This article does not present any conclusion on how to run a 2:23 marathon. Neither is the training conducted completely in accordance with the original plan. However, the following paragraphs present what has been done in what Kristian describes as “a last attempt to run 2:19”.
This article does not present any conclusion on how to run a 2:23 marathon. Neither is the training conducted completely in accordance with the original plan. However, the following paragraphs present what has been done in what Kristian describes as “a last attempt to run 2:19”.
This article does not present any conclusion on how to run a 2:23 marathon. Neither is the training conducted completely in accordance with the original plan. However, the following paragraphs present what has been done in what Kristian describes as “a last attempt to run 2:19”.
This article does not present any conclusion on how to run a 2:23 marathon. Neither is the training conducted completely in accordance with the original plan. However, the following paragraphs present what has been done in what Kristian describes as “a last attempt to run 2:19”.
Kristian Ulriksen’s training the last four months leading in to Hamburg Marathon 2022
Designed and executed by Kristian Ulriksen. Written by Andreas Grøgaard.
This article does not present any conclusion on how to run a 2:23 marathon. Neither is the training conducted completely in accordance with the original plan. However, the following paragraphs present what has been done in what Kristian describes as “a last attempt to run 2:19”.
The program is accommodated Ulriksen’s training background, his characteristics as an athlete, as well as his everyday life. An athlete with other capabilities would not necessarily respond equally to the training and achieve similar results. Nevertheless, there are several indications that the general principles of intensity control, prioritizing quality sessions and long runs, including elements of high speed/strides, and giving concern for recovery and rest, will be fairly generalizable. At the same time, the importance of individual adjustments should not be underestimated.
Ulriksen presents GPS measurements with regards to distance, speed at intervals (the main part of the session), average speed of the sessions in total, as well as measurements of lactate and heart rate in a number of quality sessions. On Strava he also describes details such as shoe choices, energy intake, subjective experience of the sessions, and other elements associated with the training. There is a Norwegian saying stating that children and drunk people will give you the truth. That statement can also apply to Ulriksen: https://www.strava.com/athletes/2578098
As a public figure, Kristian also has been honest and open about his routines, whereabouts, and everyday life in various media channels: Strava, Clubhouse, Breaking Marathon Limits, and “I det lange løp” (Norwegian Podcast: “In the long run”). Thus, he has experienced, relatively speaking, distinctive pressure and expectations associated with the final result. Nevertheless, he places the greatest pressure on himself.
Kristian Ulriksen went through a comprehensive operation to Haglund’s deformity, in April 2020. After a summer of limited physical activity, his BMI was higher than his speed at threshold. In August the same year, Kristian ran a 5-kilometer race in 18.05. That equals to 3:37 min/km. To break the 2:20-barrier in a marathon, you will have to run 18 seconds faster per kilometer, eight times that distance. A year and a half of pandemic might feel like an eternity. However, in order to achieve the wanted progress, this period is considered very limited. The goal seemed like a dream. It was completely unrealistic at the time – not to mention within 18 months.
However, Kristian had surpassed himself earlier, running 2:21:36 in the Berlin Marathon, 29 September 2019. This performance scores 976 points in the World Athletics scoring tables, and differs distinctly from Ulriksen’s personal records in the shorter distances. His level in the distances from 3000 meters to the half marathon is ranked fairly evenly in the 822-860 points range. This represents a performance level corresponding to a marathon time from 2:30:35-2:27:19 (average speed of 3:34-3:29 min/km).
One should necessarily take such comparisons with a grain of salt. However, the difference in performance level is considered that significant and remarkable, it would be a negligence not to mention. There are no doubts about Kristian being uniquely suited for the marathon distance. This includes what kind of training he responds to and what results he achieves in competitions. Marathon is not science – it is an art.
”Marathon is not science – it is an art”
The cornerstone of this training philosophy is continuity. Fitness is temporary, and the body constantly has to be exposed to stress and exercise (in a sensible balance with rest/recovery) to achieve progress. You are also dependent on a certain training volume – both in terms of kilometers in total, and in terms of kilometers with +/- competitive intensity/speed. The marathon distance sets requirements for a number of characteristics, such as threshold speed, muscular endurance, VO2 max, speed resources, technique, metabolism, etc. In a basic training phase, an athlete will often seek to develop these characteristics simultaneously. However, in the marathon-specific period (or in a pre-competition period in general), it is considered vital to focus on specificity. In practice, this means that the focus is at getting maximum quality in those sessions that are similar to the competition. With 42,195 kilometers as the competition distance, it is assumed that the proportion of kilometers with competitive intensity/speed should be significantly greater than for track races and shorter road races. Furthermore, this restricts the number of quality sessions per week. Therefore, Ulriksen arranged the training weeks around two or three relatively demanding training sessions. Demanding in this context is defined by relatively high intensity (heart rate zone 3 +) and/or relatively long distance (20 kilometers +).
Worth noticing:
• 137,87 kilometers on average, of which 43,1 kilometers with quality – defined as competitive speed/intensity (faster than 4:00 min/km). The proportion of running with a fairly high intensity thus constitutes 31,2 % of the total training load.
• Two competitions in week 1 and week 2, respectively 5 kilometers in 14.56 and 10 kilometers in 32.21. The 5 kilometer race was a new PB, while the 10 kilometer race was a huge disappointment, in which Kristian fell over during the race. The training indicated that he should be able to match his PB.
Worth noticing:
• 139,4 kilometers on average, of which 58,0 kilometers with quality ¬ defined as competitive speed/intensity (faster than 4:00 min/km). The proportion of running with a fairly high intensity thus constitutes 41,6 % of the total training load (a significant increase from 31,2 % in the previous training phase).
• No competitions.
”Set yourself a goal for life, and you are lost”
- Egil Drillo Olsen (former Norwegian football coach)
This is not a terminal point for Ulriksen’s dream of running a 2:19 marathon. The dream lives on towards the Berlin Marathon, 25 September 2022. He acknowledges Albert Einstein’s teaching: “Insanity is doing the same thing over and over again and expecting a different result”. As an experienced poker player, Kristian is not afraid to go all in, but this time with better cards at hand. In line with this, the potential gain will also increase.
After Hamburg Marathon, status quo is in Kristian’s own, brutally honest words:
“Went for a walk. Affected, but mostly tender. Probably achieved my potential. Fitness and threshold are good. The weight is actually also good. But once again, I’m not even close to being prepared for the distance. It’s sad I was prepared for 35km, max”.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Langtidsplanen min går ikke lenger enn 5-6 mnd. frem i tid. Blir ikke målet nådd, må jeg ta en fot i bakken og være ærlig overfor meg selv om kroppen orker/tåler ny satsing det neste halvåret.
Jeg må innrømme at jeg er en "The same procedure as last year"-type, noe som betyr at jeg har vanskelig for å endre på treningsprogrammet jeg har brukt frem mot alle mine maratonløp. Men denne gangen skal jeg prøve meg på noen små justeringer som jeg skal forklare etterhvert.
Når beslutning for tid og sted for løpet er tatt regner jeg meg 15 uker tilbake + 3 ukers intro.uker= 18 uker. Da noteres "oppstart maratontrening" i kalenderen. På den måten starter jeg, ikke bare fysisk men også mentalt, på ferden inn i maratonboblen. Det er ingen snarvei til en god maratonopplevelse, så her gjelder det å ta tiden til hjelp. "Rom ble ikke bygd på en dag", sies det. Den største faren jeg ser for en nyfrelst maratonløper, er å bli for ivrig og utålmodig på veien mot målet. Jeg har selv vært en av disse.
Som jeg skriver innledningsvis, følger jeg treningsprogrammet (Marius Bakken) forholdsvis slavisk. De såkalte nøkkeløktene har hovedfokus. Det er de maratonspesifikke intervallene i konkurransefart eller de av progressiv art. Til forskjell fra tendensen jeg har merket meg hos mange løpere, hvor siste del av langturen går i konkurransefart, følger jeg rådene fra Ingrid Kristiansen og lar langturene og de øvrige turene gå i rolig tempo. Alderen har gjort meg mer skadeutsatt, og også litt klokere.
Selv om jeg de siste par årene har blitt digital og logger all trening på Strava, liker jeg å bla i de gamle notatene mine for å sammenligne øktene. Det interessante er at jeg gjennom notatene vet når jeg kan forvente å være sliten og kanskje til og med vite når småvondtene kommer. Det bidrar til at jeg det siste året har blitt litt flinkere til å lytte til kroppen og gjøre nødvendige justeringer. Det handler om å være i forkant, og i alle fall ikke vente for lenge med å oppsøke profesjonell hjelp før vondtene endrer karakter til å bli til skader. Selv har jeg etablert kontakt med et par terapeuter, en fysioterapeut og en naprapat. De utfyller mine behov i treningen frem mot et maraton.
I skrivende stund er ikke hele langtidsplanen min i boks, men ett avvik i oppkjøringen jeg kan avsløre er å innføre A og B-uker, også det etter tips fra Ingrid Kristiansen. Dvs to A-uker med doble økter og en B-uke med enkle økter. Målet er å redusere faren for skader. Hvis jeg skal være ærlig, vil dette være en stor utfordring for meg. Følgere på Strava får herved en oppgave å stramme meg opp hvis jeg glemmer meg.
Tilslutt har jeg lyst til å rette fokus på balansen mellom trening, arbeidsliv, familieliv og hvile. Døgnet består av 24t for alle, verken mer eller mindre. Dersom man skal få fullt utbytte av intervallene må man ha overskudd til å yte maks. For min del handler det om å få nok god søvn og spise godt. Da får jeg tåle at noen festtog går uten meg på perrongen. Og for dere som er småbarnsforeldre, er dette desto mer viktig.
Når det kommer til alkoholinntak, har jeg under èn oppkjøring, prøvd meg på totalavhold, uten at jeg kan si det ga merkbart positivt utslag på resultatet. Allikevel mener jeg det er lurt med et moderat forbruk frem mot målet.
Mvh, Nina
Presentasjon av Erlend Aano
Presentasjon av Erlend Aano
Presentasjon av Erlend Aano
Presentasjon av Erlend Aano
Målet for 2019 er som i fjor, maraton under 2:30. Sub 2:30 er for meg en nesten magisk grense, som jeg tenker at jeg kan være stolt av resten av livet om jeg klarer. Men klarer jeg det i år skjer vel det som alltid skjer, da blir det sub 2:25 året etter. Som et delmål går jeg for en stor personlig rekord på halvmaraton i Barcelona 10.02.
Lenge siden jeg har trent så lite som nå, og aldri trent så hardt. Jeg responderer bra på dette opplegget, og øktene viser at jeg nok aldri har vært bedre på denne tiden av året. Jeg er enormt optimist og tenker at målet er definitivt innen rekkevidde.
Det blir sent på høsten men ikke helt sikkert hvor enda. Jeg løper NM maraton på hjemmebane i slutten av august, så det bør være noen gode uker etter det. Frankfurt, Amsterdam, Valencia er alle aktuelle.
Min bakgrunn som løper er en dødelig hard Oslo halvmaraton i 2008 etter nachspiel natten før og 8 år på sofaen. Det gikk dårlig, så tenkte jeg måtte skjerpe meg. Det gjorde jeg.
Har løpt 14 maraton. Debuterte i Oslo i 2009.
2009: 3:27 (Oslo)
2010: 3:04 (Berlin)
2011: 3:06 (Frankfurt)
2012: 2:57 (Oslo)
2013: 3:13 (Stavanger)
2014: 2:48 (Amsterdam)
2015: 2:48 (1 sek pers, Bergen)
2015: 2:44 (Oslo)
2016: 2:35 (Rotterdam)
2016: 2:38 (Oslo)
2017: 2:34 (Barcelona)
2017: 2:37 (Stavanger)
2018: 2:35 (Rotterdam)
2018: 2:39 (Berlin)
Maratondistansen er magisk. Det er langdrygt, ingen pause, det er den ultimate styrkeprøven, fysisk og mentalt. Den tester hele kroppen, og vi får virkelig vise hva vi er lagd av. De gangene det har gått bra, og jeg har fått til gode løp, (ca 3 av 14 ganger) er de siste vonde 5 km fantastiske. Det tok ikke lang tid etter min første maraton, at jeg tenkte, dette er noe for meg.
Hurtig langtur når det flyter godt. Gjerne alene, når kroppen er sliten og det blir en intern kamp mellom kropp og hjerne, og jeg presser på og føler meg sterk. Det er også den økten som ligner mest på maratonløpet og det er nok derfor jeg liker den best.
Før 2018 ville jeg sagt seig og sta når det drar seg til. Nå er jeg ikke så sikker lenger. En styrke er min motivasjon, min evne til å få til den treningen som skal til i et travelt liv, og til å komme meg ut og gjennomføre, når jeg ofte er helt gåen før økta har startet. Det er som å skru på en bryter og ofte går det bra. Jeg har gjennomføringsevne og gir meg ikke lett.
Før 2018 ville jeg sagt treig. Nå er jeg ikke så sikker på det heller lenger. For treig er jeg fortsatt, men bedre har det blitt. Veldig glad i god mat, vin, sjokolade og popcorn. Alt for svak. Styrketreningen begynner veldig snart.
Målrettet, motivert, smågal.
Presentasjon av Martin Kjäll-Ohlsson
Presentasjon av Martin Kjäll-Ohlsson
Presentasjon av Martin Kjäll-Ohlsson
Presentasjon av Martin Kjäll-Ohlsson
1) Alder: 40 år (født 12. juni 1978)
2) Klubb: SK Vidar / Hälle IF (Sverige)
3) Bosted: Vinderen, Oslo
4) Yrke/Studie: Marketing and Business Development Manager, ABB / Sivilingeniør i industriell økonomi
5) Sivilstatus: Gift og en sønn på snart 2 år.
Det er to mål: under 2:25 på maraton og så langt som mulig under 32 min på 10km. Målet på maraton skyldes at jeg har ett snitt på 2:28:08 på alle mine 22 fullførte maratonløp, og jeg har ikke lyst å ødelegge snittet for mye. I SK Vidar er jeg vel nr 5 eller 6 på maraton for tiden, så jeg må holde koken for å ikke falle alt for langt ned på den listen. Da snakker vi altså om nå og ikke om listen for alle tider, for der er jeg nok allerede på side 2.
I februar i år løp jeg på 2:28 med langt dårligere grunnlag og meget kort spesifikk forberedelse. På den negative siden er jeg ett år eldre neste år, men treningsgrunnlaget er bedre enn i fjor på samme tid, så jeg vil påstå at jeg ligger godt an. Jeg har også en sønn som stadig sover bedre, noe som gir positivt bidrag til min egen søvn. Selv om jeg er et godt stykke bak mine egne personlige rekorder, har jeg fått en ny giv og har stor glede med løpingen noe som har begynt å smitte over på høyere fart enkelte dager.
Berlin maraton i september, et løp jeg aldri har deltatt i tidligere.
Startet med Follotrimmen i starten av 90-tallet da jeg gikk på ungdomsskolen i Drøbak. Så ballet det på seg, og jeg kom med i et fantastisk treningsmiljø i Ås IL ledet av Henrik Solbu. Jeg løp under 9min på 3000m som 17-åring, noe som er ganske ordinært, men jeg var fornøyd selv. Jeg var videre med på noen UM og jr-NM, men uten at noen ble særlig skremt av mine resultater. Så løp jeg litt som utvekslingselev i USA og som student i Trondheim, og løpsresultatene holdt seg på det jevne. Det beste var nok 31:33 på 10km. Etter studiene oppdaget jeg terskeltrening, og sammen med bedre struktur og søvn resulterte det i 1:08:45 på halvmaraton i 2004. De videre årene fikk jeg med meg noen baneløp og de beste tidene var 14:41,99 på 5000m og henholdsvis 30:47 og 30:50 på 10km og 10000m. I 2006 gjorde jeg min første skikkelige forberedelse til maraton, og det ble 2:23 i første forsøk. Året etter løp jeg på 2:21, og da tenkte jeg at nå må jeg gjøre en slags satsning. Kort fortalt løp jeg da alt for mye relativt til hva som (for meg) var mulig å absorbere, og det er en nyttig lærdom som jeg kan komme tilbake til.
Personlig rekord: 2:21:45. 22 fullførte maratonløp. Snitt: 2:28:08 med alle inkludert, eller 2:26:54 på de 18 som jeg selv definerer som konkurranseløp. Jeg har vunnet Oslo, Midnight Sun og Mauritius Maraton og så har jeg 5 medaljer i NM hvorav ett gull.
1500m er den flotteste løpsøvelsen og den med mest prestisje, og jeg skulle gjerne vært mellomdistanseløper. Dessverre er jeg for treig og har dessuten tatt for dårlig vare på de få fartsressursene jeg har, så det var aldri realistisk. Da jeg prøvde meg på maraton for første gang så gikk det relativt sett mye bedre enn på kortere distanser, så da har jeg fortsatt med det. Det er noe med den utfordrende lengden samtidig som man ikke kan gi slipp på fartselementet helt. Noe lenger distanse enn maraton er ikke aktuelt.
5x3000m i maratonfart.
God løpsøkonomi og svært tålmodig.
For lite endringsvillig, men det har blitt bedre med alderen. Noen vil sikkert også hevde at bevegeligheten min ikke er i verdensklasse.
Ydmyk, positiv og utholdende.
Presentasjon av Nina Wavik Ytterstad
Presentasjon av Nina Wavik Ytterstad
Presentasjon av Nina Wavik Ytterstad
Presentasjon av Nina Wavik Ytterstad
Maraton 2.53. Halvmaraton: 1.23. Ønsker å ta tilbake den norske klasserekorden, og kanskje snuse på 2.52-tallet.
Jeg har hatt en fin senhøst med hvile etter Chicago maraton og Hytteplanmila i oktober. Har brukt tiden godt til å bygge meg opp til en brukbar mengde og skal fortsette med det frem til siste uken i desember. Da rettes fokus mot vårens mål.
Første mulighet for å nå halvmaratonmålet blir i Berlin 7. april. Deretter blir det maraton i slutten av april, antagelig Hamburg. Der har jeg løpt en gang før, og da med en god opplevelse.
Jeg begynte å løpe i en alder av 38 år etter å ha lagt håndballen på hylla. Egentlig likte jeg bare å løpe med ball, og ikke mer enn det som var strengt tatt nødvendig for å bli varm nok før kampen. Men så ble jeg fanget av Birkebeinerarrangementene. Langrenn, sykkel og løping ga mulighet til å holde seg i form hele året. Ble med i løpegruppa til Løpelabbet i Pilestredet og fikk mulighet til å være en del av testpanelet for joggesko. Etter hvert ble det løping som trigget meg mest. Så ble det innmelding i SK Vidar, Holmenkollstafetten og NM-deltagelse på forskjellige distanser.
I 2009 debuterte jeg på maratondistansen, NM i Tromsø, Midnight Sun Marathon. Det endte med bronse og 2.57 som sluttid. Da var det gjort. Siden har det blitt 18 maraton rundt omkring i verden. I 2015 ble jeg medlem av The World Marathon Majors. Da hadde jeg deltatt i New York, Boston, Chicago, London, Tokyo og Berlin. Maratonpersen er fra Frankfurt i 2012 og lyder på 2.51.04.
Enkelt og greit fordi kroppen min ikke er skapt for lengere løp. Jeg har prøvd meg tre ganger på det fantastiske Rallarvegsløpet, og alle gangene har kroppen kollapset etter ca 3,5 t. Og da er det ikke noe gøy lenger, men jeg har kommet meg i mål og fortsatt dagen etter. Det er noe med ernæringsnøkkelen jeg ikke har klart å finne ut av. Vi får se om det går an å gjøre noe med det etter hvert.
Jeg er fan av maratonprogrammet til Marius Bakken, og har brukt det til oppkjøring for alle mine løp. Jeg liker variasjonen på intervalløktene som programmet legger opp til, og særlig de progressive øktene . F.eks. 4x9 min. som fordeler seg med 3 min. i sone 2, 3 min. i sone 3 og 3 min. i sone 4. 2 min. pause. 45/15-økter er også en av favorittene.
Det tror jeg må være stayerevnen, og evnen til å "skvise" ut de siste kreftene. I oppkjøringsperioden har jeg testløp på 5, 10 og halvmaraton, som bidrar til å sette en realistisk målsetning for maratonløpet.
Jeg har ikke vært flink nok til å ta signalene fra kroppen. Jeg gjennomfører den økta som står på programmet selv om jeg får vondt eller har en dårlig dag. Det har jeg prøvd å gjøre noe med det siste året, og det vil også være mitt fokus inn i 2019. Jeg må tørre å hvile.
Sta, strukturert og dedikert.
Løping er gøy! I hvert fall når man har nok tid. Den siste måneden har det vært mye jobb og lite søvn, noe som har gått litt utover løpingen. Klimakset ble nådd forrige uke, men etter den sure svie kommer den søte kløe (eller noe sånt); nå er det juleferie! Her er treningsloggen fra uka som var etterfulgt av noen tanker om en av mine favoritt økter.
Løping er gøy! I hvert fall når man har nok tid. Den siste måneden har det vært mye jobb og lite søvn, noe som har gått litt utover løpingen. Klimakset ble nådd forrige uke, men etter den sure svie kommer den søte kløe (eller noe sånt); nå er det juleferie! Her er treningsloggen fra uka som var etterfulgt av noen tanker om en av mine favoritt økter.
Løping er gøy! I hvert fall når man har nok tid. Den siste måneden har det vært mye jobb og lite søvn, noe som har gått litt utover løpingen. Klimakset ble nådd forrige uke, men etter den sure svie kommer den søte kløe (eller noe sånt); nå er det juleferie! Her er treningsloggen fra uka som var etterfulgt av noen tanker om en av mine favoritt økter.
Løping er gøy! I hvert fall når man har nok tid. Den siste måneden har det vært mye jobb og lite søvn, noe som har gått litt utover løpingen. Klimakset ble nådd forrige uke, men etter den sure svie kommer den søte kløe (eller noe sånt); nå er det juleferie! Her er treningsloggen fra uka som var etterfulgt av noen tanker om en av mine favoritt økter.
Av: Olger Breivik Pedersen (STRAVA)
Løping er gøy! I hvert fall når man har nok tid. Den siste måneden har det vært mye jobb og lite søvn, noe som har gått litt utover løpingen. Klimakset ble nådd forrige uke, men etter den sure svie kommer den søte kløe (eller noe sånt); nå er det juleferie! Her er treningsloggen fra uka som var etterfulgt av noen tanker om en av mine favoritt økter.
