Av: Jann Post

Jeg har aldri løpt maraton i Norge. I stedet har jeg valgt meg de store løpene i utlandet. Det er det flere grunner til.

For det første har jeg opplevd det som mer forpliktende. Det har krevd tidlig påmelding og reiseplanlegging. Det har ofte ført til et utlegg av en god slump penger. Dermed har jeg tidlig følt meg forpliktet til å legge ned den treningen som skal til for å få en god opplevelse.

Så har vi den sosiale siden. Vi har ofte vært en gjeng som har planlagt reisen sammen. Dermed har vi over en lang periode hatt samme mål. Og det har medført et fint samhold i forkant og under turene. Det er nydelig å sitte på en ukjent bar etter et maratonløp å juge og skryte med løpevenner over en forfriskende halvliter. Etterfulgt av middag og en dag eller to som turist.

Det finnes garantert mange fine maraton i Norge, men ingen matcher størrelsen på de største løpene utenfor Norges grenser. Antall deltakere og antall tilskuere er på et helt annet nivå enn i Norge på den fulle maratondistansen. Det gjør noe med løpsopplevelsen. Det er fantastisk moro å snu seg på start og se 40 000 løpere i feltet bak seg. Energien i det startskuddet smeller er enorm. Sentrumsløpet og halvmaraton under Oslo Maraton er to av de løpene man kommer nærmest i Norge.

I tillegg har jeg ofte vært ute etter å løpe en rask løype, under gode forhold, med mange løpere rundt meg på mitt nivå. Da har utlandet vært eneste mulighet. I de største løpene har jeg funnet fine grupper å løpe i til langt ut i løpet.

Så selv om det finnes mange fine maratonløp i Norge har jeg derfor endt opp i utlandet hver gang. Et mønster jeg selvsagt har tenkt å bryte ut av på sikt. Men med tanke på denne teksten har det vært en fordel. Jeg tenkte jeg skulle utfordre meg selv til å rangere de syv ulike maratonløpene jeg har løpt rundt i verden.

Ganske tidlig i min korte maratonkarriere bestemte en kompis og jeg oss for å løpe alle løpene som har status som World Marathon Majors. Som sagt, så gjort. Så derfor har jeg løpt New York (4ganger), Tokyo, Boston, London, Berlin (4ganger) og Chicago. I tillegg så løp jeg Amsterdam i 2012, halvt nederlandsk som jeg er.

1. New York - november

Jeg løp det som skulle være mitt første og siste maraton i New York i 2006. Rett og slett fordi jeg mente at hvis man skal løpe et eneste maraton så måtte det være der. Det mener jeg fortsatt. Ellers har mye forandret seg siden 2006. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg var skadet i forkant, sprakk så det sang, fikk kramper, men fullførte på 3.40. Og ble dratt rett inn i et legetelt. Der ble jeg i 40 minutter før de slapp meg ut igjen. Det var såvidt jeg klarte å ta meg til hotellet. Jeg kom meg inn i dusjen, men nesten ikke ut. Bankettmiddagen vi hadde bestilt, som også inkluderte en time fri bar, fikk jeg svært lite ut av. Jeg var bare kvalm. Det tok 5 år før jeg stod på startstreken på et like langt løp igjen. Valget falt på samme by og samme løp. Det sier litt om den opplevelsen New York Marathon er.

For i New York handler det først og fremst om opplevelse. Det er ikke stedet du drar til om du ønsker stabile forhold og en rask løype. Temperaturen varierer mellom minusgrader og + 25 grader, og løypa er forholdsvis kupert til å være et storbymarathon. I tillegg er det kronglete å komme seg til start og lang ventetid i startområdet. Men kommer du deg først til startskuddet, så kommer fordelene. Å slippe løs oppover Verrazano-broen med over 50 000 løpere i området gir helt spesiell energi. Samtlige har trent i lang tid, mange har reist langt, og alle har ventet i timesvis på startskuddet og Frank Sinatras New York, New York. Låten som ljomer ut fra høyttalerne de første meterne. Fra broen kan man se Manhattan langt ute til venstre og ferden gjennom New Yorks fem bydeler er i gang. A til B løypen er innom Staten Island, Brooklyn, Queens, Manhattan og Bronx. Det en reise i kultur, religion, arkitektur og klasse. Det er fantastisk mye å se på. Og nesten hele veien heies man fram av de to millionene med tilskuere som omkranser løypa. Det er en løpsfest av dimensjoner. Målgangen inn i Central Park er alltid etterlengtet. Arrangøren er helproff og alt flyter som det skal.

