Søndag 6. desember 2020 beinfløy Kibiwott Kandie gjennom Valencias gater, ned den ”blå løperen” på selve oppløpet og inn til 57.32 på halvmaraton. Med det slettet den 24 år gamle kenyaneren sin landsmann, Geoffrey Kamworors verdensrekord (58.01) med hele 29 sekunder. Ved første øyekast kan 57.32 tolkes som et prestasjonsnivå i krysningspunktet mellom eventyr og fiksjon. En gjennomsnittsfart på 2.43,6 per kilometer – tilsvarende 22 kilometer i timen – over 21097,5 meter understreker dette. Likevel, legger man bragden under lupen og analyserer den i detalj, innser man at prestasjonen ikke kom som lyn fra klar himmel. Sindre Buraas har mange års erfaring som både toppidrettsutøver og trener. Han spekulerer i at vi kan være i ferd med å se effekten av at løpere får mer kontinuitet i treningen med bedre utstyr og kunnskap. Dermed kan utøverne være bedre trent til å utnytte eget og teknologiens potensiale.

‍

Episenter for verdensrekorder

Den spanske havnebyen Valencia, er i ferd med å bli episenter for store prestasjoner i internasjonal langdistanseløping. Valencia betyr styrke eller aktivitet og byen har det seneste året gjort seg fortjent til å døpes ”løpehovedstaden”. I et høyst uvanlig år, har byen hatt for vane å tilrettelegge for makeløse prestasjoner, som eksempelvis Joshua Cheptegei og Letesenbet Gideys verdensrekorder på henholdsvis 10000m menn (26.11,02) og 5000m kvinner (14.06,62).

På løpsdagen 6. desember måtte løperne heldigvis ikke krige med værgudene. Med syv varmegrader og bortimot vindstille, var det tilnærmet optimale vær- og vindforhold for distanseløping. For å vinne løpet måtte man likevel bekjempe det som på forhånd ble karakterisert som tidenes sterkeste startfelt. Det bestod nemlig av både gull- og sølvvinner fra VM på halvmaraton i 2020, Jacob Kiplimo og Kibiwott Kandie. På forhånd sto både Bedan Karoki  og Stephen Kiprop bokført med 58.42 som personlige rekorder. Endelig skulle også Rhonex Kipruto, verdensrekordholderen på 10 kilometer gateløp (26.24), debutere på halvmaratondistansen. Ytterligere åtte løpere sto bokført med personlige rekorder under timen. Med andre ord: Det måtte mest sannsynlig en historisk sterk prestasjon til for å vinne. Verdensrekorden kunne følge som en logisk konsekvens.

‍

Gjennomføringen

Da Kamworor satt verdensrekorden på 58.01 i 2019 begeistret, men samtidig bortimot sjokkerte, en hel idrettsverden. Lista var lagt eksepsjonelt høyt, og det skulle noe helt spesielt til for å overgå dette prestasjonsnivået.

Under Valencia halvmaraton gikk det styggfort fra start. Harene passerte den første kilometeren på 2.35 – et par sekunder foran hovedfeltet. Kibiwott Kandie lå her allerede 8 sekunder foran skjema til verdensrekord. Farten ble nedjustert noe frem mot passering 5 kilometer. 13.38 er likevel en fantastisk tid i seg selv og gir snittfart på 2:43 min/km. Av nordmenn har kun Jakob Ingebrigtsen (13.29), Henrik Ingebrigtsen (13.32) og Sondre Nordstad Moen (13.37) løpt raskere på distansen. Kandie var derimot bare så vidt i gang med sitt løp.

Ved 10 kilometer stoppet klokken på 27.25, nokså identisk med Sondre Nordstad Moens norgesrekord på 10000m. Det innebar en ørliten fartsreduksjon med 13.47 siste fem kilometerne. Fremdeles lå feltet syv sekunder foran Kamworors passeringstid for gjeldende verdensrekord. Like etter passering forsvant harene. Det var opp til de små, men store kamphanene, og gjøre opp om seieren – og potensielt verdensrekorden. Mens Kandie underveis i VM på halvmaraton stadig lå fremst i feltet og pushet farten – og til slutt ble spurtslått – lå han nå klistret på hjulet til Kiplimo første halvdelen av løpet. Feltet utgjorde er helt tydelig innbitt gjeng med stjerner i sikte.

Med 13.45 over de neste fem kilometerne, ble 15 kilometer passert på 41.10. Her var Kamworors verdensrekordpassering faktisk syv sekunder raskere, men feltet lå fremdeles foran snittfarten som kreves for å sette verdensrekord.

Ved 17 kilometer tok Kandie føringen og kastet ytterligere kull på grillen. Med eksepsjonelle klyv og stegfrekvens som en trommevirvel, la han ned et ærlig forsøk på å grille sine konkurrenter. Kilometeren fra 18 til 19 ble tilbakelagt på smått utrolige 2.36! Kun verdensmesteren Kiplimo maktet å klistre seg fast til bakhjulet. Kortstokken med jokere for verdensrekord var plutselig redusert til et par i ess.

Fartsøkningen viste seg i form av en ny 5 km-splitt på 13.33 og passering 20 kilometer på 54.43. Kibiwott Kandie hadde enda et gir til inne og tilbake de siste 1097,5 meterne på 2.49 (2:34 min/km). På den karakteristiske ”blå løperen”, ble de siste 400 meterne slukt i løpet av tilnærmet 61 sekunder. Med det skrev Kandie seg inn i historiebøkene med stil. Scenen var plutselig hans alene da han gjorde sine konkurrenter til (høyst respektable) statister. Totalt brøt åtte menn timesgrensen. Fire av disse løp under Kamworors tidligere verdersrekord: Kibiwott Kandie (57.32), Jakob Kiplimo (57.37), Rhonex Kipruto (57.49) og Alexander Mutiso (57.59). For sistnevnte ble det et nokså surrealistisk scenario: Bare tenk deg å slå verdensrekorden og ikke engang komme på pallen!

‍

22 km/t i snittfart

57.32 tilsvarer altså 2.43,6 min/km eller 22 km/t. La det synke inn. Det krever enorm hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 21,0975 meter er kolossale! Det fremstår bortimot umenneskelig å gjennomføre – ja, for oss dødelige er det bortimot umulig bare å erkjenne. Derfor dukker uheldige forklaringsmodeller som doping og teknologi naturlig opp. Går man litt mer i dybden og setter prestasjonen i perspektiv, kan man få en mer reflektert forståelse av prestasjonsnivået.

‍

1298 poeng

57.32 gir skyhøye 1298 poeng på det internasjonale friidrettsforbundets poengsystem.
Til sammenligning gir Cheptegeis verdensrekord på 5000m (12.35,36) og 10000m (26.11,02) henholdsvis 1302 og 1306 poeng. Det tar liten, om noe, ære fra Kandies prestasjon å være rangert en smule bak disse verdensrekordene. Med slike prestasjoner friskt i minne, fremstår plutselig ikke kenyanerens 57.32 fullt så ufattelig likevel.

1298 poeng er smått utrolig, men samtidig realistisk i disse tider. Man skal ta naturligvis ta slike vurderinger – og ikke minst sammenligninger med andre distanser og øvelser – med en klype salt. Likevel, det er fristende å liste opp hva det tilsvarer følgende på utvalgte distanser:

800m på 1.41,03 (verdensrekord: 1.40,91), 1000m på 2.10,06 (verdensrekord: 2.11,96), 1500m på 3.26,32 (verdensrekord: 3.26,00), Mile på 3.42,69 (verdensrekord: 3.43,13), 2000m på 4.44,04 (verdensrekord: 4.44,96), 3000m på 7.20,92 (verdensrekord: 7.20,67), 5000m på 12.36,44 (verdensrekord: 12.35,36), 10000m på 26.16,11 (verdensrekord: 26.11,02) og maraton på 2:02:36 (verdensrekord: 2:01:39).

