Av: Simen Næss Berge

Road to Brașov

I midten av juni ble det klart at jeg skulle løpe VM 50 KM for Norge. Jeg holdt nesten på å takke nei, men like før svarfristen gikk ut begynte endelig kroppen å spille på lag igjen. Da klarte jeg rett og slett ikke å si nei. Da fikk det bare være at Berlin Marathon kommer fire uker senere. Jeg måtte bytte hovedmål. Berlin vil alltid være der. Det løpet kan jeg løpe hvert eneste år. Å få løpe for Norge derimot. Den sjansen vet jeg ikke om kommer igjen.

I april avslutta jeg Paris Marathon med å kjempe meg gjennom siste halvdel av løpet med ekstremt vondt i venstre hamstring. Om det var verdt det i det lange løp vet jeg ikke, men 2:28:02 føltes definitivt verdt det der og da. Lite visste jeg at de neste ukene skulle dreie seg om langt mindre løping enn planlagt, og tilsvarende mange kjedelige hamstring-øvelser.

Det var først mot slutten av juni at jeg endelig kunne kjøre opp treningsvolumet igjen. Jeg starta treningsperioden med noen i overkant varme dager på Malta. Det var ikke spesielt bevisst, men det passa bra før VM i Romania, hvor det fort kunne bli 25-30 grader. Etter tre uker med grei mengde, men veldig lite kvalitet kunne jeg endelig begynne å legge inn mer intensive økter. Enkeltøktene skremte nok ingen, men når man begynner å få en rekke med halvgode 150-170 kilometersuker er det nesten umulig å ikke bli bedre.

Tre uker før VM slang jeg meg med i Ulriksen-toget i Perseløpet og løp en halvmaraton på jevn 3:30-fart per km. Jeg fikk ikke helt de svarene jeg hadde håpa på, men det var ikke helt håpløst heller. En halvmaraton i 3:30-fart gikk greit, men om vi skulle løpt lenger kjente jeg at jeg ville fått problemer. I tillegg nappa det litt ujevnt i hamstringen. Om den ville tåle 5 mil virka å være omtrent 50/50. Det positive var at beina virka å være greit herda. 8 km til senere på kvelden og 50 km rolig dagen derpå kom jeg meg greit gjennom. Helga etter løp jeg Tour of Mjøsa, som består av fire korte løp på to dager. Etter det var det bare å gjøre det jeg alltid gjør de siste to ukene før maraton, og samtidig håpe at formen ville komme.

Pre race

Til dette mesterskapet var det kun Magnus Winther Warvik og jeg som var tatt ut. Vi tok flyet ned på fredag og ved ankomst București kom det snart frem at vi ikke akkurat var det største laget. Heldigvis er det ikke så avgjørende i løping, som i enkelte andre idretter, hvor stort team man har. Vi trenger ingen til å smøre løpeskoa våres. Omtrent tre timer senere var vi fremme ved hotellet i Brașov.

Vanligvis går lørdagen med til å slappe av på hotellrommet og gjøre minst mulig bortsett fra å eksistere, med unntak av en veldig kort løpetur på morgenen. Denne gangen ble det annerledes, da vi måtte på et møte for å få godkjent klærne vi skulle løpe i. Etter det var det teknisk møte, som stort sett gikk ut på å høre på folk som krangla om hvordan drikkestasjonene skulle være. At han som holdt møtet gjentatte ganger sa at laglederne måtte stå “below the tables” gjorde i det minste møtet ganske morsomt til tider. Det som var verdt å merke seg var at runden vi skulle løpe var 9 km og det var drikkestasjon i hver ende. Ved start hadde hvert lag sitt eget telt, mens i den andre enden skulle det være felles drikkestasjon for alle. De lagene som hadde med nok støtteapparat hadde sine egne bord der også.

Noe senere på kvelden var det klart for åpningsseremoni nede i sentrum av byen. Å få gå med det norske flagget gjennom gatene var ålreit, men i overtrekksdress i over 30 grader var en i overkant varm opplevelse. En liten forsmak på hva som venter dagen etter. Deretter var det bare å pine seg gjennom alt for mange minutter med rumensk folkedans før vi kunne sette oss på bussen tilbake til utøverhotellet. Tilbake på hotellet gjorde vi klar morgendagens drikkeflasker før vi måtte gå til sengs. At Sondre Norstad Moen snart skulle løpe norsk rekord på 10 000 meter måtte vi dessverre prioritere bort å se.

Race day

Som vanlig sov jeg ganske middels den siste natta. Det ble vel 4-5 timer før alarmen gikk. En trøtt frokost og en busstur senere, så hadde vi allerede sett sola stå opp. At løpet starta klokka 8 var i overkant sent i forhold til varmen, men det var selvsagt likt for alle. Mamma og pappa hadde tatt turen ned for å se på, og de fikk ansvaret for den norske drikkestasjonen ved mål.