Og det går an å løpe fort her også hvis man er heldig med forholdene. Løyperekorden for herrer er litt over to minutter bak verdensrekorden. Selv løp jeg under 3 timer her for første gang og jeg satte min nåværende pers her. Og selvsagt skal jeg tilbake.

2. Boston -april

Verdens eldste årlige arrangerte maraton. Og det merkes. Innbyggerne i Boston er stolt av løpet sitt. Og de omfavner det. Boston Marathon arrangeres alltid på en mandag, Patriots Day. En dag som er offentlig fridag i dette området. Folk tar med hele familien ut i hagen og ut på gaten for å heie. Det gir en nydelig atmosfære hele veien fra Hopkinton og inn til sentrum i Boston og målgang på Boylston street.

Boston Marathon er nemlig ikke noe vanlig bymaraton. Tidlig på konkurransedagen busses alle deltakerne i gule skolebusser fra parken Boston Common og ut til startområdet 42 km utenfor byen. Når startskuddet smeller så løper de tilbake. Det høres enkelt ut, og var det sikkert også på slutten av 1800-tallet. Men det er litt tyngre logistikk med nesten 40 000 på start. Allikevel går det smertefritt. Alt ruller på som det skal.

Løypa er relativt kupert med netto fall. Startområdet ligger så mye høyere enn målområdet (140 høydemeter) at det ikke er tillatt å sette verdensrekord her. Allikevel er det ingen utpreget lett løype. Første halvdel er lettløpt med en del nedover første del. Så det er lett å rase avgårde. Men fra ca 25 km og opp til 34 km kan man fort angre på en hard åpning. Da skal man opp Newton Hills. Fire motbakker som avsluttes med den tøffeste av dem, den berømte Heartbreak Hill. Her har mange løpere gått. Men det er ikke nødvendig hvis du legger opp til et fornuftig løp. Det er ikke et fjell som skal klatres.

Tilskuerne gjør dette til den festen det er. På hvert lille tettsted på veien mot Boston er det flust av folk. Og de lar deg høre at de er der. Det er et herlig liv. Morsomme plakater, utdeling av drikke, svamper og frukt på privat initiativ. Det innbys til high fives og ved passering av jentecolleget Wellesley kan man til å med få seg et kyss.

Været kan være alt fra minusgrader til +30 grader. Og i og med at hele løpet løpes i en retning kan du ha storm medvind hele veien eller kuling midt i mot. Så her gjelder det å være litt heldig. Det året jeg løp var det 25 grader og det stjal nok noen minutter av sluttiden det året.

Totalt sett er dette et fantastisk arrangement og et litt annerledes maratonløp. Med unntak av noen få løpere så har alle kvalifisert seg til deltakelse på tid. Dette gjør at det er blitt prestisjefylt bare å få delta i USA. Boston er forøvrig en fin by å svi av litt tid i utenom løpet.

3. London - april

London Marathon startet på begynnelsen av 80-tallet og har vokst seg til et av de største i Europa. I tillegg blir de hvert år gjestet av mange av de beste løperne i verden. De siste årene har de hatt det beste startfeltet i verden.

Også her løpes det en A til B løype som svinger seg fra litt sør i byen til målgang på the Mall med Buckingham Palace 300 meter fra målstreken. Løypa er rask. Så rask at verdensrekorden for kvinner ble satt av Paula Radcliffe her i 2003 og står fortsatt. I fjor løp Mary Keitany det raskeste maratonet i et rent kvinnefelt her. Mot slutten av de første fem kilometerne er det litt utfor, som egentlig aldri må taes igjen oppover. Resten av løypa er egentlig ganske flat og fin, med unntak av et par korte bakker og noen svinger som setter ned farta ørlite sammenlignet med Berlin.

Britene elsker sin friidrett og møter opp i tusentall for å heie. Spesielt i området rundt Tower Bridge er det ellevilt. Her var jeg så heldig å få løpe ved siden av britenes egne Paula Radcliffe det året jeg løp. Det var så livlig at jeg ikke hadde sjans til å høre min egen pust. Det var en fantastisk opplevelse.

Slutten av løypa er det høy klasse over. Langs Themsen og the Embankment til Big Ben, for å så svinge inn mot St. Jamses' Park og Buckingham Palace. Fra plassen foran palasset tar man inn på den rød asfalten på the Mall og får følelsen av å løpe i mål på en rød løper. Staselig som seg hør og bør i London.

