sprunge fortare på 10000 bane siste 20 åra. Ein stor opptur i ein sesong som ellers var brukbar, med unntak av ein tung dag i Berlin...

3. Forbilde?

Har vel ingen spesielle ingen idretten, men ser opp til mange. Vil trekke fram Sondre Nordstad Moen og Team Ingebrigtsen som viser at det går an å hevde seg på høgt internasjonalt nivå sjølv om ein kjem frå Norge. Utenom idretten vil eg trekke fram min far.

4. Foretrukket underlag/terreng?

Liker både terreng, gate og bane, men ingenting slår følelsen av å vere i toppform på eit baneløp eller baneøkt, så må velge tartandekket der.

5. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?

Gjerne en banan eller to, koffein gjennom energidrikk eller kaffe og to-tre skiver med syltetøy.

6. Hovedfokus for å bli en bedre løper?

Trening først og fremst. Har tidligare respondert på å springe 160-200km i veka. Dersom man får ein god samansetning og rolig og hardt der så bør man ha gode forutsetninger for å springe fort. Ellers har eg fokus på å sove nok, restituere godt, ha det fint og få i nok og riktig næring. Mange faktorer som skal klaffe for at manspringer fort over lang tid. Minst mulig tilfeldigheter.

7. Beskriv deg selv med tre ord som løper og privatperson? Som løper: Offensiv, uredd og uforutsigbar. Som privatperson: Ydmyk, positiv og humoristisk.

8. Hvor og på hvilken tid løper du maraton om 10 år?

Løper gjerne under 2:10 på maraton i Berlin om 10 år, men då må alt klaffe! Alt handler om trening, prioriteringer og gode førebuingar på alle nivå.

9. Beste motivasjonstips?

Sett deg gjerne eit konkret mål. Det kan vere alt frå å få meir energi i kvardagen, til å slå kollegaen på eit mosjonsløp eller til å springe under 50 minutt på 10km. I tillegg kan det ofte vere lurt å ha nokon å trene med. då kan ein pushe kvarandre og bli bedre i lag, noko som ofte er motiverande i seg sjølv.

10. Kan jeg ikke klare meg uten som løper?

Må ha gode treningskamerater. Har vert heldig å hatt det i Gular i fleire år. Hjelper på gleden og motivasjonen og ha fleire å trene med.

11. Det beste og værste med løpingen?

Det beste er mestringsfølelsen etter ein god økt eller eit godt løp. Få ting som slår å vinne eit viktig løp eller å slå sin eigen personlige rekord, enten på trening eller i konkurranse. Det verste er at ein blir målt absolutt heile tida. Kan vere slitsomt når ein ikkje får det til av ulike årsaker.

12. Tips til sportsdokumentar/film?

”Born to run” med Sebastian Coe er ein klassiker. Ligg ute på Youtube, og det skal godt gjerast å ikkje bli inspirert av den. Sebastian Coe sprang vanvittig fort på 80-talet, tidene på 800m og 1500m står seg godt fortsatt.

13. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe?

Må bestemme seg for at ein skal trene godt, søke kunnskap der den er og gjennomføre ein plan som er gjennomtenkt og god.

14. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette?

At ein gjer ting som er uforenlig med utvikling i idrett. Handler om kosthold, alkohol,døgnrytme og liknande. Må vite ka konsekvens ulike handlinger har.

15. Største styrke som løper?

Eg er offensiv,har trua på meg sjølv og pusher grensene på trening og i konkurranse. Ikkje redd for å trene hardt eller gå egne veiar. Gjorde at eg fort kom opp på eit høgt nivå.

16. Største svakhet som løper?

En styrke kan også vere en svakhet. Til tider har eg kjørt kroppen for hardt med mange hardøkter, mange konkurranser og lite tid til restitusjon. Det har fungert i perioder, men ikkje over tid. Ellers har eg det siste året vert for mykje sjuk. Det har stoppa utviklinga litt. Men har trua på at det skal løse seg snart, har vert lite sjuk frå 2012-2017. Må tilbake til den kontinuiteten.

17. Hvordan sover du?

Sover godt. Legger meg gjerne 22.30 og står opp rundt 07.00. Då skal søvnen vere god nok. Kan analysere søvnen i ettertid ved hjelp av min klokke, der kan eg sjå om søvnkvaliteten er god eller dårlig, og som regel er den bra.

18. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?

Skulle gjerne vert god i fotball, tennis og/eller badminton. Har spelt fotball og badminton i mange år. Hadde vel begrensa fotballtalent, mens badminton kunne blitt bra. Men i dag er eg glad for at eg valgte løping, som har blitt både en jobb og en lidenskap.

19. Når er du eller har du vært umotivert for løpingen? Hva gjør du for å få tilbake motivasjonen?

Sleit vel litt med motivasjonen etter EM i Berlin. Då trente eg ikkje som normalt i september og oktober. Men klarte å bygge opp ny motivasjon og sjå framover mot 2020-sesongen. Tips for å finne tilbake motivasjon er å alltid sjå framover og tenke på nye mål. Løpinga har gitt meg mange magiske øyeblikk, så det hjelper å sjå tilbake på dei iblant og.

20. Hva er dine viktigste tips / grep forå unngå skader? Når man først er skadet, hvordan kan man opprettholde bestmulig form?

Eg har vert heldig å unngått skader sidan eg starta i 2010-2011. Først og fremst har eg tilpassa belastningen etter kva kroppen toler, i tillegg til å bruke massasje og forebyggande styrketrening. Ikkje auke mengden for mykje frå veke til veke,måned til måned og år til år. Kroppen skal venne seg til ny belastningen, og blir det for stor endring sliter den ofte med å tilpasse seg og svarer med skade. Aquajogg og ellipse vil eg anbefale som alternativ trening dersom man er skada. Det kan vere vanskelig å få like høg puls som ved løping, men utbyttet er likevel bra og det viktigste er at kroppen holder seg i gang så det blir enklare å komme tilbake etter skadeperioden. Også her er det viktig å skille mellom rolig og hard trening.

‍

21. 3 ”Fun facts” om deg selv? 1) Brukte nesten aldri pulsbelte før 2017. 2) Startet idrettskarrieren som håndballkeeper for Førde IL. 3) Ble solbrent på dag 1 (time 1) under treningsleiren på Tenerife i 2014.

‍

22. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Det er lite hensiktsmessig å sammenligne idretter. Hver enkelt burde heller fokusere på hvordan man kan utvikle sitt eget produkt istedenfor å rakke ned på andre idretter.

‍

23. Tips/anbefaling til a) bok, b) film, c)Tv-serie, d) hobby? Bok: Panserhjerte, Jo Nesbø. Film: Top Gun. Tv-serie: 24. Hobby: Se fotball, helst Premier League og Champions League.

‍

24. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Arne Risa, Knut Kvalheim og Sondre Nordstad Moen. Det hadde blitt en hyggelig middag med god kompetanse om løping.

‍

25. Dilemma: Over eller under terskel? Over.

‍

26. Hva er det ultimate målet med idrettskarrieren? Etablere meg blant de  aller beste langdistanseløperne i Europa.

1. Tre ord som beskriver deg som løper? Strukturert, målbevisst og treningsglad.

2. Et par ”fun facts” om deg selv? Jeg har vært DJ og jeg følger overhodet ikke med på internasjonal løping. 

3. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? At jeg egentlig føler jeg ikke er så seriøs.

4. Har din utdanning og arbeidserfaring innen media og kommunikasjon bidratt til utvikling og suksess som langdistanseløper? Jeg er glad i å forenkle. Da tror jeg man kommer raskere til kjernen av problematikken. Det har helt klart hjulpet. Dessuten kan jeg dramaturgi. Lev livet ditt på en måte som gjør deg til historiens helt.

5. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Løpemessig så er det perfekt dersom jeg gjennomfører det som står på planen. Så enkelt finner man lykke med løping.

6. Beste løpsopplevelse? Praha Halvmaraton 2018. 1:13:43.

7. Beste motivasjonstips? Bruk så kort tid du kan fra du har bestemt deg for å trene til du faktisk er ute og trener. Jeg skifter gjerne mens jeg legger ungene, så er jeg klar med en gang de har sovnet.

8. Drømmeferie? Fjelltur i Norge.

9. Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen? Folk som gidder å prøve.

10. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Spiser kornblanding og yoghurt hver dag til frokost. Også før konkurranser.

11. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? David Bowie. En fyr på evig søken etter å fornye seg.

12. Hovedfokus for å bli en bedre løper? Kontinuitet, mengde og terskeltrening.

13. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe? Meld deg inn i en løpeklubb, eller få et nettverk som kan mer enn deg. Motivasjon kommer ikke til deg. Du må oppsøke den. Og ingenting motiverer mer enn motiverte folk.

14. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? Ikke synes synd på deg selv. Og slutt å klage. Det er ikke noe verre for deg enn for andre (med noen få unntak).

15. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Fotball.

16. Forbilde? Thomas Stordalen.

17. Favorittøkt? 4x2k rett under terskel. Så lange drag at det ikke går for fort. Og greit med tid rundt terskel.

18. Når er du eller har du vært umotivert for løpingen? Når jeg sliter, ikke får til det jeg prøver på og må kutte noen økter. Man må stå i det så snur det til slutt.  

19. Har du et motto/mantra for en mer aktiv hverdag? Sett deg et mål og start NÅ.

20. Til tross for at bloggen din heter «Overterskel» - i et dilemma: Over eller under terskel? Jeg trener rolig og fornuftig rundt terskel. Stilen, språket og engasjementet i bloggen prøver jeg derimot å legge på et konkurransenivå - overterskel. Det jeg skriver skal potensielt kunne være viktig for den som leser.

21. (Løpe)Motto? "Run for your life!"

(Denne teksten er tidligere også publisert hos Skiforbundet og Kondis)

‍

God planlegging og fine treningsprogram er vel og bra, men ofte er selve gjennomføringen av treningen vel så avgjørende.

Hva som er det optimale treningsprogrammet, diskuteres i det vide og brede blant løpsinteresserte. Mange er svært opptatt av og investerer mye tid, krefter og (kanskje) penger i treningsplanlegging. Et program preges gjerne av god struktur og en fornuftig sammensetning av ulike typer økter. Det er bevissthet rundt små detaljer og utviklingsområder slik at utøveren kan respondere på definerte krav, behov eller mål. Planen er tøff og utfordrende, men antatt gjennomførbar.

Med fasiten i hånden er også evalueringen systematisk. Gjennom en metodisk vurderingsfase kan man ta lærdom av hva som gikk galt, men kanskje enda viktigere: Det som fungerte bra. Hva som skjer under selve gjennomføringen av treningen, kan man derimot stille seg mer kritisk til. Denne teksten er ment som en bevisstgjøring om det som skjer i praksis. Her legges treningsgjennomføringen under lupen.

Få – om noen – treningsprogram vektlegger betydningen av selve gjennomføringen. Få mosjonister har kanskje også et bevisst forhold til dette? Mange ønsker å sette hode og bein på ”autopilot” og håper at treningen gjennomføres mer eller mindre av seg selv. Dette kan eksempelvis resultere i at man ikke pusher som planlagt i tøffere partier, eller innstiller tredemølla på en nokså komfortabel, men ikke tilstrekkelig utfordrende hastighet/motstand. Motsatt tenderer andre i større grad til å være svært bevisste under gjennomføringen, men preges av følelser og instinkter. Dette kan resultere i at man avviker fra de opprinnelige planene og tilpasser økten underveis. ”Den indre stemmen”, stress, smerte og ambivalente tanker påvirker treningsgjennomføringen. Altså, selv om man er svært metodisk og strukturert i forberedelsesfasen og evalueringen, blir utfallet et nokså annet i praksis under selve gjennomføringen. Dette må ikke nødvendigvis være spesielt uheldig – snarere tvert imot i enkelte tilfeller. Det foreligger ingen fasit på hvordan man skal gjennomføre treninger (eller konkurranser) hverken fysisk eller mentalt. Men det kan absolutt være hensiktsmessig å ha et bevisst og veloverveid forhold til treningsgjennomføring. Heldigvis foreligger det tips og retningslinjer for hvordan man kan tilrettelegge for dette.

‍

Fokus på enkle ting underveis
Ved å konsentrere seg om mindre elementer av økta kan man styrke gjennomføringsevnen. Eksempelvis kan man rette fullt fokus på hva klokka viser eller på distansen som skal tilbakelegges. I pausene kan man tillate seg å senke skuldrene en smule, for så å søke inn i ”bobla” igjen. Slik kan man tilrettelegge for å gjennomføre mentale rutiner om og om igjen. Dette utvikler evnen til å holde fokus over tid og motstå forstyrrelser fra sitt eget indre eller fra omgivelsene.

• Eksempel: Uder en intervalløkt med 15 x 400 meter kan man ha fokus på hva klokka viser etter 100m, 200m, 300m og 400m. Bruk pausen til å hente deg inn, og følg med på nedtellingen til oppstart av neste intervall. Tar man eksempelvis sikte på 1 min og 40 sek, kan man forsøke å passere 100m på ca. 25 sek, 200m på 50 sek og 300m på 1 min og 15 sek.
• Sitat: ”For å oppnå gode prestasjoner er man avhengig av evnen til å fokusere og konsentrere seg”. – Betty Buckley

‍

Håndtering av smerte/ubehag og motgang
Det ligger i løpingens natur at høy fart og lang distanse fremprovoserer fysisk og mentalt ubehag. Derfor: Ikke bli overrasket over at løpingen gjør vondt, men fokuser heller på hvordan du skal håndtere smerten når den inntreffer. Evner man å beherske denne smerten underveis, kan det faktisk føles som en slags behagelig rus. Det gir et psykisk kick å pushe kroppen når man samtidig er komfortabel i situasjonen – med smerten og syra det innebærer. Man kan ”løpe seg til mot”. Du kan vinne over den indre stemmen, den fysiske smerten i beina og brystet og den mentale plagen eller kjedsomheten. Dette er avslappende og selvtillitsbyggende. Mot slutten av svært intense treningsøkter eller konkurranser tenker løperlegenden Eliud Kipchoge på månedene med hard trening og forberedelser, og forsøker å nyte øyeblikket. Den indre dialogen preges av stikkord som samler fokuset og styrer tankene mot enkle arbeidsoppgaver, som eksempelvis "lett og fin" eller "rytme og frekvens".

‍
• Eksempel: Tenk at du har erfart denne følelsen utallige ganger før. Forestill deg at du kan håndtere ubehaget over tid og være relativt komfortabel med det. Alle løpere opplever tidvis motgang. Evner man å mestre dette blir gjennomføringen ekstra tilfredsstillende. Det kan være gunstig å betrakte idretten som en måte å utfordre seg selv på, hvor man lærer å takle både motgang og suksess. En positiv indre samtale kan til en viss grad kamuflere ubehaget. Faktisk kan sterke følelser styrke gjennomføringen og prestasjonen.
• Sitat: “Smerte er uunngåelig. Lidelse er valgfritt”. – Haruki Murakami

‍

Aktiv tilnærming til treningsgjennomføringen
Uavhengig av om man er mosjonist eller toppidrettsutøver har man valgt å prioritere trening fremfor andre aktiviteter eller fristelser i tidsrommet økten forekommer. I det økten begynner kan det derfor være greit å være bevisst på at man kommer på trening for å trene og ikke for å bli trent. Denne vesentlige forskjellen skiller en aktiv fra en passiv tilnærming til treningen. En driftig og initiativrik holdning vil styrke gjennomføringsevnen.
‍

• Eksempel: Møt opp på trening og vær innstilt på å «være din egen lykkes smed». Man kan ikke lene seg tilbake og vente på at treningen skal gå av seg selv. Man må stå på for å oppnå målene og ambisjonene for treningen. Det å delta i treningen er en glede i seg selv.
• Sitat: ”Ikke drøm om å vinne. Tren for det”.

‍

Visualisering
Det kan være hensiktsmessig å visualisere ulike faser av treningen. I forkant av økten kan det eksempelvis være gunstig å forestille seg mulige scenarier, hvordan treningen vil kunne oppleves og hvordan man skal håndtere ulike utfall. Dette vil kunne styrke gjennomføringsevnen i kampens hete – både på trening og i konkurranse – ved å skape trygghet og ro, minske usikkerheten og øke motivasjonen. Et bevisst forhold til treningsgjennomføring innebærer også forberedelse av drikke, et ekstra par sko eller annet utstyr og fasiliteter. Mark Spitz er sitert på følgende: ”If you fail to prepare you are prepared to fail”.
‍

• Eksempel: Se for deg hele eller deler av treningsøkten (eller konkurransen) i hodet. Forestill deg hva du har behov for av utstyr, fasiliteter, underlag, sko og ernæring. Alt som kan planlegges og tilrettelegges for vil være gunstig for gjennomføringen.
• Sitat: ”Hvis du vil nå et mål, må du forestille deg å nå det før du faktisk gjør det”. – Zig Ziglar

‍

Plan og gjennomføringsevne
Bestem deg for hva økten skal innebære og hvordan den skal gjennomføres, men ikke for enhver pris. Kjenner man til vondter eller skader, burde man absolutt kaste inn håndkledet. Om det stanger fælt i hode og bein, kan en løsning være å utsette økten, for så heller å forsøke igjen samme kveld eller dagen etter. Samtidig kan en tung start gjerne resultere i en fantastisk økt! Vinner man ved et tilfelle over den indre stemmen og gjennomfører med stil, vil det sannsynligvis være vesentlig enklere ved neste anledning.

‍
• Eksempel: Still inn klokken etter planlagt økt slik at den sier ifra når du skal løpe intervall og når du skal hvile. Konsentrer deg om enkle arbeidsoppgaver underveis (stegfrekvens, pust, avslappet i skulderpartiet osv.) og del økten inn i flere delmål.
• Sitat: "Ikke stopp når du blir sliten. Stopp når du er ferdig".

‍

Målsetting
Utvikling av ambisjoner og mål er svært viktig for å styrke gjennomføringen. Disse burde være både kortsiktige og langsiktige. Samtidig skal de helst være både spesifikke, målbare, oppnåelige, realistiske og tidsbegrensede. Dette vil gi trygghet og ikke minst retning for hva man konkret ønsker å oppnå. Hovedmålsetningen definerer kravene til fysiske, psykiske, tekniske, sosiale og taktiske egenskaper.
‍

• Eksempel: Klargjør tydelige mål og bruk de aktivt i treningsplanleggingen og ikke minst som motivasjon under selve gjennomføringen. Ha vilje til å gå på, ha selvtillit og tro på egne ferdigheter. Som forberedelse til konkurranse opererer enkelte med mottoer som ”tren hardt for å vinne lett”.
• Sitat: ”Suksess er den progressive realiseringen av et verdig mål eller ideal”. - Earl Nightingale
‍

‍
Det foreligger som nevnt ingen fasit på hvordan man skal gjennomføre treninger (eller konkurranser) hverken fysisk eller mentalt. Det vil alltid være ulike veier til Rom. Budskapet i denne teksten er at en metodisk og strukturert planleggings- og forberedelsesfase ikke nødvendigvis resulterer i optimal gjennomføring. Investeringen av tid, krefter og penger gir ikke nødvendigvis avkastning i form av fremgang og prestasjoner på trening og i konkurranse - om man ikke samtidig har et bevisst og veloverveid forhold til selve gjennomføringen. Det kan være hensiktsmessig å ha sin egen treningsgjennomføring under lupen.

De nevnte tipsene og retningslinjene kan tilrettelegge for enkelte. Andre må finne eller kanskje utvikle sine egne prinsipper. Få – om noen – treningsprogram vektlegger betydningen av selve gjennomføringen. Muligens er dette et element som fortjener større fokus? Kanskje kan det løfte kvaliteten og gleden ved treningen til et nytt nivå? Om man evner å integrere et gunstig tankesett under gjennomføringen vil muligens et begrenset treningsgrunnlag likevel resultere i overraskende gode opplevelser og prestasjoner? Patrick Sang, treneren til Eliud Kipchoge, er sitert på følgende utsagn:

”Et atlet kan ha en dårlig forberedelsesperiode, men likevel løpe veldig godt dagen det virkelig teller. Det viktigste er tankesettet; forberedelsene kan være fantastiske, men hvis man ikke har et solid tankesett for løpet vil ikke forberedelsene telle og man kan løpe svært dårlig”.

Mange har erfart stor suksess ved å intensivere fokuset og bevisstheten under selve økten. Det er verdt et forsøk også for dem som i utgangspunktet trives med ”trening på autopilot”. Lykke til med treningsgjennomføringen!

* Fullt navn: Petter Mekvik Rypdal

* Alder: 27

* Øvelser: 5000m-Halvmaraton

* Klubb: Tjalve

* Yrke/studier: Adjunkt

* Sivilstatus: Samboer med Maria Wågan

* Personlige rekorder på utvalgte distanser: 3000m: 8.05,39. 5000m: 14.07,03. 10 000m: 29.21,23. Halvmaraton: 1:03:25.

‍

1. Tre ord som beskriver deg som henholdsvis person og idrettsutøver? Avslappet, positiv og dedikert.

2. Hva betyr idretten for deg? Løping betyr veldig mye for meg. Det er en arena for konkurranser og trening, samt å møte hyggelige likesinnede.

3. 3 ”fun facts” om deg selv? 1) Jeg har autografen til Cristiano Ronaldo. 2) Spiser altfor ofte loff. 3) Lar løpeskoene bli igjen i hagen istedenfor å ta de med inn i leiligheten.

4. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Man trenger ikke alltid å varme opp så lenge før konkurranser. Da jeg satte persen min på 5000m i fjor kom jeg til stadion ca. 20 minutter før start etter å ha sittet i en folksom og kokende T-banevogn som sto fast mellom to stasjoner i 90 minutter. Hadde ikke all verdens tro på at det skulle gå bra, men perset med 17 sekunder likevel. Jeg starter vanligvis oppvarmingen ca. 45 minutter før løp, bare så det er sagt.

5. I februar tok du EM-kravet på halvmaraton med 1:03:25 i Barcelona. Hvor fort antar du det er mulig å løpe på distansen i årene som kommer? Det skal være mulig å løpe på 1:02-tallet, men det krever mye trening og masse kontinuitet.

