Siste podcast fra BML

København Halvmaraton-spesial | Med Nordstad Moen, Kamworor, Ulriksen og Post

Kristian og Jann tar turen til København Halvmaraton sammen 900 norske løpere for å sjekke formen. Kristian forventer å få svar på om det er realistisk å gå for under 2.20 i Berlin om to uker. Jann gjør sitt første ordentlige løp på 1,5 år. I København møter de Sondre Nordstad Moen som har mulighet til å sette norsk og europeisk rekord på halvmaraton. Han forteller om løpet sitt, gir råd om trening mot halvmaraton, og forteller om sine forventninger til Kristian, som han trener. Når Sondre gir halvmaratonråd bør man lytte. Geoffrey Kamworor setter verdensrekord med den fantastiske tiden 58.01 og Jann får inn noen spørsmål etter løpet og spør om råd for å løpe fort på halvmaraton. Jann lokker den tidligere langrennsløperen Christoffer Callesen ut på et fornuftig løpsopplegg. Hva skjer når den tidligere langløpsspesialisten starter med et mål om å løpe fortest på slutten og ikke åpner med hode under armen. Du kan også høre fra Lars Lunde og Einar Melsom som begge løp under 1.08. Kondispresident Tim Bennett diskuterer arrangement og løype. Han er også løypesjef i Oslo Maraton og røper planer om en raskere løype der på sikt. Nordstad Moens treningskompis Thijs Nijhuis tar sølv i det danske mesterskapet og forteller hvordan det er å være på treningssamling med den norske rekordholderen. Til slutt oppsummerer Kristian og Jann egne opplevelser og ser fremover mot Berlin og maratonhøsten.

Race Reports

Race Report: VM 50 KM 2019 | Simen Næss Berge

I midten av juni ble det klart at jeg skulle løpe VM 50 KM for Norge. Jeg holdt nesten på å takke nei, men like før svarfristen gikk ut begynte endelig kroppen å spille på lag igjen. Da klarte jeg rett og slett ikke å si nei. Da fikk det bare være at Berlin Marathon kommer fire uker senere. Jeg måtte bytte hovedmål. Berlin vil alltid være der. Det løpet kan jeg løpe hvert eneste år. Å få løpe for Norge derimot. Den sjansen vet jeg ikke om kommer igjen.

Race Report: VM 50 KM 2019 | Simen Næss Berge

I midten av juni ble det klart at jeg skulle løpe VM 50 KM for Norge. Jeg holdt nesten på å takke nei, men like før svarfristen gikk ut begynte endelig kroppen å spille på lag igjen. Da klarte jeg rett og slett ikke å si nei. Da fikk det bare være at Berlin Marathon kommer fire uker senere. Jeg måtte bytte hovedmål. Berlin vil alltid være der. Det løpet kan jeg løpe hvert eneste år. Å få løpe for Norge derimot. Den sjansen vet jeg ikke om kommer igjen.

Race Report: VM 50 KM 2019 | Simen Næss Berge

I midten av juni ble det klart at jeg skulle løpe VM 50 KM for Norge. Jeg holdt nesten på å takke nei, men like før svarfristen gikk ut begynte endelig kroppen å spille på lag igjen. Da klarte jeg rett og slett ikke å si nei. Da fikk det bare være at Berlin Marathon kommer fire uker senere. Jeg måtte bytte hovedmål. Berlin vil alltid være der. Det løpet kan jeg løpe hvert eneste år. Å få løpe for Norge derimot. Den sjansen vet jeg ikke om kommer igjen.

Av: Simen Næss Berge

Road to Brașov

I midten av juni ble det klart at jeg skulle løpe VM 50 KM for Norge. Jeg holdt nesten på å takke nei, men like før svarfristen gikk ut begynte endelig kroppen å spille på lag igjen. Da klarte jeg rett og slett ikke å si nei. Da fikk det bare være at Berlin Marathon kommer fire uker senere. Jeg måtte bytte hovedmål. Berlin vil alltid være der. Det løpet kan jeg løpe hvert eneste år. Å få løpe for Norge derimot. Den sjansen vet jeg ikke om kommer igjen.

I april avslutta jeg Paris Marathon med å kjempe meg gjennom siste halvdel av løpet med ekstremt vondt i venstre hamstring. Om det var verdt det i det lange løp vet jeg ikke, men 2:28:02 føltes definitivt verdt det der og da. Lite visste jeg at de neste ukene skulle dreie seg om langt mindre løping enn planlagt, og tilsvarende mange kjedelige hamstring-øvelser.

Det var først mot slutten av juni at jeg endelig kunne kjøre opp treningsvolumet igjen. Jeg starta treningsperioden med noen i overkant varme dager på Malta. Det var ikke spesielt bevisst, men det passa bra før VM i Romania, hvor det fort kunne bli 25-30 grader. Etter tre uker med grei mengde, men veldig lite kvalitet kunne jeg endelig begynne å legge inn mer intensive økter. Enkeltøktene skremte nok ingen, men når man begynner å få en rekke med halvgode 150-170 kilometersuker er det nesten umulig å ikke bli bedre.

