Denne teksten ble først publisert i Kondis sommeren 2020

"Blid som en lerke med taktfast maratonløping i dur"

Sondre føler seg fullstendig i utakt med sin egen generasjon, men det er lett å løpe langt når lykken følger etter.

‍

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Sondre Lerche Vaular

Alder: 38

Bosted: Egentlig Los Angeles, men Norge siden midten av mars

Yrke: Artist, låtskriver, forfatter, filmmusikkomponist

Sivil status: Single

Personlige rekorder på utvalgte distanser: 2.55.51 på Perseløpet Maraton, 2020

Meritter: – Siden 2001 har jeg reist verden rundtnoen ganger, gitt ut ni album, to filmmusikkplater, én konsertskive, én essay-samling og til høsten én barnebok som heter Snømannens Jul. Og så har jeg skrevet de nyeste låtene til Fantorangen. Begynte å løpe i 2015.

‍

‍

Det er en nydelig sommerdag, og som Herbert Herding-Herberth sier: «Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet». I en svært hektisk hverdag har Sondre Lerche lukeparkert et intervju med Kondis mellom en serie småkonserter, plateutgivelse, boksigneringer og løpeturer. Vi møtes ved tårnhuset øverst på St. Hanshaugen, der det er fantastisk utsikt over sentrum og Oslofjorden.

Undertegnede har innprentet at «presis er for seint», og er derfor på plass 10 minutter før avtalt tid. Tankevirksomheten kretser raskt rundt hva slags forhold ulike mennesker har til et gitt tidspunkt. Klokken 11.00 betyr gjerne lunsjtid for en løper. For en artist kan det derimot oppfattes som i tidligste laget. I skrivende stund er heldigvis Sondre en løpende musiker – og ikke vice versa.

Idet trommevirvelen bygger opp til slaget 11, entrer hovedpersonen scenen. Han er kledd for løpetur, og som alltid, blid som en lerke. Det er kjent at Sondre er glad i bobler. Nå er det bare svetteperlene som bobler. Det ønsker han å utnytte.

– Jeg tenkte å løpe ned til Sørenga og avslutte økten med et bad, sier han med største selvfølgelighet.

Sondre Lerche er en fascinerende karakter. På den ene siden innehar han det gjenkjennelige kjærlighetsforholdet til løping. Ønsket om å bryte 3-timersgrensen på maraton er relaterbart for mange ivrige mosjonister, og han engasjeres i mange av de samme treningsøktene, hverdagsrutinene og tankevirksomhetene. Samtidig opptar han den fremmede og tidvis svært spenningsfylte hverdagen som profesjonell, verdenskjent artist.

‍

Uavhengighetens høye verdi

Selv om kombinasjonen er nokså uvanlig, ser Sondre flere likheter mellom det å være «soloartist» og «individuell utøver». Til tross for at utøvelsen av disse «kunstformene» gjerne er nokså uensartede, finner han harmoni i uavhengigheten de tilbyr.

– Jeg liker godt å være selvdreven og ikke så avhengig av ting eller ressurser. Uavhengighet står veldig høyt i kurs – det har det gjort siden jeg var liten. Musikken utgjør et rom der du kan være helt alene å skape noe. Det kan selvfølgelig deles og andre mennesker kan involveres i dette, men jeg liker veldig godt uavhengigheten og begrensningen i nødvendigheter. Det setter jeg også pris på med løpingen.

Sondre har aldri vært interessert i lagsport – eller i sport, punktum. Han liker å involvere virkelig begavede musikere og produsenter når han lager musikk, men bedyrer at den prosessen ikke kan sammenlignes med lagsport. Selv om han tidvis følger en skissert treningsplan, tar han fullt eierskap til egen trening.

– Det å lage musikk er veldig personlig for meg. Jeg må forme det i mitt eget bilde og vite hva det er før jeg kan involvere andre. Sånn er det med løpingen også. Det er en intim sak, der du stadig er i dialog og kamp med deg selv.

Han eksemplifiserer for å tydeliggjøre hvor personlig han betrakter sitt forhold til løpingen.

– Jeg er nok en type som kunne løpt Holmenkollstafetten alene. Jeg foretrekker å gjøre jobben selv og ikke ha noen forsinkende ledd. Skulle jeg løpt hele stafetten alene, hadde jeg sannsynligvis løpt seinere enn de som har femten personer på laget, men jeg liker å ha kontroll og dersom jeg antar jeg kan få jobben gjort alene, så foretrekker jeg det.