‍

Den nye standarden

Dette understreker både at Kandies prestasjon per definisjon historisk bra, men samtidig faktisk innenfor det man kunne forvente. Det kan heves over tvil at prestasjonsnivået under Valencia halvmaraton 6. desember gjør løpet til tidenes beste halvmaraton. Uansett hvor surrealistisk det i utgangspunktet lyder, kan det derimot diskuteres hvor sjokkerende verdensrekorden på 57.32 faktisk var. Et prestasjonsnivå +/- 1300 poeng er den nye standarden blant den ypperste verdenseliten. Ordtaket ”rekorder står for fall” er kanskje mer aktuelt enn noensinne.

Jakob Ingebrigtsen: 3000m på 7.27,05

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Da Jakob Ingebrigtsen sprintet inn til 7.27,05 på 3000 meter under Diamond League-stevnet i Roma 17. september 2020, begeistret han en hel friidrettsverden. Det er vanskelig å finne ord som gir tilstrekkelig honnør til slike bragder. Det blir bortimot respektløst å forvente prestasjoner av denne rangen. Samtidig er muligens den største hyllesten at 7.27,05 ikke kom som et sjokk. Jakob har allerede stadfestet sin posisjon som et av idrettens største ikon. I inneværende sesong hadde Jakob allerede satt europeisk rekord på både 1500m og 2000m, med henholdsvis 3.28,68 og 4.50,01.

‍

Med 7.27,05 plasserte Jakob seg på 9. plass på distansens ”hall of fame” – foran løperlegender som Eliud Kipchoge, Bernard Lagat og Mo Farah. Slike løpere trenger ingen videre introduksjon. Det gjør faktisk ikke Jakob Ingebrigtsen heller. Likevel, for virkelig å erkjenne nivået han nå jevnlig presterer på, kan det være hensiktsmessig å se nærmere på detaljene i 7.27,05-løpet. La oss sette prestasjonen i perspektiv.

‍

Et mesterstykke av en løpsprestasjon

Svært mange har erfaring med distansen 3000 meter. Øvelsen regnes av mange som den mest målbare og sikre testen for aerob kapasitet. Derfor har den utgjort en standard for både det norske skolesystemet, forsvaret og Olympiatoppen, samt blant hardtsatsende skiløpere, vennegjenger, mosjonister, og eliteutøvere. På bakgrunn av dette vil mange bifalle at 7.27,05 er et mesterstykke. Likevel kan prestasjonen fremstå ufattelig og nokså gresk.

‍

Optimal pacing

7.27,05 tilsvarer en gjennomsnittsfart på ≈ 24,1 km/t eller 2:29 min/km. Kun en brøkdel av befolkningen evner å sprinte 100 meter på under 15 sekunder. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 3000 meter er kolossale!

‍

Da fartsholderen ledet feltet til passering 200 meter på ganske nøyaktig 30 sekunder, lå Jakob som vanlig nokså beskjedent til. Standarden var likevel også satt for hans del med 31,2. En innbitt og bestemt Jakob la seg deretter inn til listen, og ble med på toget fra fjerdeposisjon. Med en 200 meter på 29,4 passerte han 400 meter på 1.00,6. Deretter ble det løpt ekstremt fort og samtidig fantastisk jevnt – og det uten bruk av lysharer. Jakobs offisielle passeringstider representerer brytningspunktet der statistikk blir kunst.

600m = 1.30,5. 800m = 2.00,6. 1000m = 2.30,6. 1200m = 3.00,6. 1400m = 3.30,1. 1600m = 4.00,3. 1800m = 4.30,2. 2000m = 4.59,7. 2200m = 5.29,9. 2400m = 5.59,9. 2600m = 6.30,0. 2800m = 6.58,4. 3000m = 7.27,05.

Jakob passerte 1500m på 3.45,2. Alle som selv har løpt distansen eller lest nasjonale resultatlister, vil bifalle at dette er en svært sterk tid i seg selv. Jakob var derimot bare halvveis i sitt mesterverk av en 3000 meter. Han økte deretter farten og noterte en negativ splitt med 3.41,85 på siste 1500m. Det kan i den anledning nevnes at sølv og bronse i årets NM på 1500m ble utdelt til henholdsvis 3.46,99 og 3.47,47. Det føles derimot unødvendig å nevne hvem som ble kronet til norgesmester.

‍

Den uslepne juvelen blir landsfader

Team Ingebrigtsen har selv lagt listen eksepsjonelt høyt for hva som forventes av idrettslige prestasjoner. Som kjent kaster høye fjell lange skygger. Brødrene Henrik og Filip Ingebrigtsen har levert prestasjoner på løpende bånd som ville satt de fleste yngre søsken i skyggene. Passende nok betyr Jakob ”han som kommer etter, nestemann”. Jakob Ingebrigtsen er ikke lenger det barnet Walter Scott definerer som ”mors stolthet, fars glede”. Han er ikke lenger en uslipt edelstein. Skyggene han kaster blir det vanskelig å tre ut av – uavhengig av hvilken idrett man bedriver, hvilken familie man tilhører eller nasjon man representerer. Jakob Ingebrigtsen er en juvel i norsk idrett, og i ferd med å bli en majestet – på nippet til en slags landsfader for alle som identifiserer seg med Norge som nasjon. Det er ingen selvfølge, men Jakob er selvfølgelig – og heldigvis – bare så vidt i gang med sin løperkarriere. La oss nyte det så lenge det varer!

Jakob er selvfølgelig – og heldigvis – bare så vidt i gang med sin løperkarriere. La oss nyte det så lenge det varer!

Joshua Cheptegei: 10000 meter på 26.11,02

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

7. oktober 2020 sprintet Joshua Cheptegei inn til 26.11,02 på 10000 meter og slettet med det legenden Kenesisa Bekeles 15 år gamle verdensrekord (26.17,53). I et høyst uvanlig år, var det på sin plass at det nederlandske selskapet NN inviterte til et makeløst stevne på Estadi del Turia i Valencia. Arrangementet bar det passende navnet NN World Record Day. Med et svært begrenset antall motstandere på startstreken, ble skuet av Cheptegei tidvis som å se en Formel 1-bil kjøre kvalifiseringsløp rundt en racerbane. Med den pågående debatten om teknologiske nyvinninger som lyshare og såkalte ”supersko”, kan det argumenteres for at verdensrekorden ble satt litt i skyggen og ikke fikk den hyllesten den fortjener. Med dette bakteppet blir det også litt vanskeligere å fatte prestasjonen. For virkelig å anerkjenne Cheptegeis bragd er det derfor hensiktsmessig å sette den i perspektiv.

‍

25 runder med 22,9 km/t i snittfart

26.11,02 tilsvarer en snittfart på 22,9 km/t. La det synke inn. Det krever enorm hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 26 minutter er kolossale! De fleste som har løpt litt, har gjerne gjennomført en økt tilsvarende 10x1000 meter med 1 minutt pause. Her får man en god kombinasjon av fart og kondisjon, samt en pekepinn på ens nivå på 10000 meter i konkurranse. Det ene minuttet med avbrekk i løpingen er gjerne kjærkomment både for mosjonister og eliteutøvere. Cheptegeis bragd tilsvarer derimot 10x1000m på 2.37 med 0 minutter pause! Det fremstår bortimot umenneskelig å gjennomføre – ja, for oss dødelige er det bortimot umulig bare å erkjenne.

‍

Optimal gjennomføring

Bekeles 26.17,53 har lenge blitt ansett som en ufattelig rekord. Med Cheptegeis verdensrekord på 5000m (12.35,36) frisk i minne, var det nærmest forventet rekord under NN World Record Day. Det vitner om at Cheptegei allerede er i ferd med å overta tronen som konge av langdistanseløping.

‍

Denne historiske kvelden i Valencia fulgte fartsholderne en lyshare direkte fra startskuddet. Nederlenderen Roy Hoornweg, australieren Matthew Ramsden og kenyaneren Nicholas Kipkorir Kimeli fikk det tunge, men ærefulle ansvaret med å lede den nye langdistansekongen på sportens svar på den røde løperen: Det blå tartandekket.