Tre uker før VM slang jeg meg med i Ulriksen-toget i Perseløpet og løp en halvmaraton på jevn 3:30-fart per km. Jeg fikk ikke helt de svarene jeg hadde håpa på, men det var ikke helt håpløst heller. En halvmaraton i 3:30-fart gikk greit, men om vi skulle løpt lenger kjente jeg at jeg ville fått problemer. I tillegg nappa det litt ujevnt i hamstringen. Om den ville tåle 5 mil virka å være omtrent 50/50. Det positive var at beina virka å være greit herda. 8 km til senere på kvelden og 50 km rolig dagen derpå kom jeg meg greit gjennom. Helga etter løp jeg Tour of Mjøsa, som består av fire korte løp på to dager. Etter det var det bare å gjøre det jeg alltid gjør de siste to ukene før maraton, og samtidig håpe at formen ville komme.

Pre race

Til dette mesterskapet var det kun Magnus Winther Warvik og jeg som var tatt ut. Vi tok flyet ned på fredag og ved ankomst București kom det snart frem at vi ikke akkurat var det største laget. Heldigvis er det ikke så avgjørende i løping, som i enkelte andre idretter, hvor stort team man har. Vi trenger ingen til å smøre løpeskoa våres. Omtrent tre timer senere var vi fremme ved hotellet i Brașov.

Vanligvis går lørdagen med til å slappe av på hotellrommet og gjøre minst mulig bortsett fra å eksistere, med unntak av en veldig kort løpetur på morgenen. Denne gangen ble det annerledes, da vi måtte på et møte for å få godkjent klærne vi skulle løpe i. Etter det var det teknisk møte, som stort sett gikk ut på å høre på folk som krangla om hvordan drikkestasjonene skulle være. At han som holdt møtet gjentatte ganger sa at laglederne måtte stå “below the tables” gjorde i det minste møtet ganske morsomt til tider. Det som var verdt å merke seg var at runden vi skulle løpe var 9 km og det var drikkestasjon i hver ende. Ved start hadde hvert lag sitt eget telt, mens i den andre enden skulle det være felles drikkestasjon for alle. De lagene som hadde med nok støtteapparat hadde sine egne bord der også.

Åpningsseremoni | Foto: IAU Facebook-side

Noe senere på kvelden var det klart for åpningsseremoni nede i sentrum av byen. Å få gå med det norske flagget gjennom gatene var ålreit, men i overtrekksdress i over 30 grader var en i overkant varm opplevelse. En liten forsmak på hva som venter dagen etter. Deretter var det bare å pine seg gjennom alt for mange minutter med rumensk folkedans før vi kunne sette oss på bussen tilbake til utøverhotellet. Tilbake på hotellet gjorde vi klar morgendagens drikkeflasker før vi måtte gå til sengs. At Sondre Norstad Moen snart skulle løpe norsk rekord på 10 000 meter måtte vi dessverre prioritere bort å se.

Outfit | Foto: Simen Næss Berge

Race day

Som vanlig sov jeg ganske middels den siste natta. Det ble vel 4-5 timer før alarmen gikk. En trøtt frokost og en busstur senere, så hadde vi allerede sett sola stå opp. At løpet starta klokka 8 var i overkant sent i forhold til varmen, men det var selvsagt likt for alle. Mamma og pappa hadde tatt turen ned for å se på, og de fikk ansvaret for den norske drikkestasjonen ved mål.

Drikkestasjon | Foto: Simen Næss Berge

Shakeout-turen jeg pleier å løpe før maraton ble sløyfet denne gangen. Oppvarmingen ble også så kort at jeg ikke engang gadd å lagre den på klokka. Her gjaldt det å spare på kreftene. Selv om det kun er snaut 8 km forskjell på maraton og 50 km var jeg i ukjent terreng her. Jeg har løpt lenger enn 50 på trening før, men å løpe konkurranse er noe helt annet.

Etter at vi fikk godkjent hvordan vi hadde kledd på oss og sjekka at chippene i startnumrene virka var det egentlig bare å vente mens man holdt seg litt i bevegelse. Alle så ut til å være klare klokken 08:00, men det var tydeligvis ikke arrangøren. Først 5 minutter senere gikk startskuddet. Det betyr omtrent 1,5 km mer med den varmeste varmen. Igjen er det likt for alle, men det er urealistisk å tenke at man skal takle varmen like godt som utøverne fra Spania eller Sør-Afrika.

Race

Startskuddet går endelig og vi er i gang. Vi er i overkant 150 stk på start som skal løpe VM, så det er ikke særlig kamp om plassene. Verdensmesterskapet går først, mens de som er med i det vanlige løpet står et stykke bak. Første km piper på 3:29. Kvelden før satt Magnus og jeg og lurte på hva den norske rekorden på 50 km er. 2:58:43 var fasiten. Begge hadde vi planer om å løpe under 3 timer. Da kunne vi like så godt sikte mot rekorden. For å klare det måtte vi snitte 3:34 per km. Som regel må man løpe 1-3 sekunder raskere enn det klokka viser, da GPS-en gjerne viser noen hundre meter ekstra i mål, og dermed viser et såvidt bedre snittempo enn det faktiske.

