Denne teksten er tidligere publisert i Kondis.

"Lat, treg og utholdende"

Jon Almaas er en folkekjær og populær tv-personlighet som har vist stamina i tv-ruta siden 1999. Men det er ikke bare i mørk dress og hvit skjorte han gjør seg bemerket med utholdenhet.  

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Jon Almaas

Født: 29.08.1967 (53 år)        

Bosted: Oslo

Yrke: Programleder

Sivil status: Gift, to barn og to bonusdøtre

Idretter: Langrenn, sykling, løping, svømming, ishockey

Klubb: Ingen

Trener: «Sin egen herre»      

Utvalgte meritter: Norseman (14 timer og 31 minutter), Birkebeinerrennet(3 timer og 27 minutter)

‍

‍

Også i trikot har Jon Almaas vist utholdenhet – i populære kondisjonsidrettsarrangement som Birken (både ski, sykkel og løp), Grenaderløpet, Oslo Maraton og Norseman (verdens hardeste triatlon). Kollegaer har beskrevet Jon som en «okse» for å få fram hans fysiske styrke, og hans ni merker i Birkebeinerrennet understreker at han også er en seig type.

Da han forlot NRK til fordel for TV Norge, uttalte Anne Lindmo at han kom til å etterlate seg et tomrom i trimrommet på Marienlyst. Han ble ansett som en kraftig inspirasjon da han briljerte i Bråsterk-apparatet. Hans aktivitetsnivå medfører også at han, ifølge Ingrid Gjessing Linhave, kan spise fem kilo boller uten å få bollemage.

Han tier om egne prestasjoner, selv i forsamlinger der folk skryter hemningsløst av treningsmengder, tider og resultater som ikke matcher hans egne. Undertegnede har dog fått innsikt i hva Jon er og har vært kapabel til, og vil med den følgende teksten heve over tvil at Jon Almaas er en praktisk kjernekar med kondis.

Jeg møter Jon Almaas på arbeidsplassen i Nydalen. Han kan bekrefte at han får en rekke henvendelser om å stille til intervjuer, fotoshoots osv., men må naturligvis takke nei til mange. Det er praktisk å ta praten over en sunn og nøye sammensatt lunsj. Jon har den siste tiden, som et prosjekt i den kommende sesongen av Praktisk Info, kuttet alt sukker i kosten.

– Allerede etter noen dager følte jeg faktisk bedring i rygg og ledd.

For Jon fremstår det derfor som et praktisk valg. Han er stort sett svært praktisk anlagt – noe som viser seg både i husarbeid, jobbsammenheng, innretninger i og rundt hjemmet, samt hobbyer og interesser. Selv er jeg mer teoretisk orientert og beundrer dem som gjerne finner praktiske løsninger og er handy. Jeg deler Jons fascinasjon og interesse for kondisjonsidrett, og benytter anledningen til å tilegne meg noen nye tips og triks.

‍

Mål som motiverer

På spørsmål om hvordan man kan trene minst mulig og bli sprekest mulig, retter Jon seg litt ekstra opp i ryggen og svarer entusiastisk.
– Der er jeg god. Det er jo det jeg er best på – å få mest mulig ut av minst mulig trening. Veldig mange tror at jeg er en supermosjonist som trener seks dager i uka, men det er jeg jo ikke. Jeg er egentlig lat, så jeg må virkelig manne meg opp for å trene.  

Han forteller at det det er praktisk å ha konkrete mål å motivere seg frem mot, spesielt for en «lat birkebeiner».

– For meg gjelder det å være smart på hver eneste trening. Jeg tror at mange som trener seks dager i uka har pliktøkter og ikke lystøkter. Man spenner på seg løpeskoa og løper 45 minutter eller halvannen time, men det er jo ingenting liksom. Ikke er det langtur, ikke er det intervall – det er egentlig bare fordi du liker å løpe. Når jeg trener, tenker jeg alltid på målet. For eksempel med tre måneder igjen til Birken vet jeg at jeg må bli bedre til å stake, og jeg må bli bedre til å gå diagonal i motbakker. Da jobber jeg veldig bevisst med kvalitet på treningen. Ikke nødvendigvis at jeg skal bli så veldig sliten, men det skal være et mål med økta. Det lærte jeg av Aukland-gutta da jeg samarbeidet med dem rundt 2008. Du må spørre deg selv før du trener: «Hva er målet med denne treningsøkta?» Enten er det en teknikkøkt, en langtur eller en intervalløkt.