Jeg opplevde arrangementet som ryddig og bra. Ulempen er at det er svært vanskelig å komme med. Reisearrangørene kan ha ventetid på flere år, loddtrekningen man må vinne for å skaffe nummer selv gir omtrent 10 % sjanse, og det er ikke mulig å kvalifisere seg på tid hvis man ikke er medlem av en britisk klubb. Da hjelper det ikke at det er lett å reise til byen.

4. Tokyo - februar

Det er nok den mest eksotiske byen jeg har løpt. Det føles ganske spesielt å løpe midt  i veien i de brede gatene i en av verdens mest folkerike byer. Det føles både unaturlig og heftig. Men for japanerne er det nok mer naturlig. Japan er nok det landet i verden hvor maraton har høyest status. Langdistanseløping er enormt populært og er en viktig del av skolelivet. Lange stafetter, såkalte Ekiden, er de mest populære løpene. Og de mest prestisjetunge stafettene hvor ulike universitetslag konkurrerer seg i mellom har enorme seertall.

Løypa er meget rask og minner litt om London ved at den har litt netto fall de første 5 km. Etter det går det mye rett fram på brede gater. En vending på 180-grader rundt en stolpe etter 16 km trakk litt ned. Men det var ikke en oppoverbakke å spore før tre broer mellom 35 km og mål. De stjal noen sekunder. Løypa er i midlertidig endret det siste året. Og Wilson Kipsang satte rekord med 2.03.58 det første året i den nye løypa. Endringen består etter det jeg forstår i at man får de små motbakkene litt tidligere i løpet, og at målgang er endret til et litt mer interessant sted enn havnelagerområdet det opprinnelig var i.

Publikum i Tokyo er absolutt tilstede, men mer avmålte enn det man kan oppleve noen andre steder.

Startfeltet er meget sterkt, også bak de aller beste. Det er mange japanere som satser på å løpe på brukbare tider. Jeg lurer på om jeg var såvidt inne topp 300 med mitt løp på 2.36.

Været kan være veldig bra for lange løp i slutten av februar. Jeg opplevde helt perfekte forhold. Blå himmel, vindstille. 7-8 grader på start og 12-13 grader i mål.

Tidsforskjellen fra Norge var litt utfordrende. Det gjelder å dra bort lenge nok før løpet. Jeg dro onsdag, landet torsdag og løp søndag. Det holdt akkurat, men er ikke noe en toppidrettsutøver ville gjort.

Tokyo som by har utallige ting å by på og gjorde hele turen til en liten oppdagelsesferd. Jeg er veldig glad for at jeg tok turen.

5. Berlin - september

Berlin Marathon er et strålende arrangement og hvis jeg kun skulle tenkt på tiden så hadde jeg dratt hit. Løypa er uten tvil blant de raskeste i verden. Det har haglet med verdensrekorder på herresiden her de siste 10-15 årene. Det er flatt, bredt og få krappe svinger. Noe som gjør løypa bra både for de lengst fremme og de store massene lengre bak. Været er ofte veldig gunstig i slutten av september. Det kommer mange ivrige løpere hit som satser på brukbare tider. Det gjør at det ikke er noe problem å finne noen å løpe med de første 30 km. I tillegg er det mulig å dra fra hotellet 45 minutter før start, få seg en kort oppvarming tett på start og stå rett bak eliten når startskuddet smeller. Der er Berlin i særklasse.

Starten er mektig. Eliteløperne forsvinner i et utrolig tempo. Bak følger over 40 000 andre bortover mot den store rundkjøringen med Siegessäule (ofte) blinkende i morgensola, som et herlig blikkfang.

Men deretter er løypa kanskje på grensa til litt kjedelig. Med unntak av Riksdagen og TV-tårnet er det få landemerker de første 34 kilometerne. Publikum er tilstede, men de er langt fra så mange og så entusiastiske som man opplever i USA. For meg handler dette løpet kun om hvor fort jeg løper.

Avslutningen er det imidlertid klasse over. Den siste kilometeren oppover Unter den Linden og under Brandenburger Tor er herlig.

Tyskerne arrangerer også så og si plettfritt hver gang. Det er i grunn ikke mye å klage på. Kanskje er det bare at løpet har blitt litt for dagligdags for meg til at jeg ranker det høyere opp.

6. Chicago - oktober

Det er slettes ikke så tungvint å løpe Chicago Marathon som man skulle tro. Det er greit å finne flyforbindelser dit, det koster ikke skjorta og fly, og tidsforskjellen er nesten bare en fordel når starten går 07.30 eller deromkring (avhengig av startgruppe). I tillegg er det mulig å finne hoteller med utsikt over parken hvor både start og mål befinner seg. Det gjør løperlogistikken usedvanlig enkel før og etter målgang.