Foto: Kjell Berge

Vi hadde ikke anledning til å løpe gjennom løypa på forhånd, så jeg prøver å ta inn hvordan de faktiske forholdene er. Først skal vi løpe en kort runde på 5 km. Deretter skal vi gjøre standardrunden på 9 km fem ganger. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. Tilbake etter den lille runden på 5 km er det klart for første drikkestasjon. Det går veldig greit å få tak i flaska mi. Jeg har festa gels på alle, som jeg skal ta etter hver 6. km. Teten av løpet er ikke langt foran. Vi har hele tiden sett de. Det hadde ikke vært noe problem å løpe der, men det ville garantert straffa seg senere. De ser også ut til å løpe veldig kontrollert. Farta kommer garantert til å skrus opp kraftig etter hvert. Her er det bare å gjøre sitt eget løp og ikke tenke på andre. Enn så lenge løper jeg med Magnus. Det er fint å kunne samarbeide så lenge det går. Det gjorde vi i Paris i april også, så det er ikke totalt ukjent for oss. Den gangen løp han fra meg etter hvert. Jeg blir ikke sjokkert om det samme skjer i dag.

På den første 9 km-runden begynner jeg å skjønne hvordan løypa er. På et av møtene dagen i forveien ble løypa beskrevet som “almost flat”. Det er ikke feil det, men det er nesten aldri flatt heller. På vei ut er det stort sett slakt oppover, mens det er tilsvarende slakt nedover på vei tilbake. Ved vending er den andre drikkestasjonen. De største lagene har sine egne bord her også, mens vi andre må se etter den vanlige drikkestasjonen. Problemet her er at den ikke er større enn campingbordet til barn som selger saft og vafler under Holmenkollstafetten. De som stod der virka også relativt uinteresserte i å dele ut drikke. Hverken Magnus eller jeg får tak i noe. Vi veksler noen ord mens vi ruller tilbake til start. Han får stadig vekk noen meters luke til meg. Jeg tetter den noen ganger, men prøver å ikke stresse. Etter hvert lar jeg han bare løpe litt foran. Det er for tidlig å løpe fortere enn man føler er riktig allerede ved rundt 15 km. Før vending ut på neste runde får jeg drikke igjen. Det blir veldig viktig at jeg drikker alt jeg har i flaska hver gang herfra og ut. Hva og hvor mye jeg får tak i motsatt ende kan jeg ikke vite.

Om det ikke var varmt allerede ved start er det definitivt begynt å bli varmt nå. Farta er fortsatt jevn. Klokka piper stort sett et sted mellom 3:28 og 3:32. Jeg er snart helt alene. Det er ikke ideelt, men det blir i det minste noe lettere å signalisere at man vil ha noe å drikke ved drikkestasjonen. Jeg får tak i en flaske. Jeg drikker så mye jeg klarer og heller resten over kroppen. På vei tilbake til start prøver jeg å løpe så vidt fortere enn andre veien, men samtidig har jeg i bakhodet at jeg vil prøve å ikke dunka låra mine for mye i nedoverbakkene. Det er en sikker måte å ødelegge løpet på. Halvmaraton passeres på rundt 1:15. Det er i alle fall ikke for sakte.

Å gå ut på samme runde om og om igjen er både litt kjedelig og mentalt tungt, men det er også fint at man vet hva som venter. Jeg hadde forventa å se flere folk i gatene. Det er veldig tynt med publikum. De som heier og roper setter jeg derfor ekstra pris på. Ved passering 25 km prøver jeg å kjenne ekstra godt etter. Hvordan føles egentlig kroppen i dag? Jeg må innrømme ovenfor meg selv at jeg har følt meg bedre. Klarer jeg det her en gang til? Jeg er usikker, men en ting er jeg sikker på, jeg skal prøve med alt jeg har.