Du må spørre deg selv før du trener: «Hva er målet med denne treningsøkta?» Enten er det en teknikkøkt, en langtur eller en intervalløkt.

‍

Tilrettelegging og prioritering

Jon har som de fleste mosjonister en svært hektisk hverdag. Han hevder praktisk tilrettelegging og prioritering er nøkkelen til å få klemt inn treningen mellom andre plikter og gjøremål.

– Man er nødt til å prioritere treningen når man kan. For de gangene du utsetter det, og for eksempel våkner lørdag morgen og skal løpe, men tenker «jeg gjør det ikke nå, for nå er det kombinert hopprenn på TV, så jeg bare ser ferdig det» eller «jeg kan ikke løpe på tom mage, så jeg spiser lunsj først» og så kan du ikke løpe på full mage rett etter lunsj. Så tenker du at du skal gjøre det i kveld, og så spiser du middag og tar et glass vin og så kan du ikke løpe, og plutselig er du fucket! Du må ikke diskutere treningen liksom, du må prioritere den.

Rent praktisk er Jons tankesett innstilt på å «jakte på mulighetene for å trene».

– Du kan trene i lunsjen på jobben, med en 35 minutters løpetur, eller du kan stikke bort i en svømmehall eller et styrkerom, så får du unna en økt der. For meg er det lavterskel med trening av kjernemuskulatur på 35 minutter. Der har jeg et fast program som er løps- og skispesifikt. Du kan trene på morgenen om du planlegger det. Hvis jeg skal til Bergen i et møte, lander klokka 11 og møtet er klokka 14, da har jeg tre timer. Så sjekker jeg på nettet: Er det en svømmehall i nærheten av hotellet? Ja, det er det! Da tar jeg med speedoen eller joggeskoene. Med en gang du begynner å tenke sånn, at du hele tiden jakter på de mulighetene, så er det mange sjanser til å få klemt inn trening i et hektisk liv. Men du er nødt til å prioritere det, og du må ikke utsette det, for da har det plutselig gått tre eller fem dager. Det har også skjedd meg.

‍

Den mest praktiske treningsformen

Jon Almaas’ sans for formålstjenlighet og praktiske løsninger har åpenbart vært av betydning for valg av (kondisjons)idrett. Han forteller lidenskapelig om langrenn som den mest praktiske treningsformen.

– Langrenn er den mest optimale bevegelsen man kan gjøre. Kroppen min blir jo bare så jævlig glad! Det finnes ikke noe bedre enn å lange ut i diagonalgang i en slak motbakke, hvor du er helt i harmoni, passelig andpusten og finner den perfekte balansen mellom armer og bein slik at du kjenner at du makser ut alle aksene – kondis, styrke og teknikk.

Jon reiser seg og viser umiskjennelige bevegelsesmønstre for en birkebeiner. Han lener seg litt bakover og virker å oppleve en umiddelbar lykkefølelse.  

– Når du finner det punktet, du lener deg litt lenger bakover, og så – perfekt feste. Det er jo en jævlig digg følelse! Da kan jeg gå ganske lenge, det er et godt tegn. Det er jeg ganske fornøyd med – og ganske stolt over at jeg får til.

Jon forteller videre at han er «oppdratt i god norsk einstøingstradisjon». Han sier seg enig i at det kan ha preget hans fascinasjon for kondisjonsidrett.

– Almaas-klanen er litt stille folk som ikke sier så mye og jobber med kroppen. Det har vært dugnader på hytta, hvor man tar med seg et kneippbrød, en helmelk og en pakke salami, og holder på hele dagen. Så spiser man syv brødskiver og legger seg. Man står opp neste dag og jobber hele dagen igjen. Ingen maser om biff, kjøtt og rødvin. Man drar ikke opp dit for å spise god mat, man drar opp dit for å jobbe og da holder man på som maur hele dagen. Det ligger i genene mine, på begge sider.