6. Hva er det optimale målet med idrettskarrieren? Målet er å se hvor fort det går an å løpe på langdistanse og delta i EM.

7. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Jeg spilte fotball til jeg var 18 år, så må nesten være det. Det er riktig nok lenge i mellom hver kamp og de siste årene er de eneste kampene jeg har spilt den årlige kampen i skole cupen mellom lærerne og elevene før sommerferien. 

8. Forbilde? Har ingen spesielle forbilder, men jeg blir ofte motivert av å se de som lykkes i idrett på tv.

9. Hvis du kunne invitert til en 4-stjernersmiddag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Det ville nok blitt en kjedelig middag med for mange døde, så da inviterer jeg Ola Sakshaug, Marius Skjelbæk, Dennis Rodman og Tom Nordlie. Maria lager maten. 

10. Hvor danser din “perfekte dag” ut? Sommer i Trøndelag, 25 grader og sol. Dagens trening består av to rolige langturer. Mellom/etter øktene ser jeg på fotball-VM/EM på tv eller slapper av på verandaen.

11. Har du noen uvaner? Jeg drikker mange kopper kaffe om dagen.

12. Har du noen ritualer? Jeg har ingen spesielle ritualer eller ting som jeg må gjøre før løp. Stram skoene og ta i.

13. Hva er din ”guilty pleasure”? Det må være loff med Nugatti og Justin Bieber når jeg egentlig liker hard rockemusikk.

14.  Beste idrettsopplevelse? Det må være første gangen jeg løp under 30.00 på mila på 17. mai 2019. Jeg hadde nylig løpt over 31.00 på Sentrumsløpet og hadde forventning om å løpe rundt 30.15-30.30. Merket tidlig i løpet at formen var god og at piggskoene satt, så da var det bare å kjøre på.

15. Favorittøkt? Progressiv hurtig langtur på 10-15km. Åpner moderat og sklir opp i fart. Dette er en økt jeg løper ukentlig store deler av året og det funker for meg.

16.  Beste motivasjonstips? Sett deg et tidsmål for en distanse. Planlegg treningen slik at du kan nå dette målet. Jeg opplever det som svært motiverende å ha en gruppe å trene sammen med også.

17.  Drømmeferie? Badeferie hvor ingenting skjer og man kan bare ligge og slappe av. Spiller ingen rolle hvor, så lenge det er varmt.

18. Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen? Det som motiverer meg mest er tanken på å være i form til de løpene om våren/sommeren som betyr noe. Jeg motiveres også av prosessen med å trene to ganger om dagen for å være best mulig forberedt til løpene som kommer.  

19. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Før løp og kvalitetsøkter foretrekker jeg å spise noe lett, slik som brød eller havregraut.

20. Tips til film, dokumentar og/eller bok? The Last Dance på Netflix. Utrolig bra dokumentar om Michael Jordan i 1998 og karrieren ellers. 5-mila i Falun 2015 er også bra. Utenom det går det mye i gamle fotballkamper og løp på Youtube.

(Denne saken sto først på trykk i Kondis våren 2019)

‍

Håvard Nordgård er en velkjent skikkelse på en rekke kondisrelaterte arenaer. Flere kjenner han fra diverse maraton, Birken, Holmenkollstafetten, Ironman og/eller Norseman. Mange har også møtt han på kurs for løpsteknikk, triatlonsamling på Beitostølen, ulike utstyrstester eller som konsulent/veileder på ulike seminarer. Noen har sågar blitt tilbydd Håvards service og ”ekstraservice” i sportsbutikk eller på stand for Nike.

‍

Selv føler undertegnede seg privilegert som får møte Håvard i strålende vårsol i Oslo sentrum. Han stiller som alltid i sporty bekledning og veltrimmet figur, og gliser om kapp med sola. Håvard har mange baller i lufta og en nokså fullpakket timeplan. Han er dog den typen som virker å få mer enn 24 timer ut av et døgn, og han tar seg god tid til en lunsj og prat om tykt og tynt.

- Vi får spise og snakke litt uformelt før du setter på opptakeren da, sier Håvard muntert. Det er en plan jeg absolutt kan leve med.

‍

Tidseffektiv

For enkelte fremstår det kanskje som et paradoks at en person med såpass travel hverdag i alle år har bedrevet tidkrevende idretter som maraton og triatlon. Håvard fant dog tidlig ut at han kunne prestere på et nokså høyt nivå til tross for begrenset tid.

- Grunnen til at jeg begrenset treningen til løping i en lang periode, var nettopp at jeg fant den så tidseffektiv. Løping tar relativt liten tid og kan gjøres over alt. At jeg begynte med maraton var litt tilfeldig. Jeg jobbet på Löplabbet og fikk det for meg at jeg burde løpe en maraton for erfaringens del.Kundeservice var viktig, og det å referere til egne erfaringer ga grunnlag for tillit. Når jeg først bestemte meg for å løpe en maraton valgte jeg New YorkCity Marathon. For meg ble det en ”game changer”. Jeg klarte ikke tidsmålet mitt på 2:45, men jeg ble rett og slett overveldet av en enorm glede av å gjennomføre en maraton sammen med likesinnede fra hele verden.

‍

Det som etter planen skulle være én maraton har blitt til elleve i New York, samt små og store maraton rundt om i verden. I voksen alder har han også funnet tid og interesse for triatlon.

- Nå som gutta (de tre sønnene) har flyttet ut, har jeg plutselig masse tid til overs. Da finner jeg også tid til triatlon. At jeg begynte med triatlon i godt voksen alder var en kombinasjon av ønske om å prøve noe nytt, samtidig som jeg kom inn i et godt treningsmiljø hvor jeg har fått mange gode venner.

‍

Finner seg hjemme i idretten

Som Håvard i alle år har vært viktig for idretten, har idretten også vært svært viktig for han. Mens han i skrivende stund kan sies å kombinere flere utholdenhetsidretter i form av triatlon, har han tidligere periodevis vært innom de fleste idretter.

- Jeg har alltid drevet med et eller annet innen idretten.Helt siden jeg var liten, og gikk langrenn og sparket fotball, fant jeg meg hjemme i idretten. Frem til gymnaset var det primært langrenn, orientering og terrengløp. På gymnaset volleyball og i studietiden telemarkkjøring. Så ble det terrengsykling og langdistanseløping med fokus på maraton i mange år. Etterfylte 50 har det vært triatlon som har trigget meg mest.

Håvard er en reflektert og velbegrunnet type. Likevel var det absolutt ingen selvfølge at han skulle være så aktiv og drive idrett på såpass høyt nivå i slutten av 50-årene.

- Da jeg var i 30-årene sa jeg til vennene mine at de skulle slå meg i hodet med noe hardt om jeg holdt på med dette når jeg ble 40. Nå er jeg 58 og ser gjerne at jeg driver med Ironman til jeg er 70. Hvorfor ikke?

Pioner for strukturert trening i senioralder

I dag er mange svært aktive og trener regelmessig også opp i aldersklassene. Håvards tankegang er likevel et nokså sjeldent eksempel. Det å gå opp nye veier og være en foregangsmann er noe som kler Håvards personlighet.

- Det å tenke trening når du nærmer deg 60 er egentlig et pionerområde. Går vi tilbake i tid var man veteran som 35-åring. Jeg synes det er interessant å teste ut treningsmetoder og se om det er de samme fysiologiske faktorene som spiller inn som da man var yngre.

‍

Han kjenner fremdeles en enorm idrettsglede, og får nesten ikke løpt nok. Men for å nyte følelsen av å være i form og utøve daglig trening, erkjenner han viktigheten av måtehold og fokus på restitusjonstiltak.

- Det er ingen tvil om at restitusjon er viktigere enn noen gang. Man absorberer ikke treningen som før og må være mye lurere i form av å ikke overbelaste kroppen, samt å restituere mellom kvalitetsøktene. Man kan heller ikke ha like mange kvalitetsøkter som tidligere.

Måtehold og prioritering

Dette tenkesettet harHåvard god rutine med. Faktisk er hans rekke med maratonløp mellom 2:30 og 2:34 basert på relativt edruelige +/- 70 kilometer i uken. Det setter store krav til kvaliteten på nøkkeløktene.

- På en tidspunkt løp jeg 80-90 kilometer i uka, men utrolig sjeldent noe mer enn det. Jeg har alltid ønsket å springe mer. Alltid!Men jeg kjente tidlig at jeg ikke maktet å absorbere noe mer. Det er jeg ikke bygd for. Det meste jeg har løpt er 152 kilometer før en maraton i München. Da var jeg pill råtten.

‍

Dette indikerer at det er to veier til målet: Enten må du treffe veldig(!) godt med kvalitetstreningen, eller så kan du løpe mange kilometer. Å løpe mye er naturligvis den safeste veien. At Håvard logget 80-90 kilometer i uka og løp 2:38 på maraton som 47-åring, viser at man kan oppnå nokså mye med relativt lite.

Et begrenset antall treningstimer legger videre forutsetningene for hvordan Håvard nå som triatlet prioriterer svømming, sykling og løping.

- Jeg burde ha brukt mer tid på svømming, men sykler og løper mest. Jeg svømmer én til to ganger i uka gjennom vinteren, og det er nok til å opprettholde mitt nivå. For å bli en bedre svømmer måtte jeg ha svømt mye mer, noe som hadde gått ut over tiden tilløp og sykkel.

Han utdyper med en overveid begrunnelse.

- Sykkeldelen er den desidert lengste i en triatlon, både i kilometer og tid. Den får store utslag tidsmessig hvis løypa er tøff. Med gode bein kan man ta mange plasser, og i VM 70,3 i Sør-Afrika i fjor syklet jeg meg opp 89 plasser. Det sier selvfølgelig mest om hvor svak jeg er på svømmingen, men jeg velger likevel å bruke tiden på sykkel og løp. Svømming krever mye tid i bassenget for kanskje å oppnå ett til to minutters fremgang på 1900 meter. Jeg vekter løpingen som den viktigste. Er man i god løpeform, er det positivt for syklingen også. Jeg har lyst til å løpe hver dag, men jeg må begrense løpingen for å opprettholde overskudd og energi til kvalitetsøktene. I min alder er det ikke den som trener mest, men lurest som ofte får best resultat. Det å være lur i denne sammenhengen er å lytte til kroppen og trene med overskudd, og alltid spørre seg hvorfor du gjennomfører dagens trening, og hvordan dagens trening påvirker morgendagens trening.

‍

‍

En karriere innen sportsbransjen

Håvards engasjement for idretten har også preget både utdanning og yrkesvei.

- Jeg utdannet meg me den bachelorgrad innen idrett og ble så nysgjerrig på hvordan man kunne forbedre seg fysisk at jeg også tok en bachelorgrad i biologi. Indirekte har jeg også jobbet med idrett ved å starte Löplabbet i sin tid, og deretter vært virksom i Nike i mange år.

Eksakt hvordan han endte opp med denne karriereveien er en artig historie - preget av tilfeldigheter og finurligheter. På sine yngre dager jobbet han ”litt her og litt der”. En dag han satt og leste Aftenposten kom han over en annonse der Löplabbet søkte daglig leder og butikksjef. De hadde drevet tre år i Stockholm og skulle nå åpne i Pilestredet.

- Jeg har alltid vært interessert i løping og sko, så jeg klipte ut annonsen, men glemte det litt – for jeg drev med mye rart på én gang.Så fant jeg igjen annonsen og så at fristen for å søke hadde gått ut. Jeg tok likevel en telefon og kom inn på et intervju. Jeg hadde aldri stått i butikk og hadde heller ingen vekttall i økonomi, men av én eller annen grunn fikk jeg jobben. Jeg var nok litt tøff i trynet i den telefonen, sier han og ler.

‍

Dette ble starten på en eventyrlig karriere innen sportsbransjen. Håvard styrte skuta i Pilestredet alene i ni måneder - med unntak av en halvtimes lunsjavvikling.

- Da gikk jeg alltid over på Bondeheimen og spiste suppe eller salat og litt brød, for å få en sårt trengt halvtimes pause. Det smalt fra dag én altså; det var helsides annonse i Aftenposten, VG og Dagbladet. Ingrid Kristiansen og Grete Waitz var der på åpningen – ja, stort sett alle ”kjendiser” innenfor friidrettsmiljøet var til stede. Det var fullt trøkk. Det var utrolig(!) artig, men samtidig kjente jeg belastningen og tenkte jeg måtte være føre var.

Toppidrettsmentalitet som selger i sportsbutikken

På lørdagene, da det var mest trøkk, fikk Håvard hjelp av et par andre. De jobbet som en gjeng toppidrettsutøvere før konkurranse.

- Vi hadde ferdig skrellede bananer og blandet sportsdrikk, og servet tre kunder av gangen. For å være ”sharp” handlet det om å tenke som en toppidrettsutøver.

Butikkonseptet var særegent og svært eksklusivt på den tiden. Det gikk gjetord om at Nordgård og co. ga utmerket service og delte med sin enorme løpserfaring.

- Vi mer eller mindre tvang folk på tredemølla. Du skulle ikke gå ut av butikken før du hadde testet den – det var mer eller mindre konseptet fra dag én. Det innebar at vi først måtte lære veldig mange å løpe på tredemølle, for det var ikke samme tilgang og bruk av tredemøller som i dag. Mange var veldig skeptiske til det, men følte nok samtidig at de fikk service av en annen verden. Vi var genuint opptatt av service og det vi kalte ekstraservice: Tips om trening, skadeforebygging og erfaring med maraton.

Gjetordene om Håvard var ikke uberettiget. Håvard viste et enormt engasjement og toppidrettsmentalitet for alt han drev med.

- Mitt banale utgangspunkt da jeg startet i Löplabbet var å bli den personen i Norge som var best på og kunne mest om løpesko. På den tiden var Runner’s World ”Bibelen”. Jeg leste alt jeg kom over og spesialiserte meg innenfor et snevert felt det var interesse for. Det dannet en karriere.

I dag har han jobbet 26 år i Nike. Hvordan Håvard havnet iNike er også en artig historie. Håvard kontaktet Nike for å diskutere annonse støtten til Löplabbet. Da hans kontaktperson ikke var tilgjengelig, ble han satt over til den daglige lederen, Erik Mathisen.

- Vi kranglet litt om annonse støtten, men ble til slutt enige. Da spurte han helt plutselig: ”Du vil ikke jobbe i Nike, da?”. Dagen etter satt jeg på intervju.

Gleden i den daglige treningen

På spørsmål om Håvard ville gjort noe annerledes om han hadde fått muligheten, er han nokså tydelig. Han ville ikke prioritert treningen i større grad for å oppnå enda bedre tider eller sluttplasseringer. Treningsgleden trumfer et gitt resultat.

- For meg har gleden ved å trene vært viktigere enn resultater. Kombinasjonen av å trene og konkurrere, og samtidig ha et normalt familieliv - ta seg en fest og ha det moro - har vært nøkkelen til at motivasjonen er like stor i dag som for 30 år siden. Jeg beundrer de som går 100 % inn for å oppnå et mål, men ser at enkelte som går "all in" i forbindelse med Norseman, i verste fall slutter å trene i ettertid eller må bruke lang tid for å finne tilbake treningsgleden. Nøkkelen for meg ligger i å finne gleden i den daglige treningen, ikke å tvinge meg til og trene for å oppnå et gitt resultat.

Eventyret Ironman i Nice 2016

Jeg vet allerede svaret før jeg spør Håvard om hans beste og mest intense idrettsminne. Jeg har oppriktig gledet meg til at han skal fortelle sin versjon av Ironman i Nice i 2016. Håvard dro ned med målsetning om å kvalifisere seg for VM på Hawaii, og endte opp med å vinne 55års-klassen, etter å ha parkert en tidligere profesjonell på den avsluttende maratondistansen. Resultatet er åpenbart en milepæl i seg selv, men følelsen underveis er verdt å trene utallige timer for – ja, leve et helt liv for, vil mange mene.

- Det var en god følelse å kvalifisere seg til VM. Enda bedre var det å kjenne hvor godt løpingen fungerte etter svømming og 18 mil sykling i fjellene. Det jeg sitter igjen med er hvor godt jeg traff på formen. Det er ikke så ofte man kan si til seg selv at i dag makset jeg og traff optimalt med formen. I den grad man kan si man cruiset gjennom en Ironman, så var det da.

‍

Etter å ha ligget relativt langt bak etter svømmingen, passerte Håvard utallige utøvere under syklingen.Før den avsluttende maratonløpingen lå han likevel ti minutter bak tet. Utøveren som ledet var heller ingen hvem som helst; han har tidligere gjennomført 30 Ironman under ni timer som profesjonell.

- Det var en real boost å passere klassevinneren fra året før etter 30 km og vite at jeg ledet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle slå en tidligere ”pro”. God form er ferskvare, og jeg fikk kjenne på forskjellen fra å være i normalt god form til å være i veldig god form denne dagen. Etter å ha disponert feil og startet for offensivt på maraton i tidligere Ironman-konkurranser, kunne jeg kontrollert løpe på 4:30-fart og inn til 3.09 på maraton. Den følelsen topper alt!

Denne gleden preger også Håvards hverdag. Han elsker følelsen av å være i god form og stadig gjennomføre gode økter. Gleden ved å trene og konkurrere i en alder av 58 år erd en samme som for 20-30 år siden.

- Jeg er ikke noe mindre gira når jeg står på startstreken - kjenner på nervøsiteten, adrenalinet, konkurranseinstinktet - det er veldig godt å kjenne på. Det digger jeg!

Kunnskap og erfaring

Håvard er en reflektert type, som viser stor interesse for hva andre har å fortelle. Er du riktig heldig får du han også til å dele av sin erfaring – både livsvisdom og treningsteori. Gjennom en lang karriere har han lært en god del om hva slags trening som fungerer i det lange løp, og hva som hovedsakelig er trender som kommer og går.

- Det er det fine med å ha vært med så lenge. Man får også erfart og dokumentert hva som fungerer godt. Jeg sier ikke at det ikke kan komme nye treningsmetoder som viser seg å være enda bedre i fremtiden. Likevel stiller jeg meg undrende til de som ønsker å utvikle seg innen langdistanseidrett og ikke forholder seg til det Olympiatoppen og kapasiteter som Leif Inge Tjelta, Eystein Enoksen og Espen Tønnesen predikerer. Langt på vei er det de samme prinsippene som Johan Kaggestad trente Ingrid Kristiansen etter for 30 år siden. Hun hadde verdensrekordene på alle distanser fra 5000 meter til maraton.

‍

Han eksemplifiserer med velkjente begrep som ”4x4” (eller ”norske intervaller”, som de gjerne kaller det i Sverige) og ”HIIT” (High-Intensity Interval Training). Resonnementet er velbegrunnet.

- Etter mange år hvor media har fokusert ensidig på 4x4-intervaller, er det superkorte intervaller som er trendy. Man blir garantert i bedre form av korte intervaller, men hvis man har som mål å løpe bedre på halvmaraton og maraton er det bortkastet tid. Det finnes dessverre ingen snarveier til å bli god i langdistanseløping. Ser vi på alle som har gode tider på halv- og helmaraton, uansett alder, så løpes det mange kilometer i løpet av en uke, samt én til flere lange intervaller. Når jeg spør hvorfor det løpes korte intervaller, er svaret ofte et ønske om å bli raskere. Da svarer jeg litt flåsete at det hjelper ikke å ha en god spurt, hvis alle de andre er i mål. Det er gjennomsnittsfartens om teller, og da må man trene for å løfte anaerob terskel og muskulær utholdenhet. Det fine med denne treningen er at det meste av tiden brukes i sone1, lav sone 2 og de lange intervalldragene bør ligge under terskel. Det samme gjelder for både løp og sykkel.

Nike Vaporfly 4%

Som undertegnede er Håvard en utstyrsnerd. Det faller helt naturlig å snakke om egenerfaringer med løpesko, samt nye trender og mer vitenskapelig anliggender. Jeg har selv vært med på en rekke kurs om Nike-sko i Håvards regi. Det er naturligvis Vaporfly 4% som har gjort størst inntrykk og vært mest omtalt. ”4%” ble over natten et begrep i løpemiljøer over hele verden i mai 2017. Anledningen var Nikes sagnomsuste Breaking2-prosjekt på Monza-banen i Milano. Tiltross for at ingen andre løpesko noensinne har vært i nærheten av tilsvarende omtale, mener Håvard det er upassende å kalle skoen en ”hype”.

- For det første liker jeg ikke uttrykket hype om Vaporfly 4%. For meg er en hype noe som er hauset opp uten virkelig grunnlag. Når det gjelder Vaporfly 4% er det ingen tvil om at skoen er en ”game changer”. Utallige tester og rekorder beviser at man sparer energi ved å løpe med skoen.Det er uomtvistelige fakta. Med min bakgrunn fra fysiologi er jeg veldig opptatt av at man skal kunne dokumentere en effekt det refereres til, så det er fantastisk artig! Det store spørsmålet er om skoen skulle vært forbudt å bruke i og med at den gir en fordel for de som er sponset av Nike. Til det har jeg slått meg til ro med at skoen er designet innenfor reglene satt av det internasjonale friidrettsforbundet, og andre merker vil komme med modeller som har de samme egenskapene etter hvert. Det har alltid vært et kappløp på utstyrsfronten.

Håvard har som alltid litt mer info enn oss andre spesielt interesserte. Uten å røpe for mye, kan han avsløre at kappløpet på ingen måte er over med Vaporfly 4%. Med et bredt smil om munnen og et tydelig engasjert blikk skaper han gåsehud ved å melde følgende:

- I løpet av sommeren kommer Vaporfly Next%. Den er rå den!

Løpsbølgen viktig for folkehelsen

Men det er ikke bare på løpeskofronten vi kondisentusiaster går en lys tid i vente. I følge Håvard er løpsbølgen sterkere og mer varig enn på 1980-tallet.

- Løpsbølgen er definitivt sterkere i form av at flere løper. Den brer seg til stadig nye steder i verden og det er flere jenter som løper.

Han forklarer at det i hovedsak er to type løpere.