Varmt | Foto: Brasov 50 KM Facebook-side

Snart får jeg en km på 3:45. Det går oppover, men allikevel skjønner jeg det ikke helt. Det virker ikke som om jeg løper saktere. Jeg håper det er klokka som viser feil. Det er ikke så lett å sammenligne med kilometerskiltene her, siden de bare står enkelte steder. Skulle de satt opp skilt for hver eneste km, hadde det selvsagt blitt det totale kaos. Jeg får tak i en kopp med vann ved vending, men halvparten av innholdet forsvinner i det jeg tar tak i den. På teknisk møte dagen før ble det påpekt at man kun kunne dele ut forseglede flasker pga. antidopingregler. Det var tydeligvis ikke så viktig for arrangøren lenger. Jeg skulle gjerne hatt mer vann, både til å drikke og til å helle over kroppen. Klokka viser i det minste litt bedre tider på vei ned igjen, men snart skal 3:40 bli mer vanlig enn 3:30. Jeg får tak i flaska mi og begynner nest siste runde. Gelen og alt innholdet i flaska går rett ned. Jeg trenger hver eneste dråpe. Jeg skulle helst fylt flaskene enda fullere, siden den andre drikkestasjonen er som bingo. Når det først er begynt å gå saktere er det umulig å snu den negative trenden. Magnus har dratt i fra, jeg kan se han like før vending på andre siden av veien. Klokka piper for 3:34 på vei mot mål igjen. Kan jeg klare å mobilisere og løpe fortere igjen? Svaret får jeg ved neste km; 3:51. Det er slutt. Beina mine er ferdige. Bare synd løpet ikke er slutt. Det er en runde igjen.

Drikkestasjon | Foto: Kjell Berge

Jeg gjør 180-graders vendingen ut på siste runde. Beina blir verre og verre. Pusten er fortsatt veldig grei. Det er det vanlige problemet jeg nesten alltid har. Maraton passeres på 2:32 og noen sekunder. Litt etter jeg passerer 44 km er det totalt stopp. Krampa sitter foran i det ene låret. Jeg hinker bort til et gjerde og da vil selvsagt det andre låret også si ifra hvor dumt det var å legge ut i den farta her i dag. Krampe i begge lår og jeg står bom fast. Jeg prøver å tøye ut, men som jeg har erfart før kan det være en nærmest umulig oppgave å få ut to kramper på en og samme tid. Jeg henger som et slakt over et gjerde og blir tilbudt hjelp fra noen tilskuere. Jeg skulle gjerne sagt ja, men det er ikke lov å ta i mot hjelp. Jeg skjærer noen grimaser og prøver å si at det går bra. Jeg gjør et forsøk ut på veien, men skjønner fort at jeg ikke er klar. Tilbake til gjerdet og tøyinga. Andre løpere passerer meg i fleng. Jeg har for vondt til å bry meg. Omsider klarer jeg å komme meg i gang igjen. Klokka piper og jeg vil helst ikke se. 7:05 og det er gratulerer med dagen og godt nyttår på en og samme tid. Nå er det bare å prøve å komme seg til mål uten flere stopp. Løpet er for lengst over. Det blir stort sett rundt 4-blank på kilometeren resten av løpet. Ikke fikk jeg tak i vann på siste drikkestasjon heller. Jeg kommer omsider i mål og er bare glad det er over.

3:08:23 og 36. plass viser den offisielle resultatlista. De ti minuttene forsvant fort.

Etter løpet | Foto: Kjell Berge

Hvorfor gikk det galt? Jeg tror nok jeg løp et par sekunder for fort på starten i forhold til det jeg var god for denne dagen. Jeg løp løpet litt for mye som et maraton, og hadde for lite respekt for de siste 8 kilometerne. Det var en smertefull lærepenge. Hvis man legger inn varmen og trøbbel med å få i meg nok væske i tillegg, er det ikke rart det gikk som det gjorde.

Selv om løpet ikke gikk som jeg hadde håpa, var det allikevel en veldig stor opplevelse å få lov til å løpe for Norge. Jeg fikk verdifull erfaring som jeg tar med meg videre. Noen ganger må man ta et skritt tilbake for å få litt perspektiv på ting. Hvem hadde trodd jeg skulle løpe VM for Norge, etter at jeg debuterte med maraton på 4:35 i 2013? Absolutt ingen.

Planen videre

Første mulighet til revansj kommer allerede under Berlin Marathon 29. september. Fire uker mellom to så lange og harde løp er ikke mye, men jeg har troa. Når var sist gang jeg løp to lange dårlige løp på rad? Aldri.

Løpet på Strava

Foto: Ukjent

Race report: København halvmaraton 2019 | Nina Wavik Ytterstad

Høsten har kommet og de fleste av leserne vet hva det innebærer - på tide å høste fruktene fra sommerens trening. Siden forrige løpsrapport har fokuset vært rettet mot København halvmaraton. Det betyr 11 uker med målrettet trening, uten avbrudd. Bare noe halsrusk i uke 9/11. Men jeg har lært - det er ikke livets undergang om det blir et par hviledager.

Race report: København halvmaraton 2019 | Nina Wavik Ytterstad

Høsten har kommet og de fleste av leserne vet hva det innebærer - på tide å høste fruktene fra sommerens trening. Siden forrige løpsrapport har fokuset vært rettet mot København halvmaraton. Det betyr 11 uker med målrettet trening, uten avbrudd. Bare noe halsrusk i uke 9/11. Men jeg har lært - det er ikke livets undergang om det blir et par hviledager.

