Nå er det tid for å lufte noen refleksjoner igjen, da det er en stund siden vårens hovedmål, Hamburg maraton, 29. april.Tiden etter Hamburg har vært brukt til å roe ned, løpt de øktene jeg har hatt lyst til å løpe, være litt mer sosial og deltatt på fellesøkter med Vidar-gjengen.
Nå er det tid for å lufte noen refleksjoner igjen, da det er en stund siden vårens hovedmål, Hamburg maraton, 29. april.Tiden etter Hamburg har vært brukt til å roe ned, løpt de øktene jeg har hatt lyst til å løpe, være litt mer sosial og deltatt på fellesøkter med Vidar-gjengen.
Nå er det tid for å lufte noen refleksjoner igjen, da det er en stund siden vårens hovedmål, Hamburg maraton, 29. april.Tiden etter Hamburg har vært brukt til å roe ned, løpt de øktene jeg har hatt lyst til å løpe, være litt mer sosial og deltatt på fellesøkter med Vidar-gjengen.
Nå er det tid for å lufte noen refleksjoner igjen, da det er en stund siden vårens hovedmål, Hamburg maraton, 29. april.
Tiden etter Hamburg har vært brukt til å roe ned, løpt de øktene jeg har hatt lyst til å løpe, være litt mer sosial og deltatt på fellesøkter med Vidar-gjengen.
Etter den for meg, vanlige restitusjonstiden på 3 uker etter maraton, snek den litt vel irriterende indre stemmen seg innpå og hvisket meg i øret; Si meg, Nina, hadde det ikke vært litt gøy å prøve å sette pers på 5-er’n? Ikke nå igjen’a, ba jeg. Men var det noen som hørte min bønn? Nei, da, slettes ikke.
Frem med terminlisten til Kondis, plotte inn den såkalt beste og raskeste 5-er’n: Norges raskeste på Nesbyen, 6. juli, regne 6 uker tilbake i kalenderen og starte den målrettede treningen for å slå den 7 år gml persen på tiden 18.55. Jeg har aldri skrytt av å være særlig kjapp, og det har jeg ikke tenkt til å gjøre nå heller, men pers er pers og 5 km er noe av det værste jeg løper.
Treningsprogrammet er godt kjent for meg; de første 6 ukene i det mange ganger omtalte maratonprogrammet til Marius Bakken. Det betyr at det er tid for å få litt fart på bena, få et litt raskere steg og få hofta litt mer frem. Når et gjelder det siste, er jeg redd toget har gått, dessverre.
Kanskje har noen av følgerne hørt på BML-podcasten. Den som stadig får nye lyttere. I alle fall tolker jeg det ut fra øktene til de jeg følger på Strava. Oftere og oftere ser jeg at de rolige turene avsluttes med 4xSL (stigningsløp) - hvilket betyr at budskapet fra Sindre Buraas, både er oppfattet og implementert i øktene. Jeg tør si at “vi” er en lett påvirkelig gruppe som stadig er på jakt etter de små grepene som forhåpentligvis vil gi oss fremgang. Det betyr at også jeg nå prøver å legge inn SL i avslutningen av mine rolige turer.
Oftere og oftere ser jeg at de rolige turene avsluttes med 4xSL (stigningsløp) - hvilket betyr at budskapet fra Sindre Buraas, både er oppfattet og implementert i øktene
Innimellom dukker det opp en mulighet til å få litt ekstra drahjelp på øktene og da er jeg lett å be. Jeg benyttet muligheten, uke 5 i programmet, til å melde meg på Perseløpet. Et lite lokalt løp på Jessheim hvor Jann Post hadde meldt seg som hare på halvmaraton. Det skulle løpes på 4-blank-skjema. Min økt tilsa 30 min. i sone 3, 2 min pause og 10 x 30/30 sek. Jeg hang på gjengen, 10-12 stk., i 30 min. takket for meg og tok dragene på vei tilbake til start. Det skal nevnes at 4-blankskjemaet sprengte planen om en sone3-økt, men en fin gjennomkjøring før 5 km konkurransen på Nesbyen uken etter ble det i alle fall.