‍

Hornweg hadde ansvar for å løpe 63-runder de første fire rundene. Med 63,1 første runde, passering 1000m på 2.37,9 og deretter 4.12,1 ved 1200m, kan oppdraget sies å være nærmest perfekt utført. Deretter tok Ramsden over og ledet ”feltet” gjennom 3000m på 7.52,79. Da han ga seg 200m seinere var løperne fremdeles helt i rute til verdensrekord. Kimeli overtok jobben som lokfører og bragte Cheptegeis tog til 5000m på 13.07,8 – en fantastisk tid i seg selv. Av nordmenn har kun Marius Bakken (13.06,39) og Jakob Ingebrigtsen (13.02,03) løpt raskere. Cheptegei var derimot bare halvveis i jakten på 63-runder og verdensrekord.

‍

Ekskluderer man Cheptegeis siste runde (60,1), løpes de 24 rundene oppsiktsvekkende jevnt. Den ”menneskelige metronomen” klokket samtlige runder inn mellom 62,4 og 63,3 sekunder. Med det snittet han på 62,83 sekunder. Det resulterte i følgende km-splitter: 2.37,9 – 2.37,1 – 2.37,7– 2.37,1– 2.37,9– 2.37,3– 2.37,0– 2.37,4– 2.37,3– 2.34,3. I langdistanseløping anses en ørliten negativ splitt som optimal gjennomføring. Med 13.07,8 første 5000m var lista lagt eksepsjonelt høyt for å oppnå dette. Med 13.03,2 siste halvdel ble publikum vitne til en negativ splitt for historiebøkene.

Km-splitter: 2.37,9 – 2.37,1 – 2.37,7– 2.37,1– 2.37,9– 2.37,3– 2.37,0– 2.37,4– 2.37,3– 2.34,3.

Høyst respektable statister

Med svært avslappet løpesteg og få motstandere, ble det som nevnt å vanskelig å få inntrykk av det som utspilte seg på det blå tartandekket. Det burde nevnes at statistene i dette løpet – kenyaneren Kimeli, amerikaneren Shadrack Kipchirchir og uganderen Stephen Kissa – faktisk presterte høyst respektable 27.12,98, 27.28,97 og 27.34,48.

‍

Fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for et gitt prestasjonsnivå. Det sier en del at 27.45,00 er det høyeste prestasjonsnivået det presenteres veiledende betingelser for på 10000 meter. Det er derfor vanskelig å definere betingelsene for å løpe ett minutt og 34 sekunder raskere. Vi får en pekepinn ved å se nærmere på hvor dyktig man må være for å holde følge med 26.11,02-toget. Én Mile i denne hastigheten ville gjort deg til ”High School State Champion” i USA. Kun kvalifiserte OL-utøvere vil holde følge i 5000m. Til 7000m evner utelukkende olympiske medaljevinnere å være med. Kun legenden Kenesisa Bekele har vist nivået som skal til for å holde følge til 8000m. Da gjenstår ankeretappen på fem runder for Cheptegei.

‍

1306 poeng

26.11,02 gir skyhøye 1306 poeng på det internasjonale friidrettsforbundets poengsystem. Det tilsvarer eksempelvis nye verdensrekorder lydende 7.19,69 på 3000m, 12.34,34 på 5000m, 40.10 på 15km og 57.21 på halvmaraton. Selv om man skal ta slikte oversettelser med en klype salt, understeker dette til dels Cheptegeis overdragelse av tronen som langdistansekonge. Uganderens regjeringstid virker bare så vidt påbegynt. Den som lever får se hvilke andre distanser og verdensrekorder han vil råde over.

Perspektivet: Jakob Ingebrigtsens 1500m på 3.28,68

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Under det minneverdige Diamond League-stevnet i Monaco 14. august 2020 klokket 19 år gamle Jakob Ingebrigtsen inn på 3.28,68 – noe han med rette beskrev som "helt sykt". Fra kommentatorplass sendte en entusiastisk Jann Post et humoristisk stikk i retning Mo Farah: ”Can you hear me, your record is gone”. Med 3.28,68 overtok Jakob nemlig Mo Farahs europeiske rekord (3.28,81) – som for øvrig ble løpt i den fantastiske 2013-sesongen, der Mo Farah blant annet ble verdensmester på både 5000m og 10000m. 3.28,68 fører Jakob inn på 8. plass blant tidenes raskeste 1500m. Det er fremdeles et stykke opp til Hicham El Guerroujs 3.26,00 – men heller ikke ”helt sykt” langt.

‍

Jakob Ingebrigtsen bruker sjeldent pompøse ord om sine egne bragder. Da han imponerer seg selv, skal vi virkelig sette et utropstegn bak prestasjonen! Hvor ”sykt” er egentlig 3.28,68 på 1500 m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

‍

1264 poeng

‍3.28,68 gir 1264 poeng i det internasjonale friidrettsforbundets indeks. Man skal ta slike vurderinger – og ikke minst sammenligninger med andre distanser og øvelser – med en klype salt. Likevel, det er fristende å nevne at det eksempelvis tilsvarer 1.42,10 på 800m, 3.45,23 på én Mile, 4.47,26 på 2000m, 7.26,18 på 3000m, 12.45,46 på 5000m og 26.36,86 på 10000m. Enkelte vil hevde at det blir enda vanskeligere å oversette til lengre distanser. I denne sammenheng burde det likevel nevnes at 3.28,68 samsvarer med 58:19 på halvmaraton og 2:04:25 på maraton. Med slike sidestykker vil de fleste stille seg bak Jakobs beskrivelse.

‍

Tallenes tale

‍For å kunne fatte bragden kan det være hensiktsmessig å dele opp og kvantifisere den. Jakob løp med en gjennomsnittsfart på 25,9 km/t. I denne farten passerer man 60 meter på 8,3472 sekunder. De fleste ville slått seg på brystet med én slik sprint. Jakob beinfløy 25 slike i ett strekk! Heldigvis er tredemøllene på de fleste treningssentrene i Norge innstilt med en hastighetssperre – slik at mannen i gata ikke skal la friste til å teste hastigheten. De fleste ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. Det tryggeste er å stramme løpeskoene og å ta veien til nærmeste friidrettsbane. Matcher du Jakob over 60 meter, er du svært hurtig. Det å løpe i Jakobs snittfart rundt hele banen – 55,648 sekunder – regnes for de fleste som utenomjordisk.

‍

”Den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”

‍I spalten Perspektivet, har jeg tidligere dristet meg til å døpe trekløveret av Ingebrigtsen-brødre til ”den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”. 3.28,68 gir denne påstanden ytterligere myndighet. For et idrettsfrelst norsk publikum, kom prestasjonen som en etterlengtet sommeridyll. Det er derfor fristende å tillate seg en omskrivning av klisjéen i Postgirobygget-sangen:

‍

Det var solnedgang
det var Diamond League av høyeste rang
det var sommerfri
og Jakob leverte magi

Det var Jakobs dyktighet
det ble skapt minner som aldri vil dø
det var evighet
og en 19 åring som farget resultattavlen rød

Karoline Bjerkeli Grøvdal: 10km på 30.32

‍

Lørdag 17. oktober 2020 sprintet Karoline Bjerkeli Grøvdal inn til 30.32 på 10 kilometer under anerkjente Hytteplanmila. Med det slettet hun Ingrid Kristiansens mosegrodde monument av en norgesrekord (30.59 fra 1989) og befestet sin posisjon som Norges ubestridte løpedronning. Bragden storbegeistret et helt idretts-Norge, men vekket også oppsikt og beundring internasjonalt. I målområdet sto hovedperson målløs – stum av egen bragd. Alle som selv har løpt én mil vil anerkjenne 30.32. Likevel kan det være vanskelig å erkjenne hva prestasjonen faktisk innebærer. La oss sette Karolines prestasjon i perspektiv.