Race report: København halvmaraton 2019 | Nina Wavik Ytterstad

Høsten har kommet og de fleste av leserne vet hva det innebærer - på tide å høste fruktene fra sommerens trening. Siden forrige løpsrapport har fokuset vært rettet mot København halvmaraton. Det betyr 11 uker med målrettet trening, uten avbrudd. Bare noe halsrusk i uke 9/11. Men jeg har lært - det er ikke livets undergang om det blir et par hviledager.

Av: Nina Wavik Ytterstad

Høsten har kommet og de fleste av leserne vet hva det innebærer - på tide å høste fruktene fra sommerens trening.

Siden forrige løpsrapport har fokuset vært rettet mot København halvmaraton. Det betyr 11 uker med målrettet trening, uten avbrudd. Bare noe halsrusk i uke 9/11. Men jeg har lært - det er ikke livets undergang om det blir et par hviledager.

Altså, København halvmaraton, 15. september: Klasserekorden i 55-59 fra 2015 (Synøve Brox 1.23.44) var uken før København blitt slått av Inger D. Saanum i Trondheim maraton, og lød nå på 1.23.18. Wow, her er det flere som har trent godt i sommer, var min første tanke. Nå er det nå engang slik at takket være både gamle og nye rekorder, lar jeg meg motivere til å holde koken.

Med maraton på planen så sent som 1. desember, har jeg vært redd for at det vil bli utfordrende å holde motivasjonen oppe. Og den ble satt på prøve i begynnelsen av august. Da ble "bildene" fra tidligere gode løpsopplevelser hentet frem, jeg hørte på Podcastene med Jann og Kristian og deltok på en av lørdagsøktene langs Frognerkilen. Om ikke det er VY, så er det nemlig enten Kristian, Andreas eller noen andre i BML som setter opp et tog som korresponderer med målet mitt.

Hyppig sjekking av Yr.no siste uka før København er egentlig bortkastet energi, men jeg klarer ikke helt å la være. Først ble det meldt 6-7 m/sek. Så 8-9 m/sek. Sør-vest. Det skulle bety motvind de første 10 km, håp om medvind de neste 9 og ny motvind de siste 2 km. Overskyet og 15 grader var i alle fall perfekt.

Et godt måltid i hyggelig selskap kvelden før, med planlegging for ankomst til start, gjorde susen. Før jeg la meg hadde jeg bestemt meg for å gå for et skjema til 1.22.59. Jeg ville å ha noen sekunder å gå på i forhold til klasserekorden. Det skulle bli 3.56 min/km. Mellomtidene fra 15 til 20 km var skrevet med sprittusj på høyre underarm, klokka var riktig innstilt og gromskoene var knytt med dobbeltknute. Ingen ting var overlatt til tilfeldighetene, trodde jeg, men det skulle dessverre vise seg at ikke alt skulle gå etter planen. Min løpsmakker de siste konkurransene har vært Gloria Vinsted. Denne gangen skulle det bli endringer fordi Gloria måtte kaste inn håndkledet etter oppvarmingen. En vond hamstring satte en stopper for parløpingen, noe som var en stor nedtur for oss begge. Nå måtte jeg greie meg på egenhånd. Men til tross for at jeg var på god vei inn i «bobla» på vei til start, la vi begge merke til et butikkvindu hvor det sto skrevet: "Don't let the wind blow your mind". Det skulle bli mantraet mitt i dette løpet.

Jeg vet ikke om det er flere som har det som meg, men alvoret har lett for å legge seg som et teppe over "topplokket". De velkjente sommerfuglene samler seg i store svermer og gjør at jeg må ta noen dype magedrag for å slippe noen av dem ut. Jeg måtte også minne meg selv om at dette egentlig bare skal være gøy. Det står ikke om livet i dette løpet heller.....

I startpulje <1.30, den første puljen etter eliten, var det rom for å fortsette oppvarmingen frem til 10-15 min før start. Vi var som en flokk reinsdyr i innhegning, løp rundt og rundt, rundt og rundt, med kun ett mål for øyet: Å holde blodomløpet igang og musklene varme. Så en noe dempet klapping under annonsering av eliteløperne, dansk nasjonalsang og PANG - startskuddet går og 25.000 par joggesko begynner å røre på seg. ENDELIG er vi gang. Første målsetning er som alltid å finne flyten, ikke la seg stresse. Jeg hadde bestemt meg for ikke å bli stresset om klokka skulle vise nærmere 4-blank de første 5-7 km, på grunn av motvinden. En titt på klokka viser at jeg har funnet riktig fart. Jeg søker bevisst etter gode grupper, legger meg i midten i le for motvinden og lar meg inspirere av den gode stemningen langs løypa. Kroppen spiller på lag. Splittidene på 5 km og 10 km gjenspeiler muligens motvinden: 19.42 og 19.46 (3:56 og 3:57 min/km). Medvinden de neste 15 og 20 km ga splittider på: 19.43 og 19.37 (3:56 og 3:55 min/km). Siste km på 3.47 ga et nytt løp med negativ splitt, noe som jeg syns er stas og et sluttresultat på 1.22.56. Målet var nådd. Faktisk min tredje beste halvmaraton, bare 2.37 bak persen på 1.20.19 fra Haag i 2012

Det var mange som løp fort i København denne vindfulle dagen (ny verdensrekord; 58.01 Geoffrey Kipsang Kamworor, KEN), og jeg anbefaler leserne å lytte på Podcasten til Breaking Marathon Limits med Jann og Kristian. Den inneholder intervjuer med både svært raske, raske og ikke fullt så raske løpere.