Jeg får ofte spørsmål om hva som motiverer meg. Dagen før løpet på Nesbyen, fredag 5. juli, løp Jacob og Fillip Ingebrigtsen 1500 m. For de av dere som så det løpet, er det ikke så vanskelig å forstå hva som motiverer både meg og mange andre. Det ga meg gåsehud og en skikkelig boost som varte langt inn i dagen derpå.
Lørdag 6. juli var det bare å fylle opp bilen med persekåte Vidarløpere, kjøre 2,5t til Nesbyen, løpe 5 km for deretter å kjøre tilbake til Oslo.
"Norges raskeste" bærer sitt navn med rette. Med mange gode løpere på startstreken, 14-15 grader, overskyet og lite vind, lå alt til rette for gode tider inkludert et håp om at persen var innen rekkevidde.
Et testløp i forbindelse med oppkjøring til Hamburg maraton, gjennomført inne på Bislett, lå og lurte i bakhodet. Tid: 18.37 u.off. Nå var tiden kommet for å se om dette kunne kopieres. Usikkerheten lå og lurte, men jeg la opp til et skjema på 18.38.
De første 2 km har svak helning og ble løpt på 3.35 og 3.47. Så den litt utfordrende 3 km med en stigning som ikke merkes direkte på kroppen samt en kort strekning på sti for å snu. Tid: 3.49. Den km-tiden registrerte jeg ikke for fokuset var rettet mot Gloria, min trofaste “rygg” som ligger 3-4 m foran meg. Nå er det er bare strake veien tilbake til mål. Avstanden til Gloria krymper og ved 4 km er jeg helt i ryggen. Under testløpet på Bislett hadde jeg en god spurt. Den satt ikke like godt denne gangen. Jeg løp opp på siden, men fant ut at det var litt for tidlig. Løp det jeg hadde og pustet som en gamp, kikket på klokka og så at jeg lå an til pers. Helt inn nå, Nina. Det hjelper nemlig å snakke litt hardt til seg selv. Tid: 18.41 og offisiell pers med 14 sek. Veldig fornøyd. De 2 siste km gikk på 3.45 og 3.37. I ettertid kunne jeg ønske meg et litt jevnere løp. Så får tiden vise om det er noe jeg skal jobbe med.
I skrivende stund er det ferietid, som for meg også betyr løpetid.
Treningen mot halvmaraton i København er igang. Deretter står Hytteplanmila på programmet og året 2019 avsluttes med Valencia maraton 1. desember.
Opp og frem, folkens! Ønsker alle en flott høst mot mye mål eller rett og slett bare nyte det å kunne være i aktivitet.
Mvh, Nina Wavik Ytterstad
Det er 4 dager igjen. Mo Farah gleder seg. Eliud Kipchoge gleder seg. De har lagt ned en enorm jobb for å nå sine drømmer i Londons gater. Det har også Kristian Ulriksen og Kathrine Kvernmo.
Det er 4 dager igjen. Mo Farah gleder seg. Eliud Kipchoge gleder seg. De har lagt ned en enorm jobb for å nå sine drømmer i Londons gater. Det har også Kristian Ulriksen og Kathrine Kvernmo.
Det er 4 dager igjen. Mo Farah gleder seg. Eliud Kipchoge gleder seg. De har lagt ned en enorm jobb for å nå sine drømmer i Londons gater. Det har også Kristian Ulriksen og Kathrine Kvernmo.
Rett før jeg fikk influensa var jeg i mitt livs form, og da mener jeg i en sånn sjuk form som jeg ikke trodde var mulig. Nå er jeg på et helt annet sted, og innså tidlig når jeg var i recovery-mode etter sjukdommen at det å hoppe rett inn i plan A (kjøre på mot Rotterdam med langturer og mengde og alt som hører med) bare var å legge dø, for så å iverksette plan B. Dessverre innebar plan B å få en tann operert ut, så da ble jeg side-linet enda en liten periode uten å ha fått særlig tid til å kjenne på noen form igjen.
Rett før jeg fikk influensa var jeg i mitt livs form, og da mener jeg i en sånn sjuk form som jeg ikke trodde var mulig. Nå er jeg på et helt annet sted, og innså tidlig når jeg var i recovery-mode etter sjukdommen at det å hoppe rett inn i plan A (kjøre på mot Rotterdam med langturer og mengde og alt som hører med) bare var å legge dø, for så å iverksette plan B. Dessverre innebar plan B å få en tann operert ut, så da ble jeg side-linet enda en liten periode uten å ha fått særlig tid til å kjenne på noen form igjen.