- Den første er løperen som trener for å bli raskere på en gitt distanse, som er målbevisst og selv definerer seg som en løper. Den andre, som også vokser raskest, er løperen som løper for moro og det sosiale. Denne løperen definerer seg ikke som en løper og er ikke opptatt av tider, men føler seg tiltrukket av en sosial setting og å ha det gøy.

Den siste typen anta så være den viktigste og den som vil ha størst vekst i fremtiden. Håvard investerer sitt engasjement for idretten og folkehelsen gjennom sitt arbeid iNike.

- Disse løperne er viktige for folkehelsen. Når politikere ikke har vilje eller forståelse for hvor viktig det er å legge til rette for fysisk aktivitet i skolen må andre trå til. Nike vil i fremtiden bruke mye ressurser på å få unge til å starte med løping og annen fysisk aktivitet. Vi har startet med oss selv hvor mantraet er”make training to a daily habbit”, hvor Nike legger til rette for at vi kan trene når det passer oss.

Nøkkelen til varig treningsmotivasjon

Håvard forteller at han aldri har slitt med motivasjonen. I tråd med nevnte mantra bruker han løping som ”mentalhygiene”. At treningen har blitt en langvarig vane tilskriver han tilhørigheten til et godt miljø.

- Vi er en veldig fin gjeng som har et litt ironisk forhold til triatlon og derfor kalles ”Ironingman”. Vi møtes hver lørdag kl. 08:00 og svømmer gjennom hele vinteren i Berger Svømmehall, eller rundt Kalvøya når isen har gått. Det er en eventyrlig herlig gjeng med ulike ambisjoner. Det har betydd enormt mye for meg i voksen alder å ha gode venner med samme interesse.

‍

På treningen med denne gjengen er det sosiale i fokus. Håvard forteller at de kan være rundt 20 personer som etter øktene setter seg ned med en kopp kaffe og full service fra Berger Svømmehall i Bærum. Selv om Håvard også digger en tøff intervalløkt, er dette den åpenbare favorittøkta. Det å inkludere det sosiale aspektet i en i utgangspunktet relativt egoistisk treningsform, fremstår som en logisk slutning for å gjøre helsegunstig aktivitet til langvarig vane. Slik har Håvard også blitt en folkekjær og nokså alminnelig legende i miljøet.

‍

Faktaramme

· Alder: 58

· Bosted: Gjettum

· Yrke: Selger Nike

· Sivil status: Gift med Gunn. Tre gutter.

· Klubb: Asker Tri / Ironingman  

· Trener: Meg selv.

· Idretter: Etter fylte 50 har det blitt Triathlon. Tidligere Marathon, terrengritt og langrenn.  

·     Perser: Maraton: 2.30.02! Mer fornøyd med 2:38 i en alder av 47. 10km: 32.20. IM Full: 9.52. IM 70,3: 4.34

·     Meritter:

o   1.plass aldersklasse IM France.

o   7.plass aldersklasse VM 70,3 South Africa.

o   1.plass aldersklasse IM 70,3 Haugesund.

o   1.plass aldersklasse IM 70,3 Portugal.

o   1.plass aldersklasse Challenge Denmark 70,3.

o   1.plass aldersklasse Oslo Marathon.

o   2.plass aldersklasse Berlin Marathon.

o   1.plass aldersklasse Grenserittet.  

En typisk treningsuke varierernaturligvis med årstid.

Slik trente Håvard i uke 12, 2019:

o   Mandag: Styrketrening/core 45 minutter

o   Tirsdag: Svømming teknikk 1 time

o   Onsdag: Intervall mølle 14x1000 meter

o   Torsdag: Ingen trening

o   Fredag: Sykling rulle, rolig 2 timer

o   Lørdag: Svømming intervallserier/teknikk1time 20 minutter + ski rolig 2 timer 40 minutter

o   Søndag: Sykling rulle intervall 5x4 minutter+ løp ute 10 kilometer

7 kjappe:

1.     Beskriv deg selv med tre ord? Tre ord blir litt mange for en Trønder, men utholdende, ryddig og pliktoppfyllende håper jeg de som kjenner meg kan enes om.

2.     Livsmotto? Har ikke et motto direkte, men med alderen har jeg funnet ut at det er lurt å bruke tiden på det som gir energi og ikke det som tar energi.

3.     Forbilde? Jeg hadde Lance Armstrong en gang i tiden. Kombinasjonen tidligere kreftpassient og en av tidenes idrettsutøvere var enormt fascinerende. Nå står han igjen som tidligere kreftpassient og drittsekk.

4.     Styrker og svakheter som idrettsutøver? God utholdenhet etter mange år med trening er nok min styrke. Hurtighet eksisterer ikke lenger og evnen til å tilegne seg ny teknikk sliter jeg med.  

5.     Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Elvepadling.

6.     Anbefalt litteratur/film? Sist leste bok var Zoo Europa av Gert Nygårdshaug, men vil ikke anbefale den. Da vil jeg anbefale Mengele Zoo av samme forfatter og nest siste leste bok; Søsterklokkene av Ivar Mytting. Alle har nok sett favorittfilmen min Forest Gump, men ikke alle har fått med seg Babylon Berlin på nrk.no.

7.     Hva ville du endret hvis du ble diktator i Norge for en dag? Sparket ut alle politikere fra Stortinget og bedt de komme tilbake med en plan for å løse klima utfordringene uten å ta hensyn til gjenvalg.

ALDER: 26

ØVELSE: Løp/langrenn

KLUBB: Klubbløs  

YRKE/ STUDIER: Jusstudiet  ‍

1. TRE ORD SOM BESKRIVER DEG HENHOLDSVIS SOM PERSON OG IDRETTSUTØVER: Som person: Strukturert, energisk og tykkhudet! Som ”Idrettsutøver”: Selvdreven, morgenfugl og disiplinert.

2. DU ER SVÆRT AKTIV INNENFOR FLERE IDRETTER. HVA BETYR IDRETTEN FOR DEG? Endorfiner, mestringsfølelse, opplevelser og vennskap! Idrett har oppgjennom gitt meg den ”yes-følelsen” jeg vanskelig oppnår på andre arenaer. I tillegg gir idrett mulighet til å oppleve det vakre landet vårt har å by på. Og ikke minst har jeg knyttet vennskap for resten av livet!

3. 3 ”FUN FACTS” OM DEG SELV? 1: Jeg har vært barsjef for et utested. 2: Jeg foretrakk romanian house music i noen år som treningsmusikk. 3: Jeg sitter ofte når jeg dusjer.

4. KAN DU SI NOE DU SELV TROR PÅ, MEN SOM ANDRE VIL VÆRE UENIGE MED DEG I? Frokost på sengen er ikke koselig/romantisk! Smuler i sengen, ubehagelig sittestilling. Det er en grunn til at det heter spisebord.

5. I MARS IMPONERTE DU HELE LANGRENNSNORGE VED Å GÅ 247 KM PÅ SKI PÅ 20 TIMER. HVA TAR DU MED DEG FRA DEN EKSTREME ØKTEN? Først og fremst ga det en enorm mestringsfølelse, og enda bedre var det å dele den følelsen med Thea. Vi pratet ikke mye sammen for å spare energi, men jeg lærte at det å motivere hverandre kan foregå i stillhet. Det er mye kjærlighet i stillhet også! I tillegg ble jeg bedre kjent med meg selv fysisk og mentalt. Når man bikket 100 kilometer for 120 kilometer siden sier kroppen i fra på en helt annen måte enn man er vant til. Jeg følte ikke ankler og håndledd lengre, men tenkte bare at jeg måtte sette en ski foran den andre. Den siste lærdommen handler om viktigheten av planlegging! Hadde jeg tenkt gjennom mulige utfordringer på forhånd hadde jeg sluppet en del kjipe situasjoner underveis, som et frossent drikkebelte allerede etter 60 kilometer.

6. PÅ HVILKEN MÅTE HAR JUSSTUDIENE HJULPET DEG SOM IDRETTSUTØVER OG VICE VERSA? Plusset med å studere er fleksibilitet. En nedside er derimot eksamensperiodene som medfører lite tid, og dermed dårligere form. Det positive med treningen er at det øker konsentrasjonen min. Gode skoleresultater og trening går hånd i hånd!

7. DU ER NORGESMESTER FOR JUNIOR PÅ SYKKEL, MEN HAR OGSÅ VUNNET FLERE KONKURRANSER MED BÅDE LØPESKO OG SKI PÅ BEINA. HVILKEN IDRETT TROR DU SELV AT DU KUNNE NÅDD LENGST I? 

Sykkel.

8. HVILKEN ANNEN IDRETT/SPORT SKULLE DU GJERNE VÆRT GOD I? Kickboksing!

9. FORBILDE? Farfar. Når han fylte 80 år tok han 20 push-ups for å feire. Det sier sitt?! I tillegg er han den mest godhjertete personen jeg kjenner. Det klages aldri, og han er mer opptatt av de rundt seg enn seg selv. I dag, 83 år gammel og alvorlig syk; fortsatt ingen klaging. Han er ute på 10-kilometersrunden hver morgen, etterfulgt av tøy og bøy. Jeg bøyer meg i støvet!

‍10. HVIS DU KUNNE INVITERT TIL EN 4-STJERNERS MIDDAG MED HVEM DU VILLE - DØD ELLER LEVENDE – HVEM VILLE DU INVITERT? HVORFOR? Lars Monsen, Farfar og Ellen DeGeneres. Jeg tror det ville blitt en lærerik  og morsom kveld.

11. HVORDAN SER DIN ”PERFEKTE DAG” UT? Er det bare jeg som ender opp med en skuffet følelse de gangene man tror dagen skal bli perfekt? For meg handler det mer om den godfølelsen du kjenner på kroppen i blant. Når jeg legger meg, uavhengig av hva jeg har gjort, med et smil om munnen. Da har jeg hatt en perfekt dag!‍

12: HAR DU NOEN UVANER? Roomien min mener det er at jeg støvsuger 06:00 om morgenen (før han våkner). Det er egentlig min måte å invitere til morgenjogg, hehe.

13. HAR DU NOEN RITUALER? Har flere. Av de jeg tørr å nevne er det å drikke minst 6dl vann med sitron hver morgen.

14. STØRSTE HØYDEPUNKT I LIVET SÅ LANGT? Etter mye tenking kom jeg frem til at det jeg virkelig husker var når jeg fikk First Price-lapskaus servert under forflytningssamling med NTG. Etter flere døgn med aktivitet er det den beste matopplevelsen jeg noen sinne har hatt.

15. BESTE IDRETTSOPPLEVELSE? Det må være når jeg var seks år gammel, og familien kom hjem midnatt etter en 22 timers kjøretur fra Nord- Norge. Mine første rulleski hadde ankommet. Jeg tvang pappa til å bli med til parkeringsplassen utenfor Coop OBS for åt este de.

16. FAVORITTØKT? Halvhard langtur på sti/terreng.

17. BESTE MOTIVASJONSTIPS? Finn ut akkurat hva som motiverer deg!

18. DRØMMEFERIE? Leie bil og kjøre rundt i alpene. Bestige fjelltopper på dagtid og tilbringe ettermiddagene langs en innsjø med pizza og rødvin!

19. HVA INSPIRERER/ MOTIVERER DEG I TRENINGSHVERDAGEN? Det er så mye! Akkurat nå er det frykten over hva som skjer med formen dersom jeg ikke gjør det.

20. FORETRUKKET MÅLTID FØR KVALITETSØKT/KONKURRANSE? Jeg kunne ønske jeg hadde et mer spennende svar, men det må bli havregrøt.

21: TIPS TIL A) FILM, B) DOKUMENTAR OG C) BOK? A) Film: Se opp. B) Dokumentar: Grizzly man. C) Bok: Allmenn formuerett av Kåre Lilleholt er ganske spennende, hehe.

22: HVA ER DIN «GUILTY PLEASURE»? Pepsi Max.

23: HVA ER DET OPTIMALE MÅLET MED «IDRETTSKARRIEREN»? Sub 3:00 på maraton. Har også en plan om å delta på ultraløp/skyrace.

* Fullt navn: Even Brøndbo Dahl

* Alder: 26

* Bor: i Oslo / Oppvokst i Romedal (Stange)

* Øvelser: Alt fra 800m til 10km, med fokus på 1500m-5000m på bane

* Klubb: Friidrettsklubben Orion

* Yrke/studier: Idrettsfysiolog og PT på Driv Trening

* Sivilstatus: Samboer medHanne

* Personlige rekorder på utvalgte distanser: 800m/1500m/3000m/5000m/10km: 1.52,45/3.44,63/8.00,55/13.56,76/29.41.

‍

‍1. Tre ord som beskriver deg som henholdsvisperson og idrettsutøver? Person: Fornuftig, direkte, glimt-i-øyet. Idrettsutøver: Rutinert, offensiv, allsidig.

2. Hva betyr idretten for deg? Alt, på godt og vondt.

3. 3 ”fun facts” om deg selv? 1) Aldri smakt/drukket kaffe. 2) Løp min første konkurranse 5. juni 1999, da jeg var 4 år. 60m på Romedal Stadion. Tid: 16,81. 3) God på sangtekster, dårlig til å synge.

4. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Hvis jeg sier det på en unyansert måte vil nok flere være uenig: Nedjogg og «vaskeøkter» er oppskrytt. Litt mer nyansert kan man si det ikke er faglig grunnlag eller bevis for at dette har direkte effekt.

5. I 2020 har du perset på både 1500m, 3000m og 5000m. Hvor fort antar du det er mulig å løpe på distansene i årene som kommer? Prøver å ikke sette begrensninger for meg selv, men uten å bli arrestert av jantelovens menn tror jeg sub 3.40, 7.50 og 13.30 er realistisk, tatt i betraktning hvor langt jeg har kommet med «suboptimal trening» hittil.

6. Når får vi se deg på halv- og helmaraton? Halvmaraton senhøst 2020 eller 2021 om det kommer en god mulighet. Helmaraton etter fylte 30.

7. Hva er det optimale målet med idrettskarrieren? Føle at jeg har fått trent tilnærmet optimalt og dermed fått ut mye av mitt potensiale.

8. På hvilken måte har studiene i idrettsfysiologi og biomekanikk hjulpet deg som idrettsutøver og vice versa? Studiene, og senere også arbeidspraksis, har fungert som en lang dannelse og har gitt meg mye kunnskap om trening. Ikke minst har det gjort meg mer kritisk og reflektert. Jeg har samtidig vært heldig som har kunnet bruke erfaringene mine som idrettsutøver på skolebenken, og har både på bachelor- og masteroppgaven studert løping/løpere i labben.

9. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Jeg skulle gjerne vært bedre på klatring og brattskikjøring for å kunne dyrke toppturinteressen bedre.

10. Forbilde? Ingen spesielle, men Kilian Jornet rager høyt.

11. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Tore, Bjarte og Steinar (trioen i Radioresepsjonen). Fordi jeg liker lettbeint underholdning og god takhøyde.

12. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Randonee-tur med strålende sol og baris-føre oppover, og perfekt pudderkjøring ned. Baneøkt med god matching på kvelden. Hadde flere slike i Jølster i vår med Eivind Øygard og Hanne. Det var drømmedager.

13. Har du noen uvaner? Prokrastinerer, tidsoptimist, for mye arbeid og for lite hvile. Dårlig kombo.

14. Har du noen ritualer? Ingen veldig spesielle. Søvn, dusj og koffein for å føle meg ekstra våken og fresh (før løp som går på ettermiddag/kveld), er noe ikke alle gjør.

15. Hva er din ”guilty pleasure”? Skammer meg ikke (det er tross alt en nødvendighet), men har et inntak av raske karbohydrater som kan skremme de fleste.

16.  Største høydepunkt i livet så langt? 11.10.15 – ikke lenger singel.

17.  Beste idrettsopplevelse? Vanskelig å velge! Var veldig stolt etter KM-gull i terrengløp i 2007 (G13). Det markerer starten på min «seriøse satsing» og var et definerende øyeblikk for meg som person og løper. Samtidig har Hytteplanmila under 30 min, 5000m under 14 min og seier i Holmenkollmarsjen gitt meg mye.

18.  Hva skal du gjøre når du blir pensjonist? Gi tilbake til norsk friidrett som trener og tilrettelegger.

19.  Favorittøkt? Fellesøkt med gode kompiser/konkurrenter. Bane, piggsko, baris og konkurransefart.

20.  Beste motivasjonstips? Ta deg sammen og få det gjort.

21.  Drømmeferie? St.Moritz eller Vestlandet.

22.  Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen? Kompiser og konkurrenter som løper fortere enn meg, og vissheten om at jeg kan løpe enda fortere om jeg gjør det som kreves.

23.  Foretrukket måltid før konkurranse? 2 brødskiver med syltetøy tre timer før start, samt 200-300 mg koffein (primært koffeindrikk) fra to til én time før start.

24.  Tips til a) film, b) dokumentar og c) bok? a)The Shawshank Redemption. b) Icarus. c) Sapiens – A Brief History of Humankind.

* Alder: 22
* Øvelse: 800m og 1500m
* Klubb: Ullensaker/Kisa
* Yrke/studier: Sykepleierstudent
* Personlige rekorder på utvalgte distanser: 800m: 2.04,80 og 1500m: 4.09,78, 3000m. 9.08, 5km gateløp: 16.00.

1. Tre ord som beskriver deg som løper? Nysgjerrig, målbevisst og effektiv!

2. 3 ”fun facts” om deg selv? 1) Jeg har funnet en bevisstløs person i bane 1 på Bislett og måtte legge personen i stabilt sideleie. 2) Jeg har en katt som heter Katt. 3) Jeg må ha med meg en elektrisk vifte uansett hvor jeg reiser, siden jeg ikke klarer å sove uten (den vært med et par ganger gjennom sikkerhetskontrollen for å si det sånn).

3. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Hvis noen spør meg om hvordan det går med løpingen - og jeg sier "bra", uten å si "bank i bordet" - vil det skje noe negativt dagen etter, som å bli syk eller skadet. Prøver å ikke være overtroisk, men denne sjansen er bare for risky til å ta!  

4. Har din bakgrunn som fotballspiller bidratt til utvikling og suksess som løper? Jeg vil jo ikke si at jeg satset fotball. Jeg bare drev med det for gøy siden alle vennene mine gjorde det, og hadde et par treninger i uka. Men ja, jeg har troa på allsidighet i barne- og ungdomsårene, og det å være innom flere idretter. Hvor mye de få øktene jeg hadde i uka har å si på min utvikling i dag, er jeg faktisk veldig usikker på!

5. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Siden jeg vanligvis bruker mesteparten av dagen min på å bli ordentlig god til å løpe, lyder vel den perfekte dag slik: Sola skinner, hodet og kroppen er klar, jeg deltar på et stort stevne, setter en ny pers eller vinner et viktig løp. Dagen toppes hvis flere av løpekompisene mine også har løpt bra og vi alle kan feire sammen etterpå!

‍
6. Beste løpsopplevelse? Tror fortsatt det må være da jeg i en alder av 15 deltok på mitt første ungdomsmesterskap, og løp inn til seier på både 800m og 2000m. Den gleden jeg fikk da var som å vinne VM, og var noe av det største jeg hadde opplevd. På plassen like under, finner jeg årets løp i Paavo Nurmi Games (World Continental Tour) der jeg løp inn til 3.plass og 4.09 på 1500m. Dette var en av løpene der det bare flyter, ikke tenker for mye, men er fokusert!

7. Beste motivasjonstips? Trene sammen med andre! På lengre dager med skole er det ofte litt "seigt" å komme seg ut på ettermiddagsøkten og da er det digg å ha en avtale med noen løpekompiser, som gjør dørstokkmila mange meter kortere! Hvis ingen stiller, laster jeg en god podcast offline på klokka, der mine favoritter er Åpen Journal, Kant ut, Breaking Marathon limits og I´ll Have Another With Lindsey Hein.

8. Hva ønsker du å oppnå på 800m og 1500m? Vanligvis er jeg forsiktig med å sette meg for høye mål, men jeg må jo si at jeg drømmer om å bikke den magiske fireminuttsgrensa på 1500m en vakker dag i fremtiden, og har lyst til å komme nærme tominuttersgrensa på 800m. Jeg har også lyst til å ha muligheten til kvalifisere meg videre til finaler i internasjonale mesterskap. Men innen den tid må det gjøres ærlig solid treningsarbeid med mye riktig trening i beina!

9. Får vi en vakker dag også se deg på halv- og helmaraton? Må vel teste det ut en gang, men om jeg kommer til å satse maraton, tviler jeg veldig sterkt på!

10. Hva inspirer/ motiverer deg i treningshverdagen? Det som virkelig motiverer meg er å ha en jevnlig dialog og tett oppfølging fra treneren min. Knut Jæger er virkelig en mann som bryr seg, stiller opp på treninger, og hvis han ikke er tilstede, popper det fort opp en melding der han ønsker en rapport fra treningen. Ellers er selskap på økter noe som virkelig motiverer meg. Enten om pappa stiller opp som "hare" på sykkel, eller om jeg trener sammen med treningsgruppen min i Oslo, er begge deler tipp topp! Til sist på jeg si at norsk friidrett virkelig er en stor inspirasjon om dagen, og viser at det er mulig å være i toppen!

11. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Noe helt basic som halvgrove skiver med ost og skinke eller syltetøy.

12. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? Laura Muir (hvordan hun klarte å kombinere veterinærstudent med full friidrettssatsing og komme opp på det nivået hun er i dag. ALL respekt!) Amy Winehouse (litt livemusikk under middagen hadde ikke vært dumt) og Herman Flesvig, for å lette litt på stemningen rundt bordet.
13. Hovedfokus for å bli en bedre løper? Jobbe med svakhetene og ta en ting av gangen!

14. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe? Prioritere! Prioritere både det jeg gjør av trening og hvordan jeg legger opp dagen. For meg er det viktig å bruke tiden på treningen som gjør meg god og droppe alt det andre. Jeg går et studie der det er mye fysisk oppmøte, og i travle perioder må jeg være ekstra god på å velge bort de tingene som tar mer energi enn det gir.
15. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? Hvis en går svært sliten over en lengre periode og ikke lytter til kroppen, som igjen kan medføre overtrening og skade. Man må ikke glemme at jobb og studier er en del av totalbelastningen, og at man kanskje bør justere treningen ut i fra hvor mye hvile man får. Justere treningen (eller studier/jobb) for å ikke trene seg «dårligere»

16. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Kunne gjerne ønske jeg hadde lært langrenn da jeg var yngre, slik at jeg kunne ha brukt det som alternativ trening om vinteren. Nå derimot, blir løypene farlige hvis jeg tar på meg skia.

17. Forbilde? Ingvill Måkestad Bovim. Ikke bare det at hun har løpt fantastiske tider på 800m og 1500m, hun er også en fantastisk person som inspirerer meg veldig. Vi er så heldige å få et par øker med henne i løpet av treningsåret.

18. Favorittøkt? Det må være 10-12 x 300m i 1500m fart med 60 sekunders pause, der piggskoa tas på halvveis i økta! Liker litt fart og spenning. Ellers har jeg blitt mer og mer fan av og løpe 1000metere i terskelfart (8x1000m med 60 sekunders pause).

19. Når er du eller har du vært umotivert for løpingen? Jeg er svært sjelden umotivert, men akkurat i mine toukers offseason nå i høst, der jeg ikke hadde treningsprogram og kunne trene det jeg ville var motivasjonen mye lavere enn normalt. Kanskje er det litt av poenget? Men uansett så erfarer jeg i hvert fall at det er mye vanskeligere å komme seg ut når jeg ikke har en konkret plan!
20. Har du et motto/mantra for en mer aktiv hverdag? Jobben må gjøres og litt er bedre enn ingenting!

21. Dilemma: Over eller under terskel? Vanskelig....men må nok si at det er mest komfortabelt under terskel, men mer action over terskel. Jeg tror ikke man blir ordentlig god til å løpe hvis man ikke takler å ligge over terskel, og som en 800m- og 1500m-løper må jeg nok la pila peke på over ;)

* Øvelse: Langdistanseløp
* Klubb: SK Vidar
* Yrke/studier: Rådgiver Helsedirektoratet
* Personlige rekorder på utvalgte distanser: 5 km: 18.57. 10 km: 37.27. Halvmaraton: 1:20:19. Maraton: 2:51:04.

‍

1. Tre ord som beskriver deg som løper? Disiplinert, strukturert og tålmodig.

2. 3 ”fun facts” om deg selv? 1) Kåret til «Veitvet-prinsesse» i 1978. 2) En særlig trofast seer og lytter til NRK og P1. 3) Elsker vafler. PB 12 vaffelplater på en kveld.

3. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Bruken av tredemølle. For meg, et kontrollert, effektivt og målbart hjelpemiddel i hverdagen.

4. På hvilken måte har din bakgrunn som håndballspiller bidratt til suksess som langdistanseløper? Fightervilje og godt utviklet konkurranseinstinkt. 

5. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Morgenøkt, litt hvile, litt jobb, ny økt og avslutte med en god middag med venner.

6. Beste løpsopplevelse? Vanskelig å velge blant mange gode opplevelser, men det å krysse målstreken i Valencia maraton i2017 etter skadeavbrudd, scorer høyt. Som en god nummer to kommer en langtur på myke stier rundt La Graciosa (Lanzarote) med hyggelig folk (les: Runar Gilberg og Gloria Vinsted).

7. Beste motivasjonstips? «Man blir ikke god av å ligge på sofaen». Lag avtaler med venner/familie dersom dørstokken er for høy.

8. Drømmeferie? Aktivitetsferie. Løpe i fjellene i Mellom-Europa i solskinn (ikke selvopplevd, bare drømmer - foreløpig).

9. Hva inspirer/ motiverer deg i treningshverdagen? Veien til målet.

10. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Pizza eller havregrøt med mye godt på.

11. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor? a) Gert Ingebrigtsen: La meg inspirere - om mulig enda mer og diskutere treningsprinsipper. b) Cecilie Skog: Høre om livets lære og det å reise seg igjen etter en personlig krise. c) Bjørn Eidsvåg: Livet handler om mer enn å løpe/konkurrere - utvide perspektivet.

12. Hovedfokus for å bli en bedre løper? Nysgjerrig og åpen for nye innspill.

13. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe? Lytte til kroppen og gjøre nødvendige prioriteringer. Kontinuitet og ha troen på det man driver med. Tålmodighet.

14. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? Å kjøre på uten evne til å justere.

15. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Langrenn.

16. Forbilde? Alt for mange til å trekke frem en spesiell. Alle de som legger ned et betydelig antall treningstimer for å konkurrere med flagget på brystet og spre glede til alle oss andre.

17. Favorittøkt? Intervalløkt på mølla med farts- og lengdevariasjon, f.eks.: 12-3-6-3-9-3-1-1 min., 2 min. pause. Intensitetsone: 3-4-3-2-3-4-4-4.

18. Når er du eller har du vært umotivert for løpingen? Når jeg er småskadet.

19. Som rådgiver i Helsedirektoratet, har du et motto/mantra for en mer aktiv hverdag? Alle monner drar!

20. Dilemma: Over eller under terskel? Har vanskelig for å holde igjen og kan trene for hardt på enkelte økter.

Fullt navn: Lotte Emilia Miller
Alder: 24 år
Øvelse: Olympisk distanse triatlon
Klubb: Bryne triatlonklubb
Yrke/studier: Proatlet og deltids idrettsvitenskap student
Personlige rekorder på utvalgte distanser: Kan ikke egentlig sette noen rekordtid på olympisk distanse triatlon, da forhold og løyper er så varierende.

‍

1) Tre ord som beskriver deg som henholdsvis triatlet og person? Energisk, perfeksjonist, følelsesstyrt.

2) Hvordan beskriver andre deg? Ekstremt sosial og menneskekjær, en ordentlig ”entertainer” og ”people pleaser”. Sier alltid ting som det er: Direkte og ærlig. Jeg vet hva jeg vil, og jobber hardt for å oppnå de målene jeg har satt meg.

3) Hva betyr idretten for deg? Det er kanskje litt ekstremt å innrømme, men idrett er altfor meg (akkurat nå). Jeg har viet livet mitt til idrett siden jeg var ung og det har blitt en stor del av min identitet. Idretten ga meg en tilhørighetsfølelse da jeg ikke helt visste hvem jeg var og hva jeg ville med livet mitt. Takket være Triatlon har jeg fått muligheten til å utfordre meg selv både fysisk og psykisk. Det har gjort meg til et smartere og sterkere menneske – både i og utenfor idrettsarenaen.

4) 3 ”fun facts” om deg selv? 1) Jeg har helt strikkedilla. 2) Jeg er halvt skotte. 3) Jeg er yngstemann i en trillingflokk.

5) Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Karma! Jeg er en som tror at alt det du gjør i livet gir ringvirkninger, og at gode ting som skjer i livet ditt er et resultat av gode handlinger som har blitt gjort tidligere: ”What comes around goes around”.

6) Du har fått to sesonger ødelagt på grunn av overtrening. Hva har du lært av det? Jeg trenger ikke være ”verdensklasse-Lotte” hver eneste dag.Jeg har en tendens til å være for streng og hard mot meg selv, til og med på de gode dagene. Ingenting har vært godt nok, men jeg har innsett at jeg faktisk veldig ofte er god nok! Det er viktig å lytte til kroppen, akseptere at den ikke alltid føles verdensklasse, og tilpasse treningen deretter. Det viktigste er ikke alltid å prestere og presse kroppen. I mine øyne handler det om å få jobben gjort på best mulig måte, ut ifra de signalene kroppen gir deg på dagen. Jeg har ikke alltid vært like god til å stole på meg selv og de signalene kroppen gir meg, men jeg har etter hvert innsett at dette er en veldig viktig del av å oppnå suksess innen idrett.

7) Hvilke erfaringer og kunnskap har du lært i idretten som du vil overføre til dine barn? A) Du kan få til akkurat det du har lyst til, om du bare jobber smart og hardt nok for det. B) Din verdi som menneske er ikke et resultat av dine prestasjoner, men et resultat av dine valg og handlinger igjennom livet. C) Suksess fører ikke nødvendigvis til lykke, men lykke kan øke sjansene for suksess.

8) Hvordan ser din“perfekte dag” ut? Den perfekte dagen inneholder: Fantastisk vær, god mat, gode mennesker rundt meg og trening (med overskudd) i flott natur.

9) Har du noen uvaner? Jeg er en som utsetter alt til siste liten (det kan ende med å bli et problem). Jeg sier også ting før jeg har tenkt det igjennom (kan gi meg problemer).

10) Har du noen ritualer? Nei, egentlig ikke.

11) Største høydepunkt i livet så langt? Flytte ut hjemmefra og ned til Danmark. Det var starten på mitt selvstendige liv!

12) Beste idrettsopplevelse? Ta min første mesterskapsmedalje (Junior VM i 2015) etter å ha vært overtrent i 2014.

13) Beste motivasjonstips? Omgi deg med mennesker som får ut det beste i deg, noen som får deg til å tro på deg selv og som gir deg lysten til å trene og prestere.

14) Drømmeferie? Reise til Italia eller Frankrike, bo lokalt, være i naturen og oppleve det beste av mat, kultur og mennesker.

15) Hva inspirer/motiverer deg i treningshverdagen? Jeg elsker å se framgang. Ingenting er mer motiverende enn å se at treningen har gjort meg til en bedre utøver. Jeg blir inspirert av mennesker rundt meg med god arbeidsmoral og med en vilje til å jobbe hardt for å nå målene sine.

16) Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Havregryn og naturell yoghurt med bær, nøtter og honning på toppen.

17) Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død ellerlevende – hvem ville du invitert? Hvorfor? En firestjerners middag med familien. Jeg er så glad i familien min og har det alltid kjempe kjekt sammen med dem!

18) Hovedfokus for å bli en bedre triatlet? Fokuser på dine styrker og svakheter. Se hva som må forbedres og hva som må finjusteres. Prioriter det som du må bli bedre på, og tren smart!

19) Viktigste avgjørelse for å bli en god triatlet? Du må ville/kunne gå ”all in”.

20) ... og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? At du har for mange forpliktelser utenom trening/konkurranser.

21) Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Å være en rendyrket løper – å kunne løpe virkelig raskt.

22) Forbilde? Det er vanskelig å finne én person som forbilde. Det er så mange utrolige mennesker der ute som har kvaliteter som jeg ser opp til!

23) Tips til film, dokumentar, bok? Film: Hele Harry Potter-trilogien! Dokumentar: Icarus. Bok: Født til å løpe.

24) Hva er din ”guilty pleasure”? Kaffe og kake! Jeg elsker wienerbrød og kanelboller!

25) Favorittøkt? Alle gode treningsøkter!

26) Hva er det optimale målet med idrettskarrieren? Bli den beste jeg kan bli: Én av verdens alle beste kvinnelige triatleter!

1. Tre ord som beskriver deg som løper? Strukturert, ærlig og sta.

2. 3 ”fun facts”om deg selv? Trener aldri med pulsbelte, har gått på ballett og elsker å hugge ved.

3. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i? Jeg tror man skal gjennomføre den treningen man har planlagt. Unntaket er selvsagt skade, men en sliten kropp er ingen unnskyldning for å droppe eller korte ned på en økt. Alleer slitne mot slutten av intervalltreningen, så unngå å finne unnskyldninger som gjør at du gir deg før du skal.

4. På hvilken måte har din bakgrunn som håndballspiller bidratt til suksess som langdistanseløper? Jeg tror årene mine på håndballbanen har vært positive på løpingen pga. mye styrketrening og spensttrening. Jeg har alltid følt jeg har sterke ben. I tillegg har jeg i mange år belastet kroppen min mer helhetlig på håndballbanen enn når jeg løper, noe som har fordelt belastningen mer over hele kroppen. Jeg tror også koordinasjonen min har blitt trent opp godt, med mange bevegelser i ulike retninger, noe kroppen også utsettes for i terrengløp/fjelløp.

5. Hvordan ser din “perfekte dag” ut? Dette er noe jeg har tenkt mye på. Dager jeg er fornøyde med legger jeg merke til og noterer meg hva slike dager inneholder. Jeg har som mål å ha så mange perfekte dager som mulig. Jeg vet nå at en perfekt dag for meg inneholder trening (helst løpe i fjellet/skogen), en forkortet dag på jobb,tilbringe mye tid med de jeg er glad i og spise sunn mat jeg selv har lagd.

6. Beste løpsopplevelse? Min første store internasjonale seier i Cortina/Italia da jeg vant Lavaredo Ultra Trail i 2015.

7. Beste motivasjonstips? Det er bedre å trene en treningsform som gir 80 % effekt og som du elsker, enn å trene en økt som gir 100% effekt som du misliker.

8. Drømmeferie? Hytta på fjellet.

9. Største utmerkelse som idrettsutøver? Årets Ultraløper 2015, delt ut av Norges Friidrettsforbund.

10. Hva inspirer/ motiverer deg i treningshverdagen? Jeg motiveres av målene jeg har satt meg og trangen etter å nå dem.

11. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse? Ingen. Jeg ønsker ikke å være avhengig av mat jeg kanskje ikke får tak i på reise.

12. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville - død eller levende– hvem ville du invitert? Hvorfor? Gordon Ramsy, så jeg kunne fått noen tips,Carl Lewis, min barndoms største forbilde, og Ricky Gervais, for å få opp stemningen!

13. Hovedfokus for å bli en bedre løper? Jeg mener den viktigste faktoren for å bli en bedre løper er kontinuitet. Det å unngå skader og sykdom slik at man kan trene slik man ønsker og har planlagt uke etter uke er det som gir resultater.

14. Viktigste avgjørelse for å bli god til å løpe? Sett deg tydelige mål.

15. .. og dummeste avgjørelse som kan hindre dette? Ikke forstå hva som kreves for å nå det målet du har satt seg.

16. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i? Turn.

17. Forbilde? Nei.Jeg inspireres av prestasjoner og gjennomføringen av disse.

18. Favorittøkt? 6 timers løpetur alene i fjellet.

19. Når er dueller har du vært umotivert for løpingen? Det har jeg aldri opplevd. Den dagen jeg ikke finner glede med å løpe håper jeg å finne glede med noe annet.

20. Som naprapat, har du et motto/mantra for en mer aktiv hverdag? Jeg vil slå et slag for hverdagstrimmen. Alle små valg vi står ovenfor hver eneste dag som kan gjøre at dagen blir aktiv eller inaktiv. Jeg tenker på det å gå trappa framfor heisen, sykle/gå til butikken etc.

21. Dilemma: Over eller under terskel? Under.

Fra lystbetont mosjonist til dedikert supermosjonist

Artikkelen er opprinnelig publisert i Runner's World utgave 2/20.

Fra å trene etter innfallsmetoden, har Fredrik Hasseleid med enkel, men spesifikk trening, senket maratonpersen fra 3:19 til 2:46 på atten måneder.

Fredrik Hasseleid er i utgangspunktet en helt vanlig mosjonist, som har oppnådd nokså egenartet idrettslig progresjon. Treningen som ligger til grunn er likevel relativt alminnelig – fascinerende enkel i grunn. For selv om mange ”kompliserer” løpingen med pulssoner, diverse utstyr, næringsinntak osv., er realiteten at løping er verdens enkleste treningsform. For mange kan det nok også være lettere å oppleve fremgang, om man følger dette i praksis.

Parallelt med sin idrettslige fremgang, har Fredrik syslet med en mer eller mindre typisk hverdag. Han har stemplet inn på jobb mellom 08:00–16:00, men også påtatt seg en stor andel overtidsarbeid, pleiet vennskap- og familieforhold, solgt leilighet og kjøpt hus, opprettet eget selskap og giftet seg. Dette utgjør en relativt omfattende og kompleks kabal i hverdagen, og står dermed i kontrast til en nokså enkel treningsplan. Med fokus og solid treningsgjennomføring, har Fredrik likevel evnet å forbedre seg med godt over en halvtime på maraton: Fra 3:19:17 til 2:46:40.

– Det har nok vært en fordel at jeg er realistisk og nysgjerrig av natur. Fremgangen tatt i betraktning, er det nok heller ikke en umulighet at jeg er nokså lettrent, sier Fredrik og drar på smilebåndet.

Bakgrunn

I ungdomstiden og tidlig voksenalder, har Fredrik vist stort engasjement for mange ulike aktiviteter. Syslene har dog bare midlertidig hatt innslag av fysisk aktivitet.

– Som ”mannen i gata” har jeg jogget en tur i ny og ne, sporadisk løftet noen vekter på det lokale treningssenteret, og fra tid til annen spilt squash med kollegaer. Før jeg startet å trene mot min første maraton sommeren 2016, hadde jeg likevel aldri trent strukturert. Livet besto primært av ”det sosiale liv”. Interessene innebar mer stillesitting foran datamaskin, samt mye god mat og sjokolade. Jeg har erfart hvordan dette påvirker kroppen. Til tross for lite strukturert trening og aktivitet før 2016, var Fredrik langt fra noen ”latsabb” i denne perioden. Han var stadig i alpinbakken, og nøt skiturer med venner og familie. Videre innebar hverdagen som steadicam-fotograf mye, relativt tung aktivitet.

Et slikt aktivitetsnivå tilfredsstiller Helsedirektoratets minimumsanbefaling for fysisk aktivitet, men gir ikke nødvendigvis ytterligere helsegevinst. Det er en helt annen sak å løpe maraton med slike forberedelser. Det anbefales ikke. Mange vil nok også fraråde det!

Påmeldt maraton med Baywatch-alias

Det var ei heller aktuelt for Fredrik noen få år tilbake. Våren 2016 var Fredrik med i reisefølget til et maratonløp i Europa, men lot løpeskoene bli igjen hjemme i Norge. Som ivrig supporter og flaskebærer, bidro han dog med min neverdige bilder, samt lykkeønskninger og kjærkomne dråper langs løypen. Den halvparten av reisefølget som løp erfarte stor løpeglede, og banketten bar preg av god stemning og deling av løpserfaringer. Fredrik ble veldig inspirert.

Umiddelbart etter hjemkomst, ga Fredrik tydelige tegn på at han ønsket å gjøre løpingen til en aktiv hobby. Allerede samme kvelden ble det skissert for han et treningsprogram frem mot Oslo Maraton.

Fredrik hadde indikert sitt utgangspunkt nivåmessig under Sentrumsløpet i 2015, der han snek seg så vidt under 50 minutter. Målet for Oslo Maraton var å løpe under 3 timer og 30 minutter – en drømmegrense for mange mosjonister. Hastigheten som kreves var den samme, men distansen altså over fire ganger så lang. Med seks måneders opptrening fremsto det som etambisiøst, men likevel nokså realistisk mål. Det faktum at Fredrik skulle løpe maraton var likevel såpass virkelighetsfjernt for hans nærmeste, at han ønsket å overraske stort og holdt påmeldingen hemmelig.

– Jeg sto oppført i startlistene som Norges fiktive Baywatch-variant: ”Frank Hasselhoff”.

Maratondebut

Overgangen fra å mosjonere sporadisk og instinktivt, til å skulle følge en strukturert treningsplan handler primært om planlegging og prioritering. Fredrik har alltid skåret høyt på disse egenskapene, og tilpasset seg raskt en mer sporty hverdag. Treningen innebar i første omgang å legge et visst grunnlag, for deretter å løpe gradvis mer og mer. Det er lett å gå i den fella at en oppfatter mer erfarne løperes anekdotiske bevis som sannhet, og derav prøver å kopiere deres enkeltøkter og treningsplaner.

Fredriks plan innebar relativt ukomplisert trening. Tilvenningsfasen bar preg av mye rolig løping og stigningsløp, samt relativt korte langkjøringer opp mot terskel. Ettersom treningsrutinene ble mer og mer integrert i hverdagen, økte antall intervalldrag gradvis og langturene ble mer og mer konkurransespesifikke. Tanken var fremdeles at Fredrik alltid skulle avslutte øktene med god kontroll – både med tanke på intensitet og mengde. Resonnementet hadde grunnlag i et ønske om å vedlikeholde motivasjonen og unngå skader. Samtidig erkjente Fredrik at det ikke er nevneverdig behov for å være en ”O2-snapper” på mosjonistnivå på maraton. Fokus burde derimot være på å utvikle muskulær utholdenhet. Tabellen under illustrerer en eksempeluke i siste del av opptreningen mot Oslo Maraton 2016.

Med økende løpsinteresse, gjennomføringsevne og stadig utvikling, ble resultatet 3:27:27. #Breaking3:30 der altså.

‍

Både treningen og innstillingen indikerer en lystbetont mosjonist.

‍

Lystbetont mosjonist

I 2017 og 2018 fortsatte Fredrik å løpe. Treningen var generelt lystbetont og impulsiv, med fokus på behagelige økter uten tids- og resultatpress. På den årlige utenlandsturen med maraton, løp han på henholdsvis 3:21:21 i 2017 og på 3:19:17 i 2018.

Da prosjektet Breaking2:30 ble lansert i sosiale medier, ble Fredrik selv inspirert til å pushe sine egne grenser og ta ut sitt potensiale. Han hadde enormt respekt for maratondistansen og ambisjonene hans for hva som var realistisk, ble basert på venner og families progresjon og utvikling. Helt konkret antok Fredrik at han måtte via alle stegene på veien fra 3:19:

Først sub 3:15, deretter sub 3:10 og sub 3:05, før man endelig var klar for å gjøre et ærlig forsøk på den magiske 3-timersgrensen. Både treningen og innstillingen indikerer en lystbetont mosjonist.

‍

Artikkelen fortsetter under...

Relaterte artikler fra Runner's World

Slik forbereder du deg til halv- og helmaraton

7 strategier for framgang på maraton

10 tips for maratondebutanter

Maratontrening for baktroppen

Dedikert supermosjonist

Det siste året har Fredrik tatt løpingen et stort steg videre. Fra hovedsakelig å tilpasse løpingen til andre aktiviteter i hverdagen, har han nå i større grad prioritert løpingen. En liten, men vesentlig forskjell. Kall det gjerne overgangen fra mosjonist til supermosjonist. I skrivende stund er Fredrik en målbevisst, systematisk og dedikert løper, som ønsker å ”bryte grenser på maraton”.