I målområdet treffer jeg på andre norske løpere, noen like fornøyde som meg, andre litt mindre fornøyde. Men det som er så vidunderlig flott er at alle, uansett hvordan det har gått, har evnen til å løfte blikket og sette seg nye mål.

Tilbake på hotellet, mens endorfinene ennå sirkulerer rundt i kroppen, er det tid for å laste ned økta på Strava og analysere løpet. Kunne jeg ha gjort noe annerledes, turt å satse tøffere, eller er svaret at dette var et perfekt løp? Jeg har noen tanker om svaret... Når jeg først nevner Strava, er jeg evig takknemlig for følgerne som gir så utrolig hyggelig tilbakemelding. Det gir meg en skikkelig boost, så tusen hjertelig takk.

Det er ikke så lenge jeg kan suge på denne karamellen. Fokus flyttes og det er Valencia maraton som gjelder, samt å holde seg frisk og skadefri. Jeg begynner på en moderert uke 5/15 i maratontreningen, fortsetter med A og B-uker, og vurderer løpende hvilke tog jeg skal hoppe på i disse 10 ukene. Det viktigste for meg er å ta hensyn til det jeg har i skadesekken.

Og forresten; Nok engang er jeg så heldig å få anledning til å være med på treningsleir, som oppladning til Valencia, og det gleder jeg meg skikkelig til.

«Don´t let the mind blow your mind

Nina Wavik Ytterstad

Race report: London Marathon 2019 | Kathrine Kvernmo

Klokken 05.30 ringte vekkeklokka på mobilen. Jeg lente meg over Kristian for å trekke gardinene til side. Regn og vind. Det var da en gang yr.no ikke hadde faila. Jeg la meg tilbake under dyna: “Det her gidder jeg ikke, jeg hater England”. Ved frokostbordet 30 minutter senere tok jeg til fornuft. Vi hadde jo tross alt brukt en hel månedslønn på å få startplass i dette løpet. Frokosten som for øvrig bestod av to ristede loffskiver med honning, 0,3 liter pepsi max og tre slurker kaffe, smakte ikke noe særlig. Men det fikk holde. Jeg rakk akkurat å pusse tenna før bussen som skulle frakte oss til startområdet tok løs fra hotellet.

Race report: London Marathon 2019 | Kathrine Kvernmo

Klokken 05.30 ringte vekkeklokka på mobilen. Jeg lente meg over Kristian for å trekke gardinene til side. Regn og vind. Det var da en gang yr.no ikke hadde faila. Jeg la meg tilbake under dyna: “Det her gidder jeg ikke, jeg hater England”. Ved frokostbordet 30 minutter senere tok jeg til fornuft. Vi hadde jo tross alt brukt en hel månedslønn på å få startplass i dette løpet. Frokosten som for øvrig bestod av to ristede loffskiver med honning, 0,3 liter pepsi max og tre slurker kaffe, smakte ikke noe særlig. Men det fikk holde. Jeg rakk akkurat å pusse tenna før bussen som skulle frakte oss til startområdet tok løs fra hotellet.

Race report: London Marathon 2019 | Kathrine Kvernmo

Klokken 05.30 ringte vekkeklokka på mobilen. Jeg lente meg over Kristian for å trekke gardinene til side. Regn og vind. Det var da en gang yr.no ikke hadde faila. Jeg la meg tilbake under dyna: “Det her gidder jeg ikke, jeg hater England”. Ved frokostbordet 30 minutter senere tok jeg til fornuft. Vi hadde jo tross alt brukt en hel månedslønn på å få startplass i dette løpet. Frokosten som for øvrig bestod av to ristede loffskiver med honning, 0,3 liter pepsi max og tre slurker kaffe, smakte ikke noe særlig. Men det fikk holde. Jeg rakk akkurat å pusse tenna før bussen som skulle frakte oss til startområdet tok løs fra hotellet.

Race report: Paris Marathon 2019 | Simen Næss Berge

Rett etter fullført halvmaratonløp i Barcelona (Race report) skiftet jeg fokus til Paris Marathon. 1:10:33 var ikke like fort som jeg drømte om da jeg meldte meg på, men det var fort nok til at jeg tenkte at det skulle være et greit utgangspunkt for å perse i Paris. Noe mer eksakt mål enn pers ville jeg ikke sette meg så tidlig. Hele fjoråret hadde jeg 2:29:59 i tankene. Nå ville jeg heller bare trene for pers og se hvor det ville føre meg.