Rett før jeg fikk influensa var jeg i mitt livs form, og da mener jeg i en sånn sjuk form som jeg ikke trodde var mulig. Nå er jeg på et helt annet sted, og innså tidlig når jeg var i recovery-mode etter sjukdommen at det å hoppe rett inn i plan A (kjøre på mot Rotterdam med langturer og mengde og alt som hører med) bare var å legge dø, for så å iverksette plan B. Dessverre innebar plan B å få en tann operert ut, så da ble jeg side-linet enda en liten periode uten å ha fått særlig tid til å kjenne på noen form igjen.
Det skal ikke være lett å få kroppen min i gang med noe som minner om brukbar trening igjen. I alle fall ikke over tid. Men jeg prøver.
Det skal ikke være lett å få kroppen min i gang med noe som minner om brukbar trening igjen. I alle fall ikke over tid. Men jeg prøver.
Det skal ikke være lett å få kroppen min i gang med noe som minner om brukbar trening igjen. I alle fall ikke over tid. Men jeg prøver.
I uke 3 2019 starter mitt hovedfokus mot maraton i uke 17. Fra desember har jeg gjennomført en grunntreningsperiode inkludert 3 introduksjonsuker hvor målet har vært å få fart på bena etter mange rolige økter.
I uke 3 2019 starter mitt hovedfokus mot maraton i uke 17. Fra desember har jeg gjennomført en grunntreningsperiode inkludert 3 introduksjonsuker hvor målet har vært å få fart på bena etter mange rolige økter.
I uke 3 2019 starter mitt hovedfokus mot maraton i uke 17. Fra desember har jeg gjennomført en grunntreningsperiode inkludert 3 introduksjonsuker hvor målet har vært å få fart på bena etter mange rolige økter.
I uke 3 2019 starter mitt hovedfokus mot maraton i uke 17. Fra desember har jeg gjennomført en grunntreningsperiode inkludert 3 introduksjonsuker hvor målet har vært å få fart på bena etter mange rolige økter.
Som jeg har omtalt tidligere i min langtidsplan, skal jeg prøve å forholde meg til A- og B-uker, noe som betyr 2 uker med doble økter som avløses av 1 uke med enkle økter. Hvorfor? Jo, for å forebygge skader, noe jeg har vært plaget med de siste årene. Hittil har det gått bra.
Nytt av året er også at jeg skal ta en laktattest på Løplabbet** tidlig i oppkjøringen. Det er flere år siden forrige gang jeg gjennomførte denne type test, så det blir spennende å se hvor nivået er nå. Målet er å trene på mest mulig riktig intensitet, og unngå den spesielt nedbrytende treningen ved å trene for mange hardøkter. Det betyr også at jeg må gå til innkjøp av en laktatmåler og sette meg inn i prosedyren slik at melkesyreverdien måles på de mest intensive intervallene. Dette tiltaket er vel så mye et mål om bedre intensitetsstyring som et ønske om læring.
Snart ser jeg frem til 1 ukes treningsleir med SK Vidar. 25. januar går ferden til Lanzarote, på tørre fine stier.
Motto: “Opp og frem”!
*Mølletest 1 gang pr mnd. frem mot april. Godt sammenligningsgrunnlag med håp om fremgang
** https://www.loplabbet.no/laktattest
Det er snart åtte år siden jeg sist var i så dårlig form som jeg er nå. Så ærlig må jeg være. Skal det snu i 2019?Akkurat nå er det svært lite som tyder på at jeg kommer til å sette pers på maraton igjen. Det skyldes ikke forkjølelsen jeg dro på meg i jula, men problemer av mer langvarig art.
Det er snart åtte år siden jeg sist var i så dårlig form som jeg er nå. Så ærlig må jeg være. Skal det snu i 2019?Akkurat nå er det svært lite som tyder på at jeg kommer til å sette pers på maraton igjen. Det skyldes ikke forkjølelsen jeg dro på meg i jula, men problemer av mer langvarig art.
Det er snart åtte år siden jeg sist var i så dårlig form som jeg er nå. Så ærlig må jeg være. Skal det snu i 2019?Akkurat nå er det svært lite som tyder på at jeg kommer til å sette pers på maraton igjen. Det skyldes ikke forkjølelsen jeg dro på meg i jula, men problemer av mer langvarig art.
