Overdistanseøkter, altså løpeturer som er lenger enn den distansen man skal konkurrere på, er en selvfølge for mellom- og langdistanseløpere som satser på distanser som er kortere enn maraton. Men for den gjengse maratonløperen har det liksom ikke helt slått an. Kanskje er det fordi de fleste ikke «gidder» å løpe i mer enn 42 kilometer på trening? Kanskje man ikke har tid eller er redd for å bli skadet? Alle de tre grunnene kan være svært gode grunner til å ikke gjøre det. Blant eliten var det en del amerikanske maratonløpere som jevnlig løp overdistanseøkter på 70-tallet, og så vidt jeg vet er det mer eller mindre vanlig blant både japanere og afrikanere. Her til lands har jeg imidlertid inntrykk av at å løpe så langt på trening er litt «fy-fy». I min verden er derimot slike økter viktige på veien mot verdensherredømme (eventuelt en ny maratonpers). Jeg forsøker å kjøre overdistanseøkter hver tredje til femte uke i maratonoppkjøringen. Men det er ikke slik at jeg nødvendigvis har så veldig lyst å løpe disse hver tredje til femte uke…

I dag var en slik dag da jeg på ingen måte hadde lyst. Hadde egentlig ikke lyst å løpe en kort tur heller. Motivasjonen var i det hele tatt ganske lav i dag. Kroppen har vært småsliten hele uka og ute har det vært mer egnede forhold for marsjering med truger enn for løping. Været var grått, men det regnet riktig nok ikke. Som nordvestlending har ikke jeg så veldig høye krav til vær, og jeg har lært at man egentlig skal være fornøyd så lenge det ikke regner. På treninsplanen jeg har snekret sammen sto det «Rolig langtur, 42-50 km», men jeg kom fram til at om jeg bare kommer meg ut og løper 38,3 km vil jeg i hvert fall ende opp med et fint og rundt tall på ukestotalen. Men 38,3 km høres også veldig langt ut i dag. Jeg fylte uansett opp drikkesekken med vann, pakka med meg et par gels og snørte på meg piggskoa. Helst vil jeg kjøre disse øktene i marka, men det er vanskelig på denne årstiden, så jeg tok til takke med å løpe langs veiene rundt her hvor jeg bor. Det er grått, vått, glatt og trist de første kilometerne. Det er faktisk grått, vått og glatt hele veien, men etter 18-19 km er det ikke så trist lenger. Jeg har god musikk på øret og begynner å se litt lysere på økta. Tenker at 19 km er halvveis til 38 km, og etter det er det bare 300 meter igjen til jeg oppnår det fine, runde, viktige, men egentlig svært ubetydelige runde tallet for totalt antall løpte kilometer i uke 3 av 2018.

Omtrent ved 24 km får motivasjonen seg en liten knekk etter at en bil kjører ned i det som burde være en sølepytt, men som i januar er en skitten sørpepytt, slik at omtrent hele pytten forflytter seg fra bakken og over på meg. “Hva slags person er det jeg har blitt?”, tenker jeg. En storforbruker av havregryn, sjokomelk og vaselin som bruker over tre timer av en lørdag til å løpe rundt i sørpa bare for å oppnå et fint tall i treningsloggen. Eller er det derfor jeg gjør det? Nei, det er jo ikke det, kom jeg fram til. Målet i år er å løpe maraton på 2:29, og da kan man ikke la selvmedlidenheten vinne. Når jeg er to km hjemmefra er det et veikryss. I det veikrysset kan jeg velge å løpe i feil retning slik at jeg tvinges til å løpe tilbake etterpå. På denne måten tenker jeg at jeg blir nødt til å i hvert fall løpe 40 km i dag. Jeg hiver innpå en gel og noe vann, og løper i feil retning med fullt overlegg. Jeg løper nesten så langt at jeg nærmest blir nødt til å snu for å unngå å måtte tilbringe natten ute. Det er i hvert fall sånn jeg ser på det akkurat nå. Motivasjonen stiger litt og beina begynner å kjennes lettere ut etter at jeg vender nesa hjemover. Jeg kommer etter hvert tilbake til krysset, men nå tenker jeg at dersom jeg legger inn en liten runde rundt Lillestrøm kommer jeg til å løpe hele 45 km i dag. 45 km er et fint tall det! Det er langt. Det er faktisk så langt at den fremtidige utgaven av meg kommer til å bli veldig fornøyd når han ser tilbake på treningsloggen.

Etter å ha rundet Lillestrøm kommer jeg hjem igjen og er veldig fornøyd! Det tok kanskje tre timer før det løsnet, men det var det utrolig moro å løpe den siste halvtimen. Men så var det dette med overdistanseøkter; burde man gjøre det? Langturer trener evnen til å bruke fett som energikilde, og denne effekten kan tenkes å bli større etter hvert som varigheten på øktene økes. Kanskje viktigst for meg er at jeg utfordres til å løpe videre etter at beina og hodet er slitne. Det er god trening for hodet å fortsette å løpe når man har mer lyst til å innta hvilestilling i sofaen (eventuelt fosterstilling i dusjen) enn å fortsette å løpe. Det å løpe fire mil føles liksom ikke så langt lenger, bortsett fra på dager som i dag, selvfølgelig. I tillegg kan du risikere å få en veldig fin tur og en god opplevelse! Folk går på fjellturer og skiturer som varer i mange timer, hvorfor skal ikke man kunne unne seg en løpetur som varer like lenge?

Det er så klart ikke bare positive sider med så lange økter, og man bør nok se litt an hvilket «nivå» man er på før man legger ut på løpeturer som varer i timevis. Skaderisikoen er stor, så man bør være varsom og godt forberedt. Restitusjonstiden er også betydelig lenger enn om økten bare hadde vært halvparten så lang. For de aller fleste er dette ikke en type økt som bør kjøres hver helg, men som med alle andre treningsøkter; alt til sin tid!

Overdistanse; mange mener det er tull, jeg mener det er gull!

Ha en fortsatt fin helg!

Yours sincerely,

Olger Breivik Pedersen

‍