Race report: Paris Marathon 2019 | Simen Næss Berge

Rett etter fullført halvmaratonløp i Barcelona (Race report) skiftet jeg fokus til Paris Marathon. 1:10:33 var ikke like fort som jeg drømte om da jeg meldte meg på, men det var fort nok til at jeg tenkte at det skulle være et greit utgangspunkt for å perse i Paris. Noe mer eksakt mål enn pers ville jeg ikke sette meg så tidlig. Hele fjoråret hadde jeg 2:29:59 i tankene. Nå ville jeg heller bare trene for pers og se hvor det ville føre meg.

Race report: Paris Marathon 2019 | Simen Næss Berge

Rett etter fullført halvmaratonløp i Barcelona (Race report) skiftet jeg fokus til Paris Marathon. 1:10:33 var ikke like fort som jeg drømte om da jeg meldte meg på, men det var fort nok til at jeg tenkte at det skulle være et greit utgangspunkt for å perse i Paris. Noe mer eksakt mål enn pers ville jeg ikke sette meg så tidlig. Hele fjoråret hadde jeg 2:29:59 i tankene. Nå ville jeg heller bare trene for pers og se hvor det ville føre meg.

Fra lystbetont mosjonist til dedikert supermosjonist

Mannen som hovedsakelig styrer og designer Breaking Marathon Limits i sosiale medier, Fredrik Hasseleid, er ikke introdusert i våre kanaler. Det er på høy tid. Fredrik har løpt i noen år, og treningen har generelt vært lystbetont og impulsiv, med fokus på behagelige økter uten tids- og resultatpress. Da dette prosjektet ble introdusert som Breaking2:30, ble Fredrik selv inspirert til å pushe sine egne grenser og ta ut sitt potensiale. I skrivende stund er han en målbevisst, systematisk og dedikert løper som ønsker å ”bryte grenser på maraton”.

Fra lystbetont mosjonist til dedikert supermosjonist

Mannen som hovedsakelig styrer og designer Breaking Marathon Limits i sosiale medier, Fredrik Hasseleid, er ikke introdusert i våre kanaler. Det er på høy tid. Fredrik har løpt i noen år, og treningen har generelt vært lystbetont og impulsiv, med fokus på behagelige økter uten tids- og resultatpress. Da dette prosjektet ble introdusert som Breaking2:30, ble Fredrik selv inspirert til å pushe sine egne grenser og ta ut sitt potensiale. I skrivende stund er han en målbevisst, systematisk og dedikert løper som ønsker å ”bryte grenser på maraton”.

Fra lystbetont mosjonist til dedikert supermosjonist

Mannen som hovedsakelig styrer og designer Breaking Marathon Limits i sosiale medier, Fredrik Hasseleid, er ikke introdusert i våre kanaler. Det er på høy tid. Fredrik har løpt i noen år, og treningen har generelt vært lystbetont og impulsiv, med fokus på behagelige økter uten tids- og resultatpress. Da dette prosjektet ble introdusert som Breaking2:30, ble Fredrik selv inspirert til å pushe sine egne grenser og ta ut sitt potensiale. I skrivende stund er han en målbevisst, systematisk og dedikert løper som ønsker å ”bryte grenser på maraton”.

Race Report: Rotterdam Marathon | Andreas Grøgaard

Det er ikke mye å skrive hjem om fra Rotterdam Marathon. Målet var 2 timer og 25 minutter. Øktene i forkant ga indikasjoner på at det var realistisk. På startstreken hadde jeg fremdeles oppriktig tro på at det var mulig. Jeg så frem til å løpe 3:25 min/km i 42,195 kilometer. Det ville koste, men jeg var forberedt på hvordan jeg skulle håndtere ubehaget. Motoren var godt trimmet de siste månedene. Jeg gledet meg til å kjøre i konkurransefart.

Race Report: Rotterdam Marathon | Andreas Grøgaard

Det er ikke mye å skrive hjem om fra Rotterdam Marathon. Målet var 2 timer og 25 minutter. Øktene i forkant ga indikasjoner på at det var realistisk. På startstreken hadde jeg fremdeles oppriktig tro på at det var mulig. Jeg så frem til å løpe 3:25 min/km i 42,195 kilometer. Det ville koste, men jeg var forberedt på hvordan jeg skulle håndtere ubehaget. Motoren var godt trimmet de siste månedene. Jeg gledet meg til å kjøre i konkurransefart.

Race Report: Rotterdam Marathon | Andreas Grøgaard

Det er ikke mye å skrive hjem om fra Rotterdam Marathon. Målet var 2 timer og 25 minutter. Øktene i forkant ga indikasjoner på at det var realistisk. På startstreken hadde jeg fremdeles oppriktig tro på at det var mulig. Jeg så frem til å løpe 3:25 min/km i 42,195 kilometer. Det ville koste, men jeg var forberedt på hvordan jeg skulle håndtere ubehaget. Motoren var godt trimmet de siste månedene. Jeg gledet meg til å kjøre i konkurransefart.

