Skrevet av: Kristian Ulriksen

Etter 5-6 år med svært lite fysisk aktivitet startet jeg å trene regelmessig 1. januar 2011. Det som startet som et veddemål, der målet var å løpe maraton på under 3 timer, kan jeg trygt si har forandra en god del av livet mitt. Om det er til det positive er jeg fortsatt usikker på.

Veddemålet gikk heldigvis bra, og jeg klokka inn på 2:59:44 etter 6 måneder med brukbar trening.

Høsten 2014, tre år etter debuten, skulle jeg prøve på nytt.

Frankfurt Maraton, den 25. oktober ble en dag jeg aldri kommer til å glemme. Målsetningen var 2:32. Første halvdel gikk etter planen. Jevn fart og passering på 1:16. Derifra og inn ble det en evig kamp. Den følelsen fra 30km-merket til målstreken kjenner jeg fortsatt sitter i kroppen.

Skal jeg få ro i sjela må jeg finne ut hvor fort jeg kan løpe en maraton.

Jeg karret meg i mål på tiden 2:40:07. Der og da bestemte jeg meg. Skal jeg få ro i sjela må jeg finne ut hvor fort jeg kan løpe en maraton.

Etter mange år med langrenn om vinteren, og løping på sommeren var jeg kommet i brukbar form, men fortsatt langt unna det nivået jeg trente mot. Jeg tok et valg. Årene etter 2014 har jeg ikke trent mer seriøst langrenn. Mitt eneste mål har vært maraton.

2015 ble første året uten konkurranser på ski. Alt jeg trente mot var maraton, og på kalenderen sto en konkurranse. Berlin Maraton. I løpet av vinteren og våren hadde jeg trent mer løping enn noen gang, men resultatene ble bare dårligere og dårligere. Det svirret noen tanker underveis, men heldigvis løsnet det litt utpå sen sommeren.

Det året dro jeg til Berlin for å løpe under 2:30. Jeg krysset målstreken på 2:27:30. Endelig et godt resultat!

Årene etter 2015 har mitt eneste fokus vært Berlin Maraton. Det å kunne få til ETT bra løp i året holder for meg. Hverken mer eller mindre.

Sånn sett ble 2016 en kopi av 2015. Kun løping, mer trening og veldig få gode konkurranser. Heldigvis fikk jeg nok en gang ut 100% av det jeg var god for i Berlin. Med pers og 2:25:44 som resultat, var jeg motivert til mer.

Året 2017 startet på samme vis. Enda mer løping og ingen gode konkurranser. Alt som normalt frem til sommeren. Så skjedde det noe. Etter at to ukes planlagt treningsleir gikk fløyten på grunn av sykdom løsnet det. På 6-7 uker gikk jeg fra å være i ca 33:00 form til å løpe Drammen halv på 69:20 og 10 for Grete på 31:27. 8 dager før Berlin var jeg i min livs form. Målet om å løpe under 2:25 ble justert til under 2:23.

Det gikk som det måtte. Nok en gang fikk jeg ut 100% av det jeg var god for. Første halv på 1:11:09, og med en solid siste halv kjempet jeg meg over målstreken på 2:22:30. Det løpet og den dagen ga meg et håp om at det kanskje en dag var mulig å løpe maraton på et brukbart europeisk nivå.

Jeg var motivert til mer og målet for Berlin Maraton 2018 kunne ikke bli annet enn under 2:20.

Året 2018 startet som normalt. Mer trening enn noen gang, og ingen gode konkurranser. I tillegg skjedde det noe jeg aldri før eller senere har opplevd. Etter mye trening på snø og is fikk jeg kraftig trøbbel med en legg. Det skulle ta 2 uker uten trening, og ytterligere 4 uker med dårlig trening før jeg var helt frisk.

Nok en gang var jeg tilbake på 33:00 nivå. Heldigvis var det 20 uker igjen til Berlin.

Helt siden jeg startet med løping har jeg vært min egen trener. Periodevis har jeg fått innspill fra andre, men stort sett har jeg styrt alt selv. Mai 2018 fikk jeg for første gang trener. Vi ble enig om at han skulle hjelpe meg frem mot Berlin. Han sendte ukesplaner og jeg justerte. Etter 10 uker der jeg gjorde så godt som 100% av det han ba meg om, løp jeg 31:49 på Bislett.