"Jeg er nok en type som kunne løpt Holmenkollstafetten alene”

Løper i takt med artistkarrieren

I juni 2020 slapp Sondre platen ”Patience”. Under produksjonen har han løpt mer enn noen gang. Likevel er albumet resultatet av et behov for å bevege seg mindre – ja, kanskje ikke i det hele tatt. Sondre utdyper og forklarer.

– Det føles litt som om jeg har turnert mer eller mindre sammenhengende siden jeg var 17 år. Det kom et punkt der vi hadde spilt 140 «giger» på ett år, og reist hele verden rundt. Det var på den tiden jeg begynte å løpe og showene var veldig energiske – som en slags 90 minutters aerobic-økt. Da var jeg ganske kjørt, både i kroppen og i hodet. Det kulminerte med at jeg løp min første maraton: Pleasure-turnéen endte med New York Marathon, kan du si. Jeg var, som de aller fleste som løper for første gang, ganske uforberedt på det jeg hadde begitt meg ut på. Jeg ble helt knust! Så jeg søkte lite bevegelse i form av reising, samtidig som jeg følte et behov for å flytte til et sted jeg kunne løpe mer.

Han erkjenner at livet som artist er et privilegium – i de rette dosene og til rett tid.

– Jobben min er jo et kjempeprivilegium! Samtidig ønsket jeg å ha mulighet til å være mer i ro på et sted, og vie meg til ting jeg kan gjøre hjemmefra: skrive plate, bok, filmmusikk og løpe. Det begynte med ett år. Jeg fant roen, så det ble ett til.

Sondre opplevde tidligere at lungekapasiteten og den fysiske styrken begrenset han i å utføre sitt profesjonelle yrke. Han begynte å løpe for i større grad å håndtere belastningen på scenen som artist. De seneste årene har løpingen blitt en vesentlig del av hans daglige virke. Det er svært gunstig for musikkarrieren.

– Jeg føler meg mye sterkere og har fått en vesentlig større kapasitet som artist, ettersom jeg har blitt en raskere og raskere løper.

Sondre vier også mye av fremgangen i sin løpekarriere til egenskapene som profesjonell musiker.

– Det er ting jeg har lært og utøvd som profesjonell musiker som jeg drar nytte av som løper. Det er mange paralleller, men spesielt viktig er påståelighet. Jeg tenkte ikke på det som disiplin tidlig i karrieren – da det oppleves utelukkende lystbetont. Du er besatt av et mål, som det å skrive låter jeg kunne kjenne igjen klangen av i hele kroppen. Det å sette seg høye mål og jobbe påståelig for å oppnå det, tar jeg nok med meg inn i løpingen.

Sondre understreker viktigheten av påståelighet både i medgang og motgang. Det fungerer både som gass og brems.

– Noen vil bare skape ting i medgang. Jeg har alltid sett opp til de som lager en reise som går over tid. Ingen har en karrierevei som bare peker oppover eller opptrer utelukkende ufeilbarlig. De som står i det og viser påståelighet, verdsetter jeg høyt. Det er essensielt også i løping. Om du går for langt ned i dalen fordi du ikke presterer så godt som ønsket, så tror jeg det blir ganske vanskelig å holde det gående. Men folk er selvfølgelig drevet av forskjellige ting og trenger kanskje de dypeste dalene fordi toppene er så høye. Jeg søker hele tiden en slags balanse i regnskapet.

‍

Toppidrettsmentalitet

Som løper regnes Sondre Lerche foreløpig som en høyst habil mosjonist. Ryktene skal ha det til at han er mer kjent for å ha «Bergens raskeste gange». Én forklaring kan være de lokale vær- og vindforholdene, som skiller seg nokså markant fra hverdagen i Los Angeles. Et annet motiv er Sondres iboende ønske om å komme seg raskest mulig fra A til B. Han har en slags naturlig toppidrettsmentalitet overfor alle ting han foretar seg, og er alltid i en slags modus på vei til neste mål.

