Chicago Marathon 2019 – “Prosjektrapport”
Av: Andreas Grøgaard
Chicago Marathon 2019 skulle gjennomføres på bakgrunn av en trøblete oppkjøring. Fra månedsskiftet april/mai hadde jeg 8 uker totalt blottet for løping grunnet et tretthetsbrudd i foten.
Mens sola skinte, bleknet løpeformen. Faktum er at jeg spekulerte i om jeg kunne gjennomføre i Chicago Marathon – ja, faktisk om jeg noensinne ville løpe smertefritt igjen. I en periode fremsto det mer som en drøm enn en realitet. Samtidig ønsket jeg å utnytte avbrekket maksimalt, slik at det ble en ressursperiode fremfor en ren skadeperiode – både med tanke på dette løpet og langsiktig utvikling.
I uke etter uke var jeg han fyren som stampet på ellipsemaskinen med headset, capsen bak-frem, ufattelig svettefaktor, og et innbitt blikk mot lysere tider. Det sies at man skal være seg selv 100 % og stolt av det. Jeg var verken meg selv eller nevneverdig stolt av karakteren jeg portretterte. Utallige økter ble gjennomført rundt terskel, med tilsvarende frekvens og bevegelsesmønster som ved løping, og jeg tilføyde styrketrening på beina for å kompensere for manglede slag på muskulaturen. Formen virket ganske bra. Likevel følte jeg meg som en utrygg øvelseskjører i det jeg endelig kunne løpe igjen i slutten av juni.
I juli ble treningsmengden og kvaliteten økt gradvis – alltid med en konservativ holdning og hånden på bremsen. Mantraet var at ”det er bedre med ti mediokre økter i banken enn én imponerende økt på Strava”. Det etterlevde jeg. Tilnærmingen gir gjerne balanse i trenings- og restitusjonsregnskapet, men ikke tilstrekkelig fysisk kapital til å investere i hårete mål på maraton og cashe ut de store tidene.
“Det er bedre med ti mediokre økter i banken enn én imponerende økt på Strava”
I juli imponerte jeg nok mer på puben enn på friidrettsbanen. Skade- og opptreningsperioden satt løpingen i perspektiv. Det ga stor trivsel – både på og utenfor trening. Gjennom sommeren føltes det ut som om jeg løp med beinskinnene til Forrest Gump, men de ble stadig mindre og mindre hemmende for et naturlig løpesteg. I uke 32 i august kom de første tegnene på at støttehjulene kunne kastes – og at det ville være mulig å få til noe i Chicago Marathon. Innbakt i de 170 kilometerne denne uken løp jeg tre lovende kvalitetsøkter – alle rundt intensitet 7 på en skala fra 1-10:
- 4 x (2km + 1km) @3:30-/3:20-fart (p: 90sek jogg)
- 4 x (1200 + 4x400m) @3:20-/3:00-fart (p: 90sek/60sek)
- 75min @3:30-fart under Perseløpet (halvmaraton på 1:14:09)
De seneste ukene har enkelte økter gitt indikasjoner på at jeg er i stand til løpe fort. Andre har vist at form er ferskvare. Jeg har fått bank både fysisk og mentalt. Et noe begrenset grunnlag har gitt større variasjon i dagsform og gjort det vanskelig å gi en presis vurdering av ens nivå en gitt dag.
På startstreken i Chicago var den uttalte ambisjonen å perse. Det ble ansett realistisk å løpe 2:27 om jeg traff med dagsform og løpsopplegg. Det sies at ”marathon is a waiting game”. Planen var derfor å ha litt is i magen, løpe 3:30 min/km (tilsvarer sluttid rundt 2:28) til 32 km, for deretter å se bort fra splittider og løpe det beina var gode for til mål.
Blant skyskrapere, 45000 løpere fra 138 forskjellige nasjoner, og ca. 1,7 millioner tilskuere fordyper jeg meg i konkurransemodus. Singleten stappes godt opp i den ulovlig frekke splittshortsen. Armsleavesene dras godt opp langs pipestilkene og løpeskoa strammes med kirurgisk presisjon. Jeg tar en siste sjekk på at drikkebongen i startnummeret er på plass. En pils på plenen i målområdet med tusenvis av likesinnede skal smake.