‍

1239 poeng

30.32 gir utrolige 1239 poeng i det internasjonale friidrettsforbundets indeks. Man skal ta slike vurderinger – og ikke minst sammenligninger med andre distanser og øvelser – med en klype salt. Likevel, det er fristende å nevne at det tilsvarer 1.55,80 på 800m, 3.55,92 på 1500m, 8.21,43 på 3000m, 9.02,26 på 3000m hinder og 14.21,58 på 5000m. På halv- og helmaraton tilsvarer det henholdsvis 1:06:14 og 2:19:26. Med slike sidestykker kan man argumentere for at Karolines bragd sannsynligvis er blant det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. 30.32 representerer et smått ufattelig prestasjonsnivå. Det er derfor lettere å fatte Grøvdals reaksjon i målområdet.

‍

19,6 km/t

Karolines 30.32 gir en gjennomsnittsfart på 19,9 km/t (3:03 min/km). Still tredemølla inn på den farten, så får du et visst inntrykk. Legg til ytre forhold, som vind, svinger og kupering, så gir du inntrykket perspektiv. Tonen ble satt umiddelbart med en åpningskilometer på 2.58. Deretter passerte hun 3 kilometer på 9.10 og 5 kilometer på 15.17 – relativt sterke tider i seg selv. Det kan i den sammenheng nevnes at årets NM-gull på 5000m ble vunnet på 16.15,02. Av alle våre tidligere kvinnelige verdensstjerner har den nest raskeste gjennom tidene løpt 5 kilometer på 15.24.

‍

Karoline var derimot bare kommet til kvalifiseringsspillet på sin vei mot ”kongepokalen”. Hun avanserte til selve cupfinalen med en siste halvdel på 15.15! For å understreke hvor stor respekt det står av Karolines negative splitt: Løypa i Hytteplanmila har netto nedoverbakke på ca. 25 høydemeter første halvdel og tilsvarende netto motbakke siste halvdel. Det er derfor uvanlig å løpe negativ splitt i denne traséen – selv med bortimot optimal disponering. Av europeere har kun legenden Paula Radcliffe løpt raskere med 30.21. Det faktum at Karoline nå er på skuddhold til overta slike rekorder setter hennes prestasjonsnivå i perspektiv.

‍

Det var generelt en stor dag for norsk idrett med seks kvinner under 34 minutter. Eksempelvis presterte Vienna Søyland Dahle 33.18 og Kristine Eikrem Engeset 33.23 – begge svært sterke tider. Likevel, på dette nivået er gapet opp til Bjerkeli Grøvdal eventyrlig stort! Faktisk ble det slik at ”de andre” konkurrerte i sin egen klasse og opplevde det som en seier å bli nummer to bak den suverene løpedronningen.

‍

Grunnet Korona-situasjonen ble Hytteplan arrangert som et rent eliteløp og de fleste av de beste herreløperne på distansen var representert. Med Karolines fantastiske prestasjon opplevde svært meritterte løpere å få ”tjeideng”. Ved denne anledning trøstet nok flere seg med at de var ringside da løpedronningen tok over tronen på 10 kilometer.

‍

Olympiatoppens fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for 10000 meter på et gitt prestasjonsnivå. Karolines prestasjonsnivå settes i perspektiv bare ved det faktum at Olympiatoppen ikke har utledet arbeidskrav for hurtigere løp enn 31 minutter for kvinner. Likevel kan vi anta at 30.32 krever V02-max ≥ 75 og anaerob terskel ≥ 18 km/t.

‍

Legendestatus

‍
Karolines fantastiske høstsesong – med norgesrekord på 5 kilometer og norgesmestertittel i terrengløp – ble kronet med norsk rekord på 10 kilometer. Med denne utgaven av Perspektivet tillater jeg meg å adle Karoline Bjerkeli Grøvdal til Norges ubestridte regjerende løpedronning. Prestasjonsnivået er legendarisk og Karoline er per definisjon en legende.

Andreas Grøgaard har i uke 13 2020 gjennomført trening med fokus på 5km og 10km. Den innebærer 5 kvalitetsøkter, inkl. den obligatoriske bakkeøkta og 10x1000m, samt rolig (halv)langtur på søndag. Han tar med seg mye god trening og ikke minst lærdom. Et sentralt element: Det er stor forskjell på motivasjon og dedikasjon. Her følger Andreas sin erfaring og perspektiv.

Motivasjon og dedikasjon i løping

Du kan være motivert for løpingen og ha stor glede av gjennomføringen. Drivkraften er gjerne følelsesstyrt og mer flyktig/midlertidig i sin natur. Motivasjonen avhenger i så måte av inspirasjon, sinnstilstander, instinkter, stress, samt positive opplevelser på trening og i konkurranse. For å gjennomføre slike treningsuker – uke etter uke – kreves også dedikasjon. Du må håndtere et variert følelsesmønster og være forpliktet til noe mer langsiktig. Du må prioritere, ofre, gjøre nødvendige tiltak mellom øktene, og være svært fokusert underveis i treningsgjennomføringen. Løper du plutselig på autopilot, går det gjerne for fort og/eller i for høy intensitet. Dette fører til følgefeil, som at kvaliteten på resten av øktene blir redusert og du øker skaderisikoen.

En hyllest til de dedikerte løperne

Jeg ønsker med dette å hylle de utøverne som skiller seg litt ut, og gjennomfører et tilsvarende treningsregime over tid. Eksempler er Team Ingebrigtsen, Simen Halle Haugen, Karoline Bjerkeli Grøvdal og supermosjonistversjonen Ronny Losoa – samtlige presentert i podcasten ”I det lange Løp”. De er åpenbart motiverte og drives av ønsket om indre eller ytre belønning.

Det som skiller de fra mengden, er derimot dedikasjonen som kreves for å gjøre idretten til en religion. Underveis i mitt prosjekt på å kopiere deres treningsuke, har jeg opplevd at treningen ikke er nevneverdig begeistrende. Utøveren er bare et ”vanlig” menneske som gjennomfører spesifikke, men nokså alminnelige treningsøkter, for å prestere godt i idretten. For å mestre et slikt opplegg, kan ikke idretten behandles som en helgekjæreste, som i et avstandsforhold eller i en uforpliktende samlivsform. Utøveren må inngå et ekteskap med idretten. Benjamin Disraeli er sitert på følgende: ”Der det er ekteskap uten kjærlighet, vil det også være kjærlighet uten ekteskap”. Selv har jeg et intenst kjærlighetsforhold til løpingen, men vi er ikke smidd i hymnens lenker. Det kan være vanskelig å erkjenne – således å anerkjenne – hvor imponerende og beundringsverdige de dedikerte utøverne faktisk er. ”Kjærlighet gjør blind. Ekteskapet gir deg synet tilbake”.

Gjennomføringen av en slik treningsuke gir mersmak for noen og avsmak for flere. Innsikten til et delvis brutalt og delvis banalt regime, er uansett interessant. Det setter løpingen i perspektiv.

Andreas Grøgaard

‍

Ukjent kraftanstrengelse

Da Therese Johaug dobbeldanset inn til 31.18 under Lysebotn Opp 1.august 2019, overveldet hun en hel langrennsverden. I det sterke elitefeltet var Johaug 2 minutter og 48 sekunder foran nr. 2, Ingvild Flugstad Østberg. På dette nivået er forskjellen enorm! Likevel fremstår 31.18 for mange ”bare” som en svært god tid. Løyperekord er åpenbart fantastisk og oppsiktsvekkende. Likevel kan man argumentere for at prestasjonen ikke får den anerkjennelsen den fortjener, da Ola Nordmann gjerne ikke bedriver slike kraftanstrengelser selv. For å kunne fatte prestasjonen kan det være hensiktsmessig å sette den i perspektiv. Slik vil man også kunne anerkjenne og hylle den.