Han har ikke hatt et konkret tidsmål underveis i treningsprogrammet, men i 2019 trent jevnt og trutt frem mot henholdsvis Düsseldorf Marathon i april og Amsterdam Marathon i oktober. Rolige og behagelige langturer er ikke lenger en aktualitet. En typisk treningsuke bygges rundt to eller tre kvalitetsøkter. Resten av treningen handler primært om restitusjon, samt å gjøre seg klar til ny kvalitetsøkt.

– Restitusjonsturene varierer i lengde, men felles er at de er rolige. Hvis det lar seg gjøre, er dette perfekte sosiale turer med kjæresten min eller venner. Da løper vi rolig nok til at vi kan prate underveis. Om jeg har overskudd og lyst, legger jeg inn fem stigningsløp mot slutten. Restitusjonstreningen er også hensiktsmessig å gjennomføre til eller fra jobb.

Tabellene under illustrerer to typiske treningsuker, med henholdsvis to (massive) og tre kvalitetsøkter.

Denne fremgangsmåten har gitt stor treningsglede. Fredrik lar seg også inspirere av andre i tilsvarende situasjon.

– Det gir en utrolig deilig følelse å finne flyten i treningshverdagen. Jeg liker å huke av økter i programmet, og se tilbake på at gjennomføringen gikk som planlagt. Jeg finner også stor glede i ”Breaking Marathon Limits”-samfunnet. Det er veldig artig å se engasjementet, og inspirerende å følge andres utvikling.

Fredrik røper at han gjerne bruker Strava for å snoke på andres økter, og finner stor motivasjon i deres prestasjoner.

– Samtidig er jeg bevisst på ikke å grave meg ned i imponerende fartsøkter og høyt antall kilometer. Det er viktig å ta steg for steg, og jeg er nøye med å tilpasse alt til mitt eget nivå. Til tross for mange og store oppturer, legger ikke Fredrik skjul på at løpingen også kan være slitsom i perioder. Han tenker da ikke nødvendigvis bare på følelsen underveis i de harde øktene, men kanskje vel så mye utmattelsen etterpå.

– Er man inne i en slitsom periode, enten det er mye jobb eller trening, er det alltid tungt å opprettholde drivet i treninga. Jeg er også av typen som opplever klassisk ”maratonblues” etter en gjennomført maraton. Jeg er så glad i å nyte livet og surfe videre på gjennomført maraton, at det rett og slett kan gå litt for lang tid før jeg setter i gang med god trening igjen.

For å komme seg ut av maratonbluesen, er Fredrik sitt absolutt beste motivasjonstips å melde seg på en konkurranse – uavhengig av distanse. Slikskaper han mening med treningen, og påfører seg selv et visst press.

Etter at man har definert et konkret mål, er strategien å bygge seg opp gradvis og få kontinuitet i treningen. Fredrik anser det hensiktsmessig å angripe maratonbluesen på tilsvarende måte som en nybegynner med planer om å starte med løping.

– Da burde fokus være på rolig trening og løpeglede. Jeg vil slå et slag for rolig trening ute i foretrukne omgivelser, fremfor det å konkurrere mot en konkurransedyktig og brutalt ærlig tredemølle. Får man til 30-45 minutter med rolig løping er det utrolig bra! Gjentar man dette to eller tre ganger i uka, er man godt i gang. I uke to kan man kanskje bytte ut den tredje rolige økten med en intervall. Da får man en uke med to fine restitusjonsturer og én nøkkeløkt. Så gjelder det å få kontinuitet i denne treningen – uansett nivå. Skal du oppnå noe med løpingen, er kontinuitet nøkkelen i det lange løp! Det er mange som imponerer med solide økter i ny og ne, men jeg har erfart at trening er ferskvare, og må foredles over tid.

Fredrik har vært tålmodig og oppnådd kontinuitet i sine maratonforberedelser. Han skriver under på at om man ønsker fremgang i det lange løp er det ”bedre med ti mediokre økter i banken enn én imponerende økt på Strava”.

På oppfordring om å kokkelere en favorittøkt, plukker Fredrik frem ingrediensene relativt lange drag og enbetydelig andel kilometer totalt. Gjennom en opptreningsperiode mot en maraton gjennomfører han gjerne den samme økta ved flere anledninger. Slik kan en måle fremgang.

– I opptreningen mot både 2:59- og 2:46-løpet, løp jeg 3x2000m + 5x1000m. Da hadde jeg henholdsvis to minutter pause mellom de lengste dragene og 75 sekunder mellom tusenmeterne.

‍

Alminnelig trening, ekstraordinær fremgang

Fredriks trening vekker ikke overveldende interesse og fascinasjon i seg selv. Han er bare en ”vanlig fyr” som gjennomfører spesifikk, men alminnelig trening for å yte godt i langdistanseløping. Treningen er verken uhåndterlig eller spesielt vanskelig. Mange vil faktisk hevde det motsatte. Det er likevel nettopp dette som er bemerkelsesverdig: Treningen som gir forbedring og utvikling er svært alminnelig.

Mange vil sikkert stille seg kritiske til en slik slutning, og muligens ikke finne budskapet spesielt interessant i seg selv. Nettopp det er selve poenget: Tilsynelatende skaper ukomplisert trening svært gode resultater. Fredrik er ikke nevneverdig annerledes andre løpere han konkurrerer med. Forskjellen ligger i hans tilnærming til de små og hverdagslige detaljene. Han løper ikke flere kilometer, ei heller hardere eller flere intervaller. Han løper dem ”riktigere”. Kvalitet i hver detalj over tid gir oppsiktsvekkende gode resultater.

Fredrik utdyper.

– Jeg har respekt for fart og tid, også på de rolige turene. Restitusjonstreningen er ikke bare viktig for å gjøre seg klar for ny økt, men også for å herde kroppen til å tåle større treningsmengder. Nøkkeløktene ønsker jeg å gjennomføre progressivt. Dette nødvendiggjør at man starter relativt kontrollert. Jeg er også opptatt av å sammenligne med tidligere økter, og er derfor nøye med å notere ned tider og følelsen underveis.

Avsluttende tanker

Det er noen interessante punkter ved Fredriks trening. Flere små detaljer har gitt stor fremgang!

Kort oppsummert:

• Fredrik har ikke gjort noe oppsiktsvekkende, men fått kontinuitet i treningen og vært dedikert.

• Intervalløktene er gjennomført på antatt riktig intensitet fremfor en gitt, ønsket målfart.

• Under rolige joggeturer er det fokus(!) på å løpe rolig. Om det står 5:00- eller 6:00-fart på klokka er sekundært, så lenge løpingen gir ønsket utbytte.

• Treningsprosessen har vært enkel, men bevisst og detaljfokusert. Slik har Fredrik bestått samtlige arbeidskrav.

• Treningssyklusen er tilpasset Fredriks hverdag – og ikke motsatt. Slik har han økt sannsynligheten for å absorbere og respondere på treningen.

• Hovedingrediensene i en typisk treningsuke er én terskeløkt og én rask langtur. Resten av treningen er som tilbehør eller bonus å regne.

Hovedbudskapet med denne teksten er at trening fungerer, og den kan gjerne være nokså ukomplisert. En typisk treningsuke trenger absolutt ikke 42,195 fokusområder. Videre må ikke nødvendigvis hver enkelt trening være overveldende interessant eller imponerende i seg selv. Tilsynelatende kan suksessformelen være at relativt alminnelig trening over tid gir egenartet idrettslig progresjon. Fredrik burde være en stor inspirasjonskilde for løpere i tilsvarende situasjon. Han er et kroneksempel på at dersom man skal bli bedre i det lange løp, er det ”bedre med ti mediokre økter i banken enn én imponerende økt på Strava”.

‍

Andreas Grøgaard har i uke 13 2020 gjennomført trening med fokus på 5km og 10km. Den innebærer 5 kvalitetsøkter, inkl. den obligatoriske bakkeøkta og 10x1000m, samt rolig (halv)langtur på søndag. Han tar med seg mye god trening og ikke minst lærdom. Et sentralt element: Det er stor forskjell på motivasjon og dedikasjon. Her følger Andreas sin erfaring og perspektiv.

Motivasjon og dedikasjon i løping

Du kan være motivert for løpingen og ha stor glede av gjennomføringen. Drivkraften er gjerne følelsesstyrt og mer flyktig/midlertidig i sin natur. Motivasjonen avhenger i så måte av inspirasjon, sinnstilstander, instinkter, stress, samt positive opplevelser på trening og i konkurranse. For å gjennomføre slike treningsuker – uke etter uke – kreves også dedikasjon. Du må håndtere et variert følelsesmønster og være forpliktet til noe mer langsiktig. Du må prioritere, ofre, gjøre nødvendige tiltak mellom øktene, og være svært fokusert underveis i treningsgjennomføringen. Løper du plutselig på autopilot, går det gjerne for fort og/eller i for høy intensitet. Dette fører til følgefeil, som at kvaliteten på resten av øktene blir redusert og du øker skaderisikoen.

En hyllest til de dedikerte løperne

Jeg ønsker med dette å hylle de utøverne som skiller seg litt ut, og gjennomfører et tilsvarende treningsregime over tid. Eksempler er Team Ingebrigtsen, Simen Halle Haugen, Karoline Bjerkeli Grøvdal og supermosjonistversjonen Ronny Losoa – samtlige presentert i podcasten ”I det lange Løp”. De er åpenbart motiverte og drives av ønsket om indre eller ytre belønning.

Det som skiller de fra mengden, er derimot dedikasjonen som kreves for å gjøre idretten til en religion. Underveis i mitt prosjekt på å kopiere deres treningsuke, har jeg opplevd at treningen ikke er nevneverdig begeistrende. Utøveren er bare et ”vanlig” menneske som gjennomfører spesifikke, men nokså alminnelige treningsøkter, for å prestere godt i idretten. For å mestre et slikt opplegg, kan ikke idretten behandles som en helgekjæreste, som i et avstandsforhold eller i en uforpliktende samlivsform. Utøveren må inngå et ekteskap med idretten. Benjamin Disraeli er sitert på følgende: ”Der det er ekteskap uten kjærlighet, vil det også være kjærlighet uten ekteskap”. Selv har jeg et intenst kjærlighetsforhold til løpingen, men vi er ikke smidd i hymnens lenker. Det kan være vanskelig å erkjenne – således å anerkjenne – hvor imponerende og beundringsverdige de dedikerte utøverne faktisk er. ”Kjærlighet gjør blind. Ekteskapet gir deg synet tilbake”.

Gjennomføringen av en slik treningsuke gir mersmak for noen og avsmak for flere. Innsikten til et delvis brutalt og delvis banalt regime, er uansett interessant. Det setter løpingen i perspektiv.

Andreas Grøgaard

‍

Ukjent kraftanstrengelse

Da Therese Johaug dobbeldanset inn til 31.18 under Lysebotn Opp 1.august 2019, overveldet hun en hel langrennsverden. I det sterke elitefeltet var Johaug 2 minutter og 48 sekunder foran nr. 2, Ingvild Flugstad Østberg. På dette nivået er forskjellen enorm! Likevel fremstår 31.18 for mange ”bare” som en svært god tid. Løyperekord er åpenbart fantastisk og oppsiktsvekkende. Likevel kan man argumentere for at prestasjonen ikke får den anerkjennelsen den fortjener, da Ola Nordmann gjerne ikke bedriver slike kraftanstrengelser selv. For å kunne fatte prestasjonen kan det være hensiktsmessig å sette den i perspektiv. Slik vil man også kunne anerkjenne og hylle den.

7,5 kilometer og 640 høydemeter med blodslit

Therese Johaug er ikke kjent for å være løperen med høyest toppfart i feltet. Under Lysebotn Opp slapp dog konkurrentene idet en tydelig innbitt Johaug nådde sin marsjfart – allerede før 30 sekunder var gått! Råkjøret fortsatte til hun hadde tilbakelagt 7,5 kilometer og 640 høydemeter. Stigningen begynner først etter én kilometer og på de siste seks kilometerne stiger det med ca. 10 % i snitt. For å få et inntrykk kan man stille inn tredemøllen på denne hellingen å stampe i vei. Eventuelt kan man faktisk ta turen til turistmålet Lysebotn innerst i Lysefjorden i Rogaland, og forsere de 27 svingene opp den bratte fjellsiden.

”Tjeideng”

Det burde nevnes at rullemostanden på skiene varierer. Det samme gjør vær og vind. Dermed blir det også vanskelig å vurdere Johaugs prestasjon i 2019 opp mot tidligere bragder. Det er uansett interessant å sammenligne løperne på akkurat denne dagen. Hadde Johaug deltatt i herreklassen ville hun blitt nummer 18 – blant annet 18 sekunder foran den meriterte O2-snapperen Livo Niskanen. Vinnerne i menn 18 år og menn 19/20 år klokket inn henholdsvis 4 minutter og 34 sekunder og 2 minutter og 15 sekunder bak. Den svært spreke supermosjonisten Nils Ingar Aadne imponerte med 36.37,1. Med det fikk han ”tjeideng” med 5 minutter og 18 sekunder av Johaug. 

Ekstrem prestasjon

Det kan heves over tvil at Therese Johaug er en av norsk idretts aller ypperste utøvere gjennom tidene. Når hun overgår seg selv, burde det derfor vekke oppsikt. Det er ingen overdrivelse når fagfolk beskriver bragden under ”ekstremløpet” som en ekstrem prestasjon. Johaug fortjener mer enn løyperekord og anerkjennelse for å ha påført majoriteten av herrefeltet ”tjeideng”. Hun fortjener at vi setter bragden i perspektiv, slik at vi faktisk kan begripe den.

De minneverdige 80-årene

Ingrid Kristiansens navn står skrevet med gullskrift i norsk idrettshistorie. I perioden 1986-1993 holdt hun verdensrekorden på både 5000m, 10000m og maraton. I 1985 ble hun den første kvinnen til å bryte 31-minuttersgrensen på 10000 meter under Bislett Games. På samme arena 5.juli året etter smadret hun tiden med historiske 30.13,74. Prestasjonen var (og er) enormt imponerende, men kom likevel ikke som lyn fra klar himmel. Tidligere i 1986-sesongen leverte nemlig Ingrid Kristiansen blant annet 30.39 i Yokohama (23.februar), 2.24.55 under Boston Marathon (21. april) og 30.47 i Bergen (25.mai), samt en rekke solide terrengløp og kortere baneløp. Det kan også nevnes at hun gjentatte ganger seinere i sesongen viste sin klasse med 30.23,25 i Stuttgart (30.august), 1.07.58 på halvmaraton i Oslo (13.september) og 30.45 i København (21.september).

I følge IAAF gir 30.13,74 resultatskåren 1235. Til sammenligning gir Ingrids fantastiske halv- og helmaratonperser på henholdsvis 1.06.40 og 2.21.06 skårene 1228 og 1222. Det sier noe om prestasjonsnivået på 30.13,74-løpet. Men hva innebærer det egentlig? La oss sette Ingrid Kristiansen prestasjon i perspektiv. 

19,9 km/t

Av 30.13,74 kan vi lese rundetider på 72,5 sekunder – 25 av dem! Det er bare å ta veien til nærmeste friidrettsbane å forsøke. Makter du én runde i den farten er du rask: Det tilsvarer nemlig 19,9 km/t eller 3.01 min/km. Et jevnt løp tilsier passeringer på 3000m og 5000m på henholdsvis 9.03 og 15.06. Det kan nevnes at NM-gullet på 5000m de seneste fem årene har blitt vunnet på tider mellom 16.19 og 16.44. 

Høy fart fra start uten å være ”fartsblind”

Den historiske kvelden på Bislett i 1986 satt haren tonen fra start med en åpningsrunde på 1.12,05. Da Therese Johaug sprintet(!) ut i tilsvarende tempo under årets NM på 10000m, spekulerte Vebjørn Rodal i om langrennsdronningen var ”fartsblind” og ”sveiseblind”. Johaug imponerte stort med sluttiden 32.20,86. Likevel er hun to minutter og syv sekunder bak Ingrid Kristiansen. I samløp hadde hun akkurat unngått å bli tatt igjen med to runder.

Olympiatoppens fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for 10000 meter på et gitt prestasjonsnivå. For å løpe 10000 meter på 30 minutter kreves V02-max ≥ 75 og anaerob terskel ≥ 18,5 km/t. Videre listes prestasjoner på underdistansene 1500m, 3000m og 5000m bedre enn henholdsvis 3.58, 8.30 og 14.30. På 1500m står Ingrid ”kun” listet med 4.16,64 fra 1987, men hun noterte 14.37,33 og 8.34,10 på 5000m og 3000m allerede to og tre uker etter 10000m-rekorden på Bislett. Hennes tider på 15km, halv-  og helmaraton indikerer at Ingrids forse var på de lengre distansene, og at hun kunne overgå det man i teorien antok var mulig basert på hennes prestasjoner på underdistanse.

Entusiastisk Bislett-publikum

På en 10000m løpes det optimalt i jevnt tempo og med vekslende føringer. Det tok dog ikke lang tid før en tydelig innbitt Ingrid Kristiansen måtte passere haren, brette opp ermene og gjøre jobben selv. Hun ble løftet frem av et entusiastisk Bislett-publikum som serverte stående applaus – runde etter runde. Til øredøvende jubel noterte hun 1.07,77 på sisterunden og verdensrekorden var et faktum.

”Husk tiden – 30.13,74”

”Husk tiden – 30.13,74”, utroper en entusiastisk NRK-kommentator idet Ingrid Kristiansen legger ut på sin velfortjente æresrunde på Bislett Stadion. Sommeren 2020 har tiden stått som norsk rekord i 34 år og 30.13,74 huskes som et fantastisk løp. Da Johan Kaggestad var Ingrids trener er det passende å avslutte med og si ”vær klar over det”, at dette representerer en av de ypperste prestasjonene i norsk idrettshistorie.

31. august 2019 sprintet Sondre Nordstad Moen inn til 27.24,78 og slettet med det Are Nakkims 29 år gamle norske rekord på 10000 meter. Anledningen var Stadionmila i Kristiansand – altså ikke ”den store scenen” vi har blitt bortskjemt med å se våre beste menn yte på. Dermed fikk prestasjonen åpenbart heller ikke oppmerksomheten den fortjente. For virkelig å fatte bragden kan det være hensiktsmessig å introdusere den i spalten Perspektivet. Slik vil man også kunne anerkjenne og hylle den.

‍

25 runder med 22 km/t

Av Sondres 27.24,78 kan vi lese rundetider stort sett mellom 65 og 67 sekunder, og dermed snittfart på 66 sekunder. Det er bare å ta veien til nærmeste friidrettsbane og forsøke. Makter du én runde i den farten er du rask: Det tilsvarer nemlig 22 km/t eller 2:44 min/km. Sondre tilbakela 25 av dem i ett strekk! De siste syv rundene løp Sondre i ensom majestet. Han maktet likevel å pushe rundetidene ytterliggere ned og avsluttet på 63,9. 

Negativt splitt det står enorm respekt av

Denne historiske kvelden på Kristiansand Stadion løp teten med følgende kilometerpasseringer: 2.45,0 – 2.45,8 – 2.45,9 – 2.44,3 – 2.45,5 – 2.42,5 – 2.45,6 – 2.45,8 – 2.43,3 – 2.41,1. Det jevne løpet ga passereringer på 3000 meter og 5000 meter på henholdsvis 8.16 og 13.46. Slike tider utgjør utopiske prestasjoner for mannen i gata, men også svært solide perser for hardtsatsende løpere på nasjonalt nivå. Med 13.46,5 i beina evnet Sondre likevel å trylle frem en negativ splitt, med 13.38,3 på siste halvdel. Det faktum at han selv tok føringen i feltet og klokket inn de siste to kilometerne på 2.43 og 2.41, står det enorm respekt av.

Fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for et gitt prestasjonsnivå. Det sier en del at 27.45,00 er det høyeste prestasjonsnivået det presenteres veiledende betingelser for på 10000 meter. Det er derfor vanskelig å definere betingelsene for å prestere 27.24,78. Vi får likevel en pekepinn ved å se at Sondre med 20 sekunder ”fraløper” et prestasjonsnivå som tilsvarer V02-max ≥ 84, anaerob terskel ≥ 19,8 km/t, samt prestasjoner på underdistansene 1500 meter, 3000 meter og 5000 meter bedre enn henholdsvis 3.40, 7.45 og 13.20. 

Norgesrekord på lånt tid?

Are Nakkims 27.32,52 sto som norsk rekord i 29 år. Slik det løpes av våre beste menn i skrivende stund, er det vanskelig å forestille seg at Sondres tid skal stå tilsvarende lenge. Overfor Kondis røpte den sindige og ydmyke trønderen at han hadde femten sekunder mer inne. Rekordløpet ble gjennomført på det han definerte som ”grunnivå”. Videre sies det at rekorder står for fall. Likevel, uavhengig av om etternavnet er Ingebrigtsen eller om man er i sitt livs form, må man virkelig opp i ringa om man skal overgå 27.24,78 på 10000m. For dødelige (super)mosjonister kan det være en passende utfordring å holde farten over 200 meter. 33 sekunder på en halv runde er heller ikke til å kimse av!

Det er noen iøynefallende og fristende grenser å bryte i friidretten. For kvinner er fire minutter på 1500 meter en het kandidat. Samtidig er dette bare tall, og sier ingenting om hva som egentlig kreves. Foruten satsende mellomdistanseløpere, er det ikke mange mosjonister og løpsinteresserte som har egenerfaring med 1500 meter-distansen. Det blir derfor vanskelig å begripe hva en tid under fire minutter innebærer – således også virkelig å anerkjenne en slik bragd. Hva kreves egentlig for å bryte 4-minuttersgrensen på 1500m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

25 stk 60-metere på 10 sekunder

For å snike seg under drømmegrensen kreves en gjennomsnittsfart på 22,50 km/t, noe som tilsvarer 2:40 min/km. I denne hastigheten passerer man 60 meter på 10 sekunder. Dette er en øvelse mange har erfaring med fra det norske utdanningsløpet, og dermed vil anerkjenne som en nokså imponerende sprint i seg selv. For å bryte 4-minuttersgrensen må man altså beinfly distansen 25 ganger i ett strekk! Det er bare å ta turen til nærmeste friidrettsbane for å få en real utfordring. Slik får man også kjent hastigheten på kroppen.