Mandag
Økt 1: Restitusjon (sti og gress) Tid: 40:00. Distanse: 8 km. Pace: 5:00/km
Økt 2: Rolig + 4 stigningsløp Tid: 37:05 Distanse: 8.1 Pace: 4:35
Tirsdag:
Økt 1: Alternerende tempoøkt
34 min kontinuerlig med 2 min «på» og 2 min «av» + 1 min hurtig + 1min av (36 min totalt)
På-tempo: 18.4-18.5 km/t (10 km-intensitet)
Av-tempo: 16.7-8 km/t (maratonintensitet)
Tid: 1:15:09. Distanse: 19 km
Kommentar: En god dag på mølla! Har kjørt varianter av denne annenhver uke en stund. Sist gang gikk det tungt og økta ble avbrutt tidligere enn planlagt, men i dag gikk det lekende lett til tross for høyere tempo. Deilig!
Økt 2: Hvile
Onsdag
Økt 1: Moderat progresjonsøkt. Tid: 1:17:06. Distanse: 18.5 km.
9 km rolig (Tid: 40:17. Pace: 4:29) + 9 km moderat (Tid: 34:11. Pace ca. 3:55-3:40)
Kommentar: Bra bein. Liker å kjøre denne type økt «back-to-back» med kvalitetsøkter dersom jeg ikke føler meg helt kjørt. Tempo planlegges ikke i detalj. Planen er enkelt greit å løpe siste del «moderat», hva nå enn det måtte bety på akkurat den dagen.
Økt 2: Hvile
Torsdag:
Økt 1: Hvile
Økt 2: Hvile
Kommentar: Søvn og løping måtte vike for å få rodd i land siste del av årets skolearbeid. Da ting endelig var ferdig fristet øl på puben med gjengen mer enn å legge ut på løpetur i halvsøvne. Her har dere en av grunnene til at jeg aldri planlegger hviledager. Hviledager skjer av seg selv når kroppen eller livet sier fra at det behøves.
Fredag
Økt 1: 6x3 min i 3-5 km-intensitet (2 min joggepause). Tempo: 19 km/t
Tid total: 1:12:30. Distanse total: 17 km
Kommentar: Treningsplanen sa 6 til 8 repetisjoner. Gav meg på «minstekravet» mens leken var god og ting fortsatt var udramatisk. Litt for lite er stadig bedre enn litt for mye. Gikk egentlig veldig bra, men generelt sliten av uka som har vært.
Økt 2: Restitusjon (gress) Tid: 35:09. Distanse: 6.4 km. Pace: 5:29/km
Lørdag
Økt 1: Rolig. Tid: 47:55. Distanse: 10 km. Pace: 4:47/km
Økt 2: Julegaveshopping …
Kommentar: Økt 2 ble droppet. Dørstokkmila ble for lang. Elendig vær, sår hals, vondt fot, lang dag med julegavehandling og en småfuktig fredagskveld… altfor mange unnskyldninger. Svakt!
Søndag
Økt 1: Hurtig/moderat langtur. Tid: 1:55:11. Distanse: 30 km. Pace: 3:50/km i snitt
Kommentar: Tungt å komme seg ut. Sår hals og tom for energi, men ble en fin økt.
Økt 2: Restitusjon/shake-out Tid: 36:53. Distanse: 7.1 km. Pace: 5:11/km
Totalt:
Tid: 8 timer og 56 minutter. Distanse: 124.1. km
Som nevnt i forrige ukes rapport, forsøker jeg å verne om 4 av ukas økter; kvalitetsøktene, den halvlange midtukers økta, og helgas langtur. Alle disse ble gjennomført på en god måte, men resten av uka ble litt halvveis på grunn av «utenomsportslige aktiviteter». Alt i alt en god uke.
Tenkte jeg skulle nevne noen av de øktene som ligger mest laglig til i arsenalet mitt i ukene som kommer. Jeg er ingen vitenskapsmann, og i hvert fall ikke innen idrettsvitenskap, så dette er bare ukvalifisert synsing og egne oppfatninger basert på egen erfaring, anekdotiske bevis og hissig bruk av søkemotoren Google.
Første økt ut er det jeg kaller «alternerende tempoøkter». På nett og i litteraturen kalles de gjerne alternations, wave-tempo, lactate dynamics, bounce-intervals osv. Noen vil sikkert kalle det fartlek også, men denne økten skal kjøres strukturert. Uansett, kjært barn har mange navn og dette er et av mine aller kjæreste. Helt enkelt sagt er det en type «terskeløkt» som har til hensikt å lære kroppen å kvitte seg med eller bruke laktat mer effektivt, mer eller mindre slik som alle andre «terskeløkter». Forskjellen er at i stedet for å løpe på én bestemt intensitet hele økta (f.eks. «terskelfart»), så veksler man mellom arbeidsperioder med intensitet rett over antatt melkesyreterskel og hvileperioder rett under antatt melkesyreterskel. Ved å holde relativt høy intensitet i hvileperiodene lærer man kroppen å kvitte seg med laktat samtidig som den må jobbe relativt hardt, sies det. Funker det? Vanskelig å si (er som sagt ingen vitenskapsmann), og i fare for å ro min egen båt ut på farlig farvann skal jeg unngå å komme med altfor mange påstander rundt de fysiologiske effektene fra en slik økt. Det er uansett en type økt som kan bidra til fremgang dersom du aldri har kjørt de før. Ny stimuli er «alltid» bra.
Jeg bruker VDOT-tabellen til Jack Daniels som veiledning for tempostyring og sikter på å veksle mellom 4-5% over og under det han kaller T-pace (som tilsvarer konkurransefart for konkurranser på omtrent 60 til 75 minutter) slik jeg ender opp med å snitte T-pace. For meg betyr dette at periodene med høy intensitet blir rundt 10 km-intensitet og «hvileperiodene» rundt maratonintensitet. Nå som det meste av kvalitetsøkter kjøres på mølla er øktene mine tidsbaserte med tempoendring hvert andre til fjerde minutt, men man kan så klart kjøre distansebaserte intervaller om man vil. Jeg kjører aldri identiske økter to ganger på rad, så det blir gjerne 2 minutter på/av en gang og 3 minutter på/av den neste osv.
Hvordan legge opp progresjonen av disse øktene? Om man ikke er vant med flytpauser tenker jeg det kan være smart å starte med lengre hvileperioder enn høyintensitetsperioder (f.eks. 2 min på, 3-4 min av). Så snart du er der du kan løpe like lenge «på» som «av» kan det være smart å øke enten «av» eller «på»-tempoet fra gang til gang. Man kan for eksempel forsøke å holde «av» tempoet konstant en stund mens man forsøker å øke «på»-tempoet litt hver gang man gjentar økten, eller omvendt. Eventuelt øke «av» eller «på» tempoet annenhver gang økten gjentas.
Her er mine argument for hvorfor du bør vurdere å legge inn denne type økter i din treningsplan:
I de maratonspesifikke periodene de siste årene har jeg brukt å kjøre en variant i lavere intensitet over lengre tid hvor «målet» er å snitte maratontempo. Det blir en litt annen type økt, men man oppnår potensielt en del av de samme fordelene.
Har du noen tanker om denne type økter?
Ha en god treningsuke!
Presentasjon av Jann Post
Presentasjon av Jann Post
Presentasjon av Jann Post
Presentasjon av Jann Post
Ti kjappe spørsmål med Jann
Alder: 38 år
Klubb: Ingen
Bosted: Råholt
Yrke: Sportsjournalist/kommentator i NRK
Sivilstatus: Gift og to barn (1,5 og 4,5 år)
Målet er og blir under 2.30 på maraton. Jeg føler det er det neste naturlige målet etter at jeg løp 2.32.53 i New York i 2017. 2.30 er for meg grensen mellom å være en ivrig mosjonist og en litt mer dedikert løper. Med mindre man er veldig talentfull krever det en god del målbevisst trening for å bryte den grensen. Det hadde vært kult å klare det før jeg fyller 40 år.
Jeg ligger veldig dårlig an egentlig. Jeg har vært skadet siden i sommer. Diagnosen er sjiktet Osteitis Pubis. Etter tre måneder uten løping er jeg nå i stand til å jogge kortere turer. Hver uke trener jeg tre styrkeøkter som er designet av en fysioterapeut. Jeg blir gradvis bedre, men det går sakte. Så det aller første målet er å få løpt smertefritt igjen. Jeg har ikke løpt konkurranse siden Rotterdam Marathon i april 2018. Det er ingen garanti for at det blir konkurranser i 2019. Men jeg håper det skal bli mulig.
Planen en å løpe London maraton i slutten av april, men det kommer alt for tidlig. Så får jeg se hvilket løp det blir til høsten. Jeg håper å gjøre et ordentlig forsøk i Chicago, Amsterdam eller Frankfurt.
Jeg drev aktivt med orientering på brukbart juniornivå til jeg fylte 20 år. I denne perioden løp jeg også noen få gate og baneløp uten å trene så veldig mye spesifikt på det. Jeg løp 2.00.59 på 800 m, 4.12 på 1500m og 9.23 på 3000m da jeg var 16-17 år. Etter at jeg la opp orienteringen ble det lite trening en periode før jeg tok meg sammen som 30-åring i starten av 2011. Etter det har jeg løpt maraton hvert år.
New York, 2006: 3.40.22
New York, 2011: 2.55.22
Amsterdam, 2012: 2.38.41
Chicago, 2013: 2.37.21
Berlin, 2014: 2.33.32
London, 2015: 2.35.36
Berlin, 2015: 2.39.29
New York, 2015: DNF (syk)
Tokyo: 2016: 2.36.21
Berlin 2016: 2.41.15
New York, 2016: 2.42.09
Boston, 2017: 2.41.03
Berlin, 2017: 2.37.42
New York, 2017: 2.32.53
Rotterdam, 2018: 2.33.00
Berlin, 2018: DNS
New York, 2018: DNS
Det startet med at jeg så det som en artig utfordring da jeg begynte å trene igjen. Jeg ville helst finne meg en utfordring jeg ikke kunne sammenlikne formen min med da jeg var i form i tenårene, og maraton hadde jeg aldri løpt i god form. Jeg løp New York ved en tilfeldighet i 2006 på restene av formen fra tenårene. Det var jeg sikker på at skulle bli min eneste maraton. Men da jeg løp New York i 2011 som en del av min egen "komme seg i form-kampanje", var jeg solgt. Og nå målet mitt om å løpe under tre timer i verdens største maratonløp gjorde noe med meg.
Nå synes jeg maraton er en perfekt distanse. Lang nok til at du ikke kan ta lett på forberedelsene. Det holder ikke å være i god allmenn form, du må ha gjort hjemmeleksene for å få en god opplevelse. Allikevel kort nok til at alle kan klare det med god treningsinnsats. Det er en nydelig distanse.
Intervalløkter med drag på mellom 1 og 3 km med samlet volum på 10 til 15 km. Pauser rundt 20-25% av dragene og en fart hvor jeg klarer å løpe litt fortere på slutten uten å løpe meg selv i grøfta.
Bra til å løpe i jevn fart og brukbar på å disponere løp.
Litt for lat, litt for skadeplaget og for dårlig kapasitet.
Sta, lat og nøktern
Presentasjon av Yvonne Smith
Presentasjon av Yvonne Smith
Presentasjon av Yvonne Smith
Presentasjon av Yvonne Smith
Alder: 39 år
Klubb: Spirit - Stavanger Friidrettsklubb
Bosted: Fra Stavanger
Yrke: Sr. Personnel Coordinator
Sivilstatus: Gift, 2 barn
Sub 3 det året jeg bikker over i 40-årene hadde vært en drøm. For meg er dette en litt magisk grense som jeg har tenkt på en stund. I tillegg vil jeg forbedre persen min på halv, og kanskje teste en 10K for første gang. For å klare dette må jeg nok ta meg litt i nakken, øke mengden og forbedre strukturen på treningen. Dette er så absolutt mulig, så nå gleder jeg meg bare til 2019.
Nå for tiden har jeg endelig tatt tak i en gammel skade som har plaget meg en stund, men jeg satser på at behandling og mindre løping en periode hjelper på. Formen holdes ved like på ellipsemaskin og noen få løpeturer. Det funker overraskende bra, men er ikke like kjekt som å løpe ute i frisk luft. Heldigvis er det enda noen måneder med mye god trening før neste maraton.
Hvor dette skal skje har jeg ikke helt bestemt enda, men det blir i utlandet og til høsten en gang. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det skal være paddeflatt og ikke for varmt. Amsterdam, Frankfurt eller Berlin er gode alternativ.
Egentlig er jeg ikke en veldig erfaren løper, og friidrett er vel nesten den eneste idretten jeg aldri har drevet med. Tennis, håndball, fotball, ski av alle typer og vannsport noen av idrettene som opptok mesteparten av min tid. All løping over 60m eller en lengde på fotballbanen var langt, og det er bare fem år siden jeg meldte meg inn i en klubb som drev med organisert løpetrening. Da var jeg på et nivå hvor alt over 3km var langt, og marathon virket umulig. Dette snudde seg heldigvis raskt, formen ble kjapt bedre og det å fullføre et marathon virket ikke lenger umulig.
Jeg har kun løpt tre marathon, i tillegg til noen halve og et par ultraløp. Av disse tre er det irriterende nok bare debuten som har vært som ønsket av ulike grunner, men det er det å finne den gode følelsen 2019 skal dreie seg om.
2016 München – 3.11.15
2017 Amsterdam – 3.11.55
2018 Berlin – 3.14.26
Det er mestringsfølelsen når jeg kommer i mål som trigger meg. Jeg elsker denne følelsen, og det gjør maraton spennende. Alle oppturene, nedturene og tankene jeg opplever underveis, og den gleden jeg kjenner når mållinjen krysses. Det er verdt all trening og organisering i forkant.
Favorittøkten er 4x3km på terskel, men jeg er også glad i langturene som bare flyter avgårde.
Fordelen min er nok at jeg liker å trene, og kan tåle å ha det vondt i perioder. Jeg løper jevnt og gjennomfører øktene som planlagt i forhold til fart og puls.
Jeg må opparbeide meg bedre «løpeselvtillit» og bli flinkere til å snu om på de negative tankene når det bikker imot under løp. I tillegg må jeg bli flinkere til å legge konkrete planer for treningsuken.
Mye løpeglede, treningsvillig og pliktoppfyllende.
Presentasjon av Ida Bergsløkken
Presentasjon av Ida Bergsløkken
Presentasjon av Ida Bergsløkken
Presentasjon av Ida Bergsløkken
Ti kjappe med Ida
Alder: 33 år
Klubb: Royal Sport
Bosted: Torshovdalen, Oslo
Yrke: Egentlig utdannet siv.ing bygg, men jobber nå som lunchkokk i Dekode
Sivilstatus: Samboer med Arne Post :)
Aldri løpet maraton før, men skal forsøke å løpe under 2:37. Hvorfor denne grensen? Er en realistisk tid gitt at det er mitt første forsøk på distansen, men plutselig har jeg koko gode bein, og spiser laktat som energi og løper raskere. Kan jo også hende jeg går på en smell og løper mye saktere. Time will show! Ellers blir det fokus på å sette pers på halve distansen i Barcelona halvmaraton i februar, der målet er å se 1:13-tallet (har 1:14:35 fra København halv i 2018)
Jeg tror jeg ligger bra an. Er motivert og løper en god del kilometer på og rundt terskel, noe jeg mener er meget viktig. Teller ikke kilometer og henger meg fint lite opp i syke mengder selv om jeg skal løpe maraton.
Ønsker å bryte grensen i Rotterdam Maraton.
Har vokst opp i orienteringsfamilie, men var aldri helt stødig på hverken kartlesing eller kompasskurs og måtte derfor kompensere med å gønne på når jeg rota meg bort. I 2002-2003 bodde jeg et år i USA og begynte med Cross Country + Track & field. Skjønte da at det bare var å legge alt av kart på hylla og gå for løping, da jeg løp meg opp som topp fem på laget.
Stilte allikevel ikke opp i noe løp i Norge før 2010, da løp jeg mila på 43:43, og tenkte at jeg aldri kunne klare å løpe raskere. Etter det har det bare gått raskere og raskere da jeg liker å utfordre meg selv og prøve å slå mine egne tider. Nå er persen på mila 34:25.
Min maratonhistorie er rimelig tynn, siden jeg aldri har løpt det før, men nå er det en god del folk som mener jeg er skapt for maraton, så da må man jo faktisk bare gi det et forsøk. Uttalte forøvrig senest for ett år siden at jeg aldri skulle løpe maraton.
Jeg er faktisk usikker på maratondistansen, da jeg aldri har løpt en økt på over 26,5 kilometer, så her kan altså alt skje. Logger alt på Strava, så det er bare å følge med.
Favorittøkt må være 45"/15". Synes det er veldig gøy å løpe denne både som terskeløkt, med jevn fart og kanskje 40-50 stk, eller som en syreøkt med 25 stk, hvor man hele tiden øker farten til man knapt nok vet om man kan holde seg på mølla (ja, synes denne økta bør løpes på mølle!). Det gir meg en skikkelig boost og alt annet føles så "sakte" etter å ha løpt i overfart. Anbefales! Har troa på sånne økter, selv i maratontrening, da jeg mener det styrker hofteleddsmuskulatur, samt aktiviserer enda flere muskler enn ved lengre terskeldrag i roligere tempo. Kan jo komme in handy når man begynner å bli sigen på slutten av et maraton.
Jeg er god på intensitetsstyre på hardøkter og er god på å hvile når jeg mener jeg bør og/eller trenger det. Stayerevne selv om jeg er sliten i løp. Dessuten elsker jeg intervall og terskel.
Svakhet: Ikke spesielt glad i å løpe rolige økter, så går heller tur eller hviler i stedet. Men da føler jeg at jeg lader opp hodet og er klar for neste terskeløkt. Når det er sagt, mangler jeg hurtighet og er relativt sett raskere på halvmaraton enn på f.eks 3km og 5km.
God pushe-evne, kunnskapsrik og sta.
Løping er gøy! I hvert fall når treningen går i ønsket retning, og aller helst i retningen av et konkret mål. Hver uke fremover kommer jeg å dele treningsloggen fra uka som var, tanker om det som ble gjort og eventuelt det jeg ellers måtte ha på hjertet hva angår løping. Forhåpentligvis kommenterer du dersom du brenner inne med spørsmål, kritikk, er uening eller ønsker å gi tilbakemelding generelt. Kommentarfeltet er til for å brukes.
Løping er gøy! I hvert fall når treningen går i ønsket retning, og aller helst i retningen av et konkret mål. Hver uke fremover kommer jeg å dele treningsloggen fra uka som var, tanker om det som ble gjort og eventuelt det jeg ellers måtte ha på hjertet hva angår løping. Forhåpentligvis kommenterer du dersom du brenner inne med spørsmål, kritikk, er uening eller ønsker å gi tilbakemelding generelt. Kommentarfeltet er til for å brukes.
Løping er gøy! I hvert fall når treningen går i ønsket retning, og aller helst i retningen av et konkret mål. Hver uke fremover kommer jeg å dele treningsloggen fra uka som var, tanker om det som ble gjort og eventuelt det jeg ellers måtte ha på hjertet hva angår løping. Forhåpentligvis kommenterer du dersom du brenner inne med spørsmål, kritikk, er uening eller ønsker å gi tilbakemelding generelt. Kommentarfeltet er til for å brukes.
Løping er gøy! I hvert fall når treningen går i ønsket retning, og aller helst i retningen av et konkret mål. Hver uke fremover kommer jeg å dele treningsloggen fra uka som var, tanker om det som ble gjort og eventuelt det jeg ellers måtte ha på hjertet hva angår løping. Forhåpentligvis kommenterer du dersom du brenner inne med spørsmål, kritikk, er uening eller ønsker å gi tilbakemelding generelt. Kommentarfeltet er til for å brukes.
Løping er gøy! I hvert fall når treningen går i ønsket retning, og aller helst i retningen av et konkret mål. Hver uke fremover kommer jeg å dele treningsloggen fra uka som var, tanker om det som ble gjort og eventuelt det jeg ellers måtte ha på hjertet hva angår løping. Forhåpentligvis kommenterer du dersom du brenner inne med spørsmål, kritikk, er uening eller ønsker å gi tilbakemelding generelt. Kommentarfeltet er til for å brukes.
Etter Berlin Marathon sto det en 14-dagers sesongpause på planen, hvorav 10 dager på rad ble helt uten noen form for fysisk trening. Resultatet ble uthvilte bein og 5 kg ekstra å bære på (eventuelt 6 kg dersom man skal være tro mot avrundingsreglene). Å ha en årlig hvileperiode er helt avgjørende for meg, og ekstra viktig var det denne gangen da kroppen ikke hadde spilt på lag siden april. Formen blir riktignok dårligere etter pausen, men løpingen min er et langsiktig prosjekt og jeg har ingen intensjoner om å være i god form hele året. Sesongpausen er også et skadeforebyggende tiltak som sikrer kontinuitet over tid. Den er liksom julevasken i løpelivet mitt. Det er her jeg setter av tid til å bli kvitt alle vondter og alt agg som har bygget seg opp gjennom året slik jeg blir klar for et nytt år. Det passer alltid bra å legge denne pausen til rett etter høstens maraton. Bare tenk på det, å løpe 42 km i maratonfart er en ganske brutal treningsøkt! Hvorfor skal man ikke sette av tid til å restituere etter en slik økt? Min påstand er at folk flest hadde opplevd større fremgang og færre skader dersom de hadde satt av mer tid til hvile etter maraton og benyttet seg av sesongpauser eller lignende, men folk er forskjellige og jeg sitter selvsagt ikke på fasiten.
Uansett, etter sesongpausen har mengde og kvalitet gradvis blitt trappet opp. Jeg er akkurat ferdig med uke 8 i en 12 ukers generell treningsblokk hvor jeg ikke trener spesifikt mot et distansemål, men forsøker å jobbe litt med det meste. Etter denne blokken rettes fokuset mot Trafford 10k og forhåpentligvis en halvmaraton i mars.
En normal uke i denne fasen er bygget rundt to kvalitetsøkter (én tempoøkt og én hurtigere økt eller konkurranse), en halvlang midtuketur og en langtur i helgen. Disse fire øktene holder jeg hellig og forsøker å verne om så godt jeg kan. Resten av uka tilpasses derimot livet på mer eller mindre daglig basis. Jeg vil gå nærmere inn på hvorfor disse øktene, hva jeg legger i de ulike øktene og hvordan jeg legger opp progresjonen av hver type økt i løpet av de kommende ukene. Hittil har jeg kjørt 3-4 normale uker etterfulgt av en lettere uke hvor det trenes 70-80% av normalt volum. Det har blitt omtrent 10-11 timer med løping (130-150 km) de normale ukene, noe som er i grenseland av hva det har vært tid til ved siden av skolearbeid dette semesteret. Med en allerede full timeplan har det vært tre enkle tningslinjer som har vært gjeldende for løpingen:
Resultatet så langt er at jeg har unngått skader og ungått å gå på en smell. I tillegg har fremgangen vært godt til tross for mindre og lettere trening enn tidligere. Hvem vet, kansje burde jeg satt meg noen lignende retningslinjer for lenge siden?