‍

Genuint praktisk anlagt

Almaas er åpenbart svært praktisk anlagt. Etter å ha levert bachelorgrad i International Business i 1992 har lærebøkene stort sett fått stå i fred i bokhylla. De har naturligvis blitt tørket støv av under et pertentlig husrengjøringsregime, men han har i langt større grad sverget til praktisk allmenndanning.

– Det er deilig å slite og holde på med ting. Jeg synes det er kjedelig å sitte stille og lese bok, men jeg synes det er gøy å jobbe. Dersom jeg hadde hatt valget mellom å lese en tjukk bok eller å flytte en svær haug med pukk, så ville jeg valgt å flytte pukken fremfor å gyve løs på boka.

Jon er faktisk en så genuin arbeidsmaur at han gjør praktisk slit og fysisk arbeid til en fritidsaktivitet og en hobby.  

– Jeg ser på det som en morsom oppgave og har flyttet hauger med pukk noen ganger i livet. Spadetak etter spadetak, så ser du at det minker. Til å begynne med er det en jævla svær haug, men så ser du plutselig at haugen du har flyttet det bort til, er blitt større, og til slutt har du flyttet hele pukkhaugen. Det er skikkelig deilig å få brukt kroppen, og jeg får glede av slike konkrete gjøremål.

Han får også praktisk utbytte av å være i god fysisk form på andre områder i hverdagen.

– Å måke snø er jeg også veldig glad i. Jeg måker gjerne hos naboer hvis jeg har tid. Det synes jeg er herlig, praktisk og konkret arbeid. Jeg er ikke sterk og ikke rask, men jeg har legning og talent for å holde på lenge. Det er bare å hive på litt brensel, så går maskineriet. Det er sånn jeg føler det.  

Jon meddeler at det ikke er noen toppidrettsutøvere i familien. Slekta mangler rett og slett gode konkurransegener – i hvert fall i dagens idrettsgrener.

– Jeg hatet for eksempel å løpe om kapp da jeg var yngre. Jeg presterte alltid dårlig da det virkelig gjaldt, men å holde det gående, det kan jeg. Min farfar drev med militærmarsj på 20- og 30-tallet – et slags turrenn, hvor man gikk på føttene: Tre mil med ryggsekk gjennom Nordmarka. Han vant jo kanskje ikke, men han hevdet seg.

På oppfølgingsspørsmål om det er litt synd at dette ikke er en Birken-øvelse, må Jon dra på smilebåndet og si seg enig. Det hadde nok passet han.

‍

En ledestjerne

Innenfor kondisjonsidrettsarrangement er Jon som legende å regne. Med sytten gjennomføringer av Birkebeinerrennet (inkludert ni merker), samt en rekke konkurranser med løpesko og sykkel kan han trygt karakteriseres som en «superbirkebeiner». Dette er idrettsgrener som setter krav til både styrke og kondisjon. Som tidligere nevnt er Jon blitt betegnet som en «okse» for sin styrke. Selv er han er faktisk helt uenig. Han mener kondisjonen har vært hans styrke, og at problemet snarere har vært at det skorter på armstyrken.

– Jeg er egentlig veldig svak. Jeg er en pingle. Det er mitt svakeste område. Jeg er treig, skikkelig treig – og svak. Men jeg er seig, og jeg kan holde på lenge. Pluss at jeg tar til meg trening ganske fort. Så jeg merker for hver eneste løpetur og hver eneste skitur at jeg blir litt bedre.

I skrivende stund vekter han viktigheten av styrke og kondisjon nokså likt. Men styrketreningen gjennomføres ikke av estetiske årsaker, snarere av skadeforebyggende hensyn.

– Etter man passerer 45 år, blir man gradvis svakere hvis man ikke står imot. Målet var egentlig å være i mitt livs form da jeg var 50 år: Sterkere enn noensinne, sprekere enn noensinne, bare sånn på pur F. Men jeg føler jeg har mye å gå på. Jeg har aldri trent noe særlig styrke, og det har jeg mulighet til nå.

‍

Tre truser

Jon har tidligere avslørt at han ved et tilfelle brukte tre truser under Birkebeinerrennet i fare for å fryse nedentil.  

– Det viste seg å være upraktisk å ha på tre truser, for jeg ble jo jævlig «stuffa» under kondomdressen.