Race report: Frankfurt Marathon 2018 (Simen)

Hva skjedde egentlig i Frankfurt? Hvorfor stod jeg i det hele tatt på startstreken? Årets maratonmål var jo allerede nådd, da jeg løp 2:29:59 i Berlin. Var Frankfurt backup i tilfelle Berlin skulle gå dårlig eller hva var egentlig tanken bak å løpe to maratonløp på seks uker?

Race report: Frankfurt Marathon 2018 (Simen)

Hva skjedde egentlig i Frankfurt? Hvorfor stod jeg i det hele tatt på startstreken? Årets maratonmål var jo allerede nådd, da jeg løp 2:29:59 i Berlin. Var Frankfurt backup i tilfelle Berlin skulle gå dårlig eller hva var egentlig tanken bak å løpe to maratonløp på seks uker?

Race report: Frankfurt Marathon 2018 (Simen)

Hva skjedde egentlig i Frankfurt? Hvorfor stod jeg i det hele tatt på startstreken? Årets maratonmål var jo allerede nådd, da jeg løp 2:29:59 i Berlin. Var Frankfurt backup i tilfelle Berlin skulle gå dårlig eller hva var egentlig tanken bak å løpe to maratonløp på seks uker?

New York City Marathon 2018

Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.

New York City Marathon 2018

Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.

New York City Marathon 2018

Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.

Frankfurt Marathon 2018 - Forberedelser, utgangspunkt og gjennomføring

Denne rapporten tar for seg perioden fra Oslo Maraton 15.september til Frankfurt Marathon 28.oktober. Seks uker kan føles som en evighet om man er skadet og ønsker å løpe, eller om man er i toppform og ønsker å prestere i konkurranse. Skal man derimot rekke å restituere seg fra en maraton, bygge opp en ny formtopp, samt rekke én uke med tapering, er seks uker minimalt!

Frankfurt Marathon 2018 - Forberedelser, utgangspunkt og gjennomføring

Denne rapporten tar for seg perioden fra Oslo Maraton 15.september til Frankfurt Marathon 28.oktober. Seks uker kan føles som en evighet om man er skadet og ønsker å løpe, eller om man er i toppform og ønsker å prestere i konkurranse. Skal man derimot rekke å restituere seg fra en maraton, bygge opp en ny formtopp, samt rekke én uke med tapering, er seks uker minimalt!

Frankfurt Marathon 2018 - Forberedelser, utgangspunkt og gjennomføring

Denne rapporten tar for seg perioden fra Oslo Maraton 15.september til Frankfurt Marathon 28.oktober. Seks uker kan føles som en evighet om man er skadet og ønsker å løpe, eller om man er i toppform og ønsker å prestere i konkurranse. Skal man derimot rekke å restituere seg fra en maraton, bygge opp en ny formtopp, samt rekke én uke med tapering, er seks uker minimalt!

En annerledes løpsrapport, Berlin maraton 2018, Erlend

Javel. Jeg sitter her en fredagskveld med rødvinsglasset ved siden av meg. Jeg skal liksom skrive en løpsrapport om løpet jeg gjorde i Berlin for fem dager siden, men som jeg aller mest har lyst til å glemme. Som jeg i stor grad har glemt.

En annerledes løpsrapport, Berlin maraton 2018, Erlend

Javel. Jeg sitter her en fredagskveld med rødvinsglasset ved siden av meg. Jeg skal liksom skrive en løpsrapport om løpet jeg gjorde i Berlin for fem dager siden, men som jeg aller mest har lyst til å glemme. Som jeg i stor grad har glemt.

En annerledes løpsrapport, Berlin maraton 2018, Erlend

Javel. Jeg sitter her en fredagskveld med rødvinsglasset ved siden av meg. Jeg skal liksom skrive en løpsrapport om løpet jeg gjorde i Berlin for fem dager siden, men som jeg aller mest har lyst til å glemme. Som jeg i stor grad har glemt.

Berlin Marathon - 72 sekunder på feil side av suksess (Olger)

Jeg ligger våken i hotellsengen med øynene lukket. Den ene øreproppen min har falt ut av øret, men det gjør ingenting. Det er helt stille utenfor vinduet mitt i Berlin. Jeg har våknet uten at vekkerklokken har ringt og jeg får ikke til å sovne igjen

Berlin Marathon - 72 sekunder på feil side av suksess (Olger)

Jeg ligger våken i hotellsengen med øynene lukket. Den ene øreproppen min har falt ut av øret, men det gjør ingenting. Det er helt stille utenfor vinduet mitt i Berlin. Jeg har våknet uten at vekkerklokken har ringt og jeg får ikke til å sovne igjen

Berlin Marathon - 72 sekunder på feil side av suksess (Olger)

Jeg ligger våken i hotellsengen med øynene lukket. Den ene øreproppen min har falt ut av øret, men det gjør ingenting. Det er helt stille utenfor vinduet mitt i Berlin. Jeg har våknet uten at vekkerklokken har ringt og jeg får ikke til å sovne igjen