Av: Ida Bergsløkken

Ja, hei!

Nå er det en stund siden jeg har løpt løp og i det hele tatt skravlet litt her inne. Derfor har jeg laget en liten infographic og mitt løpeår i emojis:

Som man så ofte hører, så er veien mot målet er jo ofte litt krøllete og komplisert, ikke sant. Og akkurat dette året har det vært i overkant mye krøll, og noen ganger har jeg begynt å tenke at det kanskje har krølla seg for mye (se emojis i bunnen ved x-aksen). Litt sånn som hvis en tråd har tvinnet seg sammen og blitt til en stor knute liksom. Det blir rimelig frustrerende etterhvert å løsne opp knutene når det bare baller seg på. Hvis du hadde sittet der med strikketøyet ditt, hadde det vært fristende å rive av tråden og bare tatt en restart på den jævla genseren du har brukt 3 år på å fullføre, ikke sant. Men sånn er jo ikke livet, så her må man nøste opp på best mulig måte, så man ikke drar med seg følgefeil.

La meg ta dere gjennom grafen

Løp Barcelona halv på 1:14:43 (min neste beste tid ever), men stupte rett inn i influensahelvette dagen etter. Ble rimelig deppa av det siden jeg var i mitt livs form noen uker i forveien. Sykdommen i seg selv var bare en bump in the road, men første knute skjedde ved at jeg havnet i et negativt headspace og tenkte at jeg ikke kunne klare å komme meg tilbake til mitt gamle jeg etter den heftige runden med sykdom. Kom meg allikevel brukbart, da jeg har en innvendig drive som hele tiden er ute etter å se hvor god jeg kan bli, og klarte å slappe av og løsne litt på knutene. Dessverre havnet jeg i en solid tannlegebehandlingrunde med kirurgi og betennelser og what not, og knute nummer to var et faktum. Det kostet meg veldig mye mentalt å få nok en kjepp i hjulene. Kjente på en del angst i forbindelse med tannlegebesøkene og hadde mye vondt en periode. Heldigvis har miljøet man omgir seg mye å si og jeg klarte å løsne litt på knutene igjen, men kjente dessverre at jeg var urolig for at disse to hendelsene (sykdom+tannlege) hadde ødelagt for mye og ser i ettertid at jeg ikke klarte å slappe helt av. Husk: lettere å zoome ut når alt er over og se hva man burde ha gjort annerledes. Lettere sagt enn gjort!Gled heldigvis bra på utover mai og juni, men begynte å kjenne meg funky på mølla. Ikke syremessig, men at jeg beveget meg litt oppover, selv om jeg løpe rett frem på mølla. Andre ganger kunne jeg føle at jeg var på danskebåten når jeg var på mølla, og alle som har vært på danskebåten vet jo hvor jævlig det er. Merket heldigvis ikke noe av dette ute, og tenkte derfor ikke så mye over det.

I slutten av juli eskalerte det og jeg hadde følelsen av å være litt på danskebåten og litt på vei opp en rulletrapp når jeg gikk rundt. Litt hver dag, nå også utendørs. Legene jeg var hos hadde ingen gode svar (hvorav sint smiley), men heldigvis fant de ut av det på Klinikk for Alle i september. Det viste seg å være krystallsyken, mest sannsynlig med opphav i infeksjonene jeg har hatt i kroppen.Svimmelheten og den funky feelingen jeg har kjent på i et par måneder har også vært opphav til en del uro og angst (det er jo seff helt forståelig), og har gjort at jeg har trappet ned løpingen mye da jeg ikke har visst hva det var. Det er har vært skummelt, deprimerende og kjipt. Ingeniøren i meg elsker optimalisering og jeg har jo kjent en stund at dette ikke har vært noe optimalt, så jeg har samtidig gravd dypt i meg selv og prøve å løsne opp flest mulige knuter, da jeg ikke orker tanken på å gi opp heller. Det er liksom ikke noe som ligger i min natur og jeg er heldigvis sta i de aller fleste situasjoner. Dessuten har all denne oppnøstinga jeg har holdt på med i et halvt år fått meg til å kjenne enda mere på #YOLO. Det har gjort meg engasjert og målbevisst på mange områder, i tillegg til løpinga, og det får man jo bare ta med seg som noe positivt, tenker jeg!

Okei, som dere ser så har ikke dette vært et særlig optimalt år for å prestere, og det har kostet mentale krefter, noen ganger mer enn jeg skulle ønske. Det har føltes som jeg har mistet litt kontroll på egen kropp og i perioder har den respondert helt annerledes enn hva jeg er vant med, og det synes jeg har vært ekkelt og tøft.  Heldigvis er jeg veldig god på å jobbe med konkrete oppgaver og nå har jeg hatt tre ganske bra uker med løping bak meg, og kroppen responderer bra ser det ut til.

Tirsdag 1.oktober løp jeg min første hurtige langtur mot Valencia. Det ble en langtur på 1t45 min med en snittfart på 4:05 min/km. To dager senere kjenner jeg at jeg tålte turen bra og jeg kjenner på en indre ro som jeg har savnet de siste månedene.

Så er spørsmålet: Will I ever break the marathon limit?

Time will show!

‍