Forrige uke var konkurranseuke. Jeg løper for Edinburgh Athletics Club i Skottland og vi er full gang med terrengsesongen (cross country), noe som betyr konkurranse hver andre til tredje helg. Hittil har ikke jeg lagt så mye i disse løpene, men denne helgen var det distriktsmesterskap i Aberdeen, og jeg hadde lyst å gjøre det brukbart. Det vil si øvre del av listefyllet i seniorklassen, samt bidra i lagkonkurransen. Uka før ble avsluttet med en halvhard langtur i kupert landskap, så jeg var usikker på om 5 lettere dager var nok for å bli klar til løpet.
Mandag
Økt 1: «Hviledag». Tid: 37:02. Distanse: 8 km. Pace: 4:38/km
Økt 2: Hvile
Tirsdag:
Økt 1: Kvalitetsøkt på mølle, 3x6 min + 3x3 min + 3x1 min (70s, 120s, 110s joggepauser)
6 minutterne i halvmaratonintensitet (17.5, 17.6 og 17.7 km/t)
3 minutterne i 5 km-intensitet (19 km/t)
1 minutterne hurtig (20.5, 20.6 og 20.7 km/t)
Kommentar: 0,5% stigning hele veien. Tirsdag er vanligvis tempodag, men siden det var konkurranseuke ville jeg ha en økt som treffer litt forskjellige systemer uten å være altfor tøff. Hadde ekstra fokus på holdning og hofteplassering, og på å løpe avslappet generelt. Veldig fornøyd med hvordan ting kjentes ut.
Tid: 1:18:41. Distanse: 19 km
Økt 2: Hvile
Onsdag
Økt 1: Rolig (sti og gress). Tid: 48:08. Distanse: 10 km. Pace: 4:48/km
Økt 2: Rolig. Tid: 36:24. Distanse: 8 km. Pace: 4:33/km
Torsdag:
Økt 1: Rolig + lett fartlek. Tid: 57:54. Distanse: 13.1 km. Pace: 4:25/km
Kommentar: 7 km rolig + 4x1 min i marataon-, halvmaraton-, 10 km- og 5 km-tempo etterfulgt av 4x30 sekunder i 2:50-tempo. 1 min aktiv pause hele veien. Lett økt for å holde hjula i gang til helgen.
Økt 2: Hvile
Fredag
Økt 1: Rolig + 4 stigningsløp . Tid: 37:00. Distanse: 8 km. Pace: 4:38/km
Økt 2: Hvile
Lørdag
Økt 1: Riste løs før avreise til Aberdeen. Tid: 10:25. Distanse: 2.1 km. Pace: 4:56/km
Økt 2: East District XC Championship – plassering 51 /195 (8.7km – 31:19)
Tid: 1:00:57. Distanse: 16.6 km.
Kommentar: Taktikken var å åpne hardt for å få unngå å bli sperra inne, samt spare krefter oppover og løpe hardt nedover og på flatene. Tøff løype med lange bakker, men underlaget var ganske bra. Valgte 15 mm pigger for anledning og hadde spikerfeste. Alt i alt et løp jeg er fornøyd med taktisk og med tanke på plassering, men kanskje spesielt med hvor bra kroppen kjentes ut. Hadde et lite håp om topp 50, men tror du jaggu ikke at det kom en fra mitt eget(!) lag og parkerte meg på oppløpet?! Topp 51 der altså...
Søndag
Økt 1: Langtur, 2 timer rolig. Tid: 2:00:00. Distanse: 27.3 km. Pace: 4:24/km
Kommentar: Før frokost. Veldig gode bein. Tempoet gikk etter hvert i øvre sjiktet av hva som er rolig løping for meg, men lett og uanstrengt fra start til slutt. Ren nytelse!
Økt 2: Hvile
Total - Tid: 8 timer 16 minutter. Distanse: 112.1 km
En lett, men etter formålet bra treningsuke. Opplegget var ganske likt som det jeg har kjørt før de beste konkurransene mine: progressiv intervalløkt fire dager før løp og lett fartlek to dager før, ellers bare rolige og korte turer. Dette ser ut til å fungere bra!
Det er skummelt å melde, men jeg innbiller meg at jeg nærmer meg god form. Det går i hvert fall i riktig retning. Neste løp på planen er Ålesund Nyttårsmaraton (halv) 30. desember. Dersom været ikke er helt krise og juleutskeielsene for store får jeg en fin formtest der.
Presentasjon av Olger Breivik Pedersen
Presentasjon av Olger Breivik Pedersen
Presentasjon av Olger Breivik Pedersen
Presentasjon av Olger Breivik Pedersen
Ti kjappe med Olger
Alder: 29 år
Klubb: Dimna IL og Edinburgh AC
Bosted: Edinburgh, Skottland (fra Ulsteinvik)
Yrke/Studie: Studerer til Master of Science in Logistics and Supply Chain Management ved Heriot-Watt University
Sivilstatus: Singel
Ting er ikke 100% spikret enda, men her er foreløpig mål for vårsesongen i prioritert rekkefølge:
1. 32:30 på 10 km
2. 1:09:59 på halvmaraton (med forbehold om at kalenderen tillater det)
3. Topp 5 under Edinburgh Marathon, 26.mai
Mål for høstsesongen i prioritert rekkefølge:
1. 2:27 på maraton
Hvorfor disse målene:
32:30 på 10 km - fordi jeg må jobbe med evnen til å løpe i «høy» fart over tid. 10 km er ikke veldig viktig for meg, så målet er ment mest som en sikteskive.
Topp 5 Edinburgh Marathon – fordi jeg bor i Edinburgh og representerer Edinburgh AC, og tror det kunne vært en rå opplevelse å være blant de første løperne over målstreken.
2:27 på maraton – fordi jeg aldri har forbedret maratonpersen med mindre enn 3:44 fra ett år til et annet. Håper å fortsette trenden.
Personlige rekorder:
Maraton - 2:31:11
Halv - 1:11:38
10 km - 33:42
Det er med andre ord mye å jobbe med, men vinterformen er utvilsomt bedre enn noen gang.
Første mulighet for å nå 10 km målet blir Trafford 10k 10.mars, men planen er å gjøre noen ærlige forsøk under Round The Houses 10k i april og The Great Manchester Run i mai i tillegg.
For maraton blir hovedmålet Berlin Marathon. Det var et magisk arrangement i år, og jeg håper opplevelsen blir like bra neste år.
Har ingen bakgrunn som løper. Spilte fotball som tenåring, men var ganske dårlig både med og uten ball. Etter å ha bygget opp fettreservene i noen år begynte jeg å trene variert mot slutten av videregående. Jeg løp min første maraton enkelt og greit fordi jeg tenkte det var noe man burde gjøre før man forlater denne kloden. Det viste seg at løping faktisk var ganske givende.
2011: Ålesund Maraton 3:25:52, Nordvest Maraton 4:17:39, Oslo Maraton 3:35:26
2012: Ålesund Maraton 3:11:28, Mauketon (militært maraton) 3:26:15, Midnight Sun Maraton 3:25:42, Nordvest Maraton 3:28:15
2013: Mauketon 3:17:58, Oslo Maraton 3:00:32
2014: Ålesund Maraton 2:55:44, Mauketon 3:07:28
2015: Stockholm Maraton 2:52:00, Oslo Maraton 2:53:34
2016: Ålesund Maraton 2:44:16, Oslo Maraton 2:55:50
2017: Paris Marathon 2:39:14, Amsterdam Marathon 2:41:55
2018: Rotterdam Marathon 2:36:38, Berlin Marathon 2:31:11
Fordi det er en beinhard og ærlig distanse. Akkurat kort nok til at man kan løpe på ganske høy intensitet, men akkurat så langt at man faller fullstendig gjennom om man ikke bruker hodet. Jeg har løpt noen ultraløp og jeg har løpt noen 3000 metere, men for meg kan ingenting måle seg med de utfordringene maratondistansen byr på.
Jeg liker alt med flytpauser. 4x10 minutt (eller 3 km) i halvmaratonfart med 2-3 minutter flytpause rundt 90% av maratonfart for eksempel.
Evner å ha god kontinuitet i treningsarbeidet og disponerer stort sett krefter under løp og økter fornuftig. I tillegg har jeg en god evne til å løpe på relativt høy intensitet ganske lenge, men….
…jeg har bemerkelsesverdig dårlig utholdenhet i høyere tempo enn halvmaratonfart! I tillegg gir jeg altfor lett opp om jeg ser det ikke går veien under løp.
- Treig
- Sterk
- Disiplinert
Presentasjon av Andreas Grøgaard
Presentasjon av Andreas Grøgaard
Presentasjon av Andreas Grøgaard
Presentasjon av Andreas Grøgaard
Alder:26 år (26.04.1992).
Klubb:Kragerø IF Friidrett.
Bosted:Oslo.
Yrke/Studie:Selvstendig næringsdrivende treningskonsulent / Bachelor i psykologi fra UiO, og master i ledelse- og organisasjonspsykologi fra Handelshøyskolen BI.
Sivilstatus: Singel.
Breaking2:25 i Rotterdam Marathon 7.april. Anser det som et tøft, men overkommelig og naturlig mål for vårsesongen. Klarer jeg det setter jeg et nytt mål for en maraton ila. høsten 2019. Ellers er jeg veldig glad i å delta i lokale breddearrangement, og har som mål å få med meg ”så mange som mulig” av disse gjennom 2019-sesongen.
Trener jevnt og trutt: Krysser stadig av for gode økter, uten at noen av dem er oppsiktsvekkende solide. Har fokus på kontinuitet og å ikke bli for ivrig med tanke på totalbelastning.
Fotballspiller - på midtbanen vel og merke.
2:42:32 (Oslo, 2012), 2:41:48 (Oslo, 2013), 2:36:50 (Oslo, 2014), 2:33:06 (Rotterdam, 2016), 2:31:05 (Oslo, 2016), 2:29:18 (Rotterdam, 2017), 2:28:42 (Frankfurt, 2018).
Det finnes det sikkert 42,195 årsaker til. Blant dem: 1) Mestringsfølelse. 2) Det er en mytisk distanse. 3) Det er en øvelse som krever en komplett løper i form av både fysiske og mentale egenskaper.
Varierer litt, men per dags dato vil jeg si 400-metere. 15-25 intervaller avhengig av fart, pauser og dagsform.
1) Evne til å løpe lenge på jevn fart.
2) Gjennomføringsevne.
1) Evne til å løpe fort på ”mellomdistanse” – i denne sammenheng definert som 1500m til halvmaraton.
2) Glad i aktiviteter som ikke er spesielt forenlige med sportslig utvikling og fremgang.
Seig, treningsvillig og restitusjonssvak.
Presentasjon av Kathrine Kvernmo
Presentasjon av Kathrine Kvernmo
Presentasjon av Kathrine Kvernmo
Presentasjon av Kathrine Kvernmo
2.44.59 på Maraton i løpet av høsten 2019
Hvorfor disse målene:
Fordi jeg ønsker å forbedre min personlige rekord på maraton, da jeg mener at jeg har en større sjanse til å greie dette på en lengre distanse, enn på f.eks. 10 km.
10km: 36:45
Halv: 1:22:30
Marathon: 2:53:00
Berlin Marathon 2019
Har ingen tidligere bakgrunn som løper. Jeg satset aktivt langrenn før jeg i 2013 begynte å løpe fordi det var en mer effektiv treningsform, målbart og i tillegg veldig gøy.
2015: 3:04:15 Midnight Sun Marathon Tromsø
2016: 2:48:38 Berlin Marathon
Fordi jeg liker å løpe lange distanser hvor jeg får løpt på en jevn, halvhard fart
Definitivt langtur.
Enten den går rolig eller progressivt med fart.
Realistisk. Seig. Bra på å holde jevn fart over tid
Skadeutsatt
Til tider laber motivasjon
Motbakker
Fornuftig. Treningsvillig. Sta
I denne serien vil jeg hver uke frem mot Barcelona halvmaraton, 10. februar 2019, poste treningen min. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål og innspill. Målet mitt er å løpe sub 69 minutter (3:16/km). Nåværende pers er på 71:25 (3:23/km). Ettersom jeg kjører en 12-ukers oppkjøring, starter jeg med å legge ut de to første ukene.
I denne serien vil jeg hver uke frem mot Barcelona halvmaraton, 10. februar 2019, poste treningen min. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål og innspill. Målet mitt er å løpe sub 69 minutter (3:16/km). Nåværende pers er på 71:25 (3:23/km). Ettersom jeg kjører en 12-ukers oppkjøring, starter jeg med å legge ut de to første ukene.
I denne serien vil jeg hver uke frem mot Barcelona halvmaraton, 10. februar 2019, poste treningen min. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål og innspill. Målet mitt er å løpe sub 69 minutter (3:16/km). Nåværende pers er på 71:25 (3:23/km). Ettersom jeg kjører en 12-ukers oppkjøring, starter jeg med å legge ut de to første ukene.
I denne serien vil jeg hver uke frem mot Barcelona halvmaraton, 10. februar 2019, poste treningen min. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål og innspill. Målet mitt er å løpe sub 69 minutter (3:16/km). Nåværende pers er på 71:25 (3:23/km). Ettersom jeg kjører en 12-ukers oppkjøring, starter jeg med å legge ut de to første ukene.
I denne serien vil jeg hver uke frem mot Barcelona halvmaraton, 10. februar 2019, poste treningen min. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål og innspill.
Målet mitt er å løpe sub 69 minutter (3:16/km). Nåværende pers er på 71:25 (3:23/km).
Ettersom jeg kjører en 12-ukers oppkjøring, starter jeg med å legge ut de to første ukene.
Mål for uka: Komme inn i seriøs trening igjen på en trygg måte. Dette blir den fjerde uka etter Frankfurt Marathon. De forrige tre ukene har vært på 29,8, 74,2 og 103,5 km. Dette har gått omtrent som planlagt både med tanke på restitusjon og sakte opptrapping av mengde igjen.
Mandag:
10 km restitusjon før frokost. Snitt: 4:53. Jeg bryr meg sjelden om tempoet på de turene her. Det eneste fokuset er å komme seg gjennom distansen uten at pulsen blir for høy. En av de største feilene man kan gjøre om man løper relativt mye er å løpe de øktene her for hardt.
10 km restitusjon hjem fra jobb. Jeg bor omtrent en km fra jobb, men jeg sparer en del tid ved å løpe en omvei hjem. Sliten og slapp i kroppen. Dårlig til å spise i løpet av dagen.
Tirsdag:
16 km med snitt 4:23. Mye av treningen jeg gjør i denne oppkjøringen vil være inspirert av Pete Pfitzinger sine treningsplaner. Dette er en økt som skal bidra til å bygge aerob kapasitet uten å gjøre restitusjonstiden spesielt mye verre. Det er ikke like lett som restitusjon og samtidig er det mye lettere enn en hardøkt. Jeg treffer stort sett der jeg ønsker om jeg bare løper uten bremsen på, uten å presse på.
Onsdag:
Ukens første kvalitetsøkt. Økta ble totalt 18 km med 18 minutter terskel + 4 min jogg + 12 min terskel, totalt 30 minutter rundt terskel. Jeg gjør stort sett alltid denne type økter på mølle fordi det er mye lettere å gjennomføre da. Jeg vet ikke akkurat hvor min laktatterskel ligger, men jeg synes heller ikke det er så fryktelig viktig å vite. 15k til halvmaratonfart er et bra tempo for denne typen økter. Allikevel valgte jeg å kjøre litt saktere enn tempoet til halvmaratonpersen min. Jeg løp på 3:25/km og synes det var mer enn tungt nok. Som første av denne typen økter på lenge var jeg usikker på formen. Hadde jeg starta på et raskere tempo hadde jeg sannsynligvis ødelagt hele økta og ikke klart å fullføre. Man må legge egoet litt til side og trene på det nivået man er for øyeblikket, ikke på det nivået man skulle ønske man var på.
Torsdag:
10,7 km rolig før frokost. Snitt: 4:58. Beste følelsen jeg har hatt på lenge på rolige turer.
På kvelden løp jeg 1900 + 2 x 900 + 1900 + 2 x 900 + 1900 m med 90 sek pause med Lillehammer IF, for totalt 18,8 km. Dette ble løpt på grusvei og jeg løp relativt kontrollert 3:33/km til 3:21/km på dragene.
Jeg er litt usikker på hvor smart det er å løpe to kvalitetsøkter på dager på rad. Det er noe jeg må føle litt på fremover. En mulighet kan være å flytte onsdagens økt til tirsdag for å få en dag i mellom.
Fredag:
10,8 km restitusjon. Snitt: 5:04. Her starta jeg klokka og så ikke på den før jeg var hjemme igjen. Jeg synes det fungerer fint for å bare løpe rolig på følelse.
Lørdag:
Samme økt som på tirsdag, men med to serier av 8 x 100 m strides med 3 minutter mellom seriene, og ett minutt mellom hvert drag. Strides kjører jeg omtrent som et stigningsløp, men jeg prøver å komme rett opp i ønsket fart og holde meg der. Farta varierer noe, men fra 5000 til 1500 m fart vil stort sett være beskrivende. Målet er ikke å løpe så fort som mulig, men å løpe i relativt høy fart med relativt god kontroll. Dette skal være bra for å øke fartsressursene, men også for løpsøkonomien. 4:06/km snitt for hele økta.
Søndag:
26 km med snitt 4:23. Planen er å få til langtur hver søndag, så dette var nummer 1 av 12, hvor den siste vil være Barcelona halvmaraton. Jeg løp litt progressivt og økte fra rundt 4:40 til 3:40. Jeg har ofte kjørt langturene mine veldig rolig. Jeg håper å få til flere langturer med kvalitet i denne oppkjøringen. Mandager er alltid rolige, og tirsdagene er heller ikke harde, så det er egentlig ingen grunn til å ikke kjøre på litt på søndager fremover.
Totalt: 137,3 km.
Ikke fryktelig mange kilometer, men det ble en bra økning fra forrige uke. Jeg kommer til å prøve å øke litt de neste ukene, men jeg tror ikke jeg vil løpe like mye som jeg har gjort under mine siste maratonoppkjøringer. Jeg vil nok heller prøve å holde kvaliteten høyere med mer terskeltrening, fartsøkter og harde langturer. Totalt sett var jeg litt umotivert den uka her. Hadde jeg vært topp motivert kunne det fort blitt rolige turer både tirsdag, onsdag og fredag i tillegg til det jeg allerede trente.
Grunnen til at jeg nettopp kjører en egen plan mot Barcelona og har det som et eget hovedmål er for å bli tvunget til å gjøre ting litt annerledes. Jeg tror litt forandring vil være bra for meg, med tanke på at jeg har gjort ting veldig likt de siste årene. I år løp jeg Haag halvmaraton som et delmål på veien mot Rotterdam Marathon. Nå løper jeg Barcelona halvmaraton som et eget hovedmål før Paris Marathon kommer som hovedmål 8 uker senere.
Mål for uka: Fortsette å øke ukesmengden litt, øke kvaliteten på onsdagens terskeløkt og øke lengden på søndagens langtur.
Mandag:
10 km restitusjon før frokost. Snitt: 4:58. Sesongens kaldeste tur så langt med -12 grader, men fortsatt ingen snø. På denne tiden i fjor var det for lengst kommet snø. Jeg tar hver eneste dag med bar bakke som en bonus nå.
12,2 km restitusjon hjem fra jobb. Snitt: 5:09. Nok en gang følte jeg meg veldig slapp og sliten på den økta her. Til neste uke vil jeg ha større fokus på å spise jevnt gjennom hele dagen.
Tirsdag:
16 km generell utholdenhet. Løp ikke hardt, men løp heller ikke helt rolig. 4:22 i snitt.
Onsdag:
Terskel på mølle igjen. Denne gangen var økta 20 min + 16 min, altså totalt 6 min lenger enn for en uke siden. Jeg økte også tempoet fra 3:25 forrige uke til 3:23 nå, som er min nåværende pers på halvmaraton. Totalt sett gikk nok den økta her lettere enn forrige uke. Jeg har nok ikke blitt spesielt mye bedre på en uke, men det hjelper å komme i gang med ordentlig trening igjen.
Grunnen til at man deler opp økta i to med en pause i mellom er for å få flere minutter totalt med kvalitet. Jeg skulle egentlig ha 4 min rolig jogg som pause her, men det ble heller 5 min hvile pga. dopause. Jeg tror ikke det gjorde økta noe lettere, ettersom det er lettere å stivne når man ikke holder beina i gang.
Torsdag:
Først løp jeg 10,5 rolige km med Jann på sesongens første snø. Deretter dro jeg rett på fellesøkt med klubben, hvor vi løp 10 x 900 m med 1 minutt pause på grusvei, som nå var mest snø og is. Det var i overkant glatt med vanlige løpesko. Tempoet ble mellom 3:33 og 3:20. Totalt ble det 28,2 km
Fredag:
Prøvde å løpe en tidlig morgentur med Jann, men forholdene var helt forferdelige. Det ble lite løping og fokus var kun på å holde seg på beina. Vi ga opp den opprinnelige planen og snudde tidlig. Logga 6,6 km med 5:46 i snitt.
Jeg skulle egentlig bare ha en tur denne dagen, men jeg hadde jo nesten ikke trent. Fikk løpt en mil på skolemølla med 4:48 i snitt før jobb. Kjente litt smerter i venstre kne.
Lørdag:
Bar asfalt igjen, så det gikk bedre å løpe en mil med Jann før frokost nå. Fortsatte litt til og løp 8 x 12 sekunder med bakkesprint mot slutten av økta. Har ikke gjort det før, så tidene brydde jeg meg ikke spesielt mye om. Det føltes greit, men kneet begynte å krangle litt igjen. Derfor droppa jeg 8 x 100 m strides som jeg skulle kjøre til slutt. Totalt fikk jeg 18 km.
Søndag:
Løp først 12 km rolig med Jann. Hadde planer om å løpe 30 km med en raskere siste halvdel, men kneet begynte å krangle igjen. Ble litt småhalt etter to mil, så da valgte jeg å løpe hjem i stedet for å fullføre. 21,7 km med snitt 4:59. Det virker som akkurat samme skade som jeg har hatt tidligere i år, så nå er det på tide å sette inn tiltak. Må prøve å begynne med styrkeøvelser på kneet fra i morgen av. Fordelen med at jeg har slitt med det samme før, er at jeg vet hvilke øvelser jeg burde gjøre. Om sub 69 skal være et realistisk mål i Barcelona har jeg absolutt ikke tid til å være skadet lenge nå. Det er kun 10 uker til Barcelona halvmaraton.