Det er snart åtte år siden jeg sist var i så dårlig form som jeg er nå. Så ærlig må jeg være. Skal det snu i 2019?
Akkurat nå er det svært lite som tyder på at jeg kommer til å sette pers på maraton igjen. Det skyldes ikke forkjølelsen jeg dro på meg i jula, men problemer av mer langvarig art.
Det er så lenge siden jeg har løpt et løp at jeg nesten ikke husker hvordan det er å ha startnummer på brystet. Det er så lenge siden jeg har gjennomført en ordentlig hardøkt, at jeg har glemt hvordan det er å løpe fort. Jeg har ikke løpt i maratonfarten min eller fortere siden juli. Det har egentlig gått så dårlig at jeg tidvis lurer på om jeg fortsatt er en løper.
Saken er at jeg i løpet av forrige vinter og vår dro på meg lyskeproblemer som bare ble verre og verre. I starten var det vondt etter de hardeste øktene og skapte problemer med å gjennomføre stigningsløp. Allikevel fikk jeg trent såpass bra at jeg løp 2.33.00 i Rotterdam i april. Da håpet jeg at et par rolige uker og innføring av styrkeøvelser skulle løse problemet. Men styrke i kombinasjon med et par raskere økter som forberedelse til Holmenkollstafetten gjorde alt bare verre. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet i juli og kutte helt. Det ble i stedet MR, behandling og løpefri. Diagnosen er noe i nærheten av Osteitis pubis. Noe det er vanskelig å bli kvitt. Etter 11 uker løpefri, har jeg jobbet med en rekke styrkeøvelser tre ganger i uka og jogget gradvis mer. Løpingen har gått gradvis noe bedre fram mot jul, men jeg er fortsatt langt unna å kunne trene som jeg vil. Jeg er ennå ikke i stand til å løpe noe særlig fort. Det nærmeste jeg har kommet trening er 23 km på 14 km/t, 19 km i 14-15 km/t og 32 km rolig løp ute. Dette er på grensen av hva jeg tåler akkurat nå.
En periode i høst trente jeg brukbart på ellipsemaskinen. Jeg kjørt tre hardøkter i uka og opprettholdt brukbar kapasitet på den måten. Men etter at jeg innførte tre styrkeøkter i uka og rolig løping, så har det blitt begrenset med tid til dette. Det er sjelden jeg har tid til å trene mer enn en gang per dag.
Fysioterapeuten jeg går til ber meg om å fortsette trykket på styrkeøktene, og øke dosen med rolig løping gradvis. Han vil unngå at jeg tester skadeområdet med større fart. Dette prøver jeg å etterleve, men det er fristende å teste tilstanden innimellom. Jeg får fortsette å være tålmodig. Jeg har tross alt blitt bedre de siste to månedene. Men det går så sakte at jeg ikke føler meg så mye bedre enn uka før. Men tenker jeg 5-6 uker tilbake, så skjønner jeg at jeg er i bedring.
Så hvorfor har jeg fortsatt som mål om å løpe maraton under 2.30? Fordi at uten et mål, så faller motivasjonen min til bunns. Med to små barn, en hektisk hverdag, og en jobb som krever mye reising, så er det mange anledninger til å stå over treningsøkter. Blir jeg umotivert, så synker formen farlig fort. Derfor vil jeg ha et heftig mål hengende over meg. Jeg er avhengig av en tvangstrøye for å holde meg i en viss treningsrytme. Et mål som gjør at en dag uten trening, føles som en dag med litt mindre mening. Den dagen jeg blir likegyldig til om jeg har trent eller ikke er jeg ute å kjøre. Og selv om motivasjonen min blir testet for tiden, så er jeg ikke der ennå.
Jeg er påmeldt London Marathon i april og akter å gjennomføre om det er fysisk forsvarlig og ikke vil gjøre for vondt i etterkant. Akkurat nå er det mer realistisk at resultatet blir 2.59 en tider på 2.30-tallet. Men får jeg trent smertefritt vil formen komme seg fort. Så får jeg se om jeg har helse til å angripe 2.30-grensa på senhøsten. Jeg har fortsatt et håp om at det er mulig.