Shakeout-turen jeg pleier å løpe før maraton ble sløyfet denne gangen. Oppvarmingen ble også så kort at jeg ikke engang gadd å lagre den på klokka. Her gjaldt det å spare på kreftene. Selv om det kun er snaut 8 km forskjell på maraton og 50 km var jeg i ukjent terreng her. Jeg har løpt lenger enn 50 på trening før, men å løpe konkurranse er noe helt annet.

Etter at vi fikk godkjent hvordan vi hadde kledd på oss og sjekka at chippene i startnumrene virka var det egentlig bare å vente mens man holdt seg litt i bevegelse. Alle så ut til å være klare klokken 08:00, men det var tydeligvis ikke arrangøren. Først 5 minutter senere gikk startskuddet. Det betyr omtrent 1,5 km mer med den varmeste varmen. Igjen er det likt for alle, men det er urealistisk å tenke at man skal takle varmen like godt som utøverne fra Spania eller Sør-Afrika.

Race

Startskuddet går endelig og vi er i gang. Vi er i overkant 150 stk på start som skal løpe VM, så det er ikke særlig kamp om plassene. Verdensmesterskapet går først, mens de som er med i det vanlige løpet står et stykke bak. Første km piper på 3:29. Kvelden før satt Magnus og jeg og lurte på hva den norske rekorden på 50 km er. 2:58:43 var fasiten. Begge hadde vi planer om å løpe under 3 timer. Da kunne vi like så godt sikte mot rekorden. For å klare det måtte vi snitte 3:34 per km. Som regel må man løpe 1-3 sekunder raskere enn det klokka viser, da GPS-en gjerne viser noen hundre meter ekstra i mål, og dermed viser et såvidt bedre snittempo enn det faktiske.

Vi hadde ikke anledning til å løpe gjennom løypa på forhånd, så jeg prøver å ta inn hvordan de faktiske forholdene er. Først skal vi løpe en kort runde på 5 km. Deretter skal vi gjøre standardrunden på 9 km fem ganger. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. Tilbake etter den lille runden på 5 km er det klart for første drikkestasjon. Det går veldig greit å få tak i flaska mi. Jeg har festa gels på alle, som jeg skal ta etter hver 6. km. Teten av løpet er ikke langt foran. Vi har hele tiden sett de. Det hadde ikke vært noe problem å løpe der, men det ville garantert straffa seg senere. De ser også ut til å løpe veldig kontrollert. Farta kommer garantert til å skrus opp kraftig etter hvert. Her er det bare å gjøre sitt eget løp og ikke tenke på andre. Enn så lenge løper jeg med Magnus. Det er fint å kunne samarbeide så lenge det går. Det gjorde vi i Paris i april også, så det er ikke totalt ukjent for oss. Den gangen løp han fra meg etter hvert. Jeg blir ikke sjokkert om det samme skjer i dag.

På den første 9 km-runden begynner jeg å skjønne hvordan løypa er. På et av møtene dagen i forveien ble løypa beskrevet som “almost flat”. Det er ikke feil det, men det er nesten aldri flatt heller. På vei ut er det stort sett slakt oppover, mens det er tilsvarende slakt nedover på vei tilbake. Ved vending er den andre drikkestasjonen. De største lagene har sine egne bord her også, mens vi andre må se etter den vanlige drikkestasjonen. Problemet her er at den ikke er større enn campingbordet til barn som selger saft og vafler under Holmenkollstafetten. De som stod der virka også relativt uinteresserte i å dele ut drikke. Hverken Magnus eller jeg får tak i noe. Vi veksler noen ord mens vi ruller tilbake til start. Han får stadig vekk noen meters luke til meg. Jeg tetter den noen ganger, men prøver å ikke stresse. Etter hvert lar jeg han bare løpe litt foran. Det er for tidlig å løpe fortere enn man føler er riktig allerede ved rundt 15 km. Før vending ut på neste runde får jeg drikke igjen. Det blir veldig viktig at jeg drikker alt jeg har i flaska hver gang herfra og ut. Hva og hvor mye jeg får tak i motsatt ende kan jeg ikke vite.

Om det ikke var varmt allerede ved start er det definitivt begynt å bli varmt nå. Farta er fortsatt jevn. Klokka piper stort sett et sted mellom 3:28 og 3:32. Jeg er snart helt alene. Det er ikke ideelt, men det blir i det minste noe lettere å signalisere at man vil ha noe å drikke ved drikkestasjonen. Jeg får tak i en flaske. Jeg drikker så mye jeg klarer og heller resten over kroppen. På vei tilbake til start prøver jeg å løpe så vidt fortere enn andre veien, men samtidig har jeg i bakhodet at jeg vil prøve å ikke dunka låra mine for mye i nedoverbakkene. Det er en sikker måte å ødelegge løpet på. Halvmaraton passeres på rundt 1:15. Det er i alle fall ikke for sakte.