– Jeg tenker «alltid» ett mål av gangen. Før øyeblikket tenker jeg at dersom jeg kommer meg under 3 timer på maraton, blir jeg fornøyd. Idet jeg klarer det, skal jeg videre. Sånn er det i musikken også: Den neste platen blir den beste. Denne mentaliteten gjør at man aldri blir helt fornøyd. Det er naturligvis et gode, men også et onde. Nå har jeg nettopp gitt ut mitt beste arbeid noensinne (Patience). Før utgivelsen tenker du at du kan lene deg litt tilbake, men med en gang du kommer dit, tenker du umiddelbart at du vil gjøre mer. Du må videre til neste prosjekt.

Sondre gaper ikke over for mye av gangen. Han er jordnær og har realistiske ambisjoner. Han setter seg mål som er innenfor rekkevidde og oppnår ett av gangen.  Denne innstillingen har tatt Sondre fra debuten på 3.34.45 (New York City, 2017), til 3.14.29 (Berlin, 2018), 3.13.44 (Los Angeles, 2019) og 3.02.22 (Chicago, 2019). Nå er han på skuddhold til å bryte 3-timersgrensen.

– Da jeg løp maraton for første gang, tenkte jeg at jeg ville være skuffet om jeg ikke kom under 4 timer. Så gjorde jeg det på 3 timer og 35 minutter. Det var mye bedre enn fryktet, men jeg var fullstendig knust etterpå! Deretter begynte jeg litt på nytt med det jeg hadde lært, og løp på 3 timer og 14 minutter i Berlin. Det hadde jeg aldri trodd, men så skjøv jeg naturligvis bare målet videre. Jeg er ganske konstruktiv og realistisk orientert, så jeg har ikke satt meg mål om å løpe under 2 timer og 30 minutter – på samme måte som jeg aldri gikk og drømte om å kunne leve av musikken. Jeg drømte om ganske jordnære og realistiske ting, som å bli intervjuet og få anerkjennelse, men ikke å spille i Madison Square Garden.

Jakten på delmålene bruker han også aktivt underveis i enkeltøkter. Sondre eksemplifiserer med økten 20 x 300 meter, som han gjennomførte to dager før dette intervjuet fant sted.

– Med så mange intervalldrag, tenkte jeg ikke på hele økten fra start. Det handlet først å komme seg gjennom de første fem, for så å ta fatt på fem til. Da er man plutselig halvveis. Automatisk engasjeres jeg i en indre dialog, der jeg hele tiden coacher meg selv.  

‍

«Two way monologue»

Idet Sondre peiser inn på løpingens mentale side, kan ikke undertegnede dy seg. «Two way monologue» er et begrep Sondre ikke påstår å ha funnet på selv. Samtidig er det et udiskutabelt faktum at han fanget frasen, satte to streker under den, og i ettertid har symbolisert dette ambivalente fenomenet. Låten tematiserer hvordan mennesker snakker til hverandre primært for å høre sin egen stemme, og egentlig ikke er spesielt interessert i hva den andre sier – og vice versa. Slik tar samtalen form av en monolog mellom to mennesker.

Sondre setter ord på noe han har var vitne til i hverdagen. Han erkjenner jevnlig også begrepets tilstedeværelse i løpeskoene.

– Begrepet er jo en klassiker i de fleste ekteskap – og eventuelt skilsmisser. Kanskje er det en slags overlevelsesmekanisme? På samme måte som når man løper, er man kanskje avhengig av at det ikke alltid er full kobling mellom kropp og hode, for da hadde man rett og slett stoppet. Det føles av og til som en splittelse. Jeg er fremdeles raskere i hodet enn i beina, og sterkere i viljen enn i kroppen. Så jeg trener for å få kroppen opp på tilsvarende nivå som viljen. Jeg erkjenner at det tar tid og den eneste måten er å hoppe i det og virkelig prøve.

«Two way monologue» står igjen som et kunstverk av en låt i musikkhistorien. For Sondre resulterte det i Spellemann-nominasjon i klassen mannlig artist og (enda en) gullplate. Albumet ble en enorm suksess, spesielt i USA, og Sondre turnerte verden over. Sondres uortodokse måte å gjennomføre enkelte løpeøkter, kjennetegner gjerne også hvordan han skaper musikk.