7,5 kilometer og 640 høydemeter med blodslit

Therese Johaug er ikke kjent for å være løperen med høyest toppfart i feltet. Under Lysebotn Opp slapp dog konkurrentene idet en tydelig innbitt Johaug nådde sin marsjfart – allerede før 30 sekunder var gått! Råkjøret fortsatte til hun hadde tilbakelagt 7,5 kilometer og 640 høydemeter. Stigningen begynner først etter én kilometer og på de siste seks kilometerne stiger det med ca. 10 % i snitt. For å få et inntrykk kan man stille inn tredemøllen på denne hellingen å stampe i vei. Eventuelt kan man faktisk ta turen til turistmålet Lysebotn innerst i Lysefjorden i Rogaland, og forsere de 27 svingene opp den bratte fjellsiden.

”Tjeideng”

Det burde nevnes at rullemostanden på skiene varierer. Det samme gjør vær og vind. Dermed blir det også vanskelig å vurdere Johaugs prestasjon i 2019 opp mot tidligere bragder. Det er uansett interessant å sammenligne løperne på akkurat denne dagen. Hadde Johaug deltatt i herreklassen ville hun blitt nummer 18 – blant annet 18 sekunder foran den meriterte O2-snapperen Livo Niskanen. Vinnerne i menn 18 år og menn 19/20 år klokket inn henholdsvis 4 minutter og 34 sekunder og 2 minutter og 15 sekunder bak. Den svært spreke supermosjonisten Nils Ingar Aadne imponerte med 36.37,1. Med det fikk han ”tjeideng” med 5 minutter og 18 sekunder av Johaug. 

Ekstrem prestasjon

Det kan heves over tvil at Therese Johaug er en av norsk idretts aller ypperste utøvere gjennom tidene. Når hun overgår seg selv, burde det derfor vekke oppsikt. Det er ingen overdrivelse når fagfolk beskriver bragden under ”ekstremløpet” som en ekstrem prestasjon. Johaug fortjener mer enn løyperekord og anerkjennelse for å ha påført majoriteten av herrefeltet ”tjeideng”. Hun fortjener at vi setter bragden i perspektiv, slik at vi faktisk kan begripe den.

De minneverdige 80-årene

Ingrid Kristiansens navn står skrevet med gullskrift i norsk idrettshistorie. I perioden 1986-1993 holdt hun verdensrekorden på både 5000m, 10000m og maraton. I 1985 ble hun den første kvinnen til å bryte 31-minuttersgrensen på 10000 meter under Bislett Games. På samme arena 5.juli året etter smadret hun tiden med historiske 30.13,74. Prestasjonen var (og er) enormt imponerende, men kom likevel ikke som lyn fra klar himmel. Tidligere i 1986-sesongen leverte nemlig Ingrid Kristiansen blant annet 30.39 i Yokohama (23.februar), 2.24.55 under Boston Marathon (21. april) og 30.47 i Bergen (25.mai), samt en rekke solide terrengløp og kortere baneløp. Det kan også nevnes at hun gjentatte ganger seinere i sesongen viste sin klasse med 30.23,25 i Stuttgart (30.august), 1.07.58 på halvmaraton i Oslo (13.september) og 30.45 i København (21.september).

I følge IAAF gir 30.13,74 resultatskåren 1235. Til sammenligning gir Ingrids fantastiske halv- og helmaratonperser på henholdsvis 1.06.40 og 2.21.06 skårene 1228 og 1222. Det sier noe om prestasjonsnivået på 30.13,74-løpet. Men hva innebærer det egentlig? La oss sette Ingrid Kristiansen prestasjon i perspektiv. 

19,9 km/t

Av 30.13,74 kan vi lese rundetider på 72,5 sekunder – 25 av dem! Det er bare å ta veien til nærmeste friidrettsbane å forsøke. Makter du én runde i den farten er du rask: Det tilsvarer nemlig 19,9 km/t eller 3.01 min/km. Et jevnt løp tilsier passeringer på 3000m og 5000m på henholdsvis 9.03 og 15.06. Det kan nevnes at NM-gullet på 5000m de seneste fem årene har blitt vunnet på tider mellom 16.19 og 16.44. 

Høy fart fra start uten å være ”fartsblind”

Den historiske kvelden på Bislett i 1986 satt haren tonen fra start med en åpningsrunde på 1.12,05. Da Therese Johaug sprintet(!) ut i tilsvarende tempo under årets NM på 10000m, spekulerte Vebjørn Rodal i om langrennsdronningen var ”fartsblind” og ”sveiseblind”. Johaug imponerte stort med sluttiden 32.20,86. Likevel er hun to minutter og syv sekunder bak Ingrid Kristiansen. I samløp hadde hun akkurat unngått å bli tatt igjen med to runder.

Olympiatoppens fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for 10000 meter på et gitt prestasjonsnivå. For å løpe 10000 meter på 30 minutter kreves V02-max ≥ 75 og anaerob terskel ≥ 18,5 km/t. Videre listes prestasjoner på underdistansene 1500m, 3000m og 5000m bedre enn henholdsvis 3.58, 8.30 og 14.30. På 1500m står Ingrid ”kun” listet med 4.16,64 fra 1987, men hun noterte 14.37,33 og 8.34,10 på 5000m og 3000m allerede to og tre uker etter 10000m-rekorden på Bislett. Hennes tider på 15km, halv-  og helmaraton indikerer at Ingrids forse var på de lengre distansene, og at hun kunne overgå det man i teorien antok var mulig basert på hennes prestasjoner på underdistanse.

Entusiastisk Bislett-publikum

På en 10000m løpes det optimalt i jevnt tempo og med vekslende føringer. Det tok dog ikke lang tid før en tydelig innbitt Ingrid Kristiansen måtte passere haren, brette opp ermene og gjøre jobben selv. Hun ble løftet frem av et entusiastisk Bislett-publikum som serverte stående applaus – runde etter runde. Til øredøvende jubel noterte hun 1.07,77 på sisterunden og verdensrekorden var et faktum.

”Husk tiden – 30.13,74”

”Husk tiden – 30.13,74”, utroper en entusiastisk NRK-kommentator idet Ingrid Kristiansen legger ut på sin velfortjente æresrunde på Bislett Stadion. Sommeren 2020 har tiden stått som norsk rekord i 34 år og 30.13,74 huskes som et fantastisk løp. Da Johan Kaggestad var Ingrids trener er det passende å avslutte med og si ”vær klar over det”, at dette representerer en av de ypperste prestasjonene i norsk idrettshistorie.

31. august 2019 sprintet Sondre Nordstad Moen inn til 27.24,78 og slettet med det Are Nakkims 29 år gamle norske rekord på 10000 meter. Anledningen var Stadionmila i Kristiansand – altså ikke ”den store scenen” vi har blitt bortskjemt med å se våre beste menn yte på. Dermed fikk prestasjonen åpenbart heller ikke oppmerksomheten den fortjente. For virkelig å fatte bragden kan det være hensiktsmessig å introdusere den i spalten Perspektivet. Slik vil man også kunne anerkjenne og hylle den.

‍

25 runder med 22 km/t

Av Sondres 27.24,78 kan vi lese rundetider stort sett mellom 65 og 67 sekunder, og dermed snittfart på 66 sekunder. Det er bare å ta veien til nærmeste friidrettsbane og forsøke. Makter du én runde i den farten er du rask: Det tilsvarer nemlig 22 km/t eller 2:44 min/km. Sondre tilbakela 25 av dem i ett strekk! De siste syv rundene løp Sondre i ensom majestet. Han maktet likevel å pushe rundetidene ytterliggere ned og avsluttet på 63,9. 