Jon flekker opp mobilen og viser meg et bilde han mener er svært uheldig. Han påpeker en bilring ved beltestedet og viser et bilde «uten stuffing» til sammenligning. Jeg kan bekrefte at det er stor forskjell, bokstavelig talt.

Ettersom Jon har deltatt 17 ganger i Birken har han gradvis tillært seg praktiske løsninger og triks – både gjennom egenerfaring og ved å studere andre.

– De første gangene jeg var med, skjønte jeg ingenting. Jeg kunne ikke preppe ski. Jeg bare sto og smugtittet på hva de andre drev med og prøvde å kopiere det. Hvert år blir man litt smartere. I det store og del hele kler folk på seg altfor mye klær. Det er jo et problem, for man blir veldig varm. Selv om det er minus ti, trenger man ikke mer enn én super og kondomdress, eller skijakke og skibukse.

Han er dog opptatt av å understreke at behovene er individuelle, og at man må finne løsningen som passer en selv best.

– Med tanke på næring kan man bomme stygt ved å undervurdere behovet for næring. Man kommer til en drikkestasjon, tar ett glass saft og går videre – det holder ikke. Jeg ble lurt av det et år da jeg tok tipset til Erling Jevne, om to glass saft til hver stasjon. Men han går jo én time fortere enn meg. Jeg bruker mye mer krefter og holder på mye lenger, så to glass på hver stasjon er altfor lite for meg. Da går man næringstom. Man må ikke se på andre, men heller stole på seg selv. Men det å drikke gels og Redbull og slikt på vei til start, tror jeg er dumt: Det må porsjoneres ut. Jeg så en fyr sitte i bussen på vei til start og gafle i seg en halvkilo rosiner, og da tenkte jeg bare lykke til!

‍

Panikklag

Det er ingen hemmelighet at Jon er opptatt av og svært glad i å ordne ting selv. Jeg synes derfor det er interessant å høre om han hovedsakelig smører skiene selv, eller om han leverer til prepping hos eksperter.

– Det varierer litt. Jeg har brukt alle de store aktørene. Som regel får man veldig god glid. Problemet er jo å stole på det festet man får. For de legger jo gjerne på det festet som er det samme som eliteløperne, og de kjenner ikke spennet i skia. Så får jeg nerver og legger på panikklag og ender med å få tråe ski. Egentlig er det best å gjøre det selv.  

Det avhenger naturligvis at man kjenner «kunsten å smøre ski». Slik var det absolutt ikke for Jon de første årene.
– Det begynte litt med panikk de første årene: Hvilken kork skal jeg bruke? Hvilken rotor, hvilken børste? Er det messingbørste, er det hestehår, eller er det villsvin? Hvor mange drag og hvilken retning? Så skjønner du etter hvert at det ikke har noe å si. Man bygger seg opp erfaring og blir mye roligere på det.

Etter målgang i Birken i 2010 uttalte en smørblid Jon at han var så fornøyd med skiene at han skulle ligge med dem natten derpå.

– Vil du røpe om skiene var selvsmurte, eller om du hadde «jukset litt»?

– Det var faktisk en kombinasjon. Jeg hadde levert inn skiene mine til prepping, men dagen før var det helt tombola, rett og slett. Det var ingen som visste noe om hva man skulle smøre med, så jeg tok en råsjans og la på et panikklag med ekstra klister om morgenen. Det lyktes bra!

‍

Brutale lærdommer

Jon deler gjerne tips om hvordan man kan og burde holde huset i orden. Mange av disse er samlet i boka «Husets Herre». Han har også gitt ut «Den store norske TV-boka – alt du ikke visste om norske TV-kjendiser (og litt til)».

– Kan du nevne noe folk flest ikke vet om deg som kondisjonsutøver?

– Jeg er så treg at da jeg skulle ta idrettsmerket i Speider’n, så måtte jeg ha tre forsøk på å komme under 10 sekunder på 60 meter. Og da løp kameratene mine på 8,5 og sånt. Jeg var lang og tynn og tenkte jeg skulle løpe fortere, men da det ble ropt «klar, ferdig gå», så spissa jeg henda og la hodet bakover og skulle liksom løpe så jækla fort. Det gikk mye tregere enn nødvendig.

