Det er snart åtte år siden jeg sist var i så dårlig form som jeg er nå. Så ærlig må jeg være. Skal det snu i 2019?

Akkurat nå er det svært lite som tyder på at jeg kommer til å sette pers på maraton igjen. Det skyldes ikke forkjølelsen jeg dro på meg i jula, men problemer av mer langvarig art.

Det er så lenge siden jeg har løpt et løp at jeg nesten ikke husker hvordan det er å ha startnummer på brystet. Det er så lenge siden jeg har gjennomført en ordentlig hardøkt, at jeg har glemt hvordan det er å løpe fort. Jeg har ikke løpt i maratonfarten min eller fortere siden juli. Det har egentlig gått så dårlig at jeg tidvis lurer på om jeg fortsatt er en løper.

Saken er at jeg i løpet av forrige vinter og vår dro på meg lyskeproblemer som bare ble verre og verre. I starten var det vondt etter de hardeste øktene og skapte problemer med å gjennomføre stigningsløp. Allikevel fikk jeg trent såpass bra at jeg løp 2.33.00 i Rotterdam i april. Da håpet jeg at et par rolige uker og innføring av styrkeøvelser skulle løse problemet. Men styrke i kombinasjon med et par raskere økter som forberedelse til Holmenkollstafetten gjorde alt bare verre. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet i juli og kutte helt. Det ble i stedet MR, behandling og løpefri. Diagnosen er noe i nærheten av Osteitis pubis. Noe det er vanskelig å bli kvitt. Etter 11 uker løpefri, har jeg jobbet med en rekke styrkeøvelser tre ganger i uka og jogget gradvis mer. Løpingen har gått gradvis noe bedre fram mot jul, men jeg er fortsatt langt unna å kunne trene som jeg vil. Jeg er ennå ikke i stand til å løpe noe særlig fort. Det nærmeste jeg har kommet trening er 23 km på 14 km/t, 19 km i 14-15 km/t og 32 km rolig løp ute. Dette er på grensen av hva jeg tåler akkurat nå.

En periode i høst trente jeg brukbart på ellipsemaskinen. Jeg kjørt tre hardøkter i uka og opprettholdt brukbar kapasitet på den måten. Men etter at jeg innførte tre styrkeøkter i uka og rolig løping, så har det blitt begrenset med tid til dette. Det er sjelden jeg har tid til å trene mer enn en gang per dag.

Fysioterapeuten jeg går til ber meg om å fortsette trykket på styrkeøktene, og øke dosen med rolig løping gradvis. Han vil unngå at jeg tester skadeområdet med større fart. Dette prøver jeg å etterleve, men det er fristende å teste tilstanden innimellom. Jeg får fortsette å være tålmodig. Jeg har tross alt blitt bedre de siste to månedene. Men det går så sakte at jeg ikke føler meg så mye bedre enn uka før. Men tenker jeg 5-6 uker tilbake, så skjønner jeg at jeg er i bedring.

Så hvorfor har jeg fortsatt som mål om å løpe maraton under 2.30? Fordi at uten et mål, så faller motivasjonen min til bunns. Med to små barn, en hektisk hverdag, og en jobb som krever mye reising, så er det mange anledninger til å stå over treningsøkter. Blir jeg umotivert, så synker formen farlig fort. Derfor vil jeg ha et heftig mål hengende over meg. Jeg er avhengig av en tvangstrøye for å holde meg i en viss treningsrytme. Et mål som gjør at en dag uten trening, føles som en dag med litt mindre mening. Den dagen jeg blir likegyldig til om jeg har trent eller ikke er jeg ute å kjøre. Og selv om motivasjonen min blir testet for tiden, så er jeg ikke der ennå.

Jeg er påmeldt London Marathon i april og akter å gjennomføre om det er fysisk forsvarlig og ikke vil gjøre for vondt i etterkant. Akkurat nå er det mer realistisk at resultatet blir 2.59 en tider på 2.30-tallet. Men får jeg trent smertefritt vil formen komme seg fort. Så får jeg se om jeg har helse til å angripe 2.30-grensa på senhøsten. Jeg har fortsatt et håp om at det er mulig.

- Jann

‍