Totalt: 143.0 km
Totalt sett ble det en helt ok treningsuke hvor mengden ble økt såvidt igjen, men det store spørsmålet er selvsagt hvordan kneet vil oppføre seg fremover. Jeg er fornøyd med progresjonen på terskeløkta fra forrige uke, og hadde håpet å fortsette å øke kvaliteten der kommende uke. Om jeg får løpt den økta i det hele tatt nå er jeg usikker på.
Presentasjon av Simen
Presentasjon av Simen
Presentasjon av Simen
Presentasjon av Simen
· 26 år
· Klubb: Lillehammer IF
· Fra Lillehammer
· Studerer til bachelor i idrettsvitenskap + jobber deltid på Kiwi
· Samboer
Sub 2:25 på maraton. Sub 69 på halv. Pers på alt fra 1500 meter til 10k. Bli bedre på alt som ikke skjer på trening (kosthold, søvn, hvile). Hvorfor nettopp under 2:25? Fordi det er den neste logiske grensen med det tall- og tidssystemet vi bruker. Jeg tror også at 4,5 minutter er omtrent hva jeg kan klare å forbedre meg på et år.
Formen er ikke all verden og vekta er noen kg høyere enn ønskelig, men jeg føler meg så og si helt skadefri, så jeg vil si utgangspunktet er bra. Det er mange gode treningsmåneder til jeg skal være i toppform.
Jeg løper Paris Marathon i april og ønsker selvsagt å bryte 2:25 allerede der, men om det er realistisk er jeg usikker på. Om jeg prøver allerede der vil jeg bestemme mye nærmere løpet. I Berlin Marathon i september vil jeg uansett prøve å løpe under.
Startet å løpe i 2013 med mål om å fullføre Oslo Maraton 2013. Ville egentlig bare gå ned litt i vekt og komme i bedre form. Derfra skiftet fokuset mer og mer mot prestasjon. Har hele tiden hatt maraton som fokus.
Jeg har løpt 11 maratonløp fra 2013 til 2018. 9 perser (inkl. debuten) og 2 kjempesmeller. Forbedring på 2 timer, 6 minutter og 21 sekunder totalt, fra 4:35:50 i Oslo ‘13 til 2:29:29 i Frankfurt ‘18.
Maratonhistorie:
2013: 4:35:50 (Oslo)
2014: 3:55:20 (Oslo)
2015: 3:03:31 (Oslo)
2015: 3:02:04 (Chicago)
2016: 2:49:53 (Düsseldorf)
2016: 2:55:59 (Oslo)
2017: 2:38:10 (Rotterdam)
2017: 2:35:18 (Oslo)
2018: 2:41:50 (Rotterdam)
2018: 2:29:59 (Berlin)
2018: 2:29:29 (Frankfurt)
Det er nok tilfeldigheter som gjør at det hele startet der, men det er den distansen som appellerer mest til meg. Man får ingenting gratis og det finnes ingen snarveier, men om man forbereder seg godt og virkelig får til et godt løp finnes det ingen bedre følelse.
Rolig langtur (dessverre). Jobber med å bli mer glad i harde langturer.
Gjennomføringsevne, har stort sett alltid god kontinuitet i treningsarbeidet og stor treningsvilje.
Kosthold, kosthold, kosthold, terskeløkter og litt i overkant glad i å løpe rolig.
Treningsvillig, ivrig og disiplinert.
Presentasjon av Kristian Ulriksen
Presentasjon av Kristian Ulriksen
Presentasjon av Kristian Ulriksen
Presentasjon av Kristian Ulriksen
2.21.05 Rotterdam Maraton 07 april
2:19:55 en gang i løpet av høsten/vinteren 2019 (kanskje Berlin Maraton)
Hvorfor disse målene:
2.21.05 for å slå Ingrid Kristiansen sin norgesrekord for damer!!
2:19:55 for å komme under 2:20.
10km: 31:30
Halv: 69:00
Marathon: 2:23:00
Kan bli Berlin Maraton, kan også bli et senere forsøk. Ønsker å bryte grensen så snart som mulig, men usikker om det er sannsynlig så tidlig som i april i Rotterdam. Men kommer til å prøve der.
Ingen bakgrunn fra ung alder. Spilt fotball hele livet. Startet med løping januar 2011. Nivå ca 45min på 10km. Klarte å trene meg ned til 2:59:45 og 35:50 i løpet av 2011. Trente ok fra 2011 til 2014. Bra fra 2015 til 2017. Veldig bra fra 2018 til idag.
2011: 2:59:45 MSM Tromsø
2014: 2:40:07 Frankfurt Marathon
2015: 2:27:30 Berlin Maraton
2016: 2:25:44 Berlin Maraton
2017: 2:22:30 Berlin Maraton
2018: 2:24:21 Berlin Maraton
Ultimate styrkeprøve. Mann mot klokka!
20x(2min hardt, 1min rolig)
God til å holde jevn fart over tid.
Tåler trening.
Ambisiøs.
Kroppsvekt.
Mangel på kompetanse til å trene meg selv.
Dårlig fartsgrunnlag (ingen friidrettstrening i ung alder)
Ambisiøs. Hardtarbeidende. Gjør et ærlig forsøk.
Prosjektet ”Breaking Marathon Limits” (BML) er videreføringen av suksessen fra 2018: ”Breaking 2:30”. Som tidligere dyrkes hovedsakelig vår interesse og kjærlighet for maratondistansen: 42,195km. Det er – og vil alltid være - mange grenser å bryte på maraton!
Prosjektet ”Breaking Marathon Limits” (BML) er videreføringen av suksessen fra 2018: ”Breaking 2:30”. Som tidligere dyrkes hovedsakelig vår interesse og kjærlighet for maratondistansen: 42,195km. Det er – og vil alltid være - mange grenser å bryte på maraton!
Prosjektet ”Breaking Marathon Limits” (BML) er videreføringen av suksessen fra 2018: ”Breaking 2:30”. Som tidligere dyrkes hovedsakelig vår interesse og kjærlighet for maratondistansen: 42,195km. Det er – og vil alltid være - mange grenser å bryte på maraton!
Prosjektet ”Breaking Marathon Limits” (BML) er videreføringen av suksessen fra 2018: ”Breaking 2:30”. Som tidligere dyrkes hovedsakelig vår interesse og kjærlighet for maratondistansen: 42,195km. Det er – og vil alltid være - mange grenser å bryte på maraton!
Prosjektet ”Breaking Marathon Limits” (BML) er videreføringen av suksessen fra 2018: ”Breaking 2:30”. Som tidligere dyrkes hovedsakelig vår interesse og kjærlighet for maratondistansen: 42,195km. Det er – og vil alltid være - mange grenser å bryte på maraton!
I BML har vi gleden av å inkludere løpere med ulike mål og ambisjoner.
BML vil være et inkluderende samfunn for mosjonister, spontantrimmere, supermosjonister og eliteutøvere - ja, alle løpere og løpsinteresserte. BML vil likevel bestå av et knippe kjernemedlemmer man kan følge mot deres respektive ”maratongrenser”. Disse er:
*Frem mot jul vil disse bli introdusert i individuelle løperpresentasjoner.
Vi har gleden av å meddele at det vil arrangeres åpne, maratonspesifikke fellesøkter på nyåret. De som ønsker kan delta i en eller annen form - på hele eller deler av øktene, som vannbærere eller langere, eller bare som publikum og spesielt interesserte. Disse øktene vil i utgangspunktet finne sted i Oslo-området. Følg prosjektets plattformer i sosiale medier for nærmere info. Samtidig oppfordrer vi løpere over hele landet til å løpe sammen i BMLs ånd.
Breaking Marathon Limits vil blant annet bestå av:
1. Ukentlige rapporteringerom treningen til enkelte av kjernemedlemmene. I tilknytning til disse søker vi interessante diskusjoner og konstruktive tilbakemeldinger – både med faglig forankring og egenerfaring. Slik vil vi forhåpentligvis tilrettelegge for refleksjon rundt egen og andres trening, og dermed skape en vinn-vinn-situasjon. Sammen blir vi bedre alene!
2. Leserspørsmål.Send det du måtte lure på til oss på Messenger/Facebook eller Instagram, så vil vi med jevnlige mellomrom besvare/reflektere rundt disse i våre kanaler.
3. Interessante intervjuer med anerkjente langdistanseløpere.
4. Kjernemedlemmenes langtidsplaner mot sine respektive mål.
5. Rapporter fra fellesøkter med BML.
6. Løpsrapporter.
7. Ukens utfordring: Praktisk utfordring som forhåpentligvis kan utgjøre en positiv detalj i en treningsperiode mot maraton.
8. Diverse tester av produkter, løyper og arrangement, samt fysiske tester som O2-opptak og laktatprofil.
Vi vil forsette å publisere på våre kanal her på Facebook og vår Instagram-konto.
PS. Vi får ikke byttet navn på Facebook-siden før Facebook godkjenner navnebytte.
Vi håper prosjektet vil kultivere begeistring og kjærlighet for løping – og spesielt for maratondistansen. Vi ønsker at alle som kjenner på den samme gleden eller frustrasjonen, tilfredsstillelsen eller ubehaget med løpingen skal oppleve tilhørighet til prosjektet. Målene, drømmene og grensene vi setter er og burde være individuelle. Med felles forståelse og interesse kan vi gjennom BML likevel dyrke vårt engasjement for maraton.
Hva er grensen DU ønsker å bryte? Del den gjerne med oss i kommentarfeltet under.
Hva skjedde egentlig i Frankfurt? Hvorfor stod jeg i det hele tatt på startstreken? Årets maratonmål var jo allerede nådd, da jeg løp 2:29:59 i Berlin. Var Frankfurt backup i tilfelle Berlin skulle gå dårlig eller hva var egentlig tanken bak å løpe to maratonløp på seks uker?
Hva skjedde egentlig i Frankfurt? Hvorfor stod jeg i det hele tatt på startstreken? Årets maratonmål var jo allerede nådd, da jeg løp 2:29:59 i Berlin. Var Frankfurt backup i tilfelle Berlin skulle gå dårlig eller hva var egentlig tanken bak å løpe to maratonløp på seks uker?
Hva skjedde egentlig i Frankfurt? Hvorfor stod jeg i det hele tatt på startstreken? Årets maratonmål var jo allerede nådd, da jeg løp 2:29:59 i Berlin. Var Frankfurt backup i tilfelle Berlin skulle gå dårlig eller hva var egentlig tanken bak å løpe to maratonløp på seks uker?
Hva skjedde egentlig i Frankfurt? Hvorfor stod jeg i det hele tatt på startstreken? Årets maratonmål var jo allerede nådd, da jeg løp 2:29:59 i Berlin. Var Frankfurt backup i tilfelle Berlin skulle gå dårlig eller hva var egentlig tanken bak å løpe to maratonløp på seks uker?
Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.
Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.
Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.
Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.
På ettermiddagen 11. november 2017 fikk jeg en Messenger-melding fra Jann Post. Han hadde fått med seg at jeg løp Rotterdam Marathon på det han beskrev som ”praktfulle 2:29”, og ønsket gjerne å kopiere bragden.
På ettermiddagen 11. november 2017 fikk jeg en Messenger-melding fra Jann Post. Han hadde fått med seg at jeg løp Rotterdam Marathon på det han beskrev som ”praktfulle 2:29”, og ønsket gjerne å kopiere bragden.
På ettermiddagen 11. november 2017 fikk jeg en Messenger-melding fra Jann Post. Han hadde fått med seg at jeg løp Rotterdam Marathon på det han beskrev som ”praktfulle 2:29”, og ønsket gjerne å kopiere bragden.
På ettermiddagen 11. november 2017 fikk jeg en Messenger-melding fra Jann Post. Han hadde fått med seg at jeg løp Rotterdam Marathon på det han beskrev som ”praktfulle 2:29”, og ønsket gjerne å kopiere bragden.
Denne rapporten tar for seg perioden fra Oslo Maraton 15.september til Frankfurt Marathon 28.oktober. Seks uker kan føles som en evighet om man er skadet og ønsker å løpe, eller om man er i toppform og ønsker å prestere i konkurranse. Skal man derimot rekke å restituere seg fra en maraton, bygge opp en ny formtopp, samt rekke én uke med tapering, er seks uker minimalt!
Denne rapporten tar for seg perioden fra Oslo Maraton 15.september til Frankfurt Marathon 28.oktober. Seks uker kan føles som en evighet om man er skadet og ønsker å løpe, eller om man er i toppform og ønsker å prestere i konkurranse. Skal man derimot rekke å restituere seg fra en maraton, bygge opp en ny formtopp, samt rekke én uke med tapering, er seks uker minimalt!
Denne rapporten tar for seg perioden fra Oslo Maraton 15.september til Frankfurt Marathon 28.oktober. Seks uker kan føles som en evighet om man er skadet og ønsker å løpe, eller om man er i toppform og ønsker å prestere i konkurranse. Skal man derimot rekke å restituere seg fra en maraton, bygge opp en ny formtopp, samt rekke én uke med tapering, er seks uker minimalt!
Denne rapporten tar for seg perioden fra Oslo Maraton 15.september til Frankfurt Marathon 28.oktober. Seks uker kan føles som en evighet om man er skadet og ønsker å løpe, eller om man er i toppform og ønsker å prestere i konkurranse. Skal man derimot rekke å restituere seg fra en maraton, bygge opp en ny formtopp, samt rekke én uke med tapering, er seks uker minimalt!
Frankfurt Marathon er kun 3 dager unna. På startstreken står Breaking2:30s Simen og Andreas. De stiller med nokså likt treningsgrunnlag og fysisk form. Ambisjonsnivået har dog vært noe ulikt. Etter litt diskusjon har de likevel kommet frem til at de ønsker å løpe sammen så lenge det føles fornuftig og komfortabelt. Dette vil antagelig gagne de begge.
Frankfurt Marathon er kun 3 dager unna. På startstreken står Breaking2:30s Simen og Andreas. De stiller med nokså likt treningsgrunnlag og fysisk form. Ambisjonsnivået har dog vært noe ulikt. Etter litt diskusjon har de likevel kommet frem til at de ønsker å løpe sammen så lenge det føles fornuftig og komfortabelt. Dette vil antagelig gagne de begge.
Frankfurt Marathon er kun 3 dager unna. På startstreken står Breaking2:30s Simen og Andreas. De stiller med nokså likt treningsgrunnlag og fysisk form. Ambisjonsnivået har dog vært noe ulikt. Etter litt diskusjon har de likevel kommet frem til at de ønsker å løpe sammen så lenge det føles fornuftig og komfortabelt. Dette vil antagelig gagne de begge.
Frankfurt Marathon er kun 3 dager unna. På startstreken står Breaking2:30s Simen og Andreas. De stiller med nokså likt treningsgrunnlag og fysisk form. Ambisjonsnivået har dog vært noe ulikt. Etter litt diskusjon har de likevel kommet frem til at de ønsker å løpe sammen så lenge det føles fornuftig og komfortabelt. Dette vil antagelig gagne de begge.
Javel. Jeg sitter her en fredagskveld med rødvinsglasset ved siden av meg. Jeg skal liksom skrive en løpsrapport om løpet jeg gjorde i Berlin for fem dager siden, men som jeg aller mest har lyst til å glemme. Som jeg i stor grad har glemt.
Javel. Jeg sitter her en fredagskveld med rødvinsglasset ved siden av meg. Jeg skal liksom skrive en løpsrapport om løpet jeg gjorde i Berlin for fem dager siden, men som jeg aller mest har lyst til å glemme. Som jeg i stor grad har glemt.
Javel. Jeg sitter her en fredagskveld med rødvinsglasset ved siden av meg. Jeg skal liksom skrive en løpsrapport om løpet jeg gjorde i Berlin for fem dager siden, men som jeg aller mest har lyst til å glemme. Som jeg i stor grad har glemt.
Javel. Jeg sitter her en fredagskveld med rødvinsglasset ved siden av meg. Jeg skal liksom skrive en løpsrapport om løpet jeg gjorde i Berlin for fem dager siden, men som jeg aller mest har lyst til å glemme. Som jeg i stor grad har glemt.
Jeg ligger våken i hotellsengen med øynene lukket. Den ene øreproppen min har falt ut av øret, men det gjør ingenting. Det er helt stille utenfor vinduet mitt i Berlin. Jeg har våknet uten at vekkerklokken har ringt og jeg får ikke til å sovne igjen
Jeg ligger våken i hotellsengen med øynene lukket. Den ene øreproppen min har falt ut av øret, men det gjør ingenting. Det er helt stille utenfor vinduet mitt i Berlin. Jeg har våknet uten at vekkerklokken har ringt og jeg får ikke til å sovne igjen
Jeg ligger våken i hotellsengen med øynene lukket. Den ene øreproppen min har falt ut av øret, men det gjør ingenting. Det er helt stille utenfor vinduet mitt i Berlin. Jeg har våknet uten at vekkerklokken har ringt og jeg får ikke til å sovne igjen
Jeg ligger våken i hotellsengen med øynene lukket. Den ene øreproppen min har falt ut av øret, men det gjør ingenting. Det er helt stille utenfor vinduet mitt i Berlin. Jeg har våknet uten at vekkerklokken har ringt og jeg får ikke til å sovne igjen
Tre dager før Berlin Marathon er det ingen drøm å skrive om alternativ trening. Men det er bare å innfinne seg med situasjonen. Dommen fra ekspertene var at jeg måtte regne med minimum 6-8 uker helt uten løping. Nå er 4,5 uker unnagjort og jeg håper at det ikke blir mer enn 8 uker. Men jeg aner egentlig ikke. Det vil et fremtidig MR-bilde forhåpentligvis gi svaret på.
Tre dager før Berlin Marathon er det ingen drøm å skrive om alternativ trening. Men det er bare å innfinne seg med situasjonen. Dommen fra ekspertene var at jeg måtte regne med minimum 6-8 uker helt uten løping. Nå er 4,5 uker unnagjort og jeg håper at det ikke blir mer enn 8 uker. Men jeg aner egentlig ikke. Det vil et fremtidig MR-bilde forhåpentligvis gi svaret på.
Tre dager før Berlin Marathon er det ingen drøm å skrive om alternativ trening. Men det er bare å innfinne seg med situasjonen. Dommen fra ekspertene var at jeg måtte regne med minimum 6-8 uker helt uten løping. Nå er 4,5 uker unnagjort og jeg håper at det ikke blir mer enn 8 uker. Men jeg aner egentlig ikke. Det vil et fremtidig MR-bilde forhåpentligvis gi svaret på.
Tre dager før Berlin Marathon er det ingen drøm å skrive om alternativ trening. Men det er bare å innfinne seg med situasjonen. Dommen fra ekspertene var at jeg måtte regne med minimum 6-8 uker helt uten løping. Nå er 4,5 uker unnagjort og jeg håper at det ikke blir mer enn 8 uker. Men jeg aner egentlig ikke. Det vil et fremtidig MR-bilde forhåpentligvis gi svaret på.
Av Jann Post
Tre dager før Berlin Marathon er det ingen drøm å skrive om alternativ trening. Men det er bare å innfinne seg med situasjonen. Dommen fra ekspertene var at jeg måtte regne med minimum 6-8 uker helt uten løping. Nå er 4,5 uker unnagjort og jeg håper at det ikke blir mer enn 8 uker. Men jeg aner egentlig ikke. Det vil et fremtidig MR-bilde forhåpentligvis gi svaret på.
I mellomtiden trener jeg så godt jeg kan alternativt. Det er ikke alltid like gøy. Men de ukene jeg er motivert nok, så prøver jeg å gjøre det beste ut av det.
Skader er alltid svært forskjellige og tillater ulik alternativ trening. Derfor er det håpløst å skrive noe som gjelder for alle. Uansett skade så er det første man må gjøre å innfinne seg med at man er skadet og prøve å gjøre noe med det så fort som mulig. Oppsøk eksperthjelp, ta grep om situasjonen og lag en plan. Antakelig ryker noen mål, derfor bør man også sette seg et nytt mål. Gjerne et mål som får det til å pirre litt ekstra i kroppen, noe som er verdt å jobbe for.
Alt trenger ikke bli dårligere av å være skadet. De aller fleste har områder de er svake på, som er bortprioritert i treningsarbeidet på grunn av tidsnød, og som det som skadet er mulig å forbedre seg på. På den måten kan man faktisk i noen tilfeller komme styrket ut av skader. Et eksempel på dette kan for eksempel være styrke i mage/rygg eller dårlig bevegelighet i hoftene.
Av og til, spesielt hvis man har trent hardt og mye over lang tid, så kan kroppen også trenge en lenger periode med annen stimuli, for så og ta til seg trening på en bedre måte på andre siden av skaden. Et eksempel på det er Shalene Flanagen. Som 36-åring fikk hun i fjor vår trettehetsbrudd og måtte kansellere hele vårsesongen. I starten av november vant hun New York Marathon etter en utrolig avslutning. Det var karrierens første Major-seier i et år hvor hun fikk et langt skadeavbrekk.
Et ønske man gjerne har er å opprettholde utholdenhet og kapasitet så godt som mulig. Da kan andre bevegelsesformer være gode alternativ. Her skal jeg ta tak i de bevegelsesformene jeg selv har benyttet meg av i skadeperioder. Det finnes selvsagt flere, men de har jeg ikke egenerfaring med.
Løping i vann
Dette har jeg gjort svært lite av, men nok til at jeg har forstått at det kan være god og nyttig trening. Man hopper rett og slett ut i vannet, og løper i vannet. Noen bruker en flytevest som gjør det litt lettere å holde hodet over vannet. Andre kjører på uten hjelpemidler. Dette krever litt mer innsats og kan være en god del mer krevende.
Det er overraskende hvor lett man kan kjøre seg opp i puls med å jobbe med frekvens og riktig bevegelsesmønster. På denne måten kan man kjøre trening med både høy og lav intensitet.
Det er viktig å huske på at man ikke skal prøve å komme fortest mulig fremover i vannet. Men at man jobber med riktig teknikk og frekvens.
Ulempen er at jeg synes dette er veldig kjedelig og at det kan ta lang tid når man må reise til og fra svømmehaller. Ofte er også bassengene bare åpne for allmenheten i gitte tidsrom som gjør logistikken litt krevende.
Dette er en bevegelsesform jeg anbefaler for de mest dedikerte. Og jeg tror det er en fordel å dele opp disse øktene i intervaller, slik at det hele tiden skjer noe. Det hjelper for hodet. Familien Ingebrigtsen har løpt mye i vann i skadeperioder med stor suksess.