Å gå ut på samme runde om og om igjen er både litt kjedelig og mentalt tungt, men det er også fint at man vet hva som venter. Jeg hadde forventa å se flere folk i gatene. Det er veldig tynt med publikum. De som heier og roper setter jeg derfor ekstra pris på. Ved passering 25 km prøver jeg å kjenne ekstra godt etter. Hvordan føles egentlig kroppen i dag? Jeg må innrømme ovenfor meg selv at jeg har følt meg bedre. Klarer jeg det her en gang til? Jeg er usikker, men en ting er jeg sikker på, jeg skal prøve med alt jeg har.

Snart får jeg en km på 3:45. Det går oppover, men allikevel skjønner jeg det ikke helt. Det virker ikke som om jeg løper saktere. Jeg håper det er klokka som viser feil. Det er ikke så lett å sammenligne med kilometerskiltene her, siden de bare står enkelte steder. Skulle de satt opp skilt for hver eneste km, hadde det selvsagt blitt det totale kaos. Jeg får tak i en kopp med vann ved vending, men halvparten av innholdet forsvinner i det jeg tar tak i den. På teknisk møte dagen før ble det påpekt at man kun kunne dele ut forseglede flasker pga. antidopingregler. Det var tydeligvis ikke så viktig for arrangøren lenger. Jeg skulle gjerne hatt mer vann, både til å drikke og til å helle over kroppen. Klokka viser i det minste litt bedre tider på vei ned igjen, men snart skal 3:40 bli mer vanlig enn 3:30. Jeg får tak i flaska mi og begynner nest siste runde. Gelen og alt innholdet i flaska går rett ned. Jeg trenger hver eneste dråpe. Jeg skulle helst fylt flaskene enda fullere, siden den andre drikkestasjonen er som bingo. Når det først er begynt å gå saktere er det umulig å snu den negative trenden. Magnus har dratt i fra, jeg kan se han like før vending på andre siden av veien. Klokka piper for 3:34 på vei mot mål igjen. Kan jeg klare å mobilisere og løpe fortere igjen? Svaret får jeg ved neste km; 3:51. Det er slutt. Beina mine er ferdige. Bare synd løpet ikke er slutt. Det er en runde igjen.

Jeg gjør 180-graders vendingen ut på siste runde. Beina blir verre og verre. Pusten er fortsatt veldig grei. Det er det vanlige problemet jeg nesten alltid har. Maraton passeres på 2:32 og noen sekunder. Litt etter jeg passerer 44 km er det totalt stopp. Krampa sitter foran i det ene låret. Jeg hinker bort til et gjerde og da vil selvsagt det andre låret også si ifra hvor dumt det var å legge ut i den farta her i dag. Krampe i begge lår og jeg står bom fast. Jeg prøver å tøye ut, men som jeg har erfart før kan det være en nærmest umulig oppgave å få ut to kramper på en og samme tid. Jeg henger som et slakt over et gjerde og blir tilbudt hjelp fra noen tilskuere. Jeg skulle gjerne sagt ja, men det er ikke lov å ta i mot hjelp. Jeg skjærer noen grimaser og prøver å si at det går bra. Jeg gjør et forsøk ut på veien, men skjønner fort at jeg ikke er klar. Tilbake til gjerdet og tøyinga. Andre løpere passerer meg i fleng. Jeg har for vondt til å bry meg. Omsider klarer jeg å komme meg i gang igjen. Klokka piper og jeg vil helst ikke se. 7:05 og det er gratulerer med dagen og godt nyttår på en og samme tid. Nå er det bare å prøve å komme seg til mål uten flere stopp. Løpet er for lengst over. Det blir stort sett rundt 4-blank på kilometeren resten av løpet. Ikke fikk jeg tak i vann på siste drikkestasjon heller. Jeg kommer omsider i mål og er bare glad det er over.

3:08:23 og 36. plass viser den offisielle resultatlista. De ti minuttene forsvant fort.

Hvorfor gikk det galt? Jeg tror nok jeg løp et par sekunder for fort på starten i forhold til det jeg var god for denne dagen. Jeg løp løpet litt for mye som et maraton, og hadde for lite respekt for de siste 8 kilometerne. Det var en smertefull lærepenge. Hvis man legger inn varmen og trøbbel med å få i meg nok væske i tillegg, er det ikke rart det gikk som det gjorde.

Selv om løpet ikke gikk som jeg hadde håpa, var det allikevel en veldig stor opplevelse å få lov til å løpe for Norge. Jeg fikk verdifull erfaring som jeg tar med meg videre. Noen ganger må man ta et skritt tilbake for å få litt perspektiv på ting. Hvem hadde trodd jeg skulle løpe VM for Norge, etter at jeg debuterte med maraton på 4:35 i 2013? Absolutt ingen.

Planen videre

Første mulighet til revansj kommer allerede under Berlin Marathon 29. september. Fire uker mellom to så lange og harde løp er ikke mye, men jeg har troa. Når var sist gang jeg løp to lange dårlige løp på rad? Aldri.

Løpet på Strava

‍