Jeg er så treg at da jeg skulle ta idrettsmerket i Speider’n, så måtte jeg ha tre forsøk på å komme under 10 sekunder på 60 meter.

Opplevelsen ga unge Almaas to brutale lærdommer.

– Punkt 1: Jeg er jævlig treg. Punkt 2: Jeg er en veldig dårlig konkurransemann. Derfor liker jeg bare å konkurrere mot meg selv. Jeg har jo hatt et stakeoppgjør i Birken, der jeg var side om side med en tjukkas med cowboyhatt, også klarte jeg ikke ta han. Jeg har liksom ikke evnen til Northug, der rullgardinen bare går ned og man henter krefter. Derimot tenker jeg «dette klarer jeg ikke, jeg har ikke sjans» – og ganske riktig!

‍

Karakteristisk løpsteknikk

Det traff undertegnede midt i hjertet da Jon i programserien «Praktisk Info» presenterte en rekke ulike karakteristiske løpestiler. Jeg har selv min særegne løpestil – mer eller mindre effektiv og heller ikke noen estetisk nytelse. Latteren satt løst da jeg kjente igjen den ene løperen etter den andre som Jon imiterte. Selv er jeg nok en uheldig kombinasjon av «Sliter’n» og «Maratonmannen».

Jon kan stadig identifisere karakterene på sine treningsturer. Han kan også kjenne seg igjen i flere av dem. Derfor har han fått et svært bevisst forhold til løpestil, steglengde, frekvens og klesstil.

– Jeg har lært at det er stor forskjell på hvordan man føler seg, og hvordan det ser ut. I NRK var jeg med på 100 meter spurt under noen friidrettsleker. Da jeg så det etterpå, ble jeg flau, for det så jo ut som en mann som jogget. Når jeg går på ski, føler jeg meg som Northug: Går stiv og rett i ryggen. Ser jeg video av meg selv etterpå, ser jeg ut som en gammel gamp! Sånn er det med løpinga også. Derfor er jeg nå hele tiden opptatt av nye ting for å forbedre meg: Som kjernemuskulatur, mindre kontakttid med bakken, mindre vertikal bevegelse i hoftepartiet, kraftoverføring mellom høyre og venstre bein og å få opp stegfrekvensen til 170-175. Jeg har alltid(!) hatt 159 i stegfrekvens – uansett om jeg løper fort, halvmaraton eller 3000-meter. 159 hver eneste gang! Jeg føler meg som Usain Bolt, men ser jo ut som en gamp. Jeg trener derfor spesielt opp styrken i hoftepartiet og kjernemuskulaturen. Dette er jeg bevisst på.

‍

«En evig kamp»

Jon kan videre fortelle at det ikke eksisterer noen «vanlig treningsuke» i hans liv. Han skulle svært gjerne trent to ganger om dagen, men hva, hvordan og hvor mye han trener, varierer veldig.

– Men jeg er veldig fleksibel, og jeg kan lett trene sent på kvelden, fra elleve til tolv, når alle andre har lagt seg. Men jeg må egentlig bare trene når jeg har tid. I gode perioder er målet å trene noe hver dag – om det er en kjapp løpetur med noen drag eller den nevnte økta på kjernemuskulaturen. Men det kommer hele tiden kjepper i hjulene på en måte, så det er «en evig kamp». Samtidig er jo trening lystbetont: Det er noe jeg har lyst til å gjøre. Jeg elsker å trene, det handler bare om å få klemt det inn mellom alle andre gjøremål.

‍

Mantra om moderasjon

Dette medfører at Jon ikke kan være like pertentlig med tanke på egen treningshverdag som han generelt er ellers i livet. Han har derfor utviklet sitt eget mantra.

– Sånn jeg trener nå er det veldig innfallsbasert. Hvis jeg har løpt én dag, vet jeg at jeg kan gjøre noe annet neste dag. Målet mitt er jo egentlig å trene noe hver dag, men det handler bare om å være i bevegelse. Mitt mantra er … ja, hva er det?