– Da jeg lagde låten var jeg veldig opptatt av start og stopp og brudd og slikt – det skulle hele tiden skje noe uventet i låten. Men så merket jeg at det var noe spesielt, noe som føltes fett; verset bygde opp en viss forventning. Dersom det kom et flatt, skuffende refreng, kunne ikke låten brukes. Det er ingenting verre enn det. Jeg har alltid sagt at versene lover noe som refrengene må holde. Hvis du ikke finner en måte å gjøre det på, punkterer hele låten. Prosessen kan faktisk ta årevis, men med «Two way monologue» var det bare der plutselig – og så var det helt perfekt! Da hadde jeg navnet på platen, på sangen og tidenes refreng. Det er bare lykke. Det er helt euforisk! Det å skrive låten er en av de store gledene i livet mitt.

”Jeg har alltid sagt at versene lover noe som refrengene må holde. Hvis du ikke finner en måte å gjøre det på, punkterer hele låten.”

Forfriskende iskald og håndfast

Sondre opplever stor tilfredsstillelse ved å opptre på scenen. Det å spille for et publikum gir et fornøyelig kick underveis i utførelsen. Drivkraften i løpingen finner han i større grad ved det som er gjennomført.

– Det gir meg lykke å ha gjennomført. Det er små seire i hverdagen ved arbeid som er gjort. De store, positive tingene jevner jeg gjerne litt ut, på samme måte som de negative tingene. Slik håndterer jeg også enkeltøkter som jeg kanskje ikke føler meg klar for. Jeg forestiller meg alltid den lykken jeg opplever etter at jeg har gjennomført.

Samtidig som Sondre verdsetter løpingens kreative frirom, søker han mer konkrete svar. Det er noe fascinerende og tiltrekkende i det håndfaste og konkrete, som står i kontrast til musikkens abstrakte prosesser.

– Jeg liker loggføringen av noe konkret på Strava. Da forsvinner det ikke ut i løse luften. Det er vanskeligere å oppnå når du spiller konsert. Du vet du har laget et minne for folk, men det forsvinner litt mellom hendene dine. Det kan være frustrerende når du føler du virkelig har gjennomført et godt stykke arbeid. I motsetning til musikken, er løping lett å kvantifisere. Det er fullstendig objektivt. Der musikken er abstrakt, subjektiv og flytende, har løpingen vært forfriskende – som iskald og håndfast.

Løping oppleves av enkelte som en egoistisk aktivitetsform – forbeholdt de ensomme ulvene. For Sondre utgjør derimot løpingen en sosial plattform som danner grunnlag for nye vennskap.

– Det sosiale aspektet er veldig givende. Når det ikke handler om å pushe seg eller eventuelt dyrke det kreative, så er det herlig å løpe sammen med noen. Videre liker jeg «Strava-felleskapet», og at jeg får nye venner gjennom løpingen. Tidligere har jeg bare hatt venner i musikken og relaterte miljø, men plutselig har løpingen åpnet opp for nye relasjoner. Likevel loggfører jeg treninger primært for mitt eget interne regnskap. Jeg er ikke så veldig analytisk eller teknisk anlagt, og jeg liker å løpe på intuisjon. Samtidig kan jeg finne glede i å sammenligne løpeøkter fra arkivet.

‍

Improvisasjon og konkret struktur

Det er likevel ikke bare det konkrete ved løpingen Sondre tiltrekkes av. Han liker å improvisere treningen og tilpasser gjerne øktene etter omgivelsene og hvordan kroppen føles. I tillegg tilbyr løpeturene et kjærkomment fristed, som han utnytter til å sortere tanker, tømme hodet eller skape nye ideer, eller bare for å slippe og tenke.

Med et konkret mål om å bryte 3-timersgrensen på maraton har han samtidig erkjent behovet for en viss struktur og disiplin i treningen.

– Jeg liker å improvisere, men for å komme under 3 timer, kreves det en viss plan. Det har absolutt hjulpet på løpingen med en treningsplan de dagene man ikke føler seg kreativ eller oppfinnsom. Det har vært fint å veksle litt mellom de modusene der du går litt på «autopilot» og der du løper mer på intuisjon. Jeg søker en slags balanse mellom det intuitive og improviserte, og det å være litt mer konkret, sier han.

– Treningsprogrammet følger jeg ikke slavisk, men jeg «løser» det på min måte. Det er noen dager jeg bare må løpe på den frie energien og ta det som det kommer. Da vet jeg ikke om det blir 10 eller 25 kilometer. Det liker jeg veldig godt.