Formkurven pekte riktig vei og vi hadde 10 uker igjen. Utgangspunkt var helt klart bedre enn i 2017.

For første gang på lang tid følte jeg at drømmen om under 2:20 var oppnåelig.

Om det er en ting som kjennetegner meg, så er det at jeg gir 110%, for de få tingene jeg bryr meg om.

Treneren fortsatte å sende program, men jeg startet å justerte. For å være ærlig synes jeg han var for soft. Min måte å bygge opp formen mot en maraton er kort fortalt. Løp langt, løp hardt, bryt ned så mye som mulig, og be til gud om at formen kommer når du slipper opp de siste to ukene.

Treneren var av en annen oppfatning.

Han som hadde fått meg opp fra 33:00 nivå til 31:49 orket jeg ikke høre mer på. Jeg sydde sammen det som fungerte i 2017 og la på 3-5%. Skulle jeg løpe under 2:20 måtte jeg gi gass.

Ukene gikk, formen ble bedre og bedre, og øktene tøffere og tøffere. Alt som normalt.

Treneren fulgte med på hva jeg gjorde på Strava og ga klar beskjed. «Dette holder ikke inn».

Som fast oppladning mot Berlin liker jeg å løpe en halvmaraton. Ikke ladde max opp, men gi alt der og da, og få en god økt i banken.

Den her gangen gikk halvmaraton i Bodø. I et spesielt løp med mye vær og vind løp jeg 68:52. Pers på distansen, bedre enn i 2017 og med noen uker igjen levde fortsatt drømmen om under 2:20.

De neste ukene gikk som planlagt. Full gass.

8 dager før Berlin før skulle jeg få et siste svar på formen. Som alltid lørdagen før en maraton er det 10km all out på kalenderen. Denne gangen i Praha. I en løype som legenden Sondre Nordstad Moen løp norsk rekord på 27:55 året før, skulle jeg få et siste svar. Et kveldsløp i min livs form, i et perfekt felt, i en helt optimal løype. Dette måtte bli bra.

Han som vant løpet den dagen løp på ufattelige 26:46. Tidenes nest raskeste på 10km gateløp. Selv kom jeg totalt utmattet inn på 32:29. Det ble en seig og tankefull nedjogg den kvelden, men bestemte meg for at et dårlig løp ikke skulle få ødelegge. Dessverre viste jeg innerst inne at drømmen om under 2:20 var long gone.

Målet for Berlin ble justert til 2:21:06. Et forsøk på å slå Ingrid Kristiansen norske rekord for damer var mulig, men da måtte jeg også ha nok en 100% dag i Berlin.

Maratondagen i Berlin kom som bestilt. Der det hadde vært 25 til 30 grader hver eneste dag i 2 måneder var det nå 15 til 20 grader. Under løpet i 2017 var det 10-15 grader, men både vind og regn. Denne gangen var det 110% optimalt vær!

Ettersom jeg hadde løpt 2:22 året før fikk jeg nå plass i sub-elite. Det betyr eget telt for skifte av klær, mulighet til å levere inn egne flasker med drikke som blir satt ut, samt egen inngang fra fronten av feltet.

Små gleder, men ikke av all verden til betydning.

Jeg sto på start og husker at jeg tenkte. Når jeg klarte å løpe 2:22 i både vind og regn, må det jo være mulig å løpe raskere nå.

Planen var klar. Rundt 1:11:00 første halv for deretter å løpe litt og litt raskere.

Under alle mine løp i Berlin har jeg løpt sammen med en eller flere løpere gjennom store deler av løpet. Som regel en og annen mosjonist, en eller to afrikanske damer og min faste maratonpartner Ola Sakshaug.

Denne gangen var det tomt. Ola lå hjemme på ladding. De afrikanske damene løp til et skjema for lav 2:19 og alt av mosjonister var borte.