Jon flekker opp telefonen og leter intensivt i arkivene.
– Jeg er jævla fornøyd med det, men det er lenge siden jeg har sett på det. Der, ja! «Moderat intensitet, god teknikk og sunn fornuft.» Nå som jeg er over 50 år, vet jeg at risikoen for å bli skadet er større. Derfor går jeg kanskje 35 minutter på ski første økt, og selv om jeg har lyst til å gå mer, så holder jeg litt igjen og går én time neste gang og så halvannen time. Da blir musklene klare. Det samme gjelder med styrketrening: Det viktigste er ikke hvor mange kilo du løfter, men at du gjør det riktig. Der har jeg blitt mye mer moden enn da jeg var 25.

Jon legger seg bak, på ryggen, drar på seg en grimase og viser hvordan han kjempet med vektene før.

– Nå driter jeg i vektene. Jeg trener heller med lette vekter og sørger for å gjøre alle øvelsene etter boka: «Moderat intensitet, god teknikk og sunn fornuft.»

Til tross for at Jon erkjenner at alderen tynger han til en viss grad, har han både kortsiktige og langsiktige mål med treningen.

– Jeg har fremdeles mål om å gå mitt raskeste Birkebeinerrenn. Men jeg har ikke noen ambisjoner om å komme meg noe særlig under nummer 100 i klassen. Jeg må bare akseptere at det er andre som er flinkere. Men jeg føler jeg har mye ugjort, både når det gjelder løping, sykling og ski. Jeg har forbedringspotensial. Jeg er jo 51 år og merker at kroppen begynner å bli gammel, men jeg har fremdeles aldri hatt en periode der jeg har trent godt og lenge og tenkt at nå er jeg så godt forberedt som jeg kan være.

Som så mange andre har Jon kjent på følelsen underveis i Birken at han skulle ønske han var bedre forberedt.

– Jeg har som regel tenkt underveis at «helvete heller, jeg skulle hatt flere langturer». Så der har jeg ting ugjort. Jeg tror jeg skal kunne komme meg ned mot 3 timer og 20 minutter. Det hadde vært veldig moro å prøve!

‍

En introvert og lat birkebeiner

Jon er relativt lukket og innadvendt og holder gjerne kortene tett til brystet. I podcasten «Big 5 med Harald Eia og Nils Brenna» lar Jon likevel lytterne til en viss grad komme under huden hans. Det er veldig interessant å høre hvordan Jons personlighetstrekk har innvirkning på hverdagslige anliggender og livet generelt. Han blir blant annet fremstilt som utpreget introvert.

Jeg lurer på hvordan det da er som kjent person å konkurrere side om side med tusenvis av mosjonister? Hvordan opplever Jon det å være kjendis i mosjonsmiljøet? Kan han være seg selv, eller føler han at folk har forventninger knyttet til hvordan han er på TV? Jon trekker pusten godt og klargjør en gjennomtenkt reprimande. Fremføringen er dog saklig og sindig.

- Jeg konkurrerer bare mot meg selv og er ikke noe opptatt av hva andre gjør, men det er veldig mange som har interesse av å slå meg. I målområdet kommer det folk og spør hva jeg gikk på og er raske til å påpeke hvor mye de eventuelt slo meg med. Da tenker jeg bare: «Fuck off!» Da har du vel trent mer enn meg da?! Jeg driter vel i hva du har gått på. Men den må jeg bare ta, det er ulempen med å være et kjent fjes. Folk tror jeg er Supermann og synes det er deilig å sette meg på plass. Man har ingen forutsetninger for å si hvor mye andre har trent. Men det er klart, det er kjedelig å stake ved siden av en overvektig dame rundt 55 år med hestehale, og da du gir på, så klarer du ikke stake i fra henne. Kanskje er hun tidligere kretsmester og trener hver dag?

I nevnte podcast påpekes det videre at Jon er nokså lat. Er dette et personlighetstrekk som preger din treningshverdag?

– Når jeg først trener, er jeg ikke lat, men jeg har jo den dragningen mot sofaen som gjør at jeg lett kan ha perioder der jeg slipper meg nedpå og blir lat. Jeg kan fort komme inn i en ond spiral der jeg er oppe for lenge om kvelden, sover for lite og sitter og spiller TV-spill. Det er ikke sånn jeg ønsker å være, men det hender i perioder. Heldigvis ender det alltid med at jeg tenker at jeg må ta meg sammen. Og da vet jeg at det skal tre økter til, så er jeg i gang igjen. Men det er jo en «evig kamp», for jeg er ikke en maskin som trener seks dager i uken og uansett sier at nå skal far trene.