Lar løpeøyeblikket vare
Han tilrettelegger for å oppnå denne ønskede fleksibiliteten.

– Jeg setter alltid av mye tid, for jeg liker ikke å stresse hjem, hoppe i dusjen og så stresse videre. Når jeg er ferdig med økten, søker jeg en ro for å la løpeøyeblikket få vare litt. Løpingen skal ikke bare være noe man skviser inn. Det er bedre å løpe litt kortere og oftere, enn å skulle tvinge inn en lang økt før du haster videre.

Improviseringen og fleksibiliteten har gitt Sondre muligheten til å bli kjent på nye destinasjoner underveis på turne, men også å oppdage nye sider ved mer kjente områder.

– Da jeg begynte å løpe, var jeg ofte på turné i byer jeg ikke kjente. Så litt av moroa og improviseringselementet handler om at du ikke vet hvor du skal. Du søker vekk fra trafikk og hindre. Det snevet av oppdagelsesferd liker jeg – og det tar jeg med meg selv når jeg løper på steder jeg kjenner godt i Oslo, Bergen og Los Angeles. Kanskje har jeg en tanke om at i dag tar jeg en gitt runde, men så kan det være at jeg plutselig endrer planen og improviserer. Slik liker jeg også å jobbe i musikken, der du på en måte setter kjepper i hjulene for seg selv, fordi du trenger å pense deg inn på et eller annet litt ukjent. Slik kan man gjøre det spennende og samtidig unngå at det blir for trygt og rutinemessig.

Denne avslappede innstillingen til løpingen har videre bidratt til at Sondre er blitt mye flinkere til å lytte til kroppen og totalbelastningen. Han finner seg lettere til ro med at det ikke alltid blir som ønsket – både i løpeskoa, i musikkbransjen og i livet for øvrig. Et langsiktig fokus er essensielt for å håndtere både medgang og motgang.

– Er du hektet på tilfredsstillelsen av gehør, ros og medgang er du på feil vei. Da skal det godt gjøres å overleve i det lange løp, for da er du avhengig av noe du garantert ikke alltid vil få og ikke styrer selv. Da legger du for mye vekt på noe utenfor din kontroll.

‍

Tålmodighet

Tålmodighet har lenge vært Sondre Lerches hemmelige våpen. Utgivelsen av platen «Patience» i juni 2020 fullbyrdet en triologi som på mange måter rammer inn hans løpeopplevelse og løpekarriere. Sondre utdyper reflektert.

– Veien til «pleasure» er disiplin – det å yte og ofre noe. Det som skjer på scenen skal se lett ut, men er vanskelig. Det ligger mye øving og terping – som ikke skal sees – til grunn for prestasjonen. Jeg opplevde «Please» i 2014 som et slags vendepunkt både kreativt og i måten jeg flyter gjennom verden og tilnærmer meg musikken. Jeg føler meg mye mer uredd og har mer tillit til prosessen. Kreativiteten oppleves ikke som en slags mystisk ting som bare plutselig kan forsvinne en dag, men heller som noe iboende. Den tiltroen og tryggheten kommer ved at man står i det. Det har satt standarden for hvordan jeg håndterer løpingen også: Så lenge jeg har tiltro og tålmodighet til prosessen, vil jeg oppnå mine mål.

”Veien til ”pleasure” er disiplin – det å yte og ofre noe […] Det har satt standarden for hvordan jeg håndterer løpingen også: Så lenge jeg har tiltro og tålmodighet til prosessen, vil jeg oppnå mine mål.”

Tove Ditlevsen har bemerket at «mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv». Sondre Lerche kjenner seg igjen i det. Han understreker at han er fullstendig i utakt med sin egen generasjon. Samtidig utgjør løpingen en plattform som forener mennesker i alle aldre.

Sondre er 38 år ung og fortsatt nokså fersk i løpesammenheng. Interessen er ingen døgnflue, og han ser for seg mange år med gode opplevelser i løpesko.

– Løpingen har kommet for å bli. Om du får en skade inntreffer redselen for å miste alt – godformen, muskulaturen og alt du har bygget opp. Det er veldig relaterbart til musikken: Der jobber du over lang tid med noe som er utenfor deg selv, og som du er redd for å miste. Man må naturligvis trene for å holde formen vedlike. Likevel håper jeg også med tiden at frykten for å miste noe, forsvinner, og at det blir like naturlig å løpe og holde det gående som det å skrive og lage musikk.