Sykkel
De fleste har en sykkel og sykles kan det gjøres de fleste steder. Dette kan være et godt og tilgjengelig alternativ for mange. Det er en treningsform som er mulig å kjøre i alle intensitetsoner og man kan i tillegg variere underlag, sykkel og terreng.
En av farene når man skal kjøre hardt på sykkel er at selv om man har god utholdenhet i løping, så vil man ikke være like spesifikt trent for sykkel. Dette gjør at man stivner på mye lavere pulsverdier enn ved løping. Og man har ofte dårligere kontroll på hvor hard belastning man faktisk trener på. Overgangen fra følelsen av å sykle kontrollert til å produsere mye syre kan komme brått på.
Generelt vil jeg anbefale å være bevisst på å kjøre lette nok gear og oppsøke motbakker for hard trening.
En del hevder at sykling er direkte ødeleggende for løpere. Den kjøper jeg ikke. Det er bare å se på tidene de beste triathletene løper på. Det er ganske imponerende. Flere har vært under 29 minutter på mila. Det kan derimot være uvant å kombinere løping med sykling. Og jeg tror dette krever en tilvenningsperiode.
Ellipse
Dette er en type trening jeg har benyttet meg ganske mye av i en rekke korte skadeperioder og som jeg har god tro på. Det skal imidlertid legges til at ellipsemaskiner er veldig forskjellig, og dermed vil gi svært ulik opplevelse. Det jeg liker best er ellipsemaskiner som gir et bevegelsesmønster som er nærmest mulig løping. Det krever at du kan dra ut "steget" litt. Andre maskiner minner mer om å gå i trapper for eksempel.
Dette er i utgangspunktet en treningsform som jeg synes er ganske kjedelig. Tiden kan gå uendelig sakte, spesielt på rolig trening. Derfor liker jeg best å kjøre hardøkter på ellipsen. I tillegg kan det se ganske teit ut og frambringe uanstendig store mengder svette, så derfor er jeg glad jeg har egen ellipsemaskin i kjelleren.
Det jeg synes er bra med ellipsetrening er at jeg stivner på omtrent de samme pulsverdiene som i løping. Det gir meg også bedre kontroll på overgangene mellom rolig trening, terskeltrening og virkelig høyintensitsøkter.
Dette gjør at jeg rett og slett erstatter de vanlige løpeøktene mine med det samme på ellipsen. 10x1000 blir til 10x4 min, 4x3km blir til 4x10 min osv. Dette synes jeg har fungert bra med tanke på å opprettholde utholdenhet og kanskje spesielt kapasitet.
En gang jeg måtte kjøre ellipse i tre uker, løp jeg fortere på motbakkedrag etter skaden enn før. Verre var det selvsagt med muskulær utholdenhet i løping og terskelfart. Men det kom seg ganske fort.
Før New York Marathon for et par år siden måtte jeg stå på ellipsen 3 av de siste 5 ukene. Da kjørte jeg til og meg et par harde langturer på ellipsen. Den verste var 2 timer og 45 min lang med innlagt 8x10 min intervall i midten.
Jeg er tilhenger av variasjon i form av at hardøktene kjøres som intervaller. Jeg orker ikke mentalt å kjøre for eksempel 1 time sammenhengende terskel på ellipse.
Også de rolige øktene jeg kjører prøver jeg å variere litt underveis. En belastning opp og ned, med og uten armbruk og så videre. På den måten så skal det skje noe hvert femte minutt eller så. Det hjelper meg mentalt. I tillegg har jeg TV rett foran. Spotify og ulike podcaster kan også gi bra hjelp.
Et alternativ til en standard ellipsemaskin kan være oppfinnelsen Elliptigo. Det er en rullende ellipsemaskin som kan brukes utendørs. Det gir god trening og du kommer deg ut i frisk luft. Fremdriften er nesten den samme som på sykkel, så du kommer langt avgårde. Denne koster imidlertid en del og tillegg får man en del oppmerksomhet av stirrende mennesker. Men det er artigere enn å ellipse en time rolig i kjelleren.
Gange
Det å gå i motbakke kan være god trening. Kjør mølla opp på maksimal stigning og finn passende fart. På en time får jeg fort tett opp mot 1000 høydemetere. Det blir som å gå opp på en fjelltopp uten at jeg trenger å gå ned igjen. Pulsen slår bra når man går bratt nok. Hadde jeg bodd ved en fjelltopp så ville jeg dog foretrukket å gå opp der i stedet. André Borgen, medlem av dette prosjektet, har gått enormt mange timer i motbakke i år. Det har vært en del av treningen som har fått han ned fra 1.16 til 1.10 på halvmaraton.
Langrenn
Har man brukbar teknikk er langrenn en strålende form for alternativ trening. Så bra at man slettes ikke trenger å være skadet for å gå mye på ski om vinteren. Ingrid Kristiansen gikk mye på ski og løp 30.13 og 2.21.06. Det sier sitt.
Avslutningsvis vil jeg anbefale at man gjør noen økter fordi det lønner seg og man bør gjøre de. Dette er ikke alltid like humørfylt. Så kan man fylle på med rolig trening i en bevegelsesform man liker. Kombinert med den målrettede styrketreningen som kan bedrives, så kan dette gi veldig gode resultater. En fare kan være at man er i så god form når man skal tilbake til løping at det blir raskere løping enn muskler, ledd og sener er klar for. Så vær forsiktig og ta ting gradvis i overgangene.
I utgangspunktet har det liten betydning når på døgnet man løper, så lenge man faktisk løper. Morgenløping passer nødvendigvis ikke alle, men jeg er tilbøyelig til å anta det er noe de aller fleste kan venne seg til både å like og ha svært stort utbytte av. Selv har jeg vært innom perioder som både ”kveldsløper” og ”lunsjtidsløper”. Overgangen til å bli ”morgenløper” var utfordrende og tidvis brutal – både fysisk og mentalt. Morgenløping virket tungt og tilnærmet utopisk. Ringeklokken plaget nattesøvnen og kroppen nektet å lystre. I skrivende stund er det blitt en rutine, en livsstil, en kilde til energi og oftest en fryd. Med denne teksten vil det derfor slås et slag for de mange fordelene ved å trene tidlig om morgenen.
I utgangspunktet har det liten betydning når på døgnet man løper, så lenge man faktisk løper. Morgenløping passer nødvendigvis ikke alle, men jeg er tilbøyelig til å anta det er noe de aller fleste kan venne seg til både å like og ha svært stort utbytte av. Selv har jeg vært innom perioder som både ”kveldsløper” og ”lunsjtidsløper”. Overgangen til å bli ”morgenløper” var utfordrende og tidvis brutal – både fysisk og mentalt. Morgenløping virket tungt og tilnærmet utopisk. Ringeklokken plaget nattesøvnen og kroppen nektet å lystre. I skrivende stund er det blitt en rutine, en livsstil, en kilde til energi og oftest en fryd. Med denne teksten vil det derfor slås et slag for de mange fordelene ved å trene tidlig om morgenen.
I utgangspunktet har det liten betydning når på døgnet man løper, så lenge man faktisk løper. Morgenløping passer nødvendigvis ikke alle, men jeg er tilbøyelig til å anta det er noe de aller fleste kan venne seg til både å like og ha svært stort utbytte av. Selv har jeg vært innom perioder som både ”kveldsløper” og ”lunsjtidsløper”. Overgangen til å bli ”morgenløper” var utfordrende og tidvis brutal – både fysisk og mentalt. Morgenløping virket tungt og tilnærmet utopisk. Ringeklokken plaget nattesøvnen og kroppen nektet å lystre. I skrivende stund er det blitt en rutine, en livsstil, en kilde til energi og oftest en fryd. Med denne teksten vil det derfor slås et slag for de mange fordelene ved å trene tidlig om morgenen.
I utgangspunktet har det liten betydning når på døgnet man løper, så lenge man faktisk løper. Morgenløping passer nødvendigvis ikke alle, men jeg er tilbøyelig til å anta det er noe de aller fleste kan venne seg til både å like og ha svært stort utbytte av. Selv har jeg vært innom perioder som både ”kveldsløper” og ”lunsjtidsløper”. Overgangen til å bli ”morgenløper” var utfordrende og tidvis brutal – både fysisk og mentalt. Morgenløping virket tungt og tilnærmet utopisk. Ringeklokken plaget nattesøvnen og kroppen nektet å lystre. I skrivende stund er det blitt en rutine, en livsstil, en kilde til energi og oftest en fryd. Med denne teksten vil det derfor slås et slag for de mange fordelene ved å trene tidlig om morgenen.
Av: Andreas Grøgaard. Foto: Haakon Sundbø.
I utgangspunktet har det liten betydning når på døgnet man løper, så lenge man faktisk løper. Morgenløping passer nødvendigvis ikke alle, men jeg er tilbøyelig til å anta det er noe de aller fleste kan venne seg til både å like og ha svært stort utbytte av. Selv har jeg vært innom perioder som både ”kveldsløper” og ”lunsjtidsløper”. Overgangen til å bli ”morgenløper” var utfordrende og tidvis brutal – både fysisk og mentalt. Morgenløping virket tungt og tilnærmet utopisk. Ringeklokken plaget nattesøvnen og kroppen nektet å lystre. I skrivende stund er det blitt en rutine, en livsstil, en kilde til energi og oftest en fryd. Med denne teksten vil det derfor slås et slag for de mange fordelene ved å trene tidlig om morgenen.
Det foreligger åpenbare negative/ugunstige følger av morgenløping. Ved å løpe før frokost på ”tomme” glykogenlagre har man en begrenset kapasitet til å yte under maksimal intensitet – grunnet noe redusert tilgang på karbohydrat. Videre øker dette proteinnedbrytningen, og dermed muskel-nedbrytningen. For enkelte vil dette også kunne øke restitusjonstiden betraktelig. Alle disse faktorene kan ha negative konsekvenser for treningskvaliteten. Flere erfarer at kroppen ikke er helt klar under selve løpeøkten, og de blir i tillegg ekstra trøtte og tiltaksløse utover arbeidsdagen og kvelden. Heldigvis er disse negative følgene mulige å vende. Det har jeg som nevnt erfart.
I en hektisk hverdag er tid penger. Det er en begrenset ressurs som mange personer, aktiviteter og gjøremål krever en betydelig andel av. Da kan det å løpe tidlig om morgenen være hensiktsmessig, ettersom det er svært tidseffektivt. Sjeldent ”må” man noe i de tidlige morgentimene. Man kan selv velge og prioritere hva man skal bruke tiden på. Morgenløping er også tidseffektivt med tanke på fordøyelsen, da man unngår dødtiden ved å vente på at maten skal synke. Transportløping som eksempelvis løping til (og fra) jobb kan være en svært praktisk og tidseffektiv måte å få integrert økter i hverdagen.
I disse dager kan det skille opp til flere grader fra tidlig morgen til formiddag. Disse kan utgjøre en betydelig forskjell og påvirke kvaliteten på løpingen positivt eller negativt. Videre kan morgenløping i noe lavere temperatur gjøre deg mindre dehydrert og dermed redusere restitusjonstiden.
Jeg kimser heller ikke av den mentale delen av morgenløping. Det er en selvtillitsboost og det gir en god følelse resten av dagen. God samvittighet kan avle godt humør, og være fantastisk både for egen person og ens omgivelser. Som ved mange områder i livet erfarer jeg at man kommer i ”angrepsposisjon” – og ligger i forkant hele tiden. Dette er også gunstig for selvfølelsen.
Ved å løpe før frokost på ”tomme” glykogenlagre, vennes kroppen til å hente energi fra fettlagrene. Mange misforstår løping på lav intensitet – såkalt fettforbrenning - som ensbetydende med tap av lagret fettmasse og vektreduksjon. Derimot har slik trening den gunstige effekten at det bedrer muskulaturens evne til å benytte fettsyrer i energi-metabolismen. Dette er en kjærkommen egenskap for en langdistanseløper – ja, for en mosjonist også.
Konkurransene vi trener mot arrangeres gjerne tidlig om morgenen, med start i tidsrommet fra kl. 8-10. Morgenløping kan derfor være konkurranselikt i så måte. Er man utelukkende vant med å trene hardt om kvelden vil det muligens oppleves som et sjokk på kroppen plutselig å konkurrere i morgentimene. Det kan derfor være svært hensiktsmessig å gjennomføre kvalitetsøkter på tilsvarende tidspunkt som kommende konkurranse. En gunstig bieffekt i hverdagen er at man gjerne vil legge seg mer eller mindre bevisst til ”skapelig” tid kvelden før.
Enkelte trener nok litt for hardt ved enkelte anledninger. Morgenløping kan nødvendigvis hjelpe løperen til å ”holde litt igjen” på intensiteten. Sett i et lengre perspektiv kan dette være gunstig for løperens utvikling. Dette forenkler prosessen å følge min egen treningsfilosofi om å løpe ”ganske hardt, ganske langt, ganske ofte”.
Som nevnt har det liten betydning når på døgnet man løper, så lenge man faktisk løper. Morgenløping vil nødvendigvis aldri passe alle. Likevel vil jeg driste meg til å påstå at mange på sikt kan venne seg til både å like og ha svært stort utbytte av dette. Vi mennesker er vanedyr, og overgangen kan derfor være en påkjenning. Men det kan også anses som en investering som gir betydelig avkastning. God morgenløping!
Er det en økt jeg synes er viktigere enn noen andre i en maratonoppkjøring, så er det den harde langturen. Uten de øktene er jeg overbevist om at mine maraton ville vært enda vondere fra 30 km og inn, og tidene en god del dårligere.
Er det en økt jeg synes er viktigere enn noen andre i en maratonoppkjøring, så er det den harde langturen. Uten de øktene er jeg overbevist om at mine maraton ville vært enda vondere fra 30 km og inn, og tidene en god del dårligere.
Er det en økt jeg synes er viktigere enn noen andre i en maratonoppkjøring, så er det den harde langturen. Uten de øktene er jeg overbevist om at mine maraton ville vært enda vondere fra 30 km og inn, og tidene en god del dårligere.
Er det en økt jeg synes er viktigere enn noen andre i en maratonoppkjøring, så er det den harde langturen. Uten de øktene er jeg overbevist om at mine maraton ville vært enda vondere fra 30 km og inn, og tidene en god del dårligere.
Av: Jann Post
Er det en økt jeg synes er viktigere enn noen andre i en maratonoppkjøring, så er det den harde langturen. Uten de øktene er jeg overbevist om at mine maraton ville vært enda vondere fra 30 km og inn, og tidene en god del dårligere.
Den kanskje største forskjellen på moderne maratontrening og den treningen som ble gjort på for noen tiår siden er farten på langturer. De fleste av verdens beste maratonløpere i dag kjører langturer med god fart i den spesifikke perioden. Verdens beste maratonløper, Eliud Kipchoge, løper for eksempel 30 km og 40 km annenhver uke i sin oppkjøring. Og det blir løpt fort.
For meg handler det rett og slett om å trene på det jeg vil bli bedre på. Maraton består jo egentlig av å løpe halvfort ganske lenge. Så da føler jeg at jeg må trene litt på akkurat det. Det er disse øktene som først og fremst skiller treningen til en 10km/halvmaraton-løper og en som sikter på 42 195 meter.
De siste 10-12 ukene før et maraton setter jeg langturene i et system. Fram til det bryr jeg meg først og fremst om å bygge meg opp til å tåle den treningen som venter. Det gjør jeg ved å løpe rolige langturer og ved å gradvis øke lengden på turene med litt mer fart. Da vil jeg forhåpentligvis være forberedt på det som venter i den mer spesifikke perioden.
I skrivende stund er de av oss som etter planen skal løpe Berlin Marathon akkurat i gang med den perioden. Min første raske langtur ble gjennomført forrige helg. Det ble 30 km med et snitt på rett under 4 minutter per kilometer. Herfra vil jeg gradvis øke belastningen i form av lengde og fart. Normal progresjon vil være 35 km i 4.00-fart, 40km i 4.00 fart, 35 km med 10 km i tenkt maratonfart på slutten og 32-34 km med siste halvdel i maratonfart.
Øktene gjennomføres hver 9-14 dag i denne perioden. For mitt vedkommende koster disse øktene så mye at jeg ikke kan kjøre dem for ofte. Jeg må også ta hensyn i etterkant, slik at neste hardøkt ikke kommer for tett på. Som regel plasserer jeg neste harde økt dag 3 eller 4 i etterkant. Ofte løper jeg også bare en kort rolig tur dagen før, slik at jeg har brukbare bein på nøkkeløktene.
Bakgrunnen for farten det løpes i er inspirasjon fra den italienske treneren Renato Canova. Han trener blant annet den europeiske rekordholderen Sondre Nordstad Moen. Italieneren har trent mange av verdens beste løpere og vil ofte ha disse langturene i 90-95% av maratonfart. For min del blir regnestykke slik. Maratonfart er 3.38 per km, som er 218 sekunder. 10 % av dette er rundt regnet 22 sekunder. Legger du det til maratonfarten vil du få 4.00 per kilometer. Derfor vaker jeg mye mellom 3.50 og 4.00 på disse turene. Det føles stort sett riktig på OK dager. Personlig mener jeg at jo saktere man løper et maraton, jo nærmere maratonfart bør man ligge på disse turene. Så jeg ville ikke tatt dette regnestykke like bokstavelig om jeg siktet på en tid på fire timer.
Når jeg begynner å bli vant til lengden på turene utfordrer jeg meg selv ved å løpe fortere på slutten, gjerne ned mot maratonfart. Disse øktene kan være ganske tøffe, men det er her jeg får fram den følelsen jeg har på slutten av et maraton. Og jeg tror det er lurt å smake litt på den følelsen på trening. Ofte ender slike økter med å gi selvtillit etter gjennomføring og det er det er godt å ta med seg inn i konkurransen.
Gjennomføringen av disse harde langturene liker jeg å gjøre så konkurransespesifikke som mulig. Det betyr at jeg spiser like lenge før som på konkurransedagen. Jeg oppsøker samme type terreng. Som i Berlin sitt tilfelle er flat asfalt. Skulle jeg løpt New York eller Boston ville jeg lagt inn mer kupering. I tillegg sørger jeg å få tilgang på drikke og gel med jevne mellomrom. Slik at magen og kroppen vender seg til å innta næring under forholdsvis intensivt arbeid. Hvis det er mulig vil jeg også kjøre øktene sammen med andre. Da er vi flere som inspirerer hverandre og bytter på å dra. Dette synes jeg gjør øktene lettere å gjennomføre, samtidig som det er litt press på å møte opp og gjøre en ordentlig jobb.
Hvor tett på konkurransedagen man skal kjøre den siste av disse øktene er stadig oppe til debatt. Her tror jeg det gjelder å kjenne seg selv, og vite hvordan egen kropp responderer. De aller fleste vil lande på mellom 1 og 3 uker før. For mitt vedkommende har jeg landet på 11-14 dager før som en gunstig avstand. Det er ofte sånn at rett etter siste harde langtur er jeg bekymret for at det er for kort tid igjen. Mens på konkurransedagen er jeg bekymret for at det er for lenge siden siste langtur. Da jeg satte min pers på 2.32.53 i New York løp jeg siste langtur 12 dager før. Kipchoge kjører 10 dager før. Men du finner også eksempel på noen gode løpere som velger 3 uker før.
Etter å ha gjennomført 13 maraton har jeg også et brukbart sammenlikningsgrunnlag når jeg skal bedømme formen utfra disse øktene. Derfor hjelper de harde langturene meg til å sette åpningsfarten på konkurransedagen. Det kan være verdifull hjelp hvis jeg ikke har fått løpt en halvmaraton eller lignende i oppkjøringsperioden.
Jeg vil tro det venter ytterligere 5 slike økter før jeg er klar for Berlin. De skal jeg prøve å verne om. Det er bare å gruglede seg..
Med denne teksten vil jeg slå et slag for det å løpe konkurranser. Mange fascineres av å konkurrere. Det vekker et iboende konkurranseinstinkt å tre på seg startnummer og knyte skolissene med ekstra varsomhet. Dette er kjensgjerninger, og en fascinerende tematikk i seg selv. I dette innlegget vil det dog fokuseres på ”konkurranser som trening”. Åpenbart er dette noe mange praktiserer og har stor glede av. Det er likevel på sin plass med en bevisstgjøring, og ikke minst en oppfordring til dem som ønsker å få enda mer ut av løpingen.
Med denne teksten vil jeg slå et slag for det å løpe konkurranser. Mange fascineres av å konkurrere. Det vekker et iboende konkurranseinstinkt å tre på seg startnummer og knyte skolissene med ekstra varsomhet. Dette er kjensgjerninger, og en fascinerende tematikk i seg selv. I dette innlegget vil det dog fokuseres på ”konkurranser som trening”. Åpenbart er dette noe mange praktiserer og har stor glede av. Det er likevel på sin plass med en bevisstgjøring, og ikke minst en oppfordring til dem som ønsker å få enda mer ut av løpingen.
Med denne teksten vil jeg slå et slag for det å løpe konkurranser. Mange fascineres av å konkurrere. Det vekker et iboende konkurranseinstinkt å tre på seg startnummer og knyte skolissene med ekstra varsomhet. Dette er kjensgjerninger, og en fascinerende tematikk i seg selv. I dette innlegget vil det dog fokuseres på ”konkurranser som trening”. Åpenbart er dette noe mange praktiserer og har stor glede av. Det er likevel på sin plass med en bevisstgjøring, og ikke minst en oppfordring til dem som ønsker å få enda mer ut av løpingen.
Med denne teksten vil jeg slå et slag for det å løpe konkurranser. Mange fascineres av å konkurrere. Det vekker et iboende konkurranseinstinkt å tre på seg startnummer og knyte skolissene med ekstra varsomhet. Dette er kjensgjerninger, og en fascinerende tematikk i seg selv. I dette innlegget vil det dog fokuseres på ”konkurranser som trening”. Åpenbart er dette noe mange praktiserer og har stor glede av. Det er likevel på sin plass med en bevisstgjøring, og ikke minst en oppfordring til dem som ønsker å få enda mer ut av løpingen.
Av: Andreas Grøgaard
Med denne teksten vil jeg slå et slag for det å løpe konkurranser. Mange fascineres av å konkurrere. Det vekker et iboende konkurranseinstinkt å tre på seg startnummer og knyte skolissene med ekstra varsomhet. Dette er kjensgjerninger, og en fascinerende tematikk i seg selv. I dette innlegget vil det dog fokuseres på ”konkurranser som trening”. Åpenbart er dette noe mange praktiserer og har stor glede av. Det er likevel på sin plass med en bevisstgjøring, og ikke minst en oppfordring til dem som ønsker å få enda mer ut av løpingen.