- Jann
Min langtidsplan mot ”Breaking2:25” i Rotterdam Marathon er av praktiske årsaker relativt skissepreget. I motsetning til en toppidrettsutøver planlegger jeg aldri flere uker i detalj, men skisserer heller en lengre plan som jeg tilpasser underveis med hensyn til uforutsette hendelser, sosiale sammenkomster, jobb og totalbelastning.
Min langtidsplan mot ”Breaking2:25” i Rotterdam Marathon er av praktiske årsaker relativt skissepreget. I motsetning til en toppidrettsutøver planlegger jeg aldri flere uker i detalj, men skisserer heller en lengre plan som jeg tilpasser underveis med hensyn til uforutsette hendelser, sosiale sammenkomster, jobb og totalbelastning.
Min langtidsplan mot ”Breaking2:25” i Rotterdam Marathon er av praktiske årsaker relativt skissepreget. I motsetning til en toppidrettsutøver planlegger jeg aldri flere uker i detalj, men skisserer heller en lengre plan som jeg tilpasser underveis med hensyn til uforutsette hendelser, sosiale sammenkomster, jobb og totalbelastning.
Av: Andreas Grøgaard
Min langtidsplan mot ”Breaking2:25” i Rotterdam Marathon er av praktiske årsaker relativt skissepreget. I motsetning til en toppidrettsutøver planlegger jeg aldri flere uker i detalj, men skisserer heller en lengre plan som jeg tilpasser underveis med hensyn til uforutsette hendelser, sosiale sammenkomster, jobb og totalbelastning. Likevel søker jeg struktur i treningen, og ikke minst balanse mellom harde og rolige, korte og lange økter. Hovedfokuset er å optimalisere kvalitetsøktene så mye som mulig. Dette oppnår jeg gjerne ved å se i kalenderen ved inngangen til en ny uke og stille meg spørsmålene: 1) Hvilke kvalitetsøkter ønsker jeg å gjennomføre den kommende uka? 2) Når passer det å gjennomføre disse øktene? Kvalitetsøktene plottes inn først og resten av treningen bygges rundt disse.
Maraton er en øvelse som krever en komplett løper i form av både fysiske og mentale egenskaper. Det stilles høye krav til maksimalt oksygenopptak, løpsøkonomi (oksygenforbruk på en gitt hastighet), terskelfart, styrke, hurtighet, restitusjonsevne (søvn, kosthold, hvile, behandling), treningsvariasjon (terreng, underlag, sko, treningsform og intensitet), mental kapasitet, konsentrasjon og fokus. For å sikre innslag av de ulike ingrediensene opererer jeg med en liste bestående av ukentlige ”check points” (se tabell under). Det er ønskelig å krysse av for samtlige elementer, dog ikke for enhver pris. Vel så viktig er det å ha et bevisst og veloverveid forhold til selve gjennomføringen. God struktur og fornuftig sammensetning av ulike typer økter og fokusområder har liten verdi om gjennomføringen ikke står i stil.
Formen varierer relativt mye fra oppstarten til sluttfasen av en forberedelsesperiode. I april ønsker jeg å løpe maraton i 3:25-fart. Det er dog ikke min maratonfart per dags dato. Maratonfarten kan gjerne være opp til 20 sekunder saktere innledningsvis i en oppbyggingsperiode. Dette anser jeg hensiktsmessig å ta hensyn til. Derfor fokuserer jeg mer på erfart intensitet enn kilometertider og puls, både for utøverne jeg coacher og i min egen trening. Det opereres med en intensitetsskala fra 1-10. Slik tilrettelegges det for å trene på tilsvarende premisser gjennom hele forberedelseperioden. Når det nærmer seg konkurranse blir fokuset mer rettet mot hastighet (min/km). Forhåpentligvis (og formodentlig) viser klokka raskere løping på samme gir og erfart intensitet da.
Mvh, Andreas
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Jeg må innrømme at jeg er en "The same procedure as last year"-type, noe som betyr at jeg har vanskelig for å endre på treningsprogrammet jeg har brukt frem mot alle mine maratonløp. Men denne gangen skal jeg prøve meg på noen små justeringer som jeg skal forklare etterhvert.