Over tid har Sondre blitt trygg på at de kunstneriske evnene og kreativiteten er iboende og latente. Han jobber aktivt for at det også skal gjelde for løpingen.

– Nå har jeg vært i lanseringsmodus i tre måneder og knapt nok skrevet noe. Da jeg var yngre, ville det gjort meg livredd for at jeg hadde mistet det. Nå finner jeg meg til ro med situasjonen og har trygghet på at det kommer en tid for å ta det opp igjen. Jeg ser lyst på det å løpe i årene fremover og det å ha en sidesyssel som gir energi og trivsel. Det at jeg begynte så seint med løping, håper jeg kan gjøre at knærne holder litt lenger, gliser han med hentydning til jevnaldrende som er mer i takt med sin egen generasjon – på og godt og vondt.

‍

Verdsetter alle typer løpeøkter

Sondre har et avslappet forhold til sin store hobby, men er såpass kynisk at han søker en nytteverdi i alle løpeturer. Han etterstreber å maksimere utbyttet av kvalitetsøktene. Samtidig unngår han at restitusjonsjogging bare blir «junk miles», ved at han enten bruker tiden til å finpusse tekst og rytme i musikken han produserer, eller å holde seg oppdatert på nyhetsbildet ved hjelp av diverse podcaster. På den måten innehar alle økter en verdi i seg selv.

– Alle økter teller. Det er sjelden jeg kommer på noe nytt – det der «første frøet» – men jeg redigerer mye tekst i hodet mens jeg løper. For eksempel kjenner jeg på en linje som ikke sitter og ser etter alternativer. «Patience» har vært den store løpeplaten for meg.

Ingen vet hvor haren hopper. Ingen vet egentlig heller hvor Sondre løper – ikke engang han selv. GPS-filene gir oss likevel en indikasjon på hvorfor han er sprek som en trekkhund. Han søker ikke nødvendigvis lykken i løpesko, men løper lett når lykken følger etter. Så lenge han er blid som en lerke, er det liten grunn til å parkere løpeskoa.

Ei treningsuke for Sondre i juni

Sondres treningsuke inkluderer gjerne 5-10 timer løping, men varierer naturligvis mye med tanke på hvor han befinner seg i verden og i treningssyklusen. Slike trente Sondre i uke 25, 2020.

14 kjappe

1. Beskriv deg selv med tre ord som løper og privatperson?
– Som løper: Improviserende, spontan, seig. Som privatperson: Improviserende, spontan, motsetningsfull.

2. Forbilde?
– Folk som er menneskelige og magiske på samme tid.

3. Beste løpsopplevelse?
– Berlin, min andre maraton, var en ny, lykkelig start for meg. Chicago året etter var helt supert. Selv med litt rusk i beina ukene før, så ble det en god opplevelse – i alle fall frem til 30 km. Jeg lot meg som vanlig rive litt med i begynnelsen, men med solid pers og en god opplevelse var det verdt det. Og så løp jeg en gang i regnet i San Francisco og var veldig fornøyd. Opplevde ambient-artisten William Basinski i en kirke i LA i fjor. Det var overjordisk.

4. Hva inspirerer/motiverer deg i treningshverdagen?
– Jeg er så klart motivert av følelsen jeg sitter igjen med etterpå. Jeg liker å lage ting, og når jeg har løpt så føler jeg at jeg har skapt noe – enten det er et mentalt rom, eller en følelse av å være i bevegelse, mot et større mål.

5. Favorittøkt?
– I Los Angeles likte jeg lenge langkjøring i Griffith Park, ofte mandag morgen. I det siste har jeg faktisk likt 20 x 400 m-intervaller – på en måte.

6. Hvilken annen idrett/sport skulle du gjerne vært god i?
– Svært få. Ingenting med ball, ingen lagsport. Jeg liker at løping gir meg et rom jeg kan være helt alene med tankene og meg selv i.

7. 3 «Fun facts» om deg selv?
1) I sommer har jeg så langt spist 34 kingsized Japp.
2) Jeg spiller ikke spill.
3) Jeg vant en talentkonkurranse på McDonalds, Laguneparken påsken 1992.