Fysiske arbeidskrav

4.00,00 er faktisk så fort at Olympiatoppen verken har definert arbeidskravene på underdistanse, eller anaerob og aerob kapasitet for dette prestasjonsnivået. Med utgangspunkt i deres analysemodell, er det dog naturlig å forestille seg at løperen behøver hurtigheten til å løpe under 12,4 på 100 meter, og under 1.28,00 på 600 meter. Videre kreves et maksimalt oksygenopptak tett opp mot 80 ml/kg/min, en anaerob terskelfart godt over 18 km/t, samt hastighet over 21 km/t på en VO2-makstest.

IAAFs poengsystem

I følge det internasjonale friidrettsforbundets (IAAF) poengsystem gir 3.59,99 på 1500m 1207 poeng. Dette tilsvarer eksempelvis 800m på 1.57,02 og en engelsk mile på 4.18,12. Norgesrekordene er på henholdsvis 1.59,82 (+ 2,80 sek) og 4.26,31 (+ 8,19 sek). På dette nivået er gapet enormt! Grete Waitz var likevel virkelig nær et par ganger i 1978 og 1979, med henholdsvis 4.00,55 og 4.00,58. Førstnevnte er fremdeles norsk rekord på 1500m. Ingvill Måkestad Bovim var en rekke ganger under 4.05,00, med 4.02,20 som bestenotering. I denne sammenheng burde det nevnes at verdensrekorden holdes av etiopieren Genzebe Dibaba, og lyder 3.50,07. Et slikt nivå fremstår per dags dato utopisk for norske utøvere, men det burde absolutt være mulig å nærme seg vesentlig.

Jakten på 4-minuttersgrensen

Oversetter man prestasjonene til langdistanse, ser det fort vesentlig lysere ut med norske øyne. Det å bryte 4-minuttersgrensen likestilles med 8.30,51 (3000m), 9.14,84 (3000m hinder), 14.37,78 (5000m), samt 30.44,77 (10000m) og 31.07 (10km gateløp). Per dags dato er Karoline Bjerkeli Grøvdal en åpenbar kandidat til å klare bragden. Hun står foreløpig notert med 4.05,57 på 1500m. Videre er hun ”på skuddhold” med 8.37,58 (3000m), 9.13,35 (3000m hinder), 14.51,66 (5000m), 31.14,07 (10000m) og 31.25 (10km gateløp). Med tettere oppfølging av Gjert Ingebrigtsen, samt kunnskapsutveksling og sparring med Ingebrigtsen-brødrene – AKA ”den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping” – kan vi i det minste vente i spenning og håpe på lysere tider. Inntil videre står 4-minuttersgrensen som et monument. Den som makter å bryte grensen, vil skrive seg inn i norsk idrettshistorie med gullskrift.

‍

OL-gull og olympisk rekord på kjøpet

Vebjørn Rodal står for en av de aller største prestasjonene i norsk idrettshistorie med sitt OL-gull på 800 meter fra Atlanta i 1996. Da det ringte i klokka etter passering én runde lå Vebjørn Rodal i 5-6. posisjon. Amerikaneren Johny Gray ledet an med 49,55! Vinnerskallen Rodal kjempet seg frem i feltet og sprintet fra samtlige på oppløpet. Med 1.42,58 satt han ny olympisk rekord på distansen. NRK-kommentator Lars Lystad var en salig blanding av sjokkert, entusiastisk og tydelig rørt da han konstaterte at bragden var et faktum. Prestasjonen ble stående som olympisk rekord i seksten(!) år – inntil David Rudisha satt ny verdensrekord under OL-finalen i London i 2012. Dette sier noe om hvor oppsiktsvekkende Rodals prestasjon er. Likevel, foruten hardtsatsende mellomdistanseløpere, er det ikke mange mosjonister og løpsinteresserte som har egenerfaring med distansen. Det blir derfor vanskelig å begripe prestasjonen – således også virkelig å anerkjenne bragden. Hvor ellevilt er egentlig 1.42,58 på 800m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

28,13 km/t i snittfart

Vebjørn løp med en gjennomsnittsfart på 28,13 km/t. Dette tilsvarer 2:08 min/km. Det er så surrealistisk hurtig at ”ingen” tredemøller oppnår den farten – og godt er nok det. De fleste mosjonister og habile løpere ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. I denne farten passerer man 60 meter på 7,69 sekunder. En svært imponerende sprint i seg selv. Vebjørn beinfløy 13,3 slike i ett strekk!

Oppsiktsvekkende

1.42,58 er en særegen prestasjon – og det måtte virkelig noe helt spesielt til for å vinne OL-gullet i 1996, da fire mann løp under 1.43,00. Vebjørn Rodals OL-gull var Norges første siden Egil Danielsens spydbragd i 1956. Foruten briter var Rodal den første europeer som vant den klassiske øvelsen. Prestasjonen er så oppsiktsvekkende at historikere anslår begivenheten har satt like dype spor i befolkningens minne som månelandingen og Oddvar Brås stavbrekk.

Oppsøk en friidrettsbane og hyll Rodal i praksis

Man skal være forsiktige med å kåre ”tidenes norske idrettsprestasjon”. Det er uansett hevet over tvil at Vebjørn Rodals OL-gull på 1.42,58 er blant de aller ypperste og fortjener hyllest til evig tid. Den spreke leser oppfordres videre til en praktisk hyllest ved å ta turen til nærmeste friidrettsbane å teste seg mot Rodals gjennomsnittsfart, gjerne over 30, 60 eller 100 meter. Forsøket vil (sannsynligvis) gi melkesyre og puls som en trommevirvel, men det vil sette Rodals 1.42,58 i perspektiv og gi prestasjon anerkjennelsen den fortjener.

‍

Foto: Mikal Iden

Da Kristian Blummenfelt klokket inn til 3:29:04 på Ironman 70.3 i Bahrain 8. desember 2018, sjokkerte han en hel triatlonverden – seg selv inkludert. Han hadde tilbakelagt 1,9 kilometer svømming, 90 kilometer sykling og 21,1 kilometer løping raskere enn noen annen tidligere. Dermed satte han ny (uoffisiell) verdensrekord.

Verdensrekord er åpenbart fantastisk og oppsiktsvekkende. Likevel mener mange at triatletene ikke får den anerkjennelsen de fortjener, da Ola Nordmann ikke har et spesielt sterkt forhold til idretten og gjerne ikke bedriver slike kraftanstrengelser selv. 3.29.04 på Ironman fremstår for mange ”bare” som en svært god tid. En tid man åpenbart aldri vil være i nærheten av å oppnå selv. Setter man prestasjonen i perspektiv, får man i det minste muligheten til å fatte bragden. Slik vil man også kunne anerkjenne og hylle den.

Tre og en halv time med blodslit
1,9 kilometer tilsvarer 76 lengder i et 25 meters svømmeanlegg. I åpent farvann er utfordringen vesentlig større. Likevel, Blummenfelts snittfart tilsvarer 17 sekunder på hver lengde. Med god flyt i svømmingen var Blummenfelt blant de første opp av vannet, men 21 minutter og 36 sekunder med bortimot maksimal innsats krever sin mann.

Likevel maktet Blummenfelt å gjennomføre den påfølgende 90 kilometer lange sykkeldistansen med 46,15 km/t i snittfart. Han syklet først 50 kilometerne alene, før de resterende 40 kilometerne ble syklet som en slags lagtempo med en sterk norsk trio med verdensrekorden for øye.

Selv svært godt trente syklister ville risikert å være helt kokt etter en slik anstrengelse. Man har gjerne ønske og behov for rask energi i form av mat og drikke, tørre klær, medisinsk behandling eller isbad, og litt tid til å summe seg for å komme til hektene igjen.

Oppsiktsvekkende sterk avslutning
Kristian Blummenfelt hadde verken tid det ene eller det andre. Han trakk raskt løpeskoene over føttene og la i vei på konkurransens tredje og avsluttende del: Halvmaraton. Med snittfart på 3.10 min/km (≈ 19 km/t) tilbakela han en utmattende halvmaraton på 1:06:58. En relativt sterk tid i seg selv. Med 2 timer og 18 minutter svært hard konkurranse i beina er prestasjonen oppsiktsvekkende og eventyrlig!

En skål for Kristian
Mange drømmer om en slik tid med optimale forberedelser. Det kan derimot betraktes som et mareritt å forsøke etter 1,9 kilometer svømming og 90 kilometer sykling. Ønsker du å teste hvor lenge du kunne holdt følge, kan du stille inn tredemølla på 19 km/t eller forsøke å løpe runder på en friidrettsbane på 1 minutt og 16 sekunder.

Kristian Blummenfelts 3:29:04 er altså en fantastisk prestasjon! Ved å sette bragden i perspektiv, blir den forhåpentligvis mer håndgripelig. Det kan heves over tvil at prestasjonen representerer noe av det ypperste norske toppidrettsutøvere har oppnådd. Derfor fortjener Kristian Blummenfelt også mer enn en uoffisiell verdensrekord. La oss skjenke han anerkjennelse og respekt, og skåle med Red Bull!

‍

Grete Waitz er Norges mestvinnende langdistanseløper noensinne. Den av hennes personlige rekorder som gir høyest prestasjonsscore hos IAAF, er kanskje litt overraskende hennes 3000 meter på 8.31,75. Den fantastiske prestasjonen fant sted  17. juli 1979 Bislett, og har blitt stående som norsk rekord i 40 år! Med denne teksten ønsker vi å sette prestasjonen i perspektiv.

En banebrytende forkjemper for kvinneidrett

Grete Waitz satte dype spor som en banebrytende forkjemper for kvinnelig langdistanseløping og kvinneidrett generelt – i en tid da enkelte fortsatt mente at kvinner ikke skulle presse seg like hardt fysisk som menn. Hennes karakter anerkjennes blant annet i form av en statue utenfor Bislett Stadion og som ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Lang merittliste

Grete Waitz er Norges mestvinnende langdistanseløper noensinne. På merittlisten står blant annet VM-gull og OL-sølv på maraton, 5 VM-gull i terrengløp, 12 seire i Lidingöloppet, 33 individuelle norgesmesterskap og 7 kongepokaler, samt 9 seire i New York Marathon og 2 i London Marathon. Den av hennes personlige rekorder som gir høyest prestasjonsscore hos IAAF, er likevel hennes 3000 meter på 8.31,75 med 1202 poeng.

Svært mange har erfaring med distansen 3000 meter. Øvelsen regnes av mange som den mest målbare og sikre testen på aerob kapasitet. Derfor har den utgjort en standard for både det norske skolesystemet, forsvaret og Olympiatoppen, samt blant hardtsatsende skiløpere, vennegjenger, mosjonister og eliteutøvere. På bakgrunn av dette vil mange bifalle at 8.31,75 er et mesterstykke.

Samtidig kan prestasjonen fremstå som ufattelig og nokså gresk. For virkelig å anerkjenne bragden vil det derfor være hensiktsmessig å sette Gretes prestasjon i perspektiv.

Parkerer både kvinnelige og mannlige O2-snappere

8.31,75 tilsvarer en gjennomsnittsfart på ≈ 21,18 km/t eller 2.50 min/km. For å sette det i perspektiv for deg selv, kan du stille tredemølla inn på denne farten, eller ta turen til nærmeste friidrettsbane å forsøke å løpe én runde på 68,2 sekunder. Det krever hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 7,5 runder er kolossale.

Anerkjente løpere som Ingrid Kristiansen (8.34,10), Karoline Bjerkeli Grøvdal (8.37,58), Susanne Wigene (8.40,23), Hilde Stavik (8.47,47) og Ingvill Måkestad Bovim (8.53,86) er relativt langt bak Grete Waitz i denne sammenheng. Fra norsk langrenns adelskalender på 3000 meter kan det nevnes en rekke O2-snappere som parkeres av Grete Waitz, deriblant Eldar Rønning (8.34), Hallgeir Brenden (8.35), Vegard Ulvang (8.38), Erling Jevne (8.41), Thomas Alsgaard (8.41), Frode Estil (8.49) og Petter Northug (8.51).

”3 for Grete” 17.juli

Tiden 8.31,75 har som nevnt stått som norsk rekord i 40 år. På selve jubileumsdagen 17. juli anbefales den løpsinteresserte å ta turen til sin lokale friidrettsbane for å løpe ”3 for Grete”. Musikken på speakeranlegget burde naturligvis være ”New York, New York” når Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom tidene skal få sin velfortjente hyllest.

‍

‍

I anledning Rekordløpet på Spikkestad 13. September, møtes verdenseliten på mellomdistanse og maraton til duell om norgesrekorden på 10 kilometer gateløp

Hanekampen mellom Henrik Ingebrigtsen og Sondre Nordstad Moen arrangeres 13. September 2020 kl. 12:00 på ROS Arena, ved Spikkestad utenfor Drammen. Norgeshistorien tilsier at det på dagen er bortimot 1000 år siden ”Slaget på Stiklestad”. Med krigens løpeutgave, ”Slaget på Spikkestad”, ønsker arrangøren å innføre et religiøst forhold til 10 kilometer gateløp i norsk idrett.

Norgesrekord i potten

Da Floyd Mayweather og Conor McGregor gikk i ringen i Las Vegas, sto det milliarder på spill. Når Henrik Ingebrigtsen og Sondre Nordstad Moen løper i ring på Spikkestad, satses norgesrekorden på 10 kilometer gateløp.

McGregor uttalte selvsikkert før den historiske duellen at Mayweather ville være ”bevisstløs innen to runder”. Med Norges svar på prestisjeduellen – og norgesrekord på 10 kilometer gateløp på kjøpet – er både Henrik og Sondre villige til å pushe seg til bevisstløshet over to runder à fem kilometer.

Begge erkjenner at de virkelig må ta ut sitt ytterste om de skal vinne duellen. De har stor respekt for hverandres løpeegenskaper. Som utpregede vinnerskaller, blir de dog ikke motløse av den sterke konkurransen. Både Sondre og Henrik trigges av ”Slaget på Spikkestad”.  

– Jeg sier aldri nei til en utfordring, men jeg vet at det å slå Sondre på 10 kilometer gateløp ikke blir en lett sak. Om jeg er med til 9,5 kilometer, kan alt skje. Én ting er i hvert fall sikkert: Han får ingenting gratis!

Som maratonløper i den ypperste verdenseliten, er ikke Sondre bortskjemt med å få noe uten å måtte betale dyrt – verken på trening eller i konkurranse. Han mener Rekordløpet arrangeres på et perfekt tidspunkt etter OL og EM. Dermed skreddersys treningsplanen med tanke på å slå Henrik i duell, og samtidig ta tilbake norgesrekorden fra Jakob Ingebrigtsen.

– Det å kunne få løpt en rask 10 kilometer i Norge, i det som ser ut som en veldig rask løype, er noe jeg virkelig ser frem til! At Henrik er på start, gir bestandig det lille ekstra. Vi har konkurrert mot hverandre i snart 15 år, og vi gir oss ikke med det aller første. Prestisjen oss mellom er bestandig stor, legger han til med et lurt smil om munnen.

Utholdende hurtighet VS endeløs utholdenhet

”Slaget på Spikkestad” står mellom norgesrekordholderen på 3000 meter og norgesrekordholderen på halv- og helmaraton. Rent sportslig møtes de altså på halvveien, i form av 10 kilometer gateløp.

Etter å ha smadret norgesrekorden på 3000 meter under fjorårets Bislett Games, ble Henrik Ingebrigtsen hyllet av et fullsatt Bislett Stadion. Han fulgte opp med en ydmyk og beundringsverdig to-timers lang seiers-/selfierunde, og kunne trygt krones til ”kongen av Bislett Stadion” denne fantastiske sommerkvelden. Det raske tartandekket var Henriks lekegrind, og tribunene var stinne av beundrere.

I samme tidsrom, på andre siden av kloden, forsynte Norges ubestridte langdistansekonge, Sondre Nordstad Moen, seg grovt fra et koldtbord av fysiske og mentale egenskaper. Ukens diett besto av uhorvelige mengder utholdenhetstrening, ispedd viljestyrke, stadig høyere smerteterskel, motivasjon og selvtillit. Det hele ble krydret med styrke, hurtighet og løpsteknikk. Til dessert unnet Sondre seg en rekke restitusjonstiltak som medisinsk behandling, alternativ trening, søvn og kosthold. Hele opplegget luktet verdensklasse.

Kontrastene kunne likevel ikke vært større fra de bakglatte og ruglete grusveiene i høyden i Kenya, til et tartandekke med spikerfeste i Oslo Sentrum. Der han ene ble svermet om og forgudet på den store scenen, danset han andre seg ensom gjennom akt etter akt i en bortgjemt manesje. Året etter møtes de endelig til dyst på halvveien.

På hånden har Henrik Ingebrigtsen den utholdende hurtigheten til en Greyhound. Sondre Nordstad Moen besitter derimot den endeløse utholdenheten til en trekkhund. Begge har så høye kort at de kan trumfe norgesrekorden på 10 kilometer gateløp: 27.54. Hvem som har den beste hånden får vi se på Spikkestad i september.

Sondre og Henrik oppfordrer samtidig både mosjonister og eliteløpere til å legge inn Rekordløpet i løpskalenderen, og håper å se motiverte løpere i toppform på startstreken – med ambisjoner om nye personlige rekorder.

Et løp for både eliten, bredden og barna

Arrangementet på Spikkestad bærer naturligvis ikke preg av tilsvarende alvorlighetsgrad som de nevnte slagene i Las Vegas og på Stiklestad. Det står verken milliarder av kroner eller liv på spill. For våre beste menn handler løpingen mer om prestisje, respekt, løpe- og konkurranseglede, samt det å bryte grenser.

Med Norges kanskje raskeste trasé på 10 kilometer gateløp, og et opplegg gjennomsyret av profesjonalitet, får også 4000 deltagere anledning til å jakte personlige rekorder på rød løper gjennom Spikkestads gater.

Arrangøren har bestilt solide fartsholdere til typiske drømmegrenser på distansen. Foruten norgesrekorden for herrer og et løp ned mot 27 minutter, legges det opp til drahjelp rundt de ”magiske” grensene på 30-, 35-, 40- og 45 minutter. Norges ubestridte løpedronning, Karoline Bjerkeli Grøvdal, får også tilrettelagt et løp i håp om å se 30-tallet. Videre oppfordres landets beste i u20- og u23-klassen til å benytte anledningen til å perse grovt.

”Henrik Ingebrigtsens barneløp”

En innovativ og høyst engasjerende happening denne dagen er ”Henrik Ingebrigtsens barneløp”. Med 1000 barn på startstreken, blir Rekordløpet en fest for hele familien. Forhåpentligvis vil det også bidra sterkt for rekrutteringen og idrettsgleden. Barneløpet blir fort selve rosina i pølsa!

Rekordløpet blir altså et fantastisk arrangement for norsk idrett, for folkehelsen, for eliten og sub-eliten, og for idrettsinteresserte barn og voksne. Uavhengig av ambisjonsnivå, oppfordres den løpeglade å valfarte til Spikkestad 13. September 2020.

‍

Da Henrik Ingebrigtsens sprintet inn til 7.36,85 på 3000 meter under Bislett Games 13.juni 2019, smadret han Marius Bakkens 18 år gamle norgesrekord. Det holdt til 4.plass i et historisk sterkt felt. Pallkandidatene, Selemon Barega, Joshua Cheptegei og Nicolas Kipkorir Kimeli innfridde alle med personlige rekorder. I rekken av de meriterte løperne som ble parkert av Henrik, finner vi eksempelvis Muktar Edris (to ganger verdensmester på 5000 meter, fem seire i Diamond League) og Paul Kipngetich Tanui (26.49,41 på 10000 meter, samt medaljer i både VM og OL).

Listen er lagt eksepsjonelt høyt

Team Ingebrigtsen har selv lagt listen eksepsjonelt høyt for hva som forventes av idrettslige prestasjoner. Innenfor samme tolv måneders-periode løp Filip blant annet 1500 meter på 3.30,01, en engelsk mile på 3.49,60 og tok EM-gull i 10 kilometer terrengløp. I en alder av 17 og etter hvert 18 år, har Jakob tatt EM-gull på både 1500 meter og 5000 meter, samt EM-gull i u20-klassen i terrengløp. Som kjent kaster høye fjell lange skygger. Til tross for at et elektrisk publikum kronet Henrik til kongen av Bislett Stadion denne nydelige sommerkvelden, kan det argumenteres for at prestasjonen ikke fikk den hyllesten den virkelig fortjener. For å anerkjenne bragden kan det være hensiktsmessig å sette den i perspektiv.

Et mesterstykke av en løpsprestasjon

Svært mange har erfaring med distansen 3000 meter. Øvelsen regnes av mange som den mest målbare og sikre testen for aerob kapasitet. Derfor har den utgjort en standard for både det norske skolesystemet, forsvaret og Olympiatoppen, samt blant hardtsatsende skiløpere, vennegjenger, mosjonister, og eliteutøvere. På bakgrunn av dette vil mange bifalle at 7.36,85 er et mesterstykke. Likevel kan prestasjonen fremstå ufattelig og nokså gresk.

7.36,85 tilsvarer en gjennomsnittsfart på ≈ 23,68 km/t eller 2:32 min/km. De færreste tredemøller oppnår en slik hastighet – og godt er nok det. De fleste mosjonister og habile løpere ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. Det krever enorm hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 7,5 runder er kolossale! For å få et inntrykk av premissene, er det tryggere å ta turen til nærmeste friidrettsbane å forsøke og løpe én runde på 61 sekunder. De aller fleste har formodentlig nok med 100 meter ned mot 15 sekunder!