Det hører naturligvis med til historien at jeg har deltatt i flere maratonløp med ambisjoner om spesifikke sluttider og plasseringer, som f.eks. i Oslo (5 ganger), Rotterdam (3 ganger) og Amsterdam. Likevel, jeg har hatt vel så stor glede av å løpe en rekke konkurranser som trening: Spijkenisse Marathon, Farsund Maraton (3 ganger), Grimstad Maraton (3 ganger), Beitostølen Fjellmaraton, Fredrikstad Maraton, Bergen Maraton, Risør Maraton og Warszawa Marathon. Jeg har også konkurrert i de unike terrengløpene Flykningerruta (2 ganger), Jomfrulandsløpet (5 ganger) og Svanstøl Fjelløp. Opplevelsene og det totale utbyttet jeg sitter igjen med gjør at listen absolutt vil være vesentlig lengre i fremtiden.
Konkurranser som trening har både sine fordeler og ulemper. Det er nødvendigvis en rekke utgifter tilknyttet reise, som transport, opphold, startkontigenter og mat/drikke. Tidsaspektet er også problematisk for mange. For en ambisiøs løper vil i tillegg restitusjon og totalbelastning utgjøre viktige elementer. Heldigvis har konkurranser som trening så mange flere positive sider. Åpenbart er det konkurransespesifikt, og det er et velkjent faktum at man blir god til det man trener på. Konkurranser kan også utgjøre motiverende delmål i en lengre treningsperiode, og det kan være en ypperlig måte å gjennomføre kvalitetsøkter. Og ikke minst: Som deltager i løpsarrangement erfarer man breddeidrettens fantastiske sjel og vesen. Man møter løpsinteresserte mennesker på alle nivåer og i alle aldre, med ulike ambisjoner og løpebakgrunn, og man bidrar også selv til å spre løpeglede. Det fikk jeg senest erfare under Grimstad Maraton i helgen: Et lite og ypperlig arrangement i Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovds sagnomsuste sommerperle.
Et naturlig ideal i denne kontekst er Yuki Kawauchi. Den japanske løperlegenden med 77 maratonløp under 2:20 (derav 26 under 2:12) ønsker å ha tilbakelagt 100 før sitt store karrieremål under OL i Tokyo. Med oppsiktsvekkende og beundringsverdig entusiasme og energi løper Kawauchi konkurranser for å vinne, men konkurransene utgjør samtidig viktige treningsøkter. Han erkjenner at det kan være vanskelig å pushe seg selv på trening, og hyppige konkurranser danner derfor grunnlaget for kvalitetsøktene. For hvert løp han stiller i lærer han noe nytt og får en ny opplevelse. Løpingen bidrar til at han får sett nye steder og møtt nye mennesker. Kawauchi trekker også frem euforien og selvtilliten man kan gledes av i etterkant av å ha gått langt over terskelen for hva som er behagelig. I 2013 løp han elleve maraton, derav fire sub 2:10, og sin PB på 2:08:14. Året etter løp han tretten maraton, tolv halvmaraton, i tillegg til en rekke lange, mer utradisjonelle distanser. Jeg var så privilegert å stå på pallen sammen med Yuki Kawauchi etter Oslo Maraton 2017. Det var et minneverdig og ærefullt øyeblikk som virkelig ble satt i perspektiv da han i april i år vant Boston Marathon, foran blant andre verdensmesteren på distansen fra London 2017, Geoffrey Kirui.
Det har gått sport i å diskutere hvilke nøkkeløkter man burde gjennomføre for å bli best mulig forberedt til konkurranse. Dette er naturligvis svært individuelt betinget. Likevel vil jeg driste meg til å hevde at konkurranser som trening vil kunne utgjøre nøkkeløkter for de aller fleste. Med fulltidsjobb, familie, venner og diverse andre aktiviteter kan det være problematisk å gjennomføre mye kvalitetstrening i løpet av uken. Konkurranser i helgen kan være en ypperlig løsning. Brett Larner blogger om Kawauchis konkurranse-som-trening-filosofi. Han påpeker at kvaliteten og kvantiteten i Kawauchis løping til en viss grad misoppfattes eller overdrives. Sammenlignet med mange japanske eliteløperes treningsregime er verken farten høyere eller lengden vesentlig lengre. Forskjellen ligger nettopp i at Kawauchi gjennomfører løpingen i konkurranse i offentligheten - fremfor på avsidesliggende veier som er normen i miljøet. Kanskje passer egentlig konkurranse-som-trening-tilnærmingen flere? For oss løpsinteresserte kan Kawauchi være noe mer enn et ikon; han kan være en ledestjerne - og hans filosofi et eksempel til etterfølge. Med konkurranser som trening vil man også få noe mer ut av løpingen enn bare sluttider og plasseringer. Hvilke konkurranser har du planer eller ønske om å stille i som trening?
Dette er ment som en erklæring og en anbefaling om et aspekt ved løpingen mange ikke er spesielt bevisst eller ikke har utforsket: Teamarbeid mot et felles mål i individuell idrett.
Dette er ment som en erklæring og en anbefaling om et aspekt ved løpingen mange ikke er spesielt bevisst eller ikke har utforsket: Teamarbeid mot et felles mål i individuell idrett.
Dette er ment som en erklæring og en anbefaling om et aspekt ved løpingen mange ikke er spesielt bevisst eller ikke har utforsket: Teamarbeid mot et felles mål i individuell idrett.
Dette er ment som en erklæring og en anbefaling om et aspekt ved løpingen mange ikke er spesielt bevisst eller ikke har utforsket: Teamarbeid mot et felles mål i individuell idrett.
Av: Andreas Grøgaard
Dette er ment som en erklæring og en anbefaling om et aspekt ved løpingen mange ikke er spesielt bevisst eller ikke har utforsket: Teamarbeid mot et felles mål i individuell idrett.
Løping er tradisjonelt en individuell idrett, om vi ser bort fra stafetter. Resultatene avhenger av den enkelte utøveren. Løpes det for egne sjanser, feiler eller lykkes man alene. Likevel vil jeg poengtere at man i individuell idrett som løping også kan erfare å vinne eller tape sammen. Det avhenger av hvordan man velger å utøve idretten. Personlig har jeg både hatt svært kjipe og helt fantastiske opplevelser med både lagidrett og individuell idrett. Blant de mest minneverdige øyeblikkene er følelsen av å lykkes sammen i individuell idrett. I Warszawa løp jeg som fartsholder for Magnus Sandem Hasseleid da han perset grovt på maratondistansen. Det ga lagfølelse og gåsehud. Det ga mersmak. Han perset for egen maskin, men jeg fikk ta del i suksessen. I helgen hadde jeg det ærefulle oppdraget å pace Sigrid Jervell Våg under Sentrumsløpet i Oslo. Det var et minneverdig oppdrag å lede norgesmester på 1500m både innendørs og utendørs, samt dobbeltmester i NM terrengløp rundt i Oslos gater. Vi hadde store ambisjoner, men lykkes ikke helt. Likevel, løpingen ga igjen opplevelsen av noe større enn meg selv.
Personlighet og kulturarv kan sette premissene for valg av idrett. Noen liker best å utøve idrett alene, mens andre søker gruppefølelse og gruppetilhørighet for å oppnå idrettsglede. Løpingens natur muliggjør heldigvis at man kan slå to fluer i en smekk. Det foreligger ingen norm om at man faktisk burde det ene eller det andre for å handle riktig eller godt. Dette er derfor ingen moralpreken. Derimot er det en oppmuntring til - og en anbefaling om - å løpe sammen mot et felles mål. Gjerne både på trening og i konkurranse. Du løper for noe større enn deg selv. Det kan være en trøst å tape sammen og det er inspirerende å lykkes i fellesskap. Ta opplevelsen som det den representerer for deg selv, og ta det som et avbrekk fra dyrkelsen av egen fremgang og suksess. Gjør det som en vennetjeneste, og ta det som god trening. Og ikke minst: Nyt det som en fantastisk opplevelse av lagfølelse i individuell idrett!
Mvh, Andreas
Først en advarsel. Dette innlegget er basert på svært unøyaktig synsing fra min side. Og det baserer seg kun på min egen erfaring. Men jeg har gjort meg noen tanker om temaet.
Først en advarsel. Dette innlegget er basert på svært unøyaktig synsing fra min side. Og det baserer seg kun på min egen erfaring. Men jeg har gjort meg noen tanker om temaet.
Først en advarsel. Dette innlegget er basert på svært unøyaktig synsing fra min side. Og det baserer seg kun på min egen erfaring. Men jeg har gjort meg noen tanker om temaet.
Først en advarsel. Dette innlegget er basert på svært unøyaktig synsing fra min side. Og det baserer seg kun på min egen erfaring. Men jeg har gjort meg noen tanker om temaet.
Av Jann Post
Først en advarsel. Dette innlegget er basert på svært unøyaktig synsing fra min side. Og det baserer seg kun på min egen erfaring. Men jeg har gjort meg noen tanker om temaet.
Når det gjelder trening er det en del som tenker jo mer jo bedre. Hadde det vært så greit, så hadde det vært enkelt å være utøver og trener. Men slik er det selvsagt ikke. Hvor mye man bør løpe avhenger av hvor mye man har tid til å hvile, hvor mye du er fysisk aktiv ellers i livet, hva slags underlag det løpes på, hvor stor andel av treningen som går i høy fart, søvnkvaliteten, din egen evne til å tåle belastning, treningsbakgrunn osv. Kort sagt så tror jeg dette er veldig individuelt.
De beste løperne har gjennom mange tiår testet ut de fleste treningsfilosofier. Dermed har løpsmengden også variert kraftig. De ivrigste langdistanseløperne har testet så høyt som 3-400 km i uka over tid. Og det finnes garantert eksempler på de som har vært enda mer ekstreme også. Men i dag vil jeg si at de fleste eliteløpere som løper fra 5000m til maraton ligger på mellom 150-250 km i uka. Hvor snittet per uke i løpet av et år blir under 200 km på grunn av planlagte treningspauser, sykdom og skader. Men dette er da snakk om eliteløpere som har løping som den viktigste delen av livet sitt.
Så hvor bør vi mosjonister legge oss? Vi som har jobb/skole, familie, barn og en rekke andre forpliktelser som er viktigere enn å løpe maraton på en viss tid. Her er det mange løsninger ute og går. Også blant oss i dette breaking2:30-prosjektet.
Min mening er at vi med begrenset tid bør konsentrere oss om å få til nok kvalitetskilometer i uka. I det legger jeg at man bør fokusere på å få gjennomført gode hardøkter de dagene man vet man har god nok tid og anledning. Så får man fylle på med rolig trening utover det. Der vil det være forskjell på hva hver enkelt har anledning til og tåler. Jeg tror det er viktig at det ikke blir mer rolig trening skviset inn i en travel hverdag enn at man skal klare seg ganske bra på hardøktene.
Dette er i alle fall mitt klare fokus. Jeg planlegger 2-3 hardøkter i uka. De fleste med godt volum. Da er det disse øktene som er desidert viktigst å få gjennomført med ønsket kvalitet. Så tar jeg resten litt som det kommer.
For noen år siden kom jeg via sosiale medier over noen svensker som hadde et prosjekt jeg hadde sansen for. De skulle løpe under 2.40 på maraton etter å ha fylt 40 år med 3 treningsøkter i uka. Dette tror jeg absolutt er mulig hvis man gjennomfører 3 solide økter. For eksempel en langintervall med samlet volum på 10-15 km, en sammenhengende hardøkt (tempoøkt, fartslek, progressiv økt etc) på mellom 12-20 km og en langtur på rundt 25-35 km som kan gli på litt fartsmessig hvis man har en ok dag. Så på rundt 60-70 km i uken kan man få til mye som mosjonist, hvis man er dedikert.
Jeg har flere kompiser som har løpt rundt 2.40 på 50-80 km i uken uten noen ekstrem løpsbakgrunn. Men innlagt i dette var godt gjennomførte langturer en svært viktig del.
Selv tror jeg at jeg må ha 15 uker med god kontinuitet, 2-3 bra hardøkter i uka og et samlet ukesvolum på 100-130 km i uken for å komme meg under 2.30. Hvis jeg er i OK form før disse 15 ukene. Om jeg har rett, eller om jeg får til å trene så bra får tiden vise. Det aller viktigste blir å holde seg skadefri og få trent jevnt.
I fjor spurte jeg en norsk løper i verdensklasse hvor god han trodde han hadde vært hvis han droppet samtlige rolige økter. Svaret var at han ikke ville vært mye dårligere, men noen prosent svakere. Det synes jeg var et svar verdt å tenke over for oss som har mye annet i livet. Og som ikke satser på EM, VM eller OL.
Det var mine tanker. Hva mener dere?
Vi har fått flere henvendelser angående kosthold. Jeg erkjenner at dette er et fagområde jeg absolutt har forbedringspotensial: Jeg kunne vært mer belest, og jeg kunne vært ”nøyere”. Skulle jeg hjulpet andre med ernæring eller selv levd en toppidrettstilværelse, ville jeg lagt mer fokus på dette. Likevel har jeg funnet en slags sammensetning som fungerer bra for meg. Jeg har et avslappet forhold til mat og drikke. Jeg har løpt noen av mine beste økter etter familieselskap med mengder av boller og kaker, og jeg har prestert bortimot optimalt med mer tradisjonell mat som havregryn, pasta eller brødskiver innabords. Jeg har erfart at tidspunkt og mengde er mer avgjørende enn selve innholdet. Disse prinsippene er grunnleggende når jeg tilpasser det siste måltidet før mine kvalitetsøkter: 1) Det burde gå et par timer fra måltidet til treningen starter, 2) det er bedre å være litt sulten enn mett, og 3) jeg ønsker å starte økten hydrert, men det viktigste er å fylle på med væske fra start og underveis i økta (slik unngår jeg å løpe med en mage som skvulper av for stort væskeinntak i forkant).
Vi har fått flere henvendelser angående kosthold. Jeg erkjenner at dette er et fagområde jeg absolutt har forbedringspotensial: Jeg kunne vært mer belest, og jeg kunne vært ”nøyere”. Skulle jeg hjulpet andre med ernæring eller selv levd en toppidrettstilværelse, ville jeg lagt mer fokus på dette. Likevel har jeg funnet en slags sammensetning som fungerer bra for meg. Jeg har et avslappet forhold til mat og drikke. Jeg har løpt noen av mine beste økter etter familieselskap med mengder av boller og kaker, og jeg har prestert bortimot optimalt med mer tradisjonell mat som havregryn, pasta eller brødskiver innabords. Jeg har erfart at tidspunkt og mengde er mer avgjørende enn selve innholdet. Disse prinsippene er grunnleggende når jeg tilpasser det siste måltidet før mine kvalitetsøkter: 1) Det burde gå et par timer fra måltidet til treningen starter, 2) det er bedre å være litt sulten enn mett, og 3) jeg ønsker å starte økten hydrert, men det viktigste er å fylle på med væske fra start og underveis i økta (slik unngår jeg å løpe med en mage som skvulper av for stort væskeinntak i forkant).
Vi har fått flere henvendelser angående kosthold. Jeg erkjenner at dette er et fagområde jeg absolutt har forbedringspotensial: Jeg kunne vært mer belest, og jeg kunne vært ”nøyere”. Skulle jeg hjulpet andre med ernæring eller selv levd en toppidrettstilværelse, ville jeg lagt mer fokus på dette. Likevel har jeg funnet en slags sammensetning som fungerer bra for meg. Jeg har et avslappet forhold til mat og drikke. Jeg har løpt noen av mine beste økter etter familieselskap med mengder av boller og kaker, og jeg har prestert bortimot optimalt med mer tradisjonell mat som havregryn, pasta eller brødskiver innabords. Jeg har erfart at tidspunkt og mengde er mer avgjørende enn selve innholdet. Disse prinsippene er grunnleggende når jeg tilpasser det siste måltidet før mine kvalitetsøkter: 1) Det burde gå et par timer fra måltidet til treningen starter, 2) det er bedre å være litt sulten enn mett, og 3) jeg ønsker å starte økten hydrert, men det viktigste er å fylle på med væske fra start og underveis i økta (slik unngår jeg å løpe med en mage som skvulper av for stort væskeinntak i forkant).
Vi har fått flere henvendelser angående kosthold. Jeg erkjenner at dette er et fagområde jeg absolutt har forbedringspotensial: Jeg kunne vært mer belest, og jeg kunne vært ”nøyere”. Skulle jeg hjulpet andre med ernæring eller selv levd en toppidrettstilværelse, ville jeg lagt mer fokus på dette. Likevel har jeg funnet en slags sammensetning som fungerer bra for meg. Jeg har et avslappet forhold til mat og drikke. Jeg har løpt noen av mine beste økter etter familieselskap med mengder av boller og kaker, og jeg har prestert bortimot optimalt med mer tradisjonell mat som havregryn, pasta eller brødskiver innabords. Jeg har erfart at tidspunkt og mengde er mer avgjørende enn selve innholdet. Disse prinsippene er grunnleggende når jeg tilpasser det siste måltidet før mine kvalitetsøkter: 1) Det burde gå et par timer fra måltidet til treningen starter, 2) det er bedre å være litt sulten enn mett, og 3) jeg ønsker å starte økten hydrert, men det viktigste er å fylle på med væske fra start og underveis i økta (slik unngår jeg å løpe med en mage som skvulper av for stort væskeinntak i forkant).
Av: Andreas Grøgaard
Vi har fått flere henvendelser angående kosthold. Jeg erkjenner at dette er et fagområde jeg absolutt har forbedringspotensial: Jeg kunne vært mer belest, og jeg kunne vært ”nøyere”. Skulle jeg hjulpet andre med ernæring eller selv levd en toppidrettstilværelse, ville jeg lagt mer fokus på dette. Likevel har jeg funnet en slags sammensetning som fungerer bra for meg. Jeg har et avslappet forhold til mat og drikke. Jeg har løpt noen av mine beste økter etter familieselskap med mengder av boller og kaker, og jeg har prestert bortimot optimalt med mer tradisjonell mat som havregryn, pasta eller brødskiver innabords. Jeg har erfart at tidspunkt og mengde er mer avgjørende enn selve innholdet. Disse prinsippene er grunnleggende når jeg tilpasser det siste måltidet før mine kvalitetsøkter: 1) Det burde gå et par timer fra måltidet til treningen starter, 2) det er bedre å være litt sulten enn mett, og 3) jeg ønsker å starte økten hydrert, men det viktigste er å fylle på med væske fra start og underveis i økta (slik unngår jeg å løpe med en mage som skvulper av for stort væskeinntak i forkant).
I hverdagen har jeg ikke et spesielt interessant kosthold. Jeg forsøker å ha en noenlunde sunn base, for å få i meg tilstrekkelig med næringsstoffer jeg vet kroppen har behov for når det trenes mye. Utenom dette spiser og drikker jeg det som måtte falle meg inn, eller hva som er tilgjengelig/tilbys. Følgende matvarer er grunnleggende i mitt helt ordinære kosthold:
• Havregryn: Jeg lager havregrøt med melk til frokost stort sett hver dag. Det er godt, enkelt, kjapt, billig og det metter. Jeg bruker også havregryn i bakst (rundstykker og brød).• Melk: Som nevnt bruker jeg melk i havregrøten. Jeg drikker også ofte melkebaserte smoothier som mellommåltid eller like etter trening.• Kaffe: Jeg har et intenst kjærlighetsforhold til kaffe. Jeg drikker over snittet mye kaffe: ”Må ha det, bare må ha det”. For meg er kaffe nytelse og velvære, det er prestasjonsfremmende, det er sosialt og det er en sann glede i hverdagen.• Brød/knekkebrød: Jeg spiser brød eller knekkebrød til ett eller to måltider om dagen. Det er lett tilgjengelig, det er enkelt og greit, og det gir en behagelig metthetsfølelse.• Smøreost (m/jalapenos eller bacon): Dette er ”obligatorisk” som nederste lag på enhver skive. Det gjør maten saftigere, og det er en fin kilde til proteiner og karbohydrater.• Hamburgerrygg: En glimrende lettsaltet og røkt skinke!• Egg: Kan spises i utallige former og brukes på mange måter. Jeg spiser ofte kokte egg, eggerøre og omelett, og bruker også egg i bakst og middager.• Kjøtt/fisk: Jeg bygger gjerne middagsmåltider rundt en type kjøtt eller fisk. Jeg varierer mellom kyllingfilet/hel kylling, kalkun, laks, svin, storfe i wok, i gryter, i supper, bakt i ovnen osv., og tilpasser tilbehør deretter. Hvitløksbaguetter passer dog stort sett til alt!• Kesam (kvarg): Jeg spiser kesam som yoghurt. Det er lett tilgjengelig og smaker ypperlig med nøtter eller granola/frokostblanding. Samtidig er det en god kilde til proteiner og karbohydrater.• Amerikansk blanding: Frosne grønnsaker i pose som gjør det enkelt å få i seg en viss andel grønnsaker i hverdagen.• Paprika: Anvendelig grønnsak til alle måltider. Sies å være proppet full av C-vitaminer!• Druer/pærer/epler: Jeg spiser gjerne én eller flere av disse frukt-sortene hver dag.
Mvh, Andreas Grøgaard
Jeg har aldri løpt maraton i Norge. I stedet har jeg valgt meg de store løpene i utlandet. Det er det flere grunner til.
Jeg har aldri løpt maraton i Norge. I stedet har jeg valgt meg de store løpene i utlandet. Det er det flere grunner til.
Jeg har aldri løpt maraton i Norge. I stedet har jeg valgt meg de store løpene i utlandet. Det er det flere grunner til.
Jeg har aldri løpt maraton i Norge. I stedet har jeg valgt meg de store løpene i utlandet. Det er det flere grunner til.
Av: Jann Post
Jeg har aldri løpt maraton i Norge. I stedet har jeg valgt meg de store løpene i utlandet. Det er det flere grunner til.
For det første har jeg opplevd det som mer forpliktende. Det har krevd tidlig påmelding og reiseplanlegging. Det har ofte ført til et utlegg av en god slump penger. Dermed har jeg tidlig følt meg forpliktet til å legge ned den treningen som skal til for å få en god opplevelse.
Så har vi den sosiale siden. Vi har ofte vært en gjeng som har planlagt reisen sammen. Dermed har vi over en lang periode hatt samme mål. Og det har medført et fint samhold i forkant og under turene. Det er nydelig å sitte på en ukjent bar etter et maratonløp å juge og skryte med løpevenner over en forfriskende halvliter. Etterfulgt av middag og en dag eller to som turist.