8. Kan du si noe du selv tror på, men som andre vil være uenige med deg i?
– Sikkert mye, det finnes alltid noen som er uenig, og ser alt annerledes. Jeg har viet livet mitt til en fullstendig subjektiv form for uttrykk, som krever stor indre motivasjon. Så hver gang jeg gir ut ny plate er det som å komme med en påstand jeg selv tror inderlig på, men som du vet noen der ute vil være uenig i.

9. Hvordan ser din «perfekte dag» ut?
– Det er sol, det er passe varmt i luften, jeg hører på musikk, koker havregrøt – med norske jordbær i sesong – før jeg jobber litt med en låt som bare løsner. Deretter løper jeg en overraskende rask tur, eller kanskje ut i skogen, og hopper i havet. Da jeg kommer hjem, spiser jeg fiskepudding, avocado og spinat til lunsj, jobber litt til, går på kino, spiser donuts og drikker Prosecco med venner. Runder kanskje av med en konsert, et nattbad og en trippel cheeseburger på McDonalds på vei hjem i natten. Lykke!

10. Foretrukket måltid før kvalitetsøkt/konkurranse?
– I hverdagen spiser jeg som regel havregrøt, venter en time og så løper jeg. Før konsert gjelder det å spise minst 90 minutter før jeg går på. På veien spiser du som regel hva enn du får. Jeg reiser dessverre ikke rundt med egen kokk.

11. Tips/anbefaling til a) bok, b) film, c) Tv-serie, d) hobby?
a. Bok: «Mating In Captivity» av Esther Perel.
b. Film: Siste virkelig gode jeg så var «Uncut Gems», tror jeg.
c. Tv-serie: Synes «Mindhunter» både sesong 1 og 2 er veldig god.
d. Hobby: Definitivt løping. Og karaoke.

12. Hvis du kunne invitert til en 4-stjerners middag med hvem du ville – død eller levende – hvem ville du invitert? Hvorfor?
– Jeg har vært så heldig å oppleve dette da jeg var med på 4-stjerners middag med Aune Sand, Linnéa Myhre og Markus Neby. Vi hadde det veldig gøy, og jeg ville ikke byttet ut noen av dem.

13. Drømmeferie?
– Fikk oppleve den i sommer, innlagt i turné, i Henningsvær.

14. Hva er det ultimate målet med idrettskarrieren?
– Å løpe fortere enn meg selv.

‍

3 om Sondre

Åshild Mongstad (venninne)

– Sondre er et helt sjeldent fint menneske og venn. Han har den gode kombinasjonen med at vi kan snakke om alvorlige ting og like lett le og ha det supergøy. Han er på samme tid den beste å sparre med og en fest å være sammen med! Videre er han en motivasjon ved at han går så levende inn i alt fra musikk, til bøker, løping og menneskene rundt seg.

Kyrre Vaular Lerche (storebror)

– Sondre er min beste venn i tillegg til å være min bror. Han er alltid raus og har et helt vanvittig smittende, godt humør. I årene 2008-2014 løp jeg mye. Bakkeløp og toppturer var favoritten. Én gang Sondre var hjemme i Bergen, var vi en gjeng som løp opp Stoltzen sammen. Jeg har alltid vært tyngre – og mer usunn – enn Sondre, så jeg tror han tenkte han skulle løpe fra meg lett. Dette var i 2010. Jeg gruste Sondre opp Stoltzen den dagen. Jeg liker å tro at den dagen ble et vendepunkt. Min kompetitive lillebror har siden gruset meg i alle løpsøvelser, og er i dag på et helt annet nivå enn jeg noensinne var.

Alexander Von Mehren (bandkamerat)

– Sondre er en svært ambisiøs og kompromissløs fyr. Selv om han nok ser på musikken og løpingen som to ganske ulike deler av livet sitt, er jeg temmelig sikker på at han tar med seg disse egenskapene inn i begge gjerningene. Vekselvirkningen mellom det abstrakte og flytende i musikken, og det mer konkrete og målbare i løpingen, tror jeg er en udelt positiv ting for Sondre. Han næres formodentlig av egenutviklingen innen begge domener. Det fører nok igjen til en livsglede, mestringsfølelse og motivasjon som driver ham videre innen både det kunstneriske og det atletiske. Denne drivkraften er noe av det som gjør ham til det grensesprengende mennesket han vitterlig er.