Av: Andreas Grøgaard

Med denne teksten vil jeg slå et slag for det å løpe konkurranser. Mange fascineres av å konkurrere. Det vekker et iboende konkurranseinstinkt å tre på seg startnummer og knyte skolissene med ekstra varsomhet. Dette er kjensgjerninger, og en fascinerende tematikk i seg selv. I dette innlegget vil det dog fokuseres på ”konkurranser som trening”. Åpenbart er dette noe mange praktiserer og har stor glede av. Det er likevel på sin plass med en bevisstgjøring, og ikke minst en oppfordring til dem som ønsker å få enda mer ut av løpingen.

Det hører naturligvis med til historien at jeg har deltatt i flere maratonløp med ambisjoner om spesifikke sluttider og plasseringer, som f.eks. i Oslo (5 ganger), Rotterdam (3 ganger) og Amsterdam. Likevel, jeg har hatt vel så stor glede av å løpe en rekke konkurranser som trening: Spijkenisse Marathon, Farsund Maraton (3 ganger), Grimstad Maraton (3 ganger), Beitostølen Fjellmaraton, Fredrikstad Maraton, Bergen Maraton, Risør Maraton og Warszawa Marathon. Jeg har også konkurrert i de unike terrengløpene Flykningerruta (2 ganger), Jomfrulandsløpet (5 ganger) og Svanstøl Fjelløp. Opplevelsene og det totale utbyttet jeg sitter igjen med gjør at listen absolutt vil være vesentlig lengre i fremtiden.

Konkurranser som trening har både sine fordeler og ulemper. Det er nødvendigvis en rekke utgifter tilknyttet reise, som transport, opphold, startkontigenter og mat/drikke. Tidsaspektet er også problematisk for mange. For en ambisiøs løper vil i tillegg restitusjon og totalbelastning utgjøre viktige elementer. Heldigvis har konkurranser som trening så mange flere positive sider. Åpenbart er det konkurransespesifikt, og det er et velkjent faktum at man blir god til det man trener på. Konkurranser kan også utgjøre motiverende delmål i en lengre treningsperiode, og det kan være en ypperlig måte å gjennomføre kvalitetsøkter. Og ikke minst: Som deltager i løpsarrangement erfarer man breddeidrettens fantastiske sjel og vesen. Man møter løpsinteresserte mennesker på alle nivåer og i alle aldre, med ulike ambisjoner og løpebakgrunn, og man bidrar også selv til å spre løpeglede. Det fikk jeg senest erfare under Grimstad Maraton i helgen: Et lite og ypperlig arrangement i Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovds sagnomsuste sommerperle.

Et naturlig ideal i denne kontekst er Yuki Kawauchi. Den japanske løperlegenden med 77 maratonløp under 2:20 (derav 26 under 2:12) ønsker å ha tilbakelagt 100 før sitt store karrieremål under OL i Tokyo. Med oppsiktsvekkende og beundringsverdig entusiasme og energi løper Kawauchi konkurranser for å vinne, men konkurransene utgjør samtidig viktige treningsøkter. Han erkjenner at det kan være vanskelig å pushe seg selv på trening, og hyppige konkurranser danner derfor grunnlaget for kvalitetsøktene. For hvert løp han stiller i lærer han noe nytt og får en ny opplevelse. Løpingen bidrar til at han får sett nye steder og møtt nye mennesker. Kawauchi trekker også frem euforien og selvtilliten man kan gledes av i etterkant av å ha gått langt over terskelen for hva som er behagelig. I 2013 løp han elleve maraton, derav fire sub 2:10, og sin PB på 2:08:14. Året etter løp han tretten maraton, tolv halvmaraton, i tillegg til en rekke lange, mer utradisjonelle distanser. Jeg var så privilegert å stå på pallen sammen med Yuki Kawauchi etter Oslo Maraton 2017. Det var et minneverdig og ærefullt øyeblikk som virkelig ble satt i perspektiv da han i april i år vant Boston Marathon, foran blant andre verdensmesteren på distansen fra London 2017, Geoffrey Kirui.

Det har gått sport i å diskutere hvilke nøkkeløkter man burde gjennomføre for å bli best mulig forberedt til konkurranse. Dette er naturligvis svært individuelt betinget. Likevel vil jeg driste meg til å hevde at konkurranser som trening vil kunne utgjøre nøkkeløkter for de aller fleste. Med fulltidsjobb, familie, venner og diverse andre aktiviteter kan det være problematisk å gjennomføre mye kvalitetstrening i løpet av uken. Konkurranser i helgen kan være en ypperlig løsning. Brett Larner blogger om Kawauchis konkurranse-som-trening-filosofi. Han påpeker at kvaliteten og kvantiteten i Kawauchis løping til en viss grad misoppfattes eller overdrives. Sammenlignet med mange japanske eliteløperes treningsregime er verken farten høyere eller lengden vesentlig lengre. Forskjellen ligger nettopp i at Kawauchi gjennomfører løpingen i konkurranse i offentligheten - fremfor på avsidesliggende veier som er normen i miljøet. Kanskje passer egentlig konkurranse-som-trening-tilnærmingen flere? For oss løpsinteresserte kan Kawauchi være noe mer enn et ikon; han kan være en ledestjerne - og hans filosofi et eksempel til etterfølge. Med konkurranser som trening vil man også få noe mer ut av løpingen enn bare sluttider og plasseringer. Hvilke konkurranser har du planer eller ønske om å stille i som trening?