Det finnes garantert mange fine maraton i Norge, men ingen matcher størrelsen på de største løpene utenfor Norges grenser. Antall deltakere og antall tilskuere er på et helt annet nivå enn i Norge på den fulle maratondistansen. Det gjør noe med løpsopplevelsen. Det er fantastisk moro å snu seg på start og se 40 000 løpere i feltet bak seg. Energien i det startskuddet smeller er enorm. Sentrumsløpet og halvmaraton under Oslo Maraton er to av de løpene man kommer nærmest i Norge.
I tillegg har jeg ofte vært ute etter å løpe en rask løype, under gode forhold, med mange løpere rundt meg på mitt nivå. Da har utlandet vært eneste mulighet. I de største løpene har jeg funnet fine grupper å løpe i til langt ut i løpet.
Så selv om det finnes mange fine maratonløp i Norge har jeg derfor endt opp i utlandet hver gang. Et mønster jeg selvsagt har tenkt å bryte ut av på sikt. Men med tanke på denne teksten har det vært en fordel. Jeg tenkte jeg skulle utfordre meg selv til å rangere de syv ulike maratonløpene jeg har løpt rundt i verden.
Ganske tidlig i min korte maratonkarriere bestemte en kompis og jeg oss for å løpe alle løpene som har status som World Marathon Majors. Som sagt, så gjort. Så derfor har jeg løpt New York (4ganger), Tokyo, Boston, London, Berlin (4ganger) og Chicago. I tillegg så løp jeg Amsterdam i 2012, halvt nederlandsk som jeg er.
1. New York - november
Jeg løp det som skulle være mitt første og siste maraton i New York i 2006. Rett og slett fordi jeg mente at hvis man skal løpe et eneste maraton så måtte det være der. Det mener jeg fortsatt. Ellers har mye forandret seg siden 2006. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg var skadet i forkant, sprakk så det sang, fikk kramper, men fullførte på 3.40. Og ble dratt rett inn i et legetelt. Der ble jeg i 40 minutter før de slapp meg ut igjen. Det var såvidt jeg klarte å ta meg til hotellet. Jeg kom meg inn i dusjen, men nesten ikke ut. Bankettmiddagen vi hadde bestilt, som også inkluderte en time fri bar, fikk jeg svært lite ut av. Jeg var bare kvalm. Det tok 5 år før jeg stod på startstreken på et like langt løp igjen. Valget falt på samme by og samme løp. Det sier litt om den opplevelsen New York Marathon er.
For i New York handler det først og fremst om opplevelse. Det er ikke stedet du drar til om du ønsker stabile forhold og en rask løype. Temperaturen varierer mellom minusgrader og + 25 grader, og løypa er forholdsvis kupert til å være et storbymarathon. I tillegg er det kronglete å komme seg til start og lang ventetid i startområdet. Men kommer du deg først til startskuddet, så kommer fordelene. Å slippe løs oppover Verrazano-broen med over 50 000 løpere i området gir helt spesiell energi. Samtlige har trent i lang tid, mange har reist langt, og alle har ventet i timesvis på startskuddet og Frank Sinatras New York, New York. Låten som ljomer ut fra høyttalerne de første meterne. Fra broen kan man se Manhattan langt ute til venstre og ferden gjennom New Yorks fem bydeler er i gang. A til B løypen er innom Staten Island, Brooklyn, Queens, Manhattan og Bronx. Det en reise i kultur, religion, arkitektur og klasse. Det er fantastisk mye å se på. Og nesten hele veien heies man fram av de to millionene med tilskuere som omkranser løypa. Det er en løpsfest av dimensjoner. Målgangen inn i Central Park er alltid etterlengtet. Arrangøren er helproff og alt flyter som det skal.
Og det går an å løpe fort her også hvis man er heldig med forholdene. Løyperekorden for herrer er litt over to minutter bak verdensrekorden. Selv løp jeg under 3 timer her for første gang og jeg satte min nåværende pers her. Og selvsagt skal jeg tilbake.
2. Boston -april
Verdens eldste årlige arrangerte maraton. Og det merkes. Innbyggerne i Boston er stolt av løpet sitt. Og de omfavner det. Boston Marathon arrangeres alltid på en mandag, Patriots Day. En dag som er offentlig fridag i dette området. Folk tar med hele familien ut i hagen og ut på gaten for å heie. Det gir en nydelig atmosfære hele veien fra Hopkinton og inn til sentrum i Boston og målgang på Boylston street.
Boston Marathon er nemlig ikke noe vanlig bymaraton. Tidlig på konkurransedagen busses alle deltakerne i gule skolebusser fra parken Boston Common og ut til startområdet 42 km utenfor byen. Når startskuddet smeller så løper de tilbake. Det høres enkelt ut, og var det sikkert også på slutten av 1800-tallet. Men det er litt tyngre logistikk med nesten 40 000 på start. Allikevel går det smertefritt. Alt ruller på som det skal.
Løypa er relativt kupert med netto fall. Startområdet ligger så mye høyere enn målområdet (140 høydemeter) at det ikke er tillatt å sette verdensrekord her. Allikevel er det ingen utpreget lett løype. Første halvdel er lettløpt med en del nedover første del. Så det er lett å rase avgårde. Men fra ca 25 km og opp til 34 km kan man fort angre på en hard åpning. Da skal man opp Newton Hills. Fire motbakker som avsluttes med den tøffeste av dem, den berømte Heartbreak Hill. Her har mange løpere gått. Men det er ikke nødvendig hvis du legger opp til et fornuftig løp. Det er ikke et fjell som skal klatres.
Tilskuerne gjør dette til den festen det er. På hvert lille tettsted på veien mot Boston er det flust av folk. Og de lar deg høre at de er der. Det er et herlig liv. Morsomme plakater, utdeling av drikke, svamper og frukt på privat initiativ. Det innbys til high fives og ved passering av jentecolleget Wellesley kan man til å med få seg et kyss.
Været kan være alt fra minusgrader til +30 grader. Og i og med at hele løpet løpes i en retning kan du ha storm medvind hele veien eller kuling midt i mot. Så her gjelder det å være litt heldig. Det året jeg løp var det 25 grader og det stjal nok noen minutter av sluttiden det året.
Totalt sett er dette et fantastisk arrangement og et litt annerledes maratonløp. Med unntak av noen få løpere så har alle kvalifisert seg til deltakelse på tid. Dette gjør at det er blitt prestisjefylt bare å få delta i USA. Boston er forøvrig en fin by å svi av litt tid i utenom løpet.
3. London - april
London Marathon startet på begynnelsen av 80-tallet og har vokst seg til et av de største i Europa. I tillegg blir de hvert år gjestet av mange av de beste løperne i verden. De siste årene har de hatt det beste startfeltet i verden.
Også her løpes det en A til B løype som svinger seg fra litt sør i byen til målgang på the Mall med Buckingham Palace 300 meter fra målstreken. Løypa er rask. Så rask at verdensrekorden for kvinner ble satt av Paula Radcliffe her i 2003 og står fortsatt. I fjor løp Mary Keitany det raskeste maratonet i et rent kvinnefelt her. Mot slutten av de første fem kilometerne er det litt utfor, som egentlig aldri må taes igjen oppover. Resten av løypa er egentlig ganske flat og fin, med unntak av et par korte bakker og noen svinger som setter ned farta ørlite sammenlignet med Berlin.
Britene elsker sin friidrett og møter opp i tusentall for å heie. Spesielt i området rundt Tower Bridge er det ellevilt. Her var jeg så heldig å få løpe ved siden av britenes egne Paula Radcliffe det året jeg løp. Det var så livlig at jeg ikke hadde sjans til å høre min egen pust. Det var en fantastisk opplevelse.
Slutten av løypa er det høy klasse over. Langs Themsen og the Embankment til Big Ben, for å så svinge inn mot St. Jamses' Park og Buckingham Palace. Fra plassen foran palasset tar man inn på den rød asfalten på the Mall og får følelsen av å løpe i mål på en rød løper. Staselig som seg hør og bør i London.
Jeg opplevde arrangementet som ryddig og bra. Ulempen er at det er svært vanskelig å komme med. Reisearrangørene kan ha ventetid på flere år, loddtrekningen man må vinne for å skaffe nummer selv gir omtrent 10 % sjanse, og det er ikke mulig å kvalifisere seg på tid hvis man ikke er medlem av en britisk klubb. Da hjelper det ikke at det er lett å reise til byen.
4. Tokyo - februar
Det er nok den mest eksotiske byen jeg har løpt. Det føles ganske spesielt å løpe midt i veien i de brede gatene i en av verdens mest folkerike byer. Det føles både unaturlig og heftig. Men for japanerne er det nok mer naturlig. Japan er nok det landet i verden hvor maraton har høyest status. Langdistanseløping er enormt populært og er en viktig del av skolelivet. Lange stafetter, såkalte Ekiden, er de mest populære løpene. Og de mest prestisjetunge stafettene hvor ulike universitetslag konkurrerer seg i mellom har enorme seertall.
Løypa er meget rask og minner litt om London ved at den har litt netto fall de første 5 km. Etter det går det mye rett fram på brede gater. En vending på 180-grader rundt en stolpe etter 16 km trakk litt ned. Men det var ikke en oppoverbakke å spore før tre broer mellom 35 km og mål. De stjal noen sekunder. Løypa er i midlertidig endret det siste året. Og Wilson Kipsang satte rekord med 2.03.58 det første året i den nye løypa. Endringen består etter det jeg forstår i at man får de små motbakkene litt tidligere i løpet, og at målgang er endret til et litt mer interessant sted enn havnelagerområdet det opprinnelig var i.
Publikum i Tokyo er absolutt tilstede, men mer avmålte enn det man kan oppleve noen andre steder.
Startfeltet er meget sterkt, også bak de aller beste. Det er mange japanere som satser på å løpe på brukbare tider. Jeg lurer på om jeg var såvidt inne topp 300 med mitt løp på 2.36.
Været kan være veldig bra for lange løp i slutten av februar. Jeg opplevde helt perfekte forhold. Blå himmel, vindstille. 7-8 grader på start og 12-13 grader i mål.
Tidsforskjellen fra Norge var litt utfordrende. Det gjelder å dra bort lenge nok før løpet. Jeg dro onsdag, landet torsdag og løp søndag. Det holdt akkurat, men er ikke noe en toppidrettsutøver ville gjort.
Tokyo som by har utallige ting å by på og gjorde hele turen til en liten oppdagelsesferd. Jeg er veldig glad for at jeg tok turen.
5. Berlin - september
Berlin Marathon er et strålende arrangement og hvis jeg kun skulle tenkt på tiden så hadde jeg dratt hit. Løypa er uten tvil blant de raskeste i verden. Det har haglet med verdensrekorder på herresiden her de siste 10-15 årene. Det er flatt, bredt og få krappe svinger. Noe som gjør løypa bra både for de lengst fremme og de store massene lengre bak. Været er ofte veldig gunstig i slutten av september. Det kommer mange ivrige løpere hit som satser på brukbare tider. Det gjør at det ikke er noe problem å finne noen å løpe med de første 30 km. I tillegg er det mulig å dra fra hotellet 45 minutter før start, få seg en kort oppvarming tett på start og stå rett bak eliten når startskuddet smeller. Der er Berlin i særklasse.
Starten er mektig. Eliteløperne forsvinner i et utrolig tempo. Bak følger over 40 000 andre bortover mot den store rundkjøringen med Siegessäule (ofte) blinkende i morgensola, som et herlig blikkfang.
Men deretter er løypa kanskje på grensa til litt kjedelig. Med unntak av Riksdagen og TV-tårnet er det få landemerker de første 34 kilometerne. Publikum er tilstede, men de er langt fra så mange og så entusiastiske som man opplever i USA. For meg handler dette løpet kun om hvor fort jeg løper.
Avslutningen er det imidlertid klasse over. Den siste kilometeren oppover Unter den Linden og under Brandenburger Tor er herlig.
Tyskerne arrangerer også så og si plettfritt hver gang. Det er i grunn ikke mye å klage på. Kanskje er det bare at løpet har blitt litt for dagligdags for meg til at jeg ranker det høyere opp.
6. Chicago - oktober
Det er slettes ikke så tungvint å løpe Chicago Marathon som man skulle tro. Det er greit å finne flyforbindelser dit, det koster ikke skjorta og fly, og tidsforskjellen er nesten bare en fordel når starten går 07.30 eller deromkring (avhengig av startgruppe). I tillegg er det mulig å finne hoteller med utsikt over parken hvor både start og mål befinner seg. Det gjør løperlogistikken usedvanlig enkel før og etter målgang.
Løypa i Chicago er meget rask. Antakelig av de raskeste i verden. Den er flat i 41,5 km, så kommer det en bakke på 8-10 høydemeter (For å sitere en jeg kjenner som hadde det tungt på slutten: Den bakken var j...... unødvendig). Været i Chicago kan være litt ustabilt. Det kan bli mye vind og det kan bli varmt. Men det kan det mange andre steder også. Da vi løp var det perfekte forhold og det ble løpt på 2.03.45 i tet.
Selv om løypa er rask, så er den kanskje litt kjedelig. Det startet bra i sentrumsnære områder mellom høyhusene. Her var også publikum strålende. Men etter 7-8 km så ble det en god del kilometer i mer øde bystrøk, før sentrum ble gjestet igjen litt før halvveis. Siste halvdel gikk i veldig rolige strøk av byen igjen etter det jeg husker. Men her ligger det en liten svakhet denne gjennomgangen. For jeg husker ikke spesielt godt. Jeg nektet for eksempel for å ha sett noe til Chinatown før jeg fikk så meg selv på bilder løpende mellom tempelhus og drager... Jeg ble veldig sliten siste 12 km etter å ha gått på litt hardt rett etter passering halvmaraton.
Målgangen i parken var grei nok. Jeg var fantastisk lykkelig over å komme i mål. Da løpets ølsponsor i tillegg delte ut ekte varer 100 meter etter mål, så synes jeg arrangementet fløt bra. Da var det bare å plukke opp noe gammelt tøy som folk hadde kastet før start, finne noen kompiser, få en øl til og komme seg de 500 meterne bort til hotellrommet med utsikt over parken. Derfra kunne vi se folk komme i mål i timesvis. Så jeg anbefaler absolutt Chicago. Det er løp som er bra arrangert og er man heldig med været er løypa lynrask. Den er kanskje bare hakket kjedeligere og har litt flere publikumsfattige deler enn noen andre.
7. Amsterdam
Dette er det eneste løpet utenfor de 6 World majors jeg har løpt. Det betyr ikke at det er noe lite arrangement. Jeg mener å huske at det var rundt 14 000 deltakere i 2012.
Amsterdam er et sted med mange direkte flyvninger, så reisen blir billig og effektiv. Som halvt nederlender synes jeg også Amsterdam er en praktfull destinasjon for en byferie. Kanskje er det bare blitt litt for dagligdags for meg til at jeg finner det spektakulært.
Løypa er en rundløype med start og mål inne på OL-stadion. Det gjør logistikken forholdsvis enkel. Her er det også mulig å løpe fort. Løyperekorden er bare to minutter bak verdensrekorden selv om verdens aller beste løpere aldri har stilt opp her. Vi snakker om 42,195 flate kilometer. Jeg kan bare huske et par meget flate broer og en undergang som ga noen høydemeter. Midt i løpet beveger man seg på begge sider av kanalen Amstel. Da kan man få øye på teten eller kjentfolk på andre siden. Løypa er kjedeligst fra 25 til 34 km. Da er det ganske øde partier som besøkes uten spesiell preg av Amsterdam som by.
Oktober kan være en gunstig måned med tanke på temperatur i Nederland, men som alltid i dette landet vil løypa være vindutsatt.
Publikum er absolutt tilstede i de mest sentrale strøkene. Men det er vesentlige mindre totalt sett enn de heftigste publikumsløpene.
Personlig synes jeg det var litt stilig å avslutte inne på banen. Sikkert for det jeg følte meg sprek. Det er fortsatt min raskeste avslutningskilometer i et maraton. 3.21 på siste 1000 meter i et løp som endte opp på 2.38 etter å ha åpnet 1.20.45 første halvdel. Det gir gode minner fra et løp som egentlig var det første maratonløpet jeg stilte godt forberedt. Med den løpsutviklingen kan jeg kanskje skylde meg selv for at jeg ble løpende alene hele siste halvdel.
Egentlig viser vel denne rangeringen at jeg ikke har løpt noen dårlige arrangerte maratonløp. De har alle gitt meg fine minner, og gode og slitsomme opplevelser. Det er ingen av dem jeg ikke ville anbefalt egentlig. Men når jeg først tvang meg selv til å rangere dem så ble lista slik. Hvordan ser din liste ut? Noen som har noen sterke anbefalinger? Planen er nemlig å utvide lista
Denne teksten tematiserer vårt forhold til ”nøkkeløkter”. Dette innebærer kvalitetsøkter som betraktes som viktige å prioritere i et treningsopplegg frem mot et maratonløp. De skal utgjøre sentrale elementer i treningsopplegget, og den resterende treningen burde bygges rundt dem. Det kan derfor være hensiktsmessig å definere sine foretrukne nøkkeløkter, for deretter å plassere dem først i kalenderen.
Denne teksten tematiserer vårt forhold til ”nøkkeløkter”. Dette innebærer kvalitetsøkter som betraktes som viktige å prioritere i et treningsopplegg frem mot et maratonløp. De skal utgjøre sentrale elementer i treningsopplegget, og den resterende treningen burde bygges rundt dem. Det kan derfor være hensiktsmessig å definere sine foretrukne nøkkeløkter, for deretter å plassere dem først i kalenderen.
Denne teksten tematiserer vårt forhold til ”nøkkeløkter”. Dette innebærer kvalitetsøkter som betraktes som viktige å prioritere i et treningsopplegg frem mot et maratonløp. De skal utgjøre sentrale elementer i treningsopplegget, og den resterende treningen burde bygges rundt dem. Det kan derfor være hensiktsmessig å definere sine foretrukne nøkkeløkter, for deretter å plassere dem først i kalenderen.
Denne teksten tematiserer vårt forhold til ”nøkkeløkter”. Dette innebærer kvalitetsøkter som betraktes som viktige å prioritere i et treningsopplegg frem mot et maratonløp. De skal utgjøre sentrale elementer i treningsopplegget, og den resterende treningen burde bygges rundt dem. Det kan derfor være hensiktsmessig å definere sine foretrukne nøkkeløkter, for deretter å plassere dem først i kalenderen.
Denne teksten tematiserer vårt forhold til ”nøkkeløkter”. Dette innebærer kvalitetsøkter som betraktes som viktige å prioritere i et treningsopplegg frem mot et maratonløp. De skal utgjøre sentrale elementer i treningsopplegget, og den resterende treningen burde bygges rundt dem. Det kan derfor være hensiktsmessig å definere sine foretrukne nøkkeløkter, for deretter å plassere dem først i kalenderen.
Maraton er mangefasettert. Skal man lykkes på distansen må man beherske samtlige sider ved løping. Man må naturligvis mestre langturer, og ha muskulærutholdenhet for å konkurrere i flere timer. Dette innebærer også å at kroppen “lærer” å forbrenne fett i stedet for glykogen, samt at den har kapasitet for å lagre glykogen. Videre må man mestre løping opp mot den anaerobe terskelen: Det intensitetsnivået hvor kroppens melkesyrenivå holder seg konstant. Skal man oppnå hårete mål på maraton, er det om å gjøre og løpe så fort som mulig uten at det hoper seg opp melkesyre i muskulaturen. Man burde også ha et visst maksimalt oksygenopptak, for at kroppen skal kunne ta opp og utnytte mengden oksygen kroppen krever under hardt fysisk arbeid. Man må i tillegg være relativt hurtig for å løpe “avslappet” i maratonfart. Under verdensrekordløpet på maraton på 2:02:57, holdt Dennis Kimetto en snittfart 20,6 km/t, mens Eliud Kipchoge presterte 21 km/t i snittfart da han løp 2:00:25 under Nikes Breaking2-prosjekt. For oss dødelige tilsvarer dette tilnærmet full spurt. Tar man sikte på å løpe maraton på under 2:30, må man holde en gjennomsnittsfart på ca. 17 km/t – noe som også krever en viss hurtighet. Sist må man faktisk også håndtere restitusjonstrening. Dette innebærer å trene rolig nok til at kroppen restituerer. Hvor mye restitusjon avhenger nødvendigvis av en rekke ulike faktorer, som f.eks. treningsbakgrunn, alder, totalbelastning i hverdagen, søvn, kosthold osv.
De beste maratonløperne i verden trener meget spesifikt på det de skal gjøre. Maratontrening skiller seg i vesentlig grad fra trening til de kortere distansene. Vi i «Breaking2:30»-prosjeket deler oppfatningen om at den raske langturen er viktig for å være forberedt på konkurransedagen. Denne økten inneholder spor av alle elementene nevnt over.
Jann Post utdyper at “slike økter herder muskulaturen til å tåle distansen, trener forbrenningen på riktig intensitet, og kan i gode stunder gi selvtillit før det som venter”. Han løper typisk slike langturer i 90-95% av ønsket maratonfart. Distansen kan da variere fra 25-40 kilometer. Enkelte økter har gjerne også innslag av maratonfart over en del kilometer. Jann har erfart at han trenger 10-14 dager mellom disse øktene, da de naturligvis koster en god del. Likevel har en rekke opptreningsperioder mot maraton indikert at om han bygger seg opp gradvis, så tåler han de ganske bra. For å stille med relativt gode bein, tar Jann gjerne litt hensyn i dagene før og etter de raske langturene. For en erfaren langdistanseløper innebærer dette typisk 8-12 kilometer dagen før, samt 2-4 dager med rolig løping i etterkant før han igjen legger inn en ny hardøkt.
Simen Næss Berge prioriterer gjerne 30-32 km med omtrentlig halvmaratondistanse i ønsket og planlagt maratonfart. Han mener ikke denne økta nødvendigvis gjør han så fryktelig mye bedre, men anser den som ærlig, og mener den gir veldig gode svar på hvor han står, samt om målet er realistisk. Simen trapper ikke nevneverdig ned på treningen før en slik formtest, men trener gjerne rolig de siste to dagene i forkant. Han foretrekker et opphold på ca. 3 uker før neste tilsvarende økt. Simen poengterer at han erfarer de hurtige langturene som veldig harde, men at han kunne fortsatt noen få kilometer til, om nødvendig. “Jeg kunne ikke klart 42.2 km. Det er heller ikke poenget. Da er målet ditt for lite ambisiøst. Du har tross alt ikke trappet ned på treningen enda. Du er heller ikke i et løp med andre løpere, tilskuere, drikkestasjoner og andre ting som gjør løpsdagen lettere”.