‍

Lar seg ikke friste

Jon er en real klippe med høy moral. Det er derfor utenkelig for hans vesen å la seg friste til å jukse litt – eksempelvis med vekten på sekken i Birkebeinerrennet.

– Det kunne jeg aldri gjort. Jeg trener heller med 5 kg i sekken – altså 1,5 kg mer enn man må ha, slik at det føles lett når jeg først går Birken. Det er heller sånn at jeg lurer meg selv underveis i økter. Jeg sier for eksempel at det er mål på toppen av bakken, men når jeg kommer dit, er det plutselig 100 meter til. Når jeg løper 4 x 4 minutter blir det alltid én til – jeg tar et ekstra drag istedenfor å gjøre det motsatte. Skal man løfte åtte repetisjoner, så løfter jeg åtte repetisjoner. Så det henger sammen med det å jukse på andre vis, det ville ikke gitt meg noen glede.

Harald Eia og Nils Brenna påpeker videre at Jon har følerne litt ute med tanke på om folk er ærlige. Sånn sett kunne han eksempelvis jobbet i skattevesenet eller som detektiv. Til tross for denne egenskapen har han til dags dato aldri sett noen «grove» lovbrudd under idrettsarrangement. Det er et godt tegn, spesielt når det kommer fra en årvåken type med såpass lang fartstid i gamet.

‍

Lidenskapelig

Jons personlighetstype karakteriseres generelt av å være mer drevet av plikt enn av mål. Men på det idrettslige plan er vi samstemte om at lidenskapen driver oss. Jon sier han elsker å trene og at han blir lykkelig av at kroppen fungerer. Han er lidenskapelig opptatt av og interessert i langrenn og anser Birken som en fin måte å holde seg i form på.

Jons late side gjør likevel at han av og til må ta seg selv i nakken. Han bruker «små drypp» han har lært fra toppidrettsutøvere for å legge fra seg Netflix, iPaden eller sjakkbrettet, og komme seg på trening.
– Kjetil André Aamodt visste at han måtte trene mer og bedre enn sine konkurrenter. Derfor hadde han økter på julaften og i sene kveldstimer. Da visste han at ingen andre i alpinsirkuset gjorde det samme. Det gjør jeg noen ganger – særlig med sånne kjedelige øvelser som tåhev og sideplanke og sånne ting. Disse øvelsene er det mange som driter i, så da tenker jeg bare at vi sees på Sjusjøen!  

Hans målrettede og ambisiøse personlighet gjør samtidig at han aldri klapper seg selv på skulderen. Jon jakter hele tiden mot en bedre utgave av seg selv.

– Jeg er bygd sånn at jeg aldri blir fornøyd. Målene flytter seg hele tiden. Første gang jeg hørte om Norseman, tenkte jeg at det var helt umulig. Hvem er det som gjør sånt? De må jo være supermenn. Så skulle jeg være med selv og ble stadig bedre trent og tenkte at dette får jeg til. Jeg ble med og kom til slutt til Gaustatoppen etter 14 timer og 31 minutter. Men da tenker jeg ikke «Yes, jeg greide det – fy søren jeg er rå!» Det var mer slik «OK, jeg kom på plass nummer 100. Neste gang skal jeg klare topp 60. Du kan bedre enn dette.»

‍

Til glede og besvær

Han erkjenner at dette trekket både er til glede og besvær.

– Hvis jeg hadde vært toppidrettsutøver, hadde jeg ikke vært i stand til å stå på pallen og gråte når det spilles nasjonalsang. Jeg skårer veldig lavt på åpenhet for positive følelser. Med en gang jeg har greid noe, så klapper jeg ikke meg selv på skulderen og sier «fy fader, du er flink!» Jeg tenker heller: «Det er lett, det kan hvem som helst klare hvis jeg har klart det.» Jeg er litt for dårlig til å være fornøyd. Det er både en styrke og en ulempe, for man jager hele tiden mot det neste.