Etter en litt for rask første 5km fant jeg et felt som gikk rundt min fart. Vi var ikke mange, men det fungerte på et vis. Vi passerte første halv som bestilt. 1:11:03 sto det på klokka. Beina kjentes bra, hodet var klart og jeg la meg i front av gruppa for første gang. Jeg fortsatte å holde jevn fart. På neste drikkestasjon etter 25km snur jeg meg. Feltet er sprukket helt opp. Det er tomt. De neste 5km løper jeg litt og litt raskere. De få som jeg tar igjen er på smell og forsvinner bakover. Rundt 30km tar jeg igjen en gruppe. På 32km slipper jeg gruppa. Kroppen er tom. Det er ikke mer igjen og det er 10km til mål.

Treneren fikk rett. «Dette holder ikke helt inn».

Der og da hadde jeg mest lyst til å bryte. Aldri før har jeg brutt en konkurranse. Skulle dette bli første gangen? Gå av, bruke en til to uker på å hente meg inn, for så å gi Frankfurt eller Valencia en ny sjanse. Alle profesjonelle hadde gjort det.

Det burde jeg også. Men ikke faen.

Det er noe med å bryte en konkurranse. Gi opp. La maraton vinne. Jeg husker jeg tenkte, «sånt holder ikke jeg på med». Det var bare å bite tenna sammen, lukke øya og mobiliserte alt på de siste 10km.

Bjørn Ivar Nilsen, som endelig fikk betalt for flere år med hardt arbeid passerte meg rundt 35km. Han ropte noen motiverende ord. Jeg hang på i kanskje 500m, men klarte ikke opprettholde farta. Han gled av gårde.

De siste 7km ga jeg mer enn kroppen tålte. Jeg kom i mål på 2:24:21 og husket så og si ingenting etter at Bjørn Ivar gled i fra.

Etter målgang la jeg med ned. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg. Resultatet var min nest beste tid, men også langt unna målet om Ingrid Kristiansen’s rekord.

Skuffelsen var enorm, men heldigvis er jeg skrudd sammen slik at ting går over. Hjernen har en evne til å glemme. Så den umiddelbare tanken ble derfor: Hvor fort kan jeg få prøve igjen?

I dagene og ukene som kom vurderte jeg mange alternativ. Alt fra det mest optimistiske, med nytt forsøk 6 uker senere i Frankfurt, til det mest fornuftige som var Rotterdam eller London 8 måneder senere. Jeg forhørte meg med noen gode rådgivere, men konkluderte med å ta uke for uke og la kroppen avgjøre.

Utover høsten ga kroppen samme svar som de fleste rådgiverne. «Når det er tomt for fyrstikk tar det lang tid å fylle opp eska».

Månedene etter sesongpausen har vært tung. En kropp som har fungert bob bob i perioder, men som først og fremst har vært dau. Få gode økter og ingen fremgang. På toppen av det hele ble jeg nå på slutten av året syk. To uker med sykdom i den perioden som skulle inneholde julens årlige treningsleir.

Med noen få dager igjen av året sitter jeg her med fasiten i handa. Nok et år med mer trening, nok et år med få gode konkurranser, og på toppen av det hele ingen pers i Berlin. 2018 ble virkelig et år langt unna det jeg drømte om.

Så hva gjør jeg nå?

Besettelsen av å finne ut hvor god jeg kan bli er det som driver meg. Som gjør at jeg prioriterer løping fremfor veldig mye annet. Skal jeg få roen med meg selv må jeg vite at jeg har gjort alt jeg kan!

Jeg har prøvd, og feilet. Lært mye, men også kommet dit at jeg har innsett at det må gjøres noen seriøse tiltak. Jeg har i perioder pushet volumet i overkant av det kroppen har tålt, og jeg har alt for ofte prioritert volum fremfor kvalitet. Skal det være håp om å få ut det potensialet som jeg innerst inne tror finnes, må jeg bli flinkere til å ta til meg noe av det jeg har lært gjennom den harde veien.

Målet om å løpe under 2:20 gjelder fortsatt, men samtidig er jeg klar over hvor langt opp det faktisk er før det er realistisk å tro på et resultat under 2:20. På dagens tidspunkt er det å drømme om noe mer meningsløst.

Hva årene som kommer vil bringe er det heldigvis ingen som vet. Det eneste jeg kan garantere er at jeg blir å prøve.

- Kristian

‍