Løypa i Chicago er meget rask. Antakelig av de raskeste i verden. Den er flat i 41,5 km, så kommer det en bakke på 8-10 høydemeter (For å sitere en jeg kjenner som hadde det tungt på slutten: Den bakken var j...... unødvendig). Været i Chicago kan være litt ustabilt. Det kan bli mye vind og det kan bli varmt. Men det kan det mange andre steder også. Da vi løp var det perfekte forhold og det ble løpt på 2.03.45 i tet.

Selv om løypa er rask, så er den kanskje litt kjedelig. Det startet bra i sentrumsnære områder mellom høyhusene. Her var også publikum strålende. Men etter 7-8 km så ble det en god del kilometer i mer øde bystrøk, før sentrum ble gjestet igjen litt før halvveis. Siste halvdel gikk i veldig rolige strøk av byen igjen etter det jeg husker. Men her ligger det en liten svakhet denne gjennomgangen. For jeg husker ikke spesielt godt. Jeg nektet for eksempel for å ha sett noe til Chinatown før jeg fikk så meg selv på bilder løpende mellom tempelhus og drager... Jeg ble veldig sliten siste 12 km etter å ha gått på litt hardt rett etter passering halvmaraton.

Målgangen i parken var grei nok. Jeg var fantastisk lykkelig over å komme i mål. Da løpets ølsponsor i tillegg delte ut ekte varer 100 meter etter mål, så synes jeg arrangementet fløt bra. Da var det bare å plukke opp noe gammelt tøy som folk hadde kastet før start, finne noen kompiser, få en øl til og komme seg de 500 meterne bort til hotellrommet med utsikt over parken. Derfra kunne vi se folk komme i mål i timesvis. Så jeg anbefaler absolutt Chicago. Det er løp som er bra arrangert og er man heldig med været er løypa lynrask. Den er kanskje bare hakket kjedeligere og har litt flere publikumsfattige deler enn noen andre.

7. Amsterdam

Dette er det eneste løpet utenfor de 6 World majors jeg har løpt. Det betyr ikke at det er noe lite arrangement. Jeg mener å huske at det var rundt 14 000 deltakere i 2012.

Amsterdam er et sted med mange direkte flyvninger, så reisen blir billig og effektiv. Som halvt nederlender synes jeg også Amsterdam er en praktfull destinasjon for en byferie. Kanskje er det bare blitt litt for dagligdags for meg til at jeg finner det spektakulært.

Løypa er en rundløype med start og mål inne på OL-stadion. Det gjør logistikken forholdsvis enkel. Her er det også mulig å løpe fort. Løyperekorden er bare to minutter bak verdensrekorden selv om verdens aller beste løpere aldri har stilt opp her. Vi snakker om 42,195 flate kilometer. Jeg kan bare huske et par meget flate broer og en undergang som ga noen høydemeter. Midt i løpet beveger man seg på begge sider av kanalen Amstel. Da kan man få øye på teten eller kjentfolk på andre siden. Løypa er kjedeligst fra 25 til 34 km. Da er det ganske øde partier som besøkes uten spesiell preg av Amsterdam som by.

Oktober kan være en gunstig måned med tanke på temperatur i Nederland, men som alltid i dette landet vil løypa være vindutsatt.

Publikum er absolutt tilstede i de mest sentrale strøkene. Men det er vesentlige mindre totalt sett enn de heftigste publikumsløpene.

Personlig synes jeg det var litt stilig å avslutte inne på banen. Sikkert for det jeg følte meg sprek. Det er fortsatt min raskeste avslutningskilometer i et maraton. 3.21 på siste 1000 meter i et løp som endte opp på 2.38 etter å ha åpnet 1.20.45 første halvdel. Det gir gode minner fra et løp som egentlig var det første maratonløpet jeg stilte godt forberedt. Med den løpsutviklingen kan jeg kanskje skylde meg selv for at jeg ble løpende alene hele siste halvdel.

Egentlig viser vel denne rangeringen at jeg ikke har løpt noen dårlige arrangerte maratonløp. De har alle gitt meg fine minner, og gode og slitsomme opplevelser. Det er ingen av dem jeg ikke ville anbefalt egentlig. Men når jeg først tvang meg selv til å rangere dem så ble lista slik. Hvordan ser din liste ut? Noen som har noen sterke anbefalinger? Planen er nemlig å utvide lista

‍

‍