Når beslutning for tid og sted for løpet er tatt regner jeg meg 15 uker tilbake + 3 ukers intro.uker= 18 uker. Da noteres "oppstart maratontrening" i kalenderen. På den måten starter jeg, ikke bare fysisk men også mentalt, på ferden inn i maratonboblen. Det er ingen snarvei til en god maratonopplevelse, så her gjelder det å ta tiden til hjelp. "Rom ble ikke bygd på en dag", sies det. Den største faren jeg ser for en nyfrelst maratonløper, er å bli for ivrig og utålmodig på veien mot målet. Jeg har selv vært en av disse.
Som jeg skriver innledningsvis, følger jeg treningsprogrammet (Marius Bakken) forholdsvis slavisk. De såkalte nøkkeløktene har hovedfokus. Det er de maratonspesifikke intervallene i konkurransefart eller de av progressiv art. Til forskjell fra tendensen jeg har merket meg hos mange løpere, hvor siste del av langturen går i konkurransefart, følger jeg rådene fra Ingrid Kristiansen og lar langturene og de øvrige turene gå i rolig tempo. Alderen har gjort meg mer skadeutsatt, og også litt klokere.
Selv om jeg de siste par årene har blitt digital og logger all trening på Strava, liker jeg å bla i de gamle notatene mine for å sammenligne øktene. Det interessante er at jeg gjennom notatene vet når jeg kan forvente å være sliten og kanskje til og med vite når småvondtene kommer. Det bidrar til at jeg det siste året har blitt litt flinkere til å lytte til kroppen og gjøre nødvendige justeringer. Det handler om å være i forkant, og i alle fall ikke vente for lenge med å oppsøke profesjonell hjelp før vondtene endrer karakter til å bli til skader. Selv har jeg etablert kontakt med et par terapeuter, en fysioterapeut og en naprapat. De utfyller mine behov i treningen frem mot et maraton.
I skrivende stund er ikke hele langtidsplanen min i boks, men ett avvik i oppkjøringen jeg kan avsløre er å innføre A og B-uker, også det etter tips fra Ingrid Kristiansen. Dvs to A-uker med doble økter og en B-uke med enkle økter. Målet er å redusere faren for skader. Hvis jeg skal være ærlig, vil dette være en stor utfordring for meg. Følgere på Strava får herved en oppgave å stramme meg opp hvis jeg glemmer meg.
Tilslutt har jeg lyst til å rette fokus på balansen mellom trening, arbeidsliv, familieliv og hvile. Døgnet består av 24t for alle, verken mer eller mindre. Dersom man skal få fullt utbytte av intervallene må man ha overskudd til å yte maks. For min del handler det om å få nok god søvn og spise godt. Da får jeg tåle at noen festtog går uten meg på perrongen. Og for dere som er småbarnsforeldre, er dette desto mer viktig.
Når det kommer til alkoholinntak, har jeg under èn oppkjøring, prøvd meg på totalavhold, uten at jeg kan si det ga merkbart positivt utslag på resultatet. Allikevel mener jeg det er lurt med et moderat forbruk frem mot målet.
Mvh, Nina
Frankfurt Marathon er kun 3 dager unna. På startstreken står Breaking2:30s Simen og Andreas. De stiller med nokså likt treningsgrunnlag og fysisk form. Ambisjonsnivået har dog vært noe ulikt. Etter litt diskusjon har de likevel kommet frem til at de ønsker å løpe sammen så lenge det føles fornuftig og komfortabelt. Dette vil antagelig gagne de begge.
Frankfurt Marathon er kun 3 dager unna. På startstreken står Breaking2:30s Simen og Andreas. De stiller med nokså likt treningsgrunnlag og fysisk form. Ambisjonsnivået har dog vært noe ulikt. Etter litt diskusjon har de likevel kommet frem til at de ønsker å løpe sammen så lenge det føles fornuftig og komfortabelt. Dette vil antagelig gagne de begge.
Frankfurt Marathon er kun 3 dager unna. På startstreken står Breaking2:30s Simen og Andreas. De stiller med nokså likt treningsgrunnlag og fysisk form. Ambisjonsnivået har dog vært noe ulikt. Etter litt diskusjon har de likevel kommet frem til at de ønsker å løpe sammen så lenge det føles fornuftig og komfortabelt. Dette vil antagelig gagne de begge.