Navnet burde lamineres i idrettens Hall of Fame

Henrik Ingebrigtsen har vært en banebryter for sine brødre, for norsk mellom- og langdistanseløping og for norsk friidrett generelt. I en epoke der Norge ”tok til takke med” å være representert i det gjeveste selskapet, etablerte han seg i den ypperste verdenseliten og fikset gull i EM og 5.plass i OL på 1500 meter. Henriks idrettslige resultater og prestasjoner taler for seg. De representerer sterke minner i en stolt norsk idrettshistorie. Det tok Henrik bare 7.36,85 å tilbakelegge 7,5 runder rundt Bislett. Med bortimot 800 selfier, tok seiersrunden derimot nærmere to timer – kanskje vel så imponerende og beundringsverdig. Med denne utgaven av ”Perspektivet” ønsker jeg å hylle rollemodellen han forfekter. I arketypisk Gjert-ånd, burde navnet Henrik Ingebrigtsen skrives med gullskrift og lamineres i idrettens Hall of Fame.

‍

Under Diamond League-stevnet i Monaco i juli 2018 klokket Filip Ingebrigtsen inn på det som ble beskrevet som ”elleville” 3.30,01. Det er mest satsende mellomdistanseløpere, og ikke så mange mosjonister og løpsinteresserte som har egenerfaring med distansen. For mange av oss blir det derfor vanskelig å begripe prestasjonen og dermed også virkelig å anerkjenne bragden. Hvor ellevilt er egentlig 3.30,01 på 1500 m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

Snittfart på 25,71 km/t

Filip løp med en gjennomsnittsfart på 25,71 km/t. Selv om du skulle våge å stille tredemølla inn på den farten, er det slett ikke sikkert den gir deg anledning til det. Få tredemøller oppnår denne hastigheten – og godt er nok det. De fleste mosjonister og habile løpere ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. I denne farten passerer man 60 meter på 8,4 sekunder. En imponerende sprint i seg selv. Filip beinfløy 25 slike i ett strekk!

”Den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”

25,71 km/t er faktisk en hastighet mange mennesker aldri opplever til beins. Dermed blir det også vanskelig å få et skikkelig inntrykk av hvor ellevilt dyktig Filip Ingebrigtsen faktisk er. Anerkjente løpere som Las Martin Kaupang, Vebjørn Rodal, Knut Kvalheim, Arne Kvalheim og Marius Bakken har bestenoteringer mellom 3.37,40 og 3.38,84. De hadde nesten hele oppløpet igjen da Filip passerte målstreken. De er alle fantastisk dyktige, men samtidig ellevilt langt bak. I Norge er det kun brødrene Jakob og Henrik som er i nærheten. Jeg drister meg derfor til å døpe trekløveret av Ingebrigtsen-brødre til ”den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”.

‍

Sondre Nordstad Moens personlige rekord lyder 2:05:48. Da han parkerte et bunnsolid felt i Fukuoka noterte han samtidig Europeisk rekord på distansen. Per dags dato er det kun Sir Mo Farah og Kaan Kigen Özbilen av europeere som har løpt raskere. ”Eventyrlig bra”, uttalte en ekstatisk Jann Post til VG like etter målgang. Alle som har løpt distansen anerkjenner beskrivelsen. Men hva innebærer denne bragden egentlig? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

Utopiske tider

Nordstad Moen løp med en gjennomsnittsfart på 20,11 km/t. Still tredemølla inn på den farten (om du våger), så får du et inntrykk. Legg til vindmotstand, temperatur, svinger, løypeprofil og bakker, så gir du inntrykket perspektiv. Ikke mange i klassen løp under 10 minutter da vi testet 3000m på skolen. Gymlærere med 20-30års erfaring i ungdoms- og videregåendeskole rapporterer gjerne at slike tider er utopiske. Med en fart på 2:59 min/km passerer Sondre 3000m på 8:57. Deretter fortsetter han i samme fart til han har tilbakelagt 14(!) slike 3000metere – uten pause. Har du løpt en 10 km, eksempelvis ”Sentrumsløpet”, ”10 for Grete” eller et lokalt arrangement? Sondres snittfart gir passering på 29:50. Distansen må gjennomføres fire ganger før spurten på 2,2 km. I følge det internasjonale friidrettsforbundets (IAAF) poengsystem gir 2:05:48 på maraton 1238 poeng. Dette tilsvarer eksempelvis 26:59 på 10km og 58:56 på halvmaraton.

”Eventyrlig bra” er ingen overdrivelse

Johan Kaggestad har fulgt kondisjonsidrett med argusøyne i en mannsalder, blant annet som personlig trener for løperlegende Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, landslagstrener i friidrett i ni sesonger (inkludert 13 medaljer i OL, VM og EM), støttetrener for skøytelandslaget, trener og ekspertkommentator i sykling, og sportslig koordinator i en rekke sommeridretter. Han stadfestet at løpet ”sannsynligvis er det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. ”Eventyrlig bra” er ingen overdrivelse, snarere tvert imot. Prestasjonen er legendarisk og Sondre Nordstad Moen er per definisjon en legende.

Av: Andreas Grøgaard

Chicago Marathon 2019 skulle gjennomføres på bakgrunn av en trøblete oppkjøring. Fra månedsskiftet april/mai hadde jeg 8 uker totalt blottet for løping grunnet et tretthetsbrudd i foten.

Mens sola skinte, bleknet løpeformen. Faktum er at jeg spekulerte i om jeg kunne gjennomføre i Chicago Marathon – ja, faktisk om jeg noensinne ville løpe smertefritt igjen. I en periode fremsto det mer som en drøm enn en realitet. Samtidig ønsket jeg å utnytte avbrekket maksimalt, slik at det ble en ressursperiode fremfor en ren skadeperiode – både med tanke på dette løpet og langsiktig utvikling.

I uke etter uke var jeg han fyren som stampet på ellipsemaskinen med headset, capsen bak-frem, ufattelig svettefaktor, og et innbitt blikk mot lysere tider. Det sies at man skal være seg selv 100 % og stolt av det. Jeg var verken meg selv eller nevneverdig stolt av karakteren jeg portretterte. Utallige økter ble gjennomført rundt terskel, med tilsvarende frekvens og bevegelsesmønster som ved løping, og jeg tilføyde styrketrening på beina for å kompensere for manglede slag på muskulaturen. Formen virket ganske bra. Likevel følte jeg meg som en utrygg øvelseskjører i det jeg endelig kunne løpe igjen i slutten av juni.

I juli ble treningsmengden og kvaliteten økt gradvis – alltid med en konservativ holdning og hånden på bremsen. Mantraet var at ”det er bedre med ti mediokre økter i banken enn én imponerende økt på Strava”. Det etterlevde jeg. Tilnærmingen gir gjerne balanse i trenings- og restitusjonsregnskapet, men ikke tilstrekkelig fysisk kapital til å investere i hårete mål på maraton og cashe ut de store tidene.

“Det er bedre med ti mediokre økter i banken enn én imponerende økt på Strava”

I juli imponerte jeg nok mer på puben enn på friidrettsbanen. Skade- og opptreningsperioden satt løpingen i perspektiv. Det ga stor trivsel – både på og utenfor trening. Gjennom sommeren føltes det ut som om jeg løp med beinskinnene til Forrest Gump, men de ble stadig mindre og mindre hemmende for et naturlig løpesteg. I uke 32 i august kom de første tegnene på at støttehjulene kunne kastes – og at det ville være mulig å få til noe i Chicago Marathon. Innbakt i de 170 kilometerne denne uken løp jeg tre lovende kvalitetsøkter – alle rundt intensitet 7 på en skala fra 1-10:

• 4 x (2km + 1km) @3:30-/3:20-fart (p: 90sek jogg)
• 4 x (1200 + 4x400m) @3:20-/3:00-fart (p: 90sek/60sek)
• 75min @3:30-fart under Perseløpet (halvmaraton på 1:14:09)

De seneste ukene har enkelte økter gitt indikasjoner på at jeg er i stand til løpe fort. Andre har vist at form er ferskvare. Jeg har fått bank både fysisk og mentalt. Et noe begrenset grunnlag har gitt større variasjon i dagsform og gjort det vanskelig å gi en presis vurdering av ens nivå en gitt dag.

På startstreken i Chicago var den uttalte ambisjonen å perse. Det ble ansett realistisk å løpe 2:27 om jeg traff med dagsform og løpsopplegg. Det sies at ”marathon is a waiting game”. Planen var derfor å ha litt is i magen, løpe 3:30 min/km (tilsvarer sluttid rundt 2:28) til 32 km, for deretter å se bort fra splittider og løpe det beina var gode for til mål.

Blant skyskrapere, 45000 løpere fra 138 forskjellige nasjoner, og ca. 1,7 millioner tilskuere fordyper jeg meg i konkurransemodus. Singleten stappes godt opp i den ulovlig frekke splittshortsen. Armsleavesene dras godt opp langs pipestilkene og løpeskoa strammes med kirurgisk presisjon. Jeg tar en siste sjekk på at drikkebongen i startnummeret er på plass. En pils på plenen i målområdet med tusenvis av likesinnede skal smake.

Det fascinerer (og varmer en smule) å se patriotismen blant amerikanerne med hånden på brystet da nasjonalsangen spilles før start. Likevel har frosten virkelig satt seg i kroppen og leppene er farget mørkelilla. Jeg må konsentrere meg for ikke å hakke tenner. Det er med blanda følelser jeg legger i vei; jeg ser frem til å få varmen, men foreløpig er det smerte i hvert fraspark. Så ustabilt og vaggete jeg løper hadde det ikke vært trygt å løpe på mølle.

(GPSen var helt på jordet i Chicago, så jeg så kun på klokka idet jeg passerte arrangørens løypemerkinger)

De første kilometerne handler det om å ”gjøre sin egen greie”, og gjerne løpe i snittfarten til ønsket sluttid eller et par sekunder saktere. Med 3:30-3:30-3:30-3:30-3:30 og dermed 17:30 ved 5km er foreløpig alt greit – på papiret. Dessverre er jeg fremdeles iskald.

I neste fase, fra 5-10km, ”jobber jeg intensivt med å løpe avslappet”. Det handler om å være komfortabel i den farten man løper. Denne splitten tilbakelegges på 17:46 og dermed passeres 10km på 35:16, noe som gir 3:31 min/km i snitt.

Pulsen og farten er nøyaktig slik jeg så for meg, men jeg sliter fremdeles med å få varmen. På trening er jeg vanligvis gjennomvåt av svette etter en mils løping med denne innsatsen. I dag er jeg knusktørr. Og det er ikke fordi det går så ufattelig lett, det virker mer som om maskineriet ikke er skrudd på. Maratonløpet er fremdeles så vidt i gang, så det er viktig å være tålmodig og spare på kruttet. Man får plenty med sjanser til å ta seg ut den andre halvdelen av løpet. Det burde også være mulig å få frem noen svetteperler i panna.

“Det burde være mulig å få frem noen svetteperler i panna”

Timen passeres like ved 17km-skiltet. Med 3:31 min/km i snitt ligger vi på skjema til lavt 2:28. På papiret er jeg på skuddhold til en god tid. Når beina ikke spiller på lag skyter man dog i blinde.

Ved neste drikkestasjon tillater jeg meg å slippe noen meter. Luken blir et par meter lenger og plutselig står jeg ved et veiskille. Er man ikke på hugget her er det egentlig ”game over” med tanke på en god sluttid. Jeg innser at det dessverre ikke er min dag og flytter umiddelbart fokus fra å yte til å nyte. På en god dag får man disse i skjønn forening. I dag må jeg ta til takke med å omfavne øyeblikkene og nyte opplevelsen. Jeg forflytter meg på ”rød løper” med raske briller gjennom Chicagos gater, under majestetiske skyskrapere og med entusiastiske tilskuere på alle kanter. Jeg hauser opp publikum og shower for kameraene. Det er så nærme en landstryker fra Kragerø kommer å være superstjerne. Rent løpeteknisk er jeg fremdeles bare Forrest Gump i innledende fase av filmen; beinskinnene blir jeg aldri helt kvitt.

Jeg anslår underveis at innsatsen jeg legger ned vil resultere i en sluttid rundt 2:38. Det er ikke så nøye, men jeg vil helst under 2:40 når jeg først løper en major i USA. Jeg halter til mål på 2:34:51. Jeg er åpenbart skuffet over prestasjonen, men gleder meg over venner som perset. Sondre Lerche noterte 3:02:22 og Janicke Bråthe 3:07:50. BML-entusiast Rodrigo Belda har gjennomført i 4:00-fart, med en sluttid på 2:48:51 (42 minutter forbedring siden våren 2018!). Med slike folk rundt seg er det lettere å svelge egen skuffelse, og resten av oppholdet blir en fryd!

Det kan være flere detaljer som til sammen bidro til ”fiasko” under Chicago Marathon. Bottom line er uansett at jeg ikke var godt nok trent for maraton denne høsten. Hele prosjektet med å komme seg til startstreken har likevel vært en stor suksess i form av løpeglede, inspirasjon, nyttige erfaringer og læring. Det tar jeg med meg frem mot nye maraton i 2020. Jeg er motivert til å trene mye mediokert gjennom vinteren i håp om å bryte nye grenser på maraton.

Mvh, Andreas Grøgaard

‍

Av: Ida Bergsløkken

Ja, hei!

Nå er det en stund siden jeg har løpt løp og i det hele tatt skravlet litt her inne. Derfor har jeg laget en liten infographic og mitt løpeår i emojis:

Som man så ofte hører, så er veien mot målet er jo ofte litt krøllete og komplisert, ikke sant. Og akkurat dette året har det vært i overkant mye krøll, og noen ganger har jeg begynt å tenke at det kanskje har krølla seg for mye (se emojis i bunnen ved x-aksen). Litt sånn som hvis en tråd har tvinnet seg sammen og blitt til en stor knute liksom. Det blir rimelig frustrerende etterhvert å løsne opp knutene når det bare baller seg på. Hvis du hadde sittet der med strikketøyet ditt, hadde det vært fristende å rive av tråden og bare tatt en restart på den jævla genseren du har brukt 3 år på å fullføre, ikke sant. Men sånn er jo ikke livet, så her må man nøste opp på best mulig måte, så man ikke drar med seg følgefeil.

La meg ta dere gjennom grafen

Løp Barcelona halv på 1:14:43 (min neste beste tid ever), men stupte rett inn i influensahelvette dagen etter. Ble rimelig deppa av det siden jeg var i mitt livs form noen uker i forveien. Sykdommen i seg selv var bare en bump in the road, men første knute skjedde ved at jeg havnet i et negativt headspace og tenkte at jeg ikke kunne klare å komme meg tilbake til mitt gamle jeg etter den heftige runden med sykdom. Kom meg allikevel brukbart, da jeg har en innvendig drive som hele tiden er ute etter å se hvor god jeg kan bli, og klarte å slappe av og løsne litt på knutene. Dessverre havnet jeg i en solid tannlegebehandlingrunde med kirurgi og betennelser og what not, og knute nummer to var et faktum. Det kostet meg veldig mye mentalt å få nok en kjepp i hjulene. Kjente på en del angst i forbindelse med tannlegebesøkene og hadde mye vondt en periode. Heldigvis har miljøet man omgir seg mye å si og jeg klarte å løsne litt på knutene igjen, men kjente dessverre at jeg var urolig for at disse to hendelsene (sykdom+tannlege) hadde ødelagt for mye og ser i ettertid at jeg ikke klarte å slappe helt av. Husk: lettere å zoome ut når alt er over og se hva man burde ha gjort annerledes. Lettere sagt enn gjort!Gled heldigvis bra på utover mai og juni, men begynte å kjenne meg funky på mølla. Ikke syremessig, men at jeg beveget meg litt oppover, selv om jeg løpe rett frem på mølla. Andre ganger kunne jeg føle at jeg var på danskebåten når jeg var på mølla, og alle som har vært på danskebåten vet jo hvor jævlig det er. Merket heldigvis ikke noe av dette ute, og tenkte derfor ikke så mye over det.

I slutten av juli eskalerte det og jeg hadde følelsen av å være litt på danskebåten og litt på vei opp en rulletrapp når jeg gikk rundt. Litt hver dag, nå også utendørs. Legene jeg var hos hadde ingen gode svar (hvorav sint smiley), men heldigvis fant de ut av det på Klinikk for Alle i september. Det viste seg å være krystallsyken, mest sannsynlig med opphav i infeksjonene jeg har hatt i kroppen.Svimmelheten og den funky feelingen jeg har kjent på i et par måneder har også vært opphav til en del uro og angst (det er jo seff helt forståelig), og har gjort at jeg har trappet ned løpingen mye da jeg ikke har visst hva det var. Det er har vært skummelt, deprimerende og kjipt. Ingeniøren i meg elsker optimalisering og jeg har jo kjent en stund at dette ikke har vært noe optimalt, så jeg har samtidig gravd dypt i meg selv og prøve å løsne opp flest mulige knuter, da jeg ikke orker tanken på å gi opp heller. Det er liksom ikke noe som ligger i min natur og jeg er heldigvis sta i de aller fleste situasjoner. Dessuten har all denne oppnøstinga jeg har holdt på med i et halvt år fått meg til å kjenne enda mere på #YOLO. Det har gjort meg engasjert og målbevisst på mange områder, i tillegg til løpinga, og det får man jo bare ta med seg som noe positivt, tenker jeg!

Okei, som dere ser så har ikke dette vært et særlig optimalt år for å prestere, og det har kostet mentale krefter, noen ganger mer enn jeg skulle ønske. Det har føltes som jeg har mistet litt kontroll på egen kropp og i perioder har den respondert helt annerledes enn hva jeg er vant med, og det synes jeg har vært ekkelt og tøft.  Heldigvis er jeg veldig god på å jobbe med konkrete oppgaver og nå har jeg hatt tre ganske bra uker med løping bak meg, og kroppen responderer bra ser det ut til.

Tirsdag 1.oktober løp jeg min første hurtige langtur mot Valencia. Det ble en langtur på 1t45 min med en snittfart på 4:05 min/km. To dager senere kjenner jeg at jeg tålte turen bra og jeg kjenner på en indre ro som jeg har savnet de siste månedene.

Så er spørsmålet: Will I ever break the marathon limit?

Time will show!

‍

Av: Simen Næss Berge

Road to Brașov

I midten av juni ble det klart at jeg skulle løpe VM 50 KM for Norge. Jeg holdt nesten på å takke nei, men like før svarfristen gikk ut begynte endelig kroppen å spille på lag igjen. Da klarte jeg rett og slett ikke å si nei. Da fikk det bare være at Berlin Marathon kommer fire uker senere. Jeg måtte bytte hovedmål. Berlin vil alltid være der. Det løpet kan jeg løpe hvert eneste år. Å få løpe for Norge derimot. Den sjansen vet jeg ikke om kommer igjen.

I april avslutta jeg Paris Marathon med å kjempe meg gjennom siste halvdel av løpet med ekstremt vondt i venstre hamstring. Om det var verdt det i det lange løp vet jeg ikke, men 2:28:02 føltes definitivt verdt det der og da. Lite visste jeg at de neste ukene skulle dreie seg om langt mindre løping enn planlagt, og tilsvarende mange kjedelige hamstring-øvelser.

Det var først mot slutten av juni at jeg endelig kunne kjøre opp treningsvolumet igjen. Jeg starta treningsperioden med noen i overkant varme dager på Malta. Det var ikke spesielt bevisst, men det passa bra før VM i Romania, hvor det fort kunne bli 25-30 grader. Etter tre uker med grei mengde, men veldig lite kvalitet kunne jeg endelig begynne å legge inn mer intensive økter. Enkeltøktene skremte nok ingen, men når man begynner å få en rekke med halvgode 150-170 kilometersuker er det nesten umulig å ikke bli bedre.

Tre uker før VM slang jeg meg med i Ulriksen-toget i Perseløpet og løp en halvmaraton på jevn 3:30-fart per km. Jeg fikk ikke helt de svarene jeg hadde håpa på, men det var ikke helt håpløst heller. En halvmaraton i 3:30-fart gikk greit, men om vi skulle løpt lenger kjente jeg at jeg ville fått problemer. I tillegg nappa det litt ujevnt i hamstringen. Om den ville tåle 5 mil virka å være omtrent 50/50. Det positive var at beina virka å være greit herda. 8 km til senere på kvelden og 50 km rolig dagen derpå kom jeg meg greit gjennom. Helga etter løp jeg Tour of Mjøsa, som består av fire korte løp på to dager. Etter det var det bare å gjøre det jeg alltid gjør de siste to ukene før maraton, og samtidig håpe at formen ville komme.

Pre race

Til dette mesterskapet var det kun Magnus Winther Warvik og jeg som var tatt ut. Vi tok flyet ned på fredag og ved ankomst București kom det snart frem at vi ikke akkurat var det største laget. Heldigvis er det ikke så avgjørende i løping, som i enkelte andre idretter, hvor stort team man har. Vi trenger ingen til å smøre løpeskoa våres. Omtrent tre timer senere var vi fremme ved hotellet i Brașov.

Vanligvis går lørdagen med til å slappe av på hotellrommet og gjøre minst mulig bortsett fra å eksistere, med unntak av en veldig kort løpetur på morgenen. Denne gangen ble det annerledes, da vi måtte på et møte for å få godkjent klærne vi skulle løpe i. Etter det var det teknisk møte, som stort sett gikk ut på å høre på folk som krangla om hvordan drikkestasjonene skulle være. At han som holdt møtet gjentatte ganger sa at laglederne måtte stå “below the tables” gjorde i det minste møtet ganske morsomt til tider. Det som var verdt å merke seg var at runden vi skulle løpe var 9 km og det var drikkestasjon i hver ende. Ved start hadde hvert lag sitt eget telt, mens i den andre enden skulle det være felles drikkestasjon for alle. De lagene som hadde med nok støtteapparat hadde sine egne bord der også.

Noe senere på kvelden var det klart for åpningsseremoni nede i sentrum av byen. Å få gå med det norske flagget gjennom gatene var ålreit, men i overtrekksdress i over 30 grader var en i overkant varm opplevelse. En liten forsmak på hva som venter dagen etter. Deretter var det bare å pine seg gjennom alt for mange minutter med rumensk folkedans før vi kunne sette oss på bussen tilbake til utøverhotellet. Tilbake på hotellet gjorde vi klar morgendagens drikkeflasker før vi måtte gå til sengs. At Sondre Norstad Moen snart skulle løpe norsk rekord på 10 000 meter måtte vi dessverre prioritere bort å se.