Det kan være tungt mentalt å begi seg ut på slike økter. For Jann hjelper det da å være flere. “Derfor liker jeg å invitere alle som kunne tenke seg å bli med på slike økter. Om ikke alle er med hele veien spiller ingen rolle. Vi legger ut drikke og gel, slik at vi også får trent på den delen av et maraton. Dermed blir disse øktene ganske konkurranselike selv om de går noe saktere enn selve løpet”.
Simen erkjenner gunstigheten ved å gjennomføre de harde langturene i lignende terreng som der man skal konkurrere. Men for oss nordmenn som lever “mellom bakkar og berg, ut med havet”, eller blant snøkledde veier, kan det være hensiktsmessig å ty til en konstruert setting på tredemølla. Simen har faktisk også gjennomført en slik økt på bane, i form av 52 runder.
Det er individuelt betinget hvor tett opptil maratonløpet man burde gjennomføre den siste harde langturen. Lengden og intensiteten på denne økta burde også være en del av kalkylen. Jann legger helst inn denne økta omtrentlig 14 dager før maraton, men med en hektisk hverdag har livet i enkelte tilfeller tvunget han til å gjennomføre så nærme som 11 dager før konkurransedag. “Da har jeg vært nøye på at jeg ikke går helt i kjelleren. Det har faktisk fungert overraskende bra”.
Forslag til “nøkkeløkter”:
Mvh, Simen Næss Berge, André Borgen, Erlend Aano, Olger Breivik Pedersen, Jann Post og Andreas Grøgaard. Breaking2:30 #breaking230 https://www.instagram.com/breaking230/
Vinterstid er ofte tredemøller min redning med tanke på å få kjørt gode hardøkter. Jeg er alltid på jakt etter en brukbar mølle når jeg er ute og reiser.
Vinterstid er ofte tredemøller min redning med tanke på å få kjørt gode hardøkter. Jeg er alltid på jakt etter en brukbar mølle når jeg er ute og reiser.
Vinterstid er ofte tredemøller min redning med tanke på å få kjørt gode hardøkter. Jeg er alltid på jakt etter en brukbar mølle når jeg er ute og reiser.
Vinterstid er ofte tredemøller min redning med tanke på å få kjørt gode hardøkter. Jeg er alltid på jakt etter en brukbar mølle når jeg er ute og reiser.
Av Jann Post
Vinterstid er ofte tredemøller min redning med tanke på å få kjørt gode hardøkter. Jeg er alltid på jakt etter en brukbar mølle når jeg er ute og reiser.
Forrige uke løp jeg på tre ulike tredemøller jeg aldri har løpt på før. Det er ikke uvanlig for meg. Derfor har jeg opparbeidet meg en god del erfaring med å løpe på ulike tredemøller. Det kan nemlig gi en del utfordringer treningsmessig. Spesielt når jeg skal kjøre en hardøkt jeg vil å ha gjennomført best mulig.
Det viser seg nemlig at ingen tredemøller er like. De går ikke i samme fart, de står i ulik helling i nullstilling og de har ulikt underlag. I tillegg varierer luftkvaliteten enormt i rommene tredemøllene står. Alt fra godt avkjølte treningsrom med bra luftsirkulasjon, til tredemøller som står nærmest inne i spa-avdelingen på hoteller. Noe som medfører høy temperatur og ekstremt fuktig luft. Alle disse tingene innvirker på hvilken hastighet det er fornuftig å starte en hardøkt på.
For meg er det ekstremt viktig at jeg ikke starter hardøktene i for stor fart. Da kan hele økta bli ødelagt. Hvis jeg skal kjøre 12x1000 meter vil jeg helst unngå å henge som en våt klut over tredemølla etter fire drag med melkesyre opp til øra. Derfor tar jeg noen forhåndsregler når jeg møter en ukjent mølle.
Temperatur: Sjekk om det er mulig å gjøre noe med temperaturen i rommet. Er det et aircondition panel du kan justere? Finnes det et vindu som kan åpnes? Finnes det vifte på mølla eller en flyttbar vifte i rommet? Min erfaring er at det nesten ikke kan bli for kaldt. Hjemme løper jeg med to vinduer på vidt gap selv når det er minus 10 grader ute.
Er det varmt og fuktig, så kan det være lurt å ha vann og håndkle tilgjengelig på lengre økter. Kanskje også en caps eller svettebånd til å fange noe av svetten. Det har skjedd at jeg har avbrutt økter fordi min egen svette har gjort løpebåndet for glatt...
Helling: Mange vil løpe med 0,5-1,0 grader helling på mølla for å kompensere for manglende luftmotstand. Selv vil jeg løpe flatt for å vende meg til størst mulig fart. Uansett så har hellingen på mølla en del å si for farten jeg kan ha under en hardøkt. Og da er det en utfordring at møller har ulik helling når de egentlig står på 0. Det kan variere fra 0 og opp til 3-4 prosent motbakke. Dette kan man sjekke ved å laste ned en vater-app på mobilen. Eller man kan bruke følelsen når man løper.
Fart: Det finnes både strenge og snille møller der ute. Variasjonen i fart er veldig store. 15 km/t er veldig sjelden 15 km/t. Det varierer fort mellom 13 til 17km/t. Da sier det seg selv at man ikke kan stole på tallene. Derfor anbefaler jeg alle som trener fast på et senter til å oppsøke den samme mølla hver gang hvis det er mulig. Da kan man i større grad sammenlikne med tidligere økter. Dette er en av fordelene med å ha en egen mølle hjemme som jeg har.
Dette er et problem i møte med en ukjent mølle. Derfor kjører jeg en type progressiv oppvarming hvor jeg bruker følelsen til å anslå hvilken fart jeg skal starte hardøktene på. Det arter seg gjerne slik at jeg løper 3 minutter på 11,5 km/t, så 3 minutter på 12 kilometer i timen. Deretter øker jeg med 0,5 km/t per minutt fram til jeg har funnet ut hvilken fart det jeg tror det er fornuftig å starte den harde delen på. For meg ofte i sjiktet 16-18 km/t avhengig av type økt.
Ikke start for fort: Er jeg i tvil så starter jeg litt saktere enn tiltenkt. For det verste for meg er å ødelegge en fin økt med å sprenge meg selv før halvveis. Skal jeg kjøre 12x1000 m så er det bedre for meg å ende opp med 14x1000 m fordi de første dragene gikk for sakte, enn å måtte gi meg etter 5x1000 m. Ofte kjører jeg derfor de første dragene litt progressivt, slik at jeg løper meg litt inn i økta. Jeg kan for eksempel øke med 0,1 km/t per drag i starten. Eller jeg kan skjønne etter ett drag at her er det bare å øke med 0,5 km/t og kjøre resten av økta der. Det synes jeg er mye bedre enn å måtte gå ned i fart i løpet av økta.
Ikke bry deg om tallene: Tallene på displayet stemmer sjelden med virkeligheten uansett. Hovedmålet når man kommer til en ukjent mølle bør være å få gjennomført en god økt på planlagt intensitet. Og slettes ikke å løpe på en viss hastighet. Skulle jeg brydd meg om tallene på alle møllene jeg er innom ville jeg vekslet mellom og være frustrert over dårlig form og glad for enorm framgang annenhver gang. Jeg er fornøyd med øktene om jeg treffer bra med intensiteten på hele økta og får gjennomført som planlagt.
Har du derimot en fast mølle du trener på kan tallene og tidligere økter være til stor hjelp. Det gir bedre kontroll og kan brukes til å måle utvikling. Men husk at møller kan forandre seg ved bruk.
Min jobb medfører en god del reisedøgn. Grovt regnet befinner jeg meg på jobbreise eller ferie en tredjedel av årets dager. Dette medfører noen utfordringer når det kommer til trening. Reisingen kan fort gå utover antall treningstimer hvis jeg ikke er på hugget.
Min jobb medfører en god del reisedøgn. Grovt regnet befinner jeg meg på jobbreise eller ferie en tredjedel av årets dager. Dette medfører noen utfordringer når det kommer til trening. Reisingen kan fort gå utover antall treningstimer hvis jeg ikke er på hugget.
Min jobb medfører en god del reisedøgn. Grovt regnet befinner jeg meg på jobbreise eller ferie en tredjedel av årets dager. Dette medfører noen utfordringer når det kommer til trening. Reisingen kan fort gå utover antall treningstimer hvis jeg ikke er på hugget.
Min jobb medfører en god del reisedøgn. Grovt regnet befinner jeg meg på jobbreise eller ferie en tredjedel av årets dager. Dette medfører noen utfordringer når det kommer til trening. Reisingen kan fort gå utover antall treningstimer hvis jeg ikke er på hugget.
Av Jann Post
Min jobb medfører en god del reisedøgn. Grovt regnet befinner jeg meg på jobbreise eller ferie en tredjedel av årets dager. Dette medfører noen utfordringer når det kommer til trening. Reisingen kan fort gå utover antall treningstimer hvis jeg ikke er på hugget.
De siste årene er jeg blitt flinkere til å trene bra på reise. Jeg har utnyttet tilgjengelig tid bedre og sørget for bedre kontinuitet i treningen. Men fortsatt er jeg for dårlig i perioder hvor jeg sliter litt med motivasjonen.
Den største utfordringen på vinterstid er å få til gode nok hardøkter på reise. Da er jeg avhengig av bra underlag ute eller en brukbar tredemølle. Det kan være et problem på enkelte reisemål. Hardøkter krever også litt mer tid og bør ikke etterfølges av viktige jobboppgaver. Hard trening kan gjøre meg litt for sløv og sliten til at det er optimalt. Rolig trening synes jeg derimot er oppkvikkende. Så det ser jeg på som en fordel.
Det finnes mange måter å få trent på reise. Det avhenger for eksempel av om du er A- eller B-menneske, tidspunkt for arbeidsoppgaver osv. Noen er til og med så heldig som meg, som har trening som en del av arbeidsoppgavene. Jeg må gå gjennom langrennsløypene som skal benyttes.
Jeg har lagd noen råd for meg selv på reise. De fungerer brukbart for meg.
Opp om morgenen - Får du trent før dagens første forpliktelse er du sikker på at du får trent. Utover dagen har det en tendens til å dukke opp mer jobb, nye møter og nye avtaler. Da blir klokken fort mye. Min erfaring er at det er tungt å få trent etter middag på reise. Men alt er mulig hvis du virkelig vil.
Er du på familietur kan også trening før klokken 8 være en god løsning. Da merker familien mindre til treningen og man trener på uthvilte bein/brukbart energinivå.
Legg deg tidlig nok - Reise er også hverdag. Hva er viktigst; den siste ølen i baren eller å få trent før frokost. Jeg liker følelsen av å sitte på hotellfrokosten ferdig trent.
Utstyr - Ha med tøy til å trene både inne og ute. Husk refleksvest, hodelykt, piggsko, og løpesko for rolige/raske-turer. Du vet aldri hva du møter. Kanskje er den ene mølla på hotellet opptatt når du kan trene, eller midlertidig ute av bruk. De fineste stedene å løpe kan være uten lys. Plutselig er det is på alle gangveier og så videre. Unnskyldningene for å droppe treningen kan fort bli mange.
Avtal trening med andre - Hvis det finnes en mulighet for å trene med andre kan det være både hyggelig og forpliktende. Har du avtalt å møte i resepsjonen klokken 7, så møter man opp selv om man er trøtt.
Vern om hardøktene - Planlegg hardøktene til et tidspunkt du er sikker på at de lar seg gjennomføre. De er de mest irriterende øktene å gå glipp av. Selv om tidspunktet er en dag for tidlig eller sent for den optimale treningsrytmen, så blir økten i alle fall gjennomført. Ikke legg hardøkter rett før viktig jobb. Du kan ende opp sliten og sløv.
Planlegg - Bruk litt tid på nett før du løper på et ukjent sted. Finn ut hvor det er finest å løpe. Det finnes mange tips der ute. Strava kan for eksempel være fin hjelp til å finne ut hvor de lokale løper. Eller du kan planlegge å kombinere sightseeing med en rolig løpetur. I Roma rekker jeg Fontana di Trevi, Forum Romanum, Colosseum, Circus Maximus, Petersplassen og Spansketrappen før frokost.
Resepsjonister kan også ha gode tips i blant. Hvis man har mulighet til å velge hotell selv, så kan man velge etter beliggenhet og treningsrom der det er en fornuftig løsning.
Ikke ha for høye krav - Det er bedre å få trent sånn passe enn ikke i det hele tatt. Hvis man dropper all trening som ikke blir optimal eller akkurat som planlagt, så kan man fort ende opp dårlig trent.
Overdistanseøkter, altså løpeturer som er lenger enn den distansen man skal konkurrere på, er en selvfølge for mellom- og langdistanseløpere som satser på distanser som er kortere enn maraton. Men for den gjengse maratonløperen har det liksom ikke helt slått an. Kanskje er det fordi de fleste ikke «gidder» å løpe i mer enn 42 kilometer på trening? Kanskje man ikke har tid eller er redd for å bli skadet? Alle de tre grunnene kan være svært gode grunner til å ikke gjøre det. Blant eliten var det en del amerikanske maratonløpere som jevnlig løp overdistanseøkter på 70-tallet, og så vidt jeg vet er det mer eller mindre vanlig blant både japanere og afrikanere. Her til lands har jeg imidlertid inntrykk av at å løpe så langt på trening er litt «fy-fy». I min verden er derimot slike økter viktige på veien mot verdensherredømme (eventuelt en ny maratonpers). Jeg forsøker å kjøre overdistanseøkter hver tredje til femte uke i maratonoppkjøringen. Men det er ikke slik at jeg nødvendigvis har så veldig lyst å løpe disse hver tredje til femte uke…
Overdistanseøkter, altså løpeturer som er lenger enn den distansen man skal konkurrere på, er en selvfølge for mellom- og langdistanseløpere som satser på distanser som er kortere enn maraton. Men for den gjengse maratonløperen har det liksom ikke helt slått an. Kanskje er det fordi de fleste ikke «gidder» å løpe i mer enn 42 kilometer på trening? Kanskje man ikke har tid eller er redd for å bli skadet? Alle de tre grunnene kan være svært gode grunner til å ikke gjøre det. Blant eliten var det en del amerikanske maratonløpere som jevnlig løp overdistanseøkter på 70-tallet, og så vidt jeg vet er det mer eller mindre vanlig blant både japanere og afrikanere. Her til lands har jeg imidlertid inntrykk av at å løpe så langt på trening er litt «fy-fy». I min verden er derimot slike økter viktige på veien mot verdensherredømme (eventuelt en ny maratonpers). Jeg forsøker å kjøre overdistanseøkter hver tredje til femte uke i maratonoppkjøringen. Men det er ikke slik at jeg nødvendigvis har så veldig lyst å løpe disse hver tredje til femte uke…
Overdistanseøkter, altså løpeturer som er lenger enn den distansen man skal konkurrere på, er en selvfølge for mellom- og langdistanseløpere som satser på distanser som er kortere enn maraton. Men for den gjengse maratonløperen har det liksom ikke helt slått an. Kanskje er det fordi de fleste ikke «gidder» å løpe i mer enn 42 kilometer på trening? Kanskje man ikke har tid eller er redd for å bli skadet? Alle de tre grunnene kan være svært gode grunner til å ikke gjøre det. Blant eliten var det en del amerikanske maratonløpere som jevnlig løp overdistanseøkter på 70-tallet, og så vidt jeg vet er det mer eller mindre vanlig blant både japanere og afrikanere. Her til lands har jeg imidlertid inntrykk av at å løpe så langt på trening er litt «fy-fy». I min verden er derimot slike økter viktige på veien mot verdensherredømme (eventuelt en ny maratonpers). Jeg forsøker å kjøre overdistanseøkter hver tredje til femte uke i maratonoppkjøringen. Men det er ikke slik at jeg nødvendigvis har så veldig lyst å løpe disse hver tredje til femte uke…
Overdistanseøkter, altså løpeturer som er lenger enn den distansen man skal konkurrere på, er en selvfølge for mellom- og langdistanseløpere som satser på distanser som er kortere enn maraton. Men for den gjengse maratonløperen har det liksom ikke helt slått an. Kanskje er det fordi de fleste ikke «gidder» å løpe i mer enn 42 kilometer på trening? Kanskje man ikke har tid eller er redd for å bli skadet? Alle de tre grunnene kan være svært gode grunner til å ikke gjøre det. Blant eliten var det en del amerikanske maratonløpere som jevnlig løp overdistanseøkter på 70-tallet, og så vidt jeg vet er det mer eller mindre vanlig blant både japanere og afrikanere. Her til lands har jeg imidlertid inntrykk av at å løpe så langt på trening er litt «fy-fy». I min verden er derimot slike økter viktige på veien mot verdensherredømme (eventuelt en ny maratonpers). Jeg forsøker å kjøre overdistanseøkter hver tredje til femte uke i maratonoppkjøringen. Men det er ikke slik at jeg nødvendigvis har så veldig lyst å løpe disse hver tredje til femte uke…
Overdistanseøkter, altså løpeturer som er lenger enn den distansen man skal konkurrere på, er en selvfølge for mellom- og langdistanseløpere som satser på distanser som er kortere enn maraton. Men for den gjengse maratonløperen har det liksom ikke helt slått an. Kanskje er det fordi de fleste ikke «gidder» å løpe i mer enn 42 kilometer på trening? Kanskje man ikke har tid eller er redd for å bli skadet? Alle de tre grunnene kan være svært gode grunner til å ikke gjøre det. Blant eliten var det en del amerikanske maratonløpere som jevnlig løp overdistanseøkter på 70-tallet, og så vidt jeg vet er det mer eller mindre vanlig blant både japanere og afrikanere. Her til lands har jeg imidlertid inntrykk av at å løpe så langt på trening er litt «fy-fy». I min verden er derimot slike økter viktige på veien mot verdensherredømme (eventuelt en ny maratonpers). Jeg forsøker å kjøre overdistanseøkter hver tredje til femte uke i maratonoppkjøringen. Men det er ikke slik at jeg nødvendigvis har så veldig lyst å løpe disse hver tredje til femte uke…
I dag var en slik dag da jeg på ingen måte hadde lyst. Hadde egentlig ikke lyst å løpe en kort tur heller. Motivasjonen var i det hele tatt ganske lav i dag. Kroppen har vært småsliten hele uka og ute har det vært mer egnede forhold for marsjering med truger enn for løping. Været var grått, men det regnet riktig nok ikke. Som nordvestlending har ikke jeg så veldig høye krav til vær, og jeg har lært at man egentlig skal være fornøyd så lenge det ikke regner. På treninsplanen jeg har snekret sammen sto det «Rolig langtur, 42-50 km», men jeg kom fram til at om jeg bare kommer meg ut og løper 38,3 km vil jeg i hvert fall ende opp med et fint og rundt tall på ukestotalen. Men 38,3 km høres også veldig langt ut i dag. Jeg fylte uansett opp drikkesekken med vann, pakka med meg et par gels og snørte på meg piggskoa. Helst vil jeg kjøre disse øktene i marka, men det er vanskelig på denne årstiden, så jeg tok til takke med å løpe langs veiene rundt her hvor jeg bor. Det er grått, vått, glatt og trist de første kilometerne. Det er faktisk grått, vått og glatt hele veien, men etter 18-19 km er det ikke så trist lenger. Jeg har god musikk på øret og begynner å se litt lysere på økta. Tenker at 19 km er halvveis til 38 km, og etter det er det bare 300 meter igjen til jeg oppnår det fine, runde, viktige, men egentlig svært ubetydelige runde tallet for totalt antall løpte kilometer i uke 3 av 2018.
Omtrent ved 24 km får motivasjonen seg en liten knekk etter at en bil kjører ned i det som burde være en sølepytt, men som i januar er en skitten sørpepytt, slik at omtrent hele pytten forflytter seg fra bakken og over på meg. “Hva slags person er det jeg har blitt?”, tenker jeg. En storforbruker av havregryn, sjokomelk og vaselin som bruker over tre timer av en lørdag til å løpe rundt i sørpa bare for å oppnå et fint tall i treningsloggen. Eller er det derfor jeg gjør det? Nei, det er jo ikke det, kom jeg fram til. Målet i år er å løpe maraton på 2:29, og da kan man ikke la selvmedlidenheten vinne. Når jeg er to km hjemmefra er det et veikryss. I det veikrysset kan jeg velge å løpe i feil retning slik at jeg tvinges til å løpe tilbake etterpå. På denne måten tenker jeg at jeg blir nødt til å i hvert fall løpe 40 km i dag. Jeg hiver innpå en gel og noe vann, og løper i feil retning med fullt overlegg. Jeg løper nesten så langt at jeg nærmest blir nødt til å snu for å unngå å måtte tilbringe natten ute. Det er i hvert fall sånn jeg ser på det akkurat nå. Motivasjonen stiger litt og beina begynner å kjennes lettere ut etter at jeg vender nesa hjemover. Jeg kommer etter hvert tilbake til krysset, men nå tenker jeg at dersom jeg legger inn en liten runde rundt Lillestrøm kommer jeg til å løpe hele 45 km i dag. 45 km er et fint tall det! Det er langt. Det er faktisk så langt at den fremtidige utgaven av meg kommer til å bli veldig fornøyd når han ser tilbake på treningsloggen.
Etter å ha rundet Lillestrøm kommer jeg hjem igjen og er veldig fornøyd! Det tok kanskje tre timer før det løsnet, men det var det utrolig moro å løpe den siste halvtimen. Men så var det dette med overdistanseøkter; burde man gjøre det? Langturer trener evnen til å bruke fett som energikilde, og denne effekten kan tenkes å bli større etter hvert som varigheten på øktene økes. Kanskje viktigst for meg er at jeg utfordres til å løpe videre etter at beina og hodet er slitne. Det er god trening for hodet å fortsette å løpe når man har mer lyst til å innta hvilestilling i sofaen (eventuelt fosterstilling i dusjen) enn å fortsette å løpe. Det å løpe fire mil føles liksom ikke så langt lenger, bortsett fra på dager som i dag, selvfølgelig. I tillegg kan du risikere å få en veldig fin tur og en god opplevelse! Folk går på fjellturer og skiturer som varer i mange timer, hvorfor skal ikke man kunne unne seg en løpetur som varer like lenge?
Det er så klart ikke bare positive sider med så lange økter, og man bør nok se litt an hvilket «nivå» man er på før man legger ut på løpeturer som varer i timevis. Skaderisikoen er stor, så man bør være varsom og godt forberedt. Restitusjonstiden er også betydelig lenger enn om økten bare hadde vært halvparten så lang. For de aller fleste er dette ikke en type økt som bør kjøres hver helg, men som med alle andre treningsøkter; alt til sin tid!
Overdistanse; mange mener det er tull, jeg mener det er gull!
Ha en fortsatt fin helg!
Yours sincerely,