Negativt splitt det står enorm respekt av

Denne historiske kvelden på Kristiansand Stadion løp teten med følgende kilometerpasseringer: 2.45,0 – 2.45,8 – 2.45,9 – 2.44,3 – 2.45,5 – 2.42,5 – 2.45,6 – 2.45,8 – 2.43,3 – 2.41,1. Det jevne løpet ga passereringer på 3000 meter og 5000 meter på henholdsvis 8.16 og 13.46. Slike tider utgjør utopiske prestasjoner for mannen i gata, men også svært solide perser for hardtsatsende løpere på nasjonalt nivå. Med 13.46,5 i beina evnet Sondre likevel å trylle frem en negativ splitt, med 13.38,3 på siste halvdel. Det faktum at han selv tok føringen i feltet og klokket inn de siste to kilometerne på 2.43 og 2.41, står det enorm respekt av.

Fysiske krav

Olympiatoppen opererer med tydelig definerte krav til aerob og anaerob kapasitet for et gitt prestasjonsnivå. Det sier en del at 27.45,00 er det høyeste prestasjonsnivået det presenteres veiledende betingelser for på 10000 meter. Det er derfor vanskelig å definere betingelsene for å prestere 27.24,78. Vi får likevel en pekepinn ved å se at Sondre med 20 sekunder ”fraløper” et prestasjonsnivå som tilsvarer V02-max ≥ 84, anaerob terskel ≥ 19,8 km/t, samt prestasjoner på underdistansene 1500 meter, 3000 meter og 5000 meter bedre enn henholdsvis 3.40, 7.45 og 13.20. 

Norgesrekord på lånt tid?

Are Nakkims 27.32,52 sto som norsk rekord i 29 år. Slik det løpes av våre beste menn i skrivende stund, er det vanskelig å forestille seg at Sondres tid skal stå tilsvarende lenge. Overfor Kondis røpte den sindige og ydmyke trønderen at han hadde femten sekunder mer inne. Rekordløpet ble gjennomført på det han definerte som ”grunnivå”. Videre sies det at rekorder står for fall. Likevel, uavhengig av om etternavnet er Ingebrigtsen eller om man er i sitt livs form, må man virkelig opp i ringa om man skal overgå 27.24,78 på 10000m. For dødelige (super)mosjonister kan det være en passende utfordring å holde farten over 200 meter. 33 sekunder på en halv runde er heller ikke til å kimse av!

Det er noen iøynefallende og fristende grenser å bryte i friidretten. For kvinner er fire minutter på 1500 meter en het kandidat. Samtidig er dette bare tall, og sier ingenting om hva som egentlig kreves. Foruten satsende mellomdistanseløpere, er det ikke mange mosjonister og løpsinteresserte som har egenerfaring med 1500 meter-distansen. Det blir derfor vanskelig å begripe hva en tid under fire minutter innebærer – således også virkelig å anerkjenne en slik bragd. Hva kreves egentlig for å bryte 4-minuttersgrensen på 1500m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

25 stk 60-metere på 10 sekunder

For å snike seg under drømmegrensen kreves en gjennomsnittsfart på 22,50 km/t, noe som tilsvarer 2:40 min/km. I denne hastigheten passerer man 60 meter på 10 sekunder. Dette er en øvelse mange har erfaring med fra det norske utdanningsløpet, og dermed vil anerkjenne som en nokså imponerende sprint i seg selv. For å bryte 4-minuttersgrensen må man altså beinfly distansen 25 ganger i ett strekk! Det er bare å ta turen til nærmeste friidrettsbane for å få en real utfordring. Slik får man også kjent hastigheten på kroppen.

Fysiske arbeidskrav

4.00,00 er faktisk så fort at Olympiatoppen verken har definert arbeidskravene på underdistanse, eller anaerob og aerob kapasitet for dette prestasjonsnivået. Med utgangspunkt i deres analysemodell, er det dog naturlig å forestille seg at løperen behøver hurtigheten til å løpe under 12,4 på 100 meter, og under 1.28,00 på 600 meter. Videre kreves et maksimalt oksygenopptak tett opp mot 80 ml/kg/min, en anaerob terskelfart godt over 18 km/t, samt hastighet over 21 km/t på en VO2-makstest.

IAAFs poengsystem

I følge det internasjonale friidrettsforbundets (IAAF) poengsystem gir 3.59,99 på 1500m 1207 poeng. Dette tilsvarer eksempelvis 800m på 1.57,02 og en engelsk mile på 4.18,12. Norgesrekordene er på henholdsvis 1.59,82 (+ 2,80 sek) og 4.26,31 (+ 8,19 sek). På dette nivået er gapet enormt! Grete Waitz var likevel virkelig nær et par ganger i 1978 og 1979, med henholdsvis 4.00,55 og 4.00,58. Førstnevnte er fremdeles norsk rekord på 1500m. Ingvill Måkestad Bovim var en rekke ganger under 4.05,00, med 4.02,20 som bestenotering. I denne sammenheng burde det nevnes at verdensrekorden holdes av etiopieren Genzebe Dibaba, og lyder 3.50,07. Et slikt nivå fremstår per dags dato utopisk for norske utøvere, men det burde absolutt være mulig å nærme seg vesentlig.

Jakten på 4-minuttersgrensen

Oversetter man prestasjonene til langdistanse, ser det fort vesentlig lysere ut med norske øyne. Det å bryte 4-minuttersgrensen likestilles med 8.30,51 (3000m), 9.14,84 (3000m hinder), 14.37,78 (5000m), samt 30.44,77 (10000m) og 31.07 (10km gateløp). Per dags dato er Karoline Bjerkeli Grøvdal en åpenbar kandidat til å klare bragden. Hun står foreløpig notert med 4.05,57 på 1500m. Videre er hun ”på skuddhold” med 8.37,58 (3000m), 9.13,35 (3000m hinder), 14.51,66 (5000m), 31.14,07 (10000m) og 31.25 (10km gateløp). Med tettere oppfølging av Gjert Ingebrigtsen, samt kunnskapsutveksling og sparring med Ingebrigtsen-brødrene – AKA ”den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping” – kan vi i det minste vente i spenning og håpe på lysere tider. Inntil videre står 4-minuttersgrensen som et monument. Den som makter å bryte grensen, vil skrive seg inn i norsk idrettshistorie med gullskrift.

‍

OL-gull og olympisk rekord på kjøpet

Vebjørn Rodal står for en av de aller største prestasjonene i norsk idrettshistorie med sitt OL-gull på 800 meter fra Atlanta i 1996. Da det ringte i klokka etter passering én runde lå Vebjørn Rodal i 5-6. posisjon. Amerikaneren Johny Gray ledet an med 49,55! Vinnerskallen Rodal kjempet seg frem i feltet og sprintet fra samtlige på oppløpet. Med 1.42,58 satt han ny olympisk rekord på distansen. NRK-kommentator Lars Lystad var en salig blanding av sjokkert, entusiastisk og tydelig rørt da han konstaterte at bragden var et faktum. Prestasjonen ble stående som olympisk rekord i seksten(!) år – inntil David Rudisha satt ny verdensrekord under OL-finalen i London i 2012. Dette sier noe om hvor oppsiktsvekkende Rodals prestasjon er. Likevel, foruten hardtsatsende mellomdistanseløpere, er det ikke mange mosjonister og løpsinteresserte som har egenerfaring med distansen. Det blir derfor vanskelig å begripe prestasjonen – således også virkelig å anerkjenne bragden. Hvor ellevilt er egentlig 1.42,58 på 800m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

28,13 km/t i snittfart

Vebjørn løp med en gjennomsnittsfart på 28,13 km/t. Dette tilsvarer 2:08 min/km. Det er så surrealistisk hurtig at ”ingen” tredemøller oppnår den farten – og godt er nok det. De fleste mosjonister og habile løpere ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. I denne farten passerer man 60 meter på 7,69 sekunder. En svært imponerende sprint i seg selv. Vebjørn beinfløy 13,3 slike i ett strekk!

Oppsiktsvekkende

1.42,58 er en særegen prestasjon – og det måtte virkelig noe helt spesielt til for å vinne OL-gullet i 1996, da fire mann løp under 1.43,00. Vebjørn Rodals OL-gull var Norges første siden Egil Danielsens spydbragd i 1956. Foruten briter var Rodal den første europeer som vant den klassiske øvelsen. Prestasjonen er så oppsiktsvekkende at historikere anslår begivenheten har satt like dype spor i befolkningens minne som månelandingen og Oddvar Brås stavbrekk.