Det fascinerer (og varmer en smule) å se patriotismen blant amerikanerne med hånden på brystet da nasjonalsangen spilles før start. Likevel har frosten virkelig satt seg i kroppen og leppene er farget mørkelilla. Jeg må konsentrere meg for ikke å hakke tenner. Det er med blanda følelser jeg legger i vei; jeg ser frem til å få varmen, men foreløpig er det smerte i hvert fraspark. Så ustabilt og vaggete jeg løper hadde det ikke vært trygt å løpe på mølle.
De første kilometerne handler det om å ”gjøre sin egen greie”, og gjerne løpe i snittfarten til ønsket sluttid eller et par sekunder saktere. Med 3:30-3:30-3:30-3:30-3:30 og dermed 17:30 ved 5km er foreløpig alt greit – på papiret. Dessverre er jeg fremdeles iskald.
I neste fase, fra 5-10km, ”jobber jeg intensivt med å løpe avslappet”. Det handler om å være komfortabel i den farten man løper. Denne splitten tilbakelegges på 17:46 og dermed passeres 10km på 35:16, noe som gir 3:31 min/km i snitt.
Pulsen og farten er nøyaktig slik jeg så for meg, men jeg sliter fremdeles med å få varmen. På trening er jeg vanligvis gjennomvåt av svette etter en mils løping med denne innsatsen. I dag er jeg knusktørr. Og det er ikke fordi det går så ufattelig lett, det virker mer som om maskineriet ikke er skrudd på. Maratonløpet er fremdeles så vidt i gang, så det er viktig å være tålmodig og spare på kruttet. Man får plenty med sjanser til å ta seg ut den andre halvdelen av løpet. Det burde også være mulig å få frem noen svetteperler i panna.
“Det burde være mulig å få frem noen svetteperler i panna”
Timen passeres like ved 17km-skiltet. Med 3:31 min/km i snitt ligger vi på skjema til lavt 2:28. På papiret er jeg på skuddhold til en god tid. Når beina ikke spiller på lag skyter man dog i blinde.
Ved neste drikkestasjon tillater jeg meg å slippe noen meter. Luken blir et par meter lenger og plutselig står jeg ved et veiskille. Er man ikke på hugget her er det egentlig ”game over” med tanke på en god sluttid. Jeg innser at det dessverre ikke er min dag og flytter umiddelbart fokus fra å yte til å nyte. På en god dag får man disse i skjønn forening. I dag må jeg ta til takke med å omfavne øyeblikkene og nyte opplevelsen. Jeg forflytter meg på ”rød løper” med raske briller gjennom Chicagos gater, under majestetiske skyskrapere og med entusiastiske tilskuere på alle kanter. Jeg hauser opp publikum og shower for kameraene. Det er så nærme en landstryker fra Kragerø kommer å være superstjerne. Rent løpeteknisk er jeg fremdeles bare Forrest Gump i innledende fase av filmen; beinskinnene blir jeg aldri helt kvitt.
Jeg anslår underveis at innsatsen jeg legger ned vil resultere i en sluttid rundt 2:38. Det er ikke så nøye, men jeg vil helst under 2:40 når jeg først løper en major i USA. Jeg halter til mål på 2:34:51. Jeg er åpenbart skuffet over prestasjonen, men gleder meg over venner som perset. Sondre Lerche noterte 3:02:22 og Janicke Bråthe 3:07:50. BML-entusiast Rodrigo Belda har gjennomført i 4:00-fart, med en sluttid på 2:48:51 (42 minutter forbedring siden våren 2018!). Med slike folk rundt seg er det lettere å svelge egen skuffelse, og resten av oppholdet blir en fryd!
Det kan være flere detaljer som til sammen bidro til ”fiasko” under Chicago Marathon. Bottom line er uansett at jeg ikke var godt nok trent for maraton denne høsten. Hele prosjektet med å komme seg til startstreken har likevel vært en stor suksess i form av løpeglede, inspirasjon, nyttige erfaringer og læring. Det tar jeg med meg frem mot nye maraton i 2020. Jeg er motivert til å trene mye mediokert gjennom vinteren i håp om å bryte nye grenser på maraton.
Mvh, Andreas Grøgaard