Alle som har sett Jon i TV-ruta, vil skrive under på at han fremstår veldig trygg og rolig som programleder. Han kan meddele at det samme gjelder både på startstreken og underveis i idrettsarrangement.

– Sånn sett skulle man tro at jeg er en god konkurransemann, men med en gang det drar seg til, og man er side om side med fire stykker, og det er førstemann frem, da blir det for mye kav og kok. Så jeg er best når jeg bare kan holde på på egen hånd.

Å holde det gående alene over lang tid er noe Jon evner svært godt. Det fikk han poengtert ettertrykkelig under Norseman da han imponerte med en sluttid på 14 timer og 31 minutter. På forhånd anså han konseptet som en «once in a lifetime»-greie. Og selv om det var en følelsesmessig berg- og dalbane, kan han absolutt tenke seg en gjentakelse i fremtiden.

– Jeg liker jo følelsen av å ha brukt krefter. Så ja. Og jeg har lyst til å komme blant de 60 beste, men da vil jeg igjen tenke at jeg skal gjøre det enda bedre neste gang!

‍

Utseendet kan lure

Jon Almaas har lenge vært ansett som en svært sexy mann. Han har eksempelvis vunnet særegne kåringer både blant motepolitiet, homofile, hvermannsen og svigermødre. På en halvmeters avstand kan jeg skrive under på at Jon holder seg oppsiktsvekkende godt og ser sprek ut. Samtidig erkjenner han at utseendet kan lure en, eller skape en litt skjev fremstilling. Hvor sprek vil han si han egentlig er per dags dato?

– Utseendemessig tror jeg man fort blir lurt. Helt ærlig: Jeg klarer 20 pushups, 4 hangups, og så løper jeg 10 kilometer på ca. 45 minutter. Det er vel det. Der er jeg nå. På Birken er jeg på 3.45-nivå under vanlige forhold, kanskje 3.30 på supre forhold og 4 timer under dårlige forhold.

Som nevnt er Jon en relativt lukket og ordknapp fyr. Likevel er han faktisk så åpen og oppriktig om treningen sin at han deler alt på Strava.

– Det er praktisk, og da slipper folk å spørre. De kan bare å gå inn og sjekke.

Det kan anbefales å følge hans treningshverdag på Strava. En lat, artig og praktisk birkebeiner byr både på morsomme innspill og inspirasjon.

‍

Jon Almaas til ettertanke

Jon er ferdig med lunsjen, og vi er ferdige med praten. Selv etter en roligere julehøytid har han ikke pådratt seg «bollemage». Derimot er han praktisk trent og har planer om å gjøre en solid treningsjobb frem mot Birkebeinerrennet i mars. Jeg takker Jon for at han tok seg god tid. Han svarer med at det var en glede å stille opp for Kondis, og selvfølgelig veldig praktisk å gjøre det over en forlenget lunsj i kantina på jobben.

Jeg sitter igjen med et svært sammensatt inntrykk av Jon Almaas. Han har mange fasetter, og flere gode egenskaper og trekk jeg virkelig beundrer. Jon har grunn til å være stolt som en hane, men er likevel ydmyk og ordknapp. Han er (bortimot) sterk som en okse og utholdende som en trekkhund, men fremstår snill som et lam og gjerne stille som mus om sine meritter.

Om Jon Almaas er lat og treg, veier hans utholdenhet godt opp. Jeg sier ikke at Jon er Supermann. Jeg sier bare at ingen har sett Jon og Supermann i et rom samtidig.

‍

7 kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord?
– Treningsmessig: Lat, treg og utholdende. Personlighetsmessig: Lukket, snill og kjedelig.

2. Favorittreningsøkt?
– 10 x 2 minutter løping i motbakke.

3. Beste idrettsopplevelse?
– Norseman.

4. Forbilde?  
– Tom Cruise.  

5. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?
– Havregryn med melk, frukt og litt yoghurt.

6. Styrker og svakheter som idrettsutøver?  
– Styrker: Proff når det kommer til utstyr og planlegging. Jeg er også utholdende og tar kloke valg og unngår (stort sett) uhell. Svakheter: For dårlig trent i forhold til ambisjonsnivået og dårlig head-to-head.

7. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
– Calisthenics.