Oppsøk en friidrettsbane og hyll Rodal i praksis

Man skal være forsiktige med å kåre ”tidenes norske idrettsprestasjon”. Det er uansett hevet over tvil at Vebjørn Rodals OL-gull på 1.42,58 er blant de aller ypperste og fortjener hyllest til evig tid. Den spreke leser oppfordres videre til en praktisk hyllest ved å ta turen til nærmeste friidrettsbane å teste seg mot Rodals gjennomsnittsfart, gjerne over 30, 60 eller 100 meter. Forsøket vil (sannsynligvis) gi melkesyre og puls som en trommevirvel, men det vil sette Rodals 1.42,58 i perspektiv og gi prestasjon anerkjennelsen den fortjener.

‍

Foto: Mikal Iden

Da Kristian Blummenfelt klokket inn til 3:29:04 på Ironman 70.3 i Bahrain 8. desember 2018, sjokkerte han en hel triatlonverden – seg selv inkludert. Han hadde tilbakelagt 1,9 kilometer svømming, 90 kilometer sykling og 21,1 kilometer løping raskere enn noen annen tidligere. Dermed satte han ny (uoffisiell) verdensrekord.

Verdensrekord er åpenbart fantastisk og oppsiktsvekkende. Likevel mener mange at triatletene ikke får den anerkjennelsen de fortjener, da Ola Nordmann ikke har et spesielt sterkt forhold til idretten og gjerne ikke bedriver slike kraftanstrengelser selv. 3.29.04 på Ironman fremstår for mange ”bare” som en svært god tid. En tid man åpenbart aldri vil være i nærheten av å oppnå selv. Setter man prestasjonen i perspektiv, får man i det minste muligheten til å fatte bragden. Slik vil man også kunne anerkjenne og hylle den.

Tre og en halv time med blodslit
1,9 kilometer tilsvarer 76 lengder i et 25 meters svømmeanlegg. I åpent farvann er utfordringen vesentlig større. Likevel, Blummenfelts snittfart tilsvarer 17 sekunder på hver lengde. Med god flyt i svømmingen var Blummenfelt blant de første opp av vannet, men 21 minutter og 36 sekunder med bortimot maksimal innsats krever sin mann.

Likevel maktet Blummenfelt å gjennomføre den påfølgende 90 kilometer lange sykkeldistansen med 46,15 km/t i snittfart. Han syklet først 50 kilometerne alene, før de resterende 40 kilometerne ble syklet som en slags lagtempo med en sterk norsk trio med verdensrekorden for øye.

Selv svært godt trente syklister ville risikert å være helt kokt etter en slik anstrengelse. Man har gjerne ønske og behov for rask energi i form av mat og drikke, tørre klær, medisinsk behandling eller isbad, og litt tid til å summe seg for å komme til hektene igjen.

Oppsiktsvekkende sterk avslutning
Kristian Blummenfelt hadde verken tid det ene eller det andre. Han trakk raskt løpeskoene over føttene og la i vei på konkurransens tredje og avsluttende del: Halvmaraton. Med snittfart på 3.10 min/km (≈ 19 km/t) tilbakela han en utmattende halvmaraton på 1:06:58. En relativt sterk tid i seg selv. Med 2 timer og 18 minutter svært hard konkurranse i beina er prestasjonen oppsiktsvekkende og eventyrlig!

En skål for Kristian
Mange drømmer om en slik tid med optimale forberedelser. Det kan derimot betraktes som et mareritt å forsøke etter 1,9 kilometer svømming og 90 kilometer sykling. Ønsker du å teste hvor lenge du kunne holdt følge, kan du stille inn tredemølla på 19 km/t eller forsøke å løpe runder på en friidrettsbane på 1 minutt og 16 sekunder.

Kristian Blummenfelts 3:29:04 er altså en fantastisk prestasjon! Ved å sette bragden i perspektiv, blir den forhåpentligvis mer håndgripelig. Det kan heves over tvil at prestasjonen representerer noe av det ypperste norske toppidrettsutøvere har oppnådd. Derfor fortjener Kristian Blummenfelt også mer enn en uoffisiell verdensrekord. La oss skjenke han anerkjennelse og respekt, og skåle med Red Bull!

‍

Grete Waitz er Norges mestvinnende langdistanseløper noensinne. Den av hennes personlige rekorder som gir høyest prestasjonsscore hos IAAF, er kanskje litt overraskende hennes 3000 meter på 8.31,75. Den fantastiske prestasjonen fant sted  17. juli 1979 Bislett, og har blitt stående som norsk rekord i 40 år! Med denne teksten ønsker vi å sette prestasjonen i perspektiv.

En banebrytende forkjemper for kvinneidrett

Grete Waitz satte dype spor som en banebrytende forkjemper for kvinnelig langdistanseløping og kvinneidrett generelt – i en tid da enkelte fortsatt mente at kvinner ikke skulle presse seg like hardt fysisk som menn. Hennes karakter anerkjennes blant annet i form av en statue utenfor Bislett Stadion og som ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Lang merittliste

Grete Waitz er Norges mestvinnende langdistanseløper noensinne. På merittlisten står blant annet VM-gull og OL-sølv på maraton, 5 VM-gull i terrengløp, 12 seire i Lidingöloppet, 33 individuelle norgesmesterskap og 7 kongepokaler, samt 9 seire i New York Marathon og 2 i London Marathon. Den av hennes personlige rekorder som gir høyest prestasjonsscore hos IAAF, er likevel hennes 3000 meter på 8.31,75 med 1202 poeng.

Svært mange har erfaring med distansen 3000 meter. Øvelsen regnes av mange som den mest målbare og sikre testen på aerob kapasitet. Derfor har den utgjort en standard for både det norske skolesystemet, forsvaret og Olympiatoppen, samt blant hardtsatsende skiløpere, vennegjenger, mosjonister og eliteutøvere. På bakgrunn av dette vil mange bifalle at 8.31,75 er et mesterstykke.

Samtidig kan prestasjonen fremstå som ufattelig og nokså gresk. For virkelig å anerkjenne bragden vil det derfor være hensiktsmessig å sette Gretes prestasjon i perspektiv.

Parkerer både kvinnelige og mannlige O2-snappere

8.31,75 tilsvarer en gjennomsnittsfart på ≈ 21,18 km/t eller 2.50 min/km. For å sette det i perspektiv for deg selv, kan du stille tredemølla inn på denne farten, eller ta turen til nærmeste friidrettsbane å forsøke å løpe én runde på 68,2 sekunder. Det krever hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 7,5 runder er kolossale.

Anerkjente løpere som Ingrid Kristiansen (8.34,10), Karoline Bjerkeli Grøvdal (8.37,58), Susanne Wigene (8.40,23), Hilde Stavik (8.47,47) og Ingvill Måkestad Bovim (8.53,86) er relativt langt bak Grete Waitz i denne sammenheng. Fra norsk langrenns adelskalender på 3000 meter kan det nevnes en rekke O2-snappere som parkeres av Grete Waitz, deriblant Eldar Rønning (8.34), Hallgeir Brenden (8.35), Vegard Ulvang (8.38), Erling Jevne (8.41), Thomas Alsgaard (8.41), Frode Estil (8.49) og Petter Northug (8.51).

”3 for Grete” 17.juli

Tiden 8.31,75 har som nevnt stått som norsk rekord i 40 år. På selve jubileumsdagen 17. juli anbefales den løpsinteresserte å ta turen til sin lokale friidrettsbane for å løpe ”3 for Grete”. Musikken på speakeranlegget burde naturligvis være ”New York, New York” når Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom tidene skal få sin velfortjente hyllest.