Race day

Som vanlig sov jeg ganske middels den siste natta. Det ble vel 4-5 timer før alarmen gikk. En trøtt frokost og en busstur senere, så hadde vi allerede sett sola stå opp. At løpet starta klokka 8 var i overkant sent i forhold til varmen, men det var selvsagt likt for alle. Mamma og pappa hadde tatt turen ned for å se på, og de fikk ansvaret for den norske drikkestasjonen ved mål.

Shakeout-turen jeg pleier å løpe før maraton ble sløyfet denne gangen. Oppvarmingen ble også så kort at jeg ikke engang gadd å lagre den på klokka. Her gjaldt det å spare på kreftene. Selv om det kun er snaut 8 km forskjell på maraton og 50 km var jeg i ukjent terreng her. Jeg har løpt lenger enn 50 på trening før, men å løpe konkurranse er noe helt annet.

Etter at vi fikk godkjent hvordan vi hadde kledd på oss og sjekka at chippene i startnumrene virka var det egentlig bare å vente mens man holdt seg litt i bevegelse. Alle så ut til å være klare klokken 08:00, men det var tydeligvis ikke arrangøren. Først 5 minutter senere gikk startskuddet. Det betyr omtrent 1,5 km mer med den varmeste varmen. Igjen er det likt for alle, men det er urealistisk å tenke at man skal takle varmen like godt som utøverne fra Spania eller Sør-Afrika.

Race

Startskuddet går endelig og vi er i gang. Vi er i overkant 150 stk på start som skal løpe VM, så det er ikke særlig kamp om plassene. Verdensmesterskapet går først, mens de som er med i det vanlige løpet står et stykke bak. Første km piper på 3:29. Kvelden før satt Magnus og jeg og lurte på hva den norske rekorden på 50 km er. 2:58:43 var fasiten. Begge hadde vi planer om å løpe under 3 timer. Da kunne vi like så godt sikte mot rekorden. For å klare det måtte vi snitte 3:34 per km. Som regel må man løpe 1-3 sekunder raskere enn det klokka viser, da GPS-en gjerne viser noen hundre meter ekstra i mål, og dermed viser et såvidt bedre snittempo enn det faktiske.

Vi hadde ikke anledning til å løpe gjennom løypa på forhånd, så jeg prøver å ta inn hvordan de faktiske forholdene er. Først skal vi løpe en kort runde på 5 km. Deretter skal vi gjøre standardrunden på 9 km fem ganger. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. Tilbake etter den lille runden på 5 km er det klart for første drikkestasjon. Det går veldig greit å få tak i flaska mi. Jeg har festa gels på alle, som jeg skal ta etter hver 6. km. Teten av løpet er ikke langt foran. Vi har hele tiden sett de. Det hadde ikke vært noe problem å løpe der, men det ville garantert straffa seg senere. De ser også ut til å løpe veldig kontrollert. Farta kommer garantert til å skrus opp kraftig etter hvert. Her er det bare å gjøre sitt eget løp og ikke tenke på andre. Enn så lenge løper jeg med Magnus. Det er fint å kunne samarbeide så lenge det går. Det gjorde vi i Paris i april også, så det er ikke totalt ukjent for oss. Den gangen løp han fra meg etter hvert. Jeg blir ikke sjokkert om det samme skjer i dag.

På den første 9 km-runden begynner jeg å skjønne hvordan løypa er. På et av møtene dagen i forveien ble løypa beskrevet som “almost flat”. Det er ikke feil det, men det er nesten aldri flatt heller. På vei ut er det stort sett slakt oppover, mens det er tilsvarende slakt nedover på vei tilbake. Ved vending er den andre drikkestasjonen. De største lagene har sine egne bord her også, mens vi andre må se etter den vanlige drikkestasjonen. Problemet her er at den ikke er større enn campingbordet til barn som selger saft og vafler under Holmenkollstafetten. De som stod der virka også relativt uinteresserte i å dele ut drikke. Hverken Magnus eller jeg får tak i noe. Vi veksler noen ord mens vi ruller tilbake til start. Han får stadig vekk noen meters luke til meg. Jeg tetter den noen ganger, men prøver å ikke stresse. Etter hvert lar jeg han bare løpe litt foran. Det er for tidlig å løpe fortere enn man føler er riktig allerede ved rundt 15 km. Før vending ut på neste runde får jeg drikke igjen. Det blir veldig viktig at jeg drikker alt jeg har i flaska hver gang herfra og ut. Hva og hvor mye jeg får tak i motsatt ende kan jeg ikke vite.

Om det ikke var varmt allerede ved start er det definitivt begynt å bli varmt nå. Farta er fortsatt jevn. Klokka piper stort sett et sted mellom 3:28 og 3:32. Jeg er snart helt alene. Det er ikke ideelt, men det blir i det minste noe lettere å signalisere at man vil ha noe å drikke ved drikkestasjonen. Jeg får tak i en flaske. Jeg drikker så mye jeg klarer og heller resten over kroppen. På vei tilbake til start prøver jeg å løpe så vidt fortere enn andre veien, men samtidig har jeg i bakhodet at jeg vil prøve å ikke dunka låra mine for mye i nedoverbakkene. Det er en sikker måte å ødelegge løpet på. Halvmaraton passeres på rundt 1:15. Det er i alle fall ikke for sakte.

Å gå ut på samme runde om og om igjen er både litt kjedelig og mentalt tungt, men det er også fint at man vet hva som venter. Jeg hadde forventa å se flere folk i gatene. Det er veldig tynt med publikum. De som heier og roper setter jeg derfor ekstra pris på. Ved passering 25 km prøver jeg å kjenne ekstra godt etter. Hvordan føles egentlig kroppen i dag? Jeg må innrømme ovenfor meg selv at jeg har følt meg bedre. Klarer jeg det her en gang til? Jeg er usikker, men en ting er jeg sikker på, jeg skal prøve med alt jeg har.

Snart får jeg en km på 3:45. Det går oppover, men allikevel skjønner jeg det ikke helt. Det virker ikke som om jeg løper saktere. Jeg håper det er klokka som viser feil. Det er ikke så lett å sammenligne med kilometerskiltene her, siden de bare står enkelte steder. Skulle de satt opp skilt for hver eneste km, hadde det selvsagt blitt det totale kaos. Jeg får tak i en kopp med vann ved vending, men halvparten av innholdet forsvinner i det jeg tar tak i den. På teknisk møte dagen før ble det påpekt at man kun kunne dele ut forseglede flasker pga. antidopingregler. Det var tydeligvis ikke så viktig for arrangøren lenger. Jeg skulle gjerne hatt mer vann, både til å drikke og til å helle over kroppen. Klokka viser i det minste litt bedre tider på vei ned igjen, men snart skal 3:40 bli mer vanlig enn 3:30. Jeg får tak i flaska mi og begynner nest siste runde. Gelen og alt innholdet i flaska går rett ned. Jeg trenger hver eneste dråpe. Jeg skulle helst fylt flaskene enda fullere, siden den andre drikkestasjonen er som bingo. Når det først er begynt å gå saktere er det umulig å snu den negative trenden. Magnus har dratt i fra, jeg kan se han like før vending på andre siden av veien. Klokka piper for 3:34 på vei mot mål igjen. Kan jeg klare å mobilisere og løpe fortere igjen? Svaret får jeg ved neste km; 3:51. Det er slutt. Beina mine er ferdige. Bare synd løpet ikke er slutt. Det er en runde igjen.

Jeg gjør 180-graders vendingen ut på siste runde. Beina blir verre og verre. Pusten er fortsatt veldig grei. Det er det vanlige problemet jeg nesten alltid har. Maraton passeres på 2:32 og noen sekunder. Litt etter jeg passerer 44 km er det totalt stopp. Krampa sitter foran i det ene låret. Jeg hinker bort til et gjerde og da vil selvsagt det andre låret også si ifra hvor dumt det var å legge ut i den farta her i dag. Krampe i begge lår og jeg står bom fast. Jeg prøver å tøye ut, men som jeg har erfart før kan det være en nærmest umulig oppgave å få ut to kramper på en og samme tid. Jeg henger som et slakt over et gjerde og blir tilbudt hjelp fra noen tilskuere. Jeg skulle gjerne sagt ja, men det er ikke lov å ta i mot hjelp. Jeg skjærer noen grimaser og prøver å si at det går bra. Jeg gjør et forsøk ut på veien, men skjønner fort at jeg ikke er klar. Tilbake til gjerdet og tøyinga. Andre løpere passerer meg i fleng. Jeg har for vondt til å bry meg. Omsider klarer jeg å komme meg i gang igjen. Klokka piper og jeg vil helst ikke se. 7:05 og det er gratulerer med dagen og godt nyttår på en og samme tid. Nå er det bare å prøve å komme seg til mål uten flere stopp. Løpet er for lengst over. Det blir stort sett rundt 4-blank på kilometeren resten av løpet. Ikke fikk jeg tak i vann på siste drikkestasjon heller. Jeg kommer omsider i mål og er bare glad det er over.

3:08:23 og 36. plass viser den offisielle resultatlista. De ti minuttene forsvant fort.

Hvorfor gikk det galt? Jeg tror nok jeg løp et par sekunder for fort på starten i forhold til det jeg var god for denne dagen. Jeg løp løpet litt for mye som et maraton, og hadde for lite respekt for de siste 8 kilometerne. Det var en smertefull lærepenge. Hvis man legger inn varmen og trøbbel med å få i meg nok væske i tillegg, er det ikke rart det gikk som det gjorde.

Selv om løpet ikke gikk som jeg hadde håpa, var det allikevel en veldig stor opplevelse å få lov til å løpe for Norge. Jeg fikk verdifull erfaring som jeg tar med meg videre. Noen ganger må man ta et skritt tilbake for å få litt perspektiv på ting. Hvem hadde trodd jeg skulle løpe VM for Norge, etter at jeg debuterte med maraton på 4:35 i 2013? Absolutt ingen.

Planen videre

Første mulighet til revansj kommer allerede under Berlin Marathon 29. september. Fire uker mellom to så lange og harde løp er ikke mye, men jeg har troa. Når var sist gang jeg løp to lange dårlige løp på rad? Aldri.

Løpet på Strava

‍

Av: Nina Wavik Ytterstad

Høsten har kommet og de fleste av leserne vet hva det innebærer - på tide å høste fruktene fra sommerens trening.

Siden forrige løpsrapport har fokuset vært rettet mot København halvmaraton. Det betyr 11 uker med målrettet trening, uten avbrudd. Bare noe halsrusk i uke 9/11. Men jeg har lært - det er ikke livets undergang om det blir et par hviledager.

Altså, København halvmaraton, 15. september: Klasserekorden i 55-59 fra 2015 (Synøve Brox 1.23.44) var uken før København blitt slått av Inger D. Saanum i Trondheim maraton, og lød nå på 1.23.18. Wow, her er det flere som har trent godt i sommer, var min første tanke. Nå er det nå engang slik at takket være både gamle og nye rekorder, lar jeg meg motivere til å holde koken.

Med maraton på planen så sent som 1. desember, har jeg vært redd for at det vil bli utfordrende å holde motivasjonen oppe. Og den ble satt på prøve i begynnelsen av august. Da ble "bildene" fra tidligere gode løpsopplevelser hentet frem, jeg hørte på Podcastene med Jann og Kristian og deltok på en av lørdagsøktene langs Frognerkilen. Om ikke det er VY, så er det nemlig enten Kristian, Andreas eller noen andre i BML som setter opp et tog som korresponderer med målet mitt.

Hyppig sjekking av Yr.no siste uka før København er egentlig bortkastet energi, men jeg klarer ikke helt å la være. Først ble det meldt 6-7 m/sek. Så 8-9 m/sek. Sør-vest. Det skulle bety motvind de første 10 km, håp om medvind de neste 9 og ny motvind de siste 2 km. Overskyet og 15 grader var i alle fall perfekt.

Et godt måltid i hyggelig selskap kvelden før, med planlegging for ankomst til start, gjorde susen. Før jeg la meg hadde jeg bestemt meg for å gå for et skjema til 1.22.59. Jeg ville å ha noen sekunder å gå på i forhold til klasserekorden. Det skulle bli 3.56 min/km. Mellomtidene fra 15 til 20 km var skrevet med sprittusj på høyre underarm, klokka var riktig innstilt og gromskoene var knytt med dobbeltknute. Ingen ting var overlatt til tilfeldighetene, trodde jeg, men det skulle dessverre vise seg at ikke alt skulle gå etter planen. Min løpsmakker de siste konkurransene har vært Gloria Vinsted. Denne gangen skulle det bli endringer fordi Gloria måtte kaste inn håndkledet etter oppvarmingen. En vond hamstring satte en stopper for parløpingen, noe som var en stor nedtur for oss begge. Nå måtte jeg greie meg på egenhånd. Men til tross for at jeg var på god vei inn i «bobla» på vei til start, la vi begge merke til et butikkvindu hvor det sto skrevet: "Don't let the wind blow your mind". Det skulle bli mantraet mitt i dette løpet.

Jeg vet ikke om det er flere som har det som meg, men alvoret har lett for å legge seg som et teppe over "topplokket". De velkjente sommerfuglene samler seg i store svermer og gjør at jeg må ta noen dype magedrag for å slippe noen av dem ut. Jeg måtte også minne meg selv om at dette egentlig bare skal være gøy. Det står ikke om livet i dette løpet heller.....

I startpulje <1.30, den første puljen etter eliten, var det rom for å fortsette oppvarmingen frem til 10-15 min før start. Vi var som en flokk reinsdyr i innhegning, løp rundt og rundt, rundt og rundt, med kun ett mål for øyet: Å holde blodomløpet igang og musklene varme. Så en noe dempet klapping under annonsering av eliteløperne, dansk nasjonalsang og PANG - startskuddet går og 25.000 par joggesko begynner å røre på seg. ENDELIG er vi gang. Første målsetning er som alltid å finne flyten, ikke la seg stresse. Jeg hadde bestemt meg for ikke å bli stresset om klokka skulle vise nærmere 4-blank de første 5-7 km, på grunn av motvinden. En titt på klokka viser at jeg har funnet riktig fart. Jeg søker bevisst etter gode grupper, legger meg i midten i le for motvinden og lar meg inspirere av den gode stemningen langs løypa. Kroppen spiller på lag. Splittidene på 5 km og 10 km gjenspeiler muligens motvinden: 19.42 og 19.46 (3:56 og 3:57 min/km). Medvinden de neste 15 og 20 km ga splittider på: 19.43 og 19.37 (3:56 og 3:55 min/km). Siste km på 3.47 ga et nytt løp med negativ splitt, noe som jeg syns er stas og et sluttresultat på 1.22.56. Målet var nådd. Faktisk min tredje beste halvmaraton, bare 2.37 bak persen på 1.20.19 fra Haag i 2012

Det var mange som løp fort i København denne vindfulle dagen (ny verdensrekord; 58.01 Geoffrey Kipsang Kamworor, KEN), og jeg anbefaler leserne å lytte på Podcasten til Breaking Marathon Limits med Jann og Kristian. Den inneholder intervjuer med både svært raske, raske og ikke fullt så raske løpere.

I målområdet treffer jeg på andre norske løpere, noen like fornøyde som meg, andre litt mindre fornøyde. Men det som er så vidunderlig flott er at alle, uansett hvordan det har gått, har evnen til å løfte blikket og sette seg nye mål.

Tilbake på hotellet, mens endorfinene ennå sirkulerer rundt i kroppen, er det tid for å laste ned økta på Strava og analysere løpet. Kunne jeg ha gjort noe annerledes, turt å satse tøffere, eller er svaret at dette var et perfekt løp? Jeg har noen tanker om svaret... Når jeg først nevner Strava, er jeg evig takknemlig for følgerne som gir så utrolig hyggelig tilbakemelding. Det gir meg en skikkelig boost, så tusen hjertelig takk.

Det er ikke så lenge jeg kan suge på denne karamellen. Fokus flyttes og det er Valencia maraton som gjelder, samt å holde seg frisk og skadefri. Jeg begynner på en moderert uke 5/15 i maratontreningen, fortsetter med A og B-uker, og vurderer løpende hvilke tog jeg skal hoppe på i disse 10 ukene. Det viktigste for meg er å ta hensyn til det jeg har i skadesekken.

Og forresten; Nok engang er jeg så heldig å få anledning til å være med på treningsleir, som oppladning til Valencia, og det gleder jeg meg skikkelig til.

«Don´t let the mind blow your mind!»

Nina Wavik Ytterstad

‍

Nå er det tid for å lufte noen refleksjoner igjen, da det er en stund siden vårens hovedmål, Hamburg maraton, 29. april.

Tiden etter Hamburg har vært brukt til å roe ned, løpt de øktene jeg har hatt lyst til å løpe, være litt mer sosial og deltatt på fellesøkter med Vidar-gjengen.

Etter den for meg, vanlige restitusjonstiden på 3 uker etter maraton, snek den litt vel irriterende indre stemmen seg innpå og hvisket meg i øret; Si meg, Nina, hadde det ikke vært litt gøy å prøve å sette pers på 5-er’n? Ikke nå igjen’a, ba jeg. Men var det noen som hørte min bønn? Nei, da, slettes ikke.

Frem med terminlisten til Kondis, plotte inn den såkalt beste og raskeste 5-er’n: Norges raskeste på Nesbyen, 6. juli, regne 6 uker tilbake i kalenderen og starte den målrettede treningen for å slå den 7 år gml persen på tiden 18.55. Jeg har aldri skrytt av å være særlig kjapp, og det har jeg ikke tenkt til å gjøre nå heller, men pers er pers og 5 km er noe av det værste jeg løper.

Treningsprogrammet er godt kjent for meg; de første 6 ukene i det mange ganger omtalte maratonprogrammet til Marius Bakken. Det betyr at det er tid for å få litt fart på bena, få et litt raskere steg og få hofta litt mer frem. Når et gjelder det siste, er jeg redd toget har gått, dessverre.

Kanskje har noen av følgerne hørt på BML-podcasten. Den som stadig får nye lyttere. I alle fall tolker jeg det ut fra øktene til de jeg følger på Strava. Oftere og oftere ser jeg at de rolige turene avsluttes med 4xSL (stigningsløp) - hvilket betyr at budskapet fra Sindre Buraas, både er oppfattet og implementert i øktene. Jeg tør si at “vi” er en lett påvirkelig gruppe som stadig er på jakt etter de små grepene som forhåpentligvis vil gi oss fremgang. Det betyr at også jeg nå prøver å legge inn SL i avslutningen av mine rolige turer.

Oftere og oftere ser jeg at de rolige turene avsluttes med 4xSL (stigningsløp) - hvilket betyr at budskapet fra Sindre Buraas, både er oppfattet og implementert i øktene

Innimellom dukker det opp en mulighet til å få litt ekstra drahjelp på øktene og da er jeg lett å be. Jeg benyttet muligheten, uke 5 i programmet, til å melde meg på Perseløpet. Et lite lokalt løp på Jessheim hvor Jann Post hadde meldt seg som hare på halvmaraton. Det skulle løpes på 4-blank-skjema. Min økt tilsa 30 min. i sone 3, 2 min pause og 10 x 30/30 sek. Jeg hang på gjengen, 10-12 stk., i 30 min. takket for meg og tok dragene på vei tilbake til start. Det skal nevnes at 4-blankskjemaet sprengte planen om en sone3-økt, men en fin gjennomkjøring før 5 km konkurransen på Nesbyen uken etter ble det i alle fall.

Jeg får ofte spørsmål om hva som motiverer meg. Dagen før løpet på Nesbyen, fredag 5. juli, løp Jacob og Fillip Ingebrigtsen 1500 m. For de av dere som så det løpet, er det ikke så vanskelig å forstå hva som motiverer både meg og mange andre. Det ga meg gåsehud og en skikkelig boost som varte langt inn i dagen derpå.

Lørdag 6. juli var det bare å fylle opp bilen med persekåte Vidarløpere, kjøre 2,5t til Nesbyen, løpe 5 km for deretter å kjøre tilbake til Oslo.

"Norges raskeste" bærer sitt navn med rette. Med mange gode løpere på startstreken, 14-15 grader, overskyet og lite vind, lå alt til rette for gode tider inkludert et håp om at persen var innen rekkevidde.

Et testløp i forbindelse med oppkjøring til Hamburg maraton, gjennomført inne på Bislett, lå og lurte i bakhodet. Tid: 18.37 u.off. Nå var tiden kommet for å se om dette kunne kopieres. Usikkerheten lå og lurte, men jeg la opp til et skjema på 18.38.

De første 2 km har svak helning og ble løpt på 3.35 og 3.47. Så den litt utfordrende 3 km med en stigning som ikke merkes direkte på kroppen samt en kort strekning på sti for å snu. Tid: 3.49. Den km-tiden registrerte jeg ikke for fokuset var rettet mot Gloria, min trofaste “rygg” som ligger 3-4 m foran meg. Nå er det er bare strake veien tilbake til mål. Avstanden til Gloria krymper og ved 4 km er jeg helt i ryggen. Under testløpet på Bislett hadde jeg en god spurt. Den satt ikke like godt denne gangen. Jeg løp opp på siden, men fant ut at det var litt for tidlig. Løp det jeg hadde og pustet som en gamp, kikket på klokka og så at jeg lå an til pers. Helt inn nå, Nina. Det hjelper nemlig å snakke litt hardt til seg selv. Tid: 18.41 og offisiell pers med 14 sek. Veldig fornøyd. De 2 siste km gikk på 3.45 og 3.37. I ettertid kunne jeg ønske meg et litt jevnere løp. Så får tiden vise om det er noe jeg skal jobbe med.

I skrivende stund er det ferietid, som for meg også betyr løpetid.

Treningen mot halvmaraton i København er igang. Deretter står Hytteplanmila på programmet og året 2019 avsluttes med Valencia maraton 1. desember.

Opp og frem, folkens! Ønsker alle en flott høst mot mye mål eller rett og slett bare nyte det å kunne være i aktivitet.

Mvh, Nina Wavik Ytterstad

‍