‍

Da Henrik Ingebrigtsens sprintet inn til 7.36,85 på 3000 meter under Bislett Games 13.juni 2019, smadret han Marius Bakkens 18 år gamle norgesrekord. Det holdt til 4.plass i et historisk sterkt felt. Pallkandidatene, Selemon Barega, Joshua Cheptegei og Nicolas Kipkorir Kimeli innfridde alle med personlige rekorder. I rekken av de meriterte løperne som ble parkert av Henrik, finner vi eksempelvis Muktar Edris (to ganger verdensmester på 5000 meter, fem seire i Diamond League) og Paul Kipngetich Tanui (26.49,41 på 10000 meter, samt medaljer i både VM og OL).

Listen er lagt eksepsjonelt høyt

Team Ingebrigtsen har selv lagt listen eksepsjonelt høyt for hva som forventes av idrettslige prestasjoner. Innenfor samme tolv måneders-periode løp Filip blant annet 1500 meter på 3.30,01, en engelsk mile på 3.49,60 og tok EM-gull i 10 kilometer terrengløp. I en alder av 17 og etter hvert 18 år, har Jakob tatt EM-gull på både 1500 meter og 5000 meter, samt EM-gull i u20-klassen i terrengløp. Som kjent kaster høye fjell lange skygger. Til tross for at et elektrisk publikum kronet Henrik til kongen av Bislett Stadion denne nydelige sommerkvelden, kan det argumenteres for at prestasjonen ikke fikk den hyllesten den virkelig fortjener. For å anerkjenne bragden kan det være hensiktsmessig å sette den i perspektiv.

Et mesterstykke av en løpsprestasjon

Svært mange har erfaring med distansen 3000 meter. Øvelsen regnes av mange som den mest målbare og sikre testen for aerob kapasitet. Derfor har den utgjort en standard for både det norske skolesystemet, forsvaret og Olympiatoppen, samt blant hardtsatsende skiløpere, vennegjenger, mosjonister, og eliteutøvere. På bakgrunn av dette vil mange bifalle at 7.36,85 er et mesterstykke. Likevel kan prestasjonen fremstå ufattelig og nokså gresk.

7.36,85 tilsvarer en gjennomsnittsfart på ≈ 23,68 km/t eller 2:32 min/km. De færreste tredemøller oppnår en slik hastighet – og godt er nok det. De fleste mosjonister og habile løpere ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. Det krever enorm hurtighet bare å oppnå denne hastigheten. De fysiske kravene som stilles for å opprettholde farten over 7,5 runder er kolossale! For å få et inntrykk av premissene, er det tryggere å ta turen til nærmeste friidrettsbane å forsøke og løpe én runde på 61 sekunder. De aller fleste har formodentlig nok med 100 meter ned mot 15 sekunder!

Navnet burde lamineres i idrettens Hall of Fame

Henrik Ingebrigtsen har vært en banebryter for sine brødre, for norsk mellom- og langdistanseløping og for norsk friidrett generelt. I en epoke der Norge ”tok til takke med” å være representert i det gjeveste selskapet, etablerte han seg i den ypperste verdenseliten og fikset gull i EM og 5.plass i OL på 1500 meter. Henriks idrettslige resultater og prestasjoner taler for seg. De representerer sterke minner i en stolt norsk idrettshistorie. Det tok Henrik bare 7.36,85 å tilbakelegge 7,5 runder rundt Bislett. Med bortimot 800 selfier, tok seiersrunden derimot nærmere to timer – kanskje vel så imponerende og beundringsverdig. Med denne utgaven av ”Perspektivet” ønsker jeg å hylle rollemodellen han forfekter. I arketypisk Gjert-ånd, burde navnet Henrik Ingebrigtsen skrives med gullskrift og lamineres i idrettens Hall of Fame.

‍

Under Diamond League-stevnet i Monaco i juli 2018 klokket Filip Ingebrigtsen inn på det som ble beskrevet som ”elleville” 3.30,01. Det er mest satsende mellomdistanseløpere, og ikke så mange mosjonister og løpsinteresserte som har egenerfaring med distansen. For mange av oss blir det derfor vanskelig å begripe prestasjonen og dermed også virkelig å anerkjenne bragden. Hvor ellevilt er egentlig 3.30,01 på 1500 m? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

Snittfart på 25,71 km/t

Filip løp med en gjennomsnittsfart på 25,71 km/t. Selv om du skulle våge å stille tredemølla inn på den farten, er det slett ikke sikkert den gir deg anledning til det. Få tredemøller oppnår denne hastigheten – og godt er nok det. De fleste mosjonister og habile løpere ville nok fått et brutalt møte med båndet – ja, muligens også med veggen bak tredemølla. I denne farten passerer man 60 meter på 8,4 sekunder. En imponerende sprint i seg selv. Filip beinfløy 25 slike i ett strekk!

”Den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”

25,71 km/t er faktisk en hastighet mange mennesker aldri opplever til beins. Dermed blir det også vanskelig å få et skikkelig inntrykk av hvor ellevilt dyktig Filip Ingebrigtsen faktisk er. Anerkjente løpere som Las Martin Kaupang, Vebjørn Rodal, Knut Kvalheim, Arne Kvalheim og Marius Bakken har bestenoteringer mellom 3.37,40 og 3.38,84. De hadde nesten hele oppløpet igjen da Filip passerte målstreken. De er alle fantastisk dyktige, men samtidig ellevilt langt bak. I Norge er det kun brødrene Jakob og Henrik som er i nærheten. Jeg drister meg derfor til å døpe trekløveret av Ingebrigtsen-brødre til ”den hellige treenighet i norsk mellomdistanseløping”.

‍

Sondre Nordstad Moens personlige rekord lyder 2:05:48. Da han parkerte et bunnsolid felt i Fukuoka noterte han samtidig Europeisk rekord på distansen. Per dags dato er det kun Sir Mo Farah og Kaan Kigen Özbilen av europeere som har løpt raskere. ”Eventyrlig bra”, uttalte en ekstatisk Jann Post til VG like etter målgang. Alle som har løpt distansen anerkjenner beskrivelsen. Men hva innebærer denne bragden egentlig? La oss sette prestasjonen i perspektiv.

Utopiske tider

Nordstad Moen løp med en gjennomsnittsfart på 20,11 km/t. Still tredemølla inn på den farten (om du våger), så får du et inntrykk. Legg til vindmotstand, temperatur, svinger, løypeprofil og bakker, så gir du inntrykket perspektiv. Ikke mange i klassen løp under 10 minutter da vi testet 3000m på skolen. Gymlærere med 20-30års erfaring i ungdoms- og videregåendeskole rapporterer gjerne at slike tider er utopiske. Med en fart på 2:59 min/km passerer Sondre 3000m på 8:57. Deretter fortsetter han i samme fart til han har tilbakelagt 14(!) slike 3000metere – uten pause. Har du løpt en 10 km, eksempelvis ”Sentrumsløpet”, ”10 for Grete” eller et lokalt arrangement? Sondres snittfart gir passering på 29:50. Distansen må gjennomføres fire ganger før spurten på 2,2 km. I følge det internasjonale friidrettsforbundets (IAAF) poengsystem gir 2:05:48 på maraton 1238 poeng. Dette tilsvarer eksempelvis 26:59 på 10km og 58:56 på halvmaraton.

”Eventyrlig bra” er ingen overdrivelse

Johan Kaggestad har fulgt kondisjonsidrett med argusøyne i en mannsalder, blant annet som personlig trener for løperlegende Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, landslagstrener i friidrett i ni sesonger (inkludert 13 medaljer i OL, VM og EM), støttetrener for skøytelandslaget, trener og ekspertkommentator i sykling, og sportslig koordinator i en rekke sommeridretter. Han stadfestet at løpet ”sannsynligvis er det ypperste som har skjedd i norsk langdistanse. ”Eventyrlig bra” er ingen overdrivelse, snarere tvert imot. Prestasjonen er legendarisk og Sondre Nordstad Moen er